Ultralyddebatten raser, og tallene slenges rundt som våpen. 84,6% av vordende foreldre som får beskjed om at barnet har Downs, velger å si nei takk i denne omgang, og forsøker nok igjen senere. Er en slik holdning til Downs Syndrom akseptabel, eller bør noe gjøres? Og hva vil effekten av å tilby ultralyd for alle gravide før abortgrensen bli?

Først tar vi matematikken, som er enkel og viktig for å forstå hva slags dimensjoner vi prater om.

Årlig i Norge har vi ca. 80 000 graviditeter, og av disse ender 65 000 i fødsel. Vi vet at ca. 1/700 fødte barn fødes med Downs (kilde: Folkehelseinstittuttets statistikk), og i 2009 tilsvarte det 84 fødte barn. Vi vet at 84,6% av alle som får diagnosen Downs Syndrom for sine barn tar abort (kilde: 1, 2, 3). Skal man ta statistikken (65 000 fødsler, 1/700 med Downs, 84,6% velger å ta abort) helt konkret, er det ca. 545 fostre som blir diagnostisert med Downs hvert år. Dette er nok ikke helt riktig dog, for det forutsetter at samtlige av fødte downs-tilfeller vet om det før uke 12 – noe som neppe stemmer.

Hvis man i tillegg tenker over informasjonen man får fra helsepersonell når man får påviste feil på fosteret, og at det i mange tilfeller oppfordres sterkt til abort, sier det en del om hva utviklingen vil fortsette mot. I Danmark ble antallet fødte barn med Downs halvert etter tidlig ultralyd ble innført, og det er et skremmende faktum som må tas hensyn til i denne debatten. Den nærmest ubestridelige sannsynlighet er at det vil bli stadig færre mennesker med Downs (og eventuelt andre syndromer) rundt oss.

Så hva betyr dette? Hva betyr det når myndighetene har disse faktaene, og fremdeles velger å stille seg positiv til innførsel av fri tidlig ultralyd til alle?

Det ER viktig å ta hensyn til at tidlig ultralyd ikke er negativt i seg selv. Ultralyd er nyttig av mange grunner, og mange foreldre sliter seg gjennom mye usikkerhet frem til de tar ultralyd og ser barnet selv. Jeg forsøker ikke å si at ultralyd i seg selv er uviktig eller unyttig. Jeg stiller meg bare spørrende til motivet bak saken.

Når vi ikke har nok jordmødre, når selv Bioteknologinemda er imot, og når selv leger stiller seg spørrende til dette forslaget – Morten Holm kaller det “en statlig masseundersøkelse av alle gravide” – må vi kanskje innse at visse indikatorer flyter rundt?

Et gjennomgående argument er at om lag halvparten av de gravide i dag får gjort tidlig ultralyd – nå må et statlig tilbud på plass for den andre halvparten.
…
Et statlig ultralydtilbud vil ikke gi distriktskvinnene bedre tilgang enn de har i dag. Etter seks år med helseminister fra Ap bygges svangerskapsomsorgen ned i distriktene, fødeavdelinger stenges og mange får ikke jordmoroppfølging.
(kilde:Dagbladet.no)

Så kan vi prate om sorteringssamfunn, Hitler, Stalin – og likheter mellom det og økt tilgang til ultralyd, økt abort av Downs-diagnostiserte barn. Hvis dere vil da.

Det er én fugl som fascinerer meg mer enn alle andre fuglene i Norge. Én fugl som virkelig skiller seg ut. Den kunne kanskje vært kjent som Corvus cornix, men den er ikke det. Ikke så vidt jeg vet.

Det er flere årsaker. En av dem er at jeg alltid har lagt merke til den for dens majestetiske førsel. En annen er at den er monogam, og kan holde sammen med sin partner i opptil 20 år, som for meg er imponerende å se i dyreriket. I tillegg så er dens posisjon i folketroa som en varsler av død og elendighet absolutt fascinerende. Den er jo også en av de største “dagligdagse” fuglene vi har i innlandet, noe som bidrar til at jeg legger merke til den. En serie filmer til dens ære har også blitt spilt inn, kun en av dem med nevneverdig suksess. Det er også en faktor at Illustrert Vitenskap har tilegnet den en artikkel hvor den beskrives som en av de fuglene med best minne og høyest intelligens.

Så var det også en i barnehagen jeg jobbet før; som kun hadde én fot, men samtidig grasiøsitet og tilstedeværelse nok til å se ut som om han eide hele plassen. Gav meg assosiasjoner til en gammel pirat med trebein, som hadde ofret beinet sitt i kamp for å bli den tøffeste av dem alle.

Men det som nok har hatt mest innvirkning på min fascinasjon for denne fuglen, var en situasjon jeg opplevde for rundt to år siden, som i utgangspunktet handlet om en svarttrost og en skjære.

Jeg var på vei til jobb en dag, og la helt tilfeldig merke til en svarttrost som stod 4-5 meter unna meg og sang av hele sitt hjerte. Innimellom kom det en hes harkete lyd, som jeg først trodde var rettet mot meg for å skremme meg bort. Så ser jeg at det noen meter unna står en skjære og tasser. Jeg stopper helt opp for å se på. Det som så skjer, er at fuglen fortsetter. Kvitrer, og hveser litt, kvitrer, og hveser litt. Skjæra bestemmer seg så for å ta plassen til trosten, så den flyr bort. Dette fører jo til at trosten må stikke, så den flyr opp i et lite tre som er like i nærheten. Der fortsetter den som før. Kvitrer til damene, og hveser for å true skjæra vekk. Skjæra vet jo at den ikke har noe å komme med, så atter en gang flyr skjæra etter trosten – som ydmykt må forlate treet og gi plassen til skjæra for ikke å bli angrepet.

Så skjer det.

Plutselig ser jeg at skjæra stikker. Skjønner ikke hva som forårsaker det i første omgang, før det plutselig sveiper forbi en KRÅKE like ved treet, følger etter skjæra, og jager den langt vekk, over noen trær og bygninger. En kjapp jakt, raskt over, men iøynefallende og imponerende.

Trosten står nå nede på bakken, kvitrer, og hopper lykkelig som bare det rundt på jakt etter damer. Noen sekunder senere ser jeg kråka komme flyvende over oss, kanskje på vei til det stedet den opptok jakta på skjæra fra.

For meg så vil alltid den historien skildre offeret, bølla og den rettferdige. For alt jeg vet hadde kråka helt andre motiver bak det den gjorde, men det kommer jeg aldri til å få vite. Kråka var helten som uselvisk hjalp den stakkarslige trosten som bare ville få seg noe.

Jeg syntes det var snilt jeg!

Hvis du visste at du kunne gjøre en forskjell for mennesker verden rundt, helt gratis, fra stolen, i løpet av noen få minutter – ville du gjort det? Ville du klikket på et par linker hver dag, hvis du visste det kunne bety forskjellen på liv og død et annet sted, uten at du noen gang møtte menneskene du hjelper?

For mange er svaret nei.

For deg som svarer ja, kan du gjør denne siden til startside, og klikk på lenkene under så ofte du husker. Gjerne daglig. To minutters daglig arbeid utgjøre en verden i forskjell. Mer om hvordan det funker lengre nede – nå til lenkene:

Gi 1,1 kopp mat hver dag for ett klikk:
http://www.thehungersite.com/
 

Bekjemp brystkreft med ett klikk:
http://www.thebreastcancersite.com/
 

Gjør helsa til barn verden rundt bedre med ett klikk:
http://www.thechildhealthsite.com/
 

Redd 353,4 kvadratcentimeter av regnskogen for ett klikk:
http://www.therainforestsite.com/
 

Hjelp dyrebeskyttelsen med ett klikk om dagen:
http://www.theanimalrescuesite.com/
 
 

Gi bøker til barn med ett klikk om dagen:
http://www.theliteracysite.com
 

Hvordan fungerer det?

Reklame er verdt penger. Mye penger. Ettersom disse sidene er reklamefinansierte, fører hvert klikk som gjennomføres til at sponsorene betaler en viss pengesum. Denne summen dedikeres til de forskjellige sakene. De har også en webshop hvor hvert kjøp utgjør ekstra inntekter. I tillegg har de spesialkampanjer hvert år hvor inntektene går til nærliggende aktiviteter. Eksempler på dette (på engelsk) er:

• Funded the rescue of 9,650 baby sea turtles through La Tortuga Feliz
• Funded clean water for 48 children in Ethiopia through A Child’s Right
• Funded 59,000 cups of food for Darfur refugees through Mercy Corps
• Funded over 1,300 books for children through Room to Read
• Funded 13,028 minutes of breast cancer research through Mayo Clinic

Hvorfor skal du gidde?

Det koster deg overhodet ingenting. Trenger du flere argumenter? Se på listen over. Se på statistikken på sidene. Tenk over det faktum at du ved å gjøre så lite kan utgjøre så mye.

 
 
Vil du klikke?
 
 

Å designe logoer er big business. Desto større bedriften er, desto større er gevinsten. Problemet kommer når designerne ikke gjør annet enn å kopiere noe som allerede eksisterer. La meg vise deg!

Telenor

Gikk fra en utrolig innovativ, talende og tydelig logo, en logo som symboliserer kommunikasjon, mennesker i mellom, og åpne armer – til en logo som ikke signaliserer noe annet enn ønsket om å være nyskapende.

Gikk fra denne…

For ikke å nevne at det likner mistenkelig mye på dette;

EN PROPELL!

Posten

Her har vi enda et eksempel på et stort firma som byttet logo. Den gamle logoen strålte av tillit, av integritet, og av 200 års tradisjon. Den nye? Jeg får assosiasjoner til noe ukomplett, noe ufullstendig, og noe vinglende. Det kosta 300 millioner å ødelegge Postens varemerke.

Fra den ene … til den andre!

Se likheten til disse:

LCH Clearnet – en 100 år gammel bedrift

Spillserien Marathon

Jeg gidder ikke legge inn Pokémonballen og dødsstjernen i Star Wars, men dere ser poenget?

Statoil

Så har vi siste tilskuddet til stammen. Norges sannsynligvis største bedrift og varemerke. For min del, så har de aldri hatt en direkte lekker logo, men symbolikken har vært stødig fra dag én. Nå har de derimot forandret profil fullstendig!

Fra denne

… til denne! Eureka!

Vårt største varemerke er en stjerne eller en blomst – vanskelig å si egentlig, men noe nasjonalstolthet inviterer den ikke til. Og som alltid før, så har logoen blitt “kopiert”. Se likhetene:

Dette ér nokså likt!

Denne derimot, er VELDIG lik!

Hva er greia?

Hvorfor lage en logo som er en blåkopi av noe annet, og argumentere med at man er innovativ og kreativ? Interessant nok så vil ikke en gang Statoil bruke den nye logoen fullt ut – bensinstasjoner og alt mulig relatert til disse vil beholde den gamle logoen. Hadde vært svinedyrt å bytte – men å bruke to logoer om hverandre er vel ikke det beste heller?

Uansett må en vel konkludere med at noen har tjent uhorvelige mengder penger på å blåkopiere andres arbeid – og vi kan jo håpe at husfliden, djuice, lhc-clearnet og båtindustrien er blant dem som går i plus på dette?

Jeg har vært uhyre stille for tiden, og det skyldes så mangt. Blant annet har jeg alt for lite tid, dessverre. En annen grunn er at motivasjonen til å fortsette denne bloggen nok har sunket litt ettersom jeg uansett kommer til å opprette en ny blogg dedikert til reisen jeg og kjæresten skal på senere i år.

Om navnet

Det jeg håpte jeg kunne be om, var hjelp til å komme på med et bloggnavn. Jeg har hatt et par brainstormer allerede, både på forumer, på Facebook og sammen med kjæresten, og vi har kommet frem til en liste på noen få navn som så langt er de mest aktuelle;

Walking-about.com   (+7.5)
Alongthegrassroot.com   (+4)
StrollingtheEarth.com   (+3)
Walkingaroundtheearth.com   (+1)

Det jeg håper på er kanskje noen gode forslag til andre navn, eller eventuelt respons på navnene så langt. Personlig så heller jeg mot de to første i listen – men ingenting er bestemt enda.

Om turen

For å kunne komme med gode forslag på navn, eller vurdere listen som eksisterer, er det nødvendig med litt kunnskap om turen. Noe kan du finne her, på ‘Verden rundt’, noe kan du finne i blogginnlegget om ‘Internasjonalt humanitært arbeid’ – og noe vil jeg beskrive for deg nå.

I utgangspunktet var det ment å bli et eventyr uten like, uten noe ansvar eller “planlagt alvor”. Store deler av turen vil nok fremdeles inneholde dette, men vi har også kommet frem til at vi ønsker å bruke turen til å gjøre noe litt mer meningsfullt. Hjelpearbeid i en eller annen form har stukket seg frem som veldig aktuelt, og vi kommer til å delta på mange forskjellige typer. Frivillig på barnehjem i Kina. En elefantredningspark i Thailand. Bygging av infrastruktur i Honduras. Masse mer. En av tingene som begrenser er at de fleste former for voluntærarbeid krever en viss egenkapital. Derfor startet vi en facebook-gruppe med håp om hjelp til denne biten.

Vi ønsker også å bevege oss veldig langs grassrota, med andre ord ha en veldig jordnær reise hvor vi bruker lokal transport, lokal overnatting og håper vi møter litt gjestfrihet ved at hyggelige mennesker ønsker oss velkommen inn i deres hjem for en natt eller to. Vi håper vi vil få muligheten til å jobbe for mat og losji på steder hvor det passer seg. Vi håper vi vil finne flotte steder å dykke på. Vi håper vi kan få hyre på seilbåter/skip så vi kan krysse hav. Vi håper vi får padlet, raftet, fjellklatret, lekt med tigre. Mye vet vi også at vi vil få oppleve i løpet av turen, som vil vare alt fra 6 måneder og oppover til 24, alt ettersom hvor lenge vi klarer og ønsker å reise.

Med andre ord er dette en tur hvor vi vil søke både dypere mening, samt åpenbar moro. Dette vil vi oversette til engelsk på en blogg som forhåpentligvis vil være spennende, og som skal fylles med bilder, historier og video. Vi skal få prøvd oss både som journalister, fotografer og videoprodusenter i løpet av denne turen – noe som vil bli veldig spennende. Det håper vi også det blir for de som eventuelt velger å følge bloggen.

Tilbake til navnet

Da trenger vi jo et navn! Det kan godt være at navnet vi ender opp med er av de fire i listen. Det kan godt være du kommer med et forslag vi velger å bruke. Umulig å si akkurat nå; men har du noen forslag eller tanker så er du hjertelig velkommen til å legge igjen en kommentar her!

Mobbing er et av vårt samfunns virkelig store problemer. Det etterlater en forferdelig stor andel av ofre i fortvilelse . sorg, og mange sliter med ettervirkningene resten av livet. Dessverre er dette noe vi enda ikke har klart å få bukt med, selv om mange prøver så godt de kan.

Fordi jeg fortjener det? av Kristin Oudmayer

14. mai 2009 publiserte jeg en av de vanskeligste tekstene jeg noensinne har skrevet. En tekst som beskriver de tyngre delene av oppveksten min, og hvordan jeg selv opplevde mobbingen. Den beskriver lærere som ikke gjorde noe. Den forteller heldigvis også at det går an å reise seg fra opplevelsen.

Jeg hadde over lengre tid hatt planer om å skrive om temaet, men slike tunge temaer trenger ofte litt motivasjon. Så da jeg fikk nyss om at det var satt igang et prosjekt om å skrive ei bok om mobbing, som skulle samle sammen historier fra hele landet og fra alle deler av spekteret, både mobbere og ofre, de som har kommet over det, og de som enda sliter med det, så var det puffet jeg trengte.

Det tok noen timer fra jeg startet å skrive til jeg var ferdig. Jeg sendte inn bidraget. Til Curly. Eller Kristin Oudmayer, som hun heter utenfor bloggeverdenen. Hun brukte det. Og i år, den 15. februar, lanseres boka “Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar“, og den kan forhåndsbestilles her for de som skulle være interessert. Boken inneholder min historie sammen med historien til nærmere 200 andre, inkludert kunnskapsminister Kristin Halvorsen, Aslak i Gatas Parlament og Olaf Thommessen.

Jeg håper denne boka vil gripe. Jeg håper denne boka vil vri. Jeg håper den vil vrenge. Jeg håper den vil få enda flere til å passe på at barna sine hverken blir mobbere eller ofre. Jeg håper den blir pensum på skolen.

Mest av alt håper jeg den bidrar til å skape forståelse rundt temaet. Det er først da forandringene vil komme. Tror jeg…

Har du et forhold til mobbing?

Facebook har utviklet seg til å bli en tredje statsmakt i Norge. Det har i alle fall skaffet oss Urge på halvannenlitersflasker, fått frem fokus på mange viktige saker, og nå prøver de å skaffe Urge som saftis også. Sånt sett kan Facebook både brukes til nyttige og unyttige (men hyggelige) ting.

En gang iblant dukker det opp saker jeg er fullstendig uenig i. Gruppen for å få Natasha hjem til mamma er en av dem. Jeg siterer deler av teksten på gruppa:

Jeg har vært til behandling sammen med dattera mi i ett år nå… De som jobber der har sendt bekymringsmelding etter bekymringsmelding

onsdag den 13 januar,så var ikke Natasha helt i form,hun kasta opp flere ganger og hadde veldig problemer med magen,så jeg tok å la ho på sofaen å ga ho vann så hun kunne ligge der å kose seg,etter 10 minutter ca sovnet hun.. Etter en halv time våknet hun igjen å sa hun hadde gulpa,da så jeg at hun hadde slim i håret…

Hun hadde 40.5 da,så jeg tok å helte opp i litt bade vann i badebalja hennes… det var kveldsvakten som kom… Jeg stod å prata med han i ca 30 sekunder å prøvde å hinte til han at jeg måtte gå ned til Natasha for hun satt i badebalja alene.. Da jeg kom ned igjen,lå Natasha helt stille i balja,det var ingen reaksjon og hun begynte å bli blå

Jeg betviler ikke kjærligheten denne kvinnen har for datteren sin – det må jeg få sagt like godt først som sist. En slik nydelig jente må det være umulig å ikke elske. Det jeg allikevel må få frem, er hvor ufattelig tåpelig jeg mener denne mammaen er. For det første er hennes egen versjon av historien grunnlag nok:

1. Hun er til behandling med sitt barn. Hvorfor? Hva forårsaket det? Dette nevner hun ikke.
2. Bekymringsmeldinger leveres av de som jobber der. Hvorfor mener de hun ikke er skikket?
3. Det syke barnet hennes kaster opp, og hun merker det ikke i løpet av 30 minutter før barnet selv våkner.
4. Hun plasserer et sykt barn i en badebalje og forlater rommet.

Er ikke dette flere ting som tyder på at det både har vært problemer og fremdeles ER problemer i familien. Punkt 3 og 4 innrømmer hun jo til og med selv. Virker dette som en god mamma?

Så har vi jo punkt 5 – det faktum at hun starter en offentlig gruppe på Facebook, er smart nok til å fortelle alle hvor mye galt hun gjør, refser de som tar avgjørelser på vegne av henne og barnet, forteller åpent at hun vil sabotere samarbeidet med barnevernet fremover, og legger ut tekster som dette:

Og en annen ting,de FUCKER ikke med denne dama her,jeg kommer ALDRI til å gi meg,koste hva det koste vil,Natasha SKAL tilbake til meg NO MATHER WHAT!!!!

Ord er fattige…

Jeg tør ikke påstå at denne kvinnen ikke er en god mamma, men jeg tør påstå at det finnes gode indisier både i teksten hun selv skriver og i handlingene hennes (for ikke å nevne fortiden som vi ikke kjenner) til å si at barnevernet handler etter sine rettigheter når de plasserer Natasha hos en mer egnet familie.

Jeg håper dette kan bli en spennende debatt på hvorvidt denne kvinnen faktisk bør ha omsorg for barnet sitt. Kanskje også en debatt på hvorvidt det bør finnes grenser for hva man forsøker å bruke Facebook til?

Så.. hva mener du?

Jeg trenger tips og historier. Gode og dårlige. Lange og korte. Holde meg unna? Må besøke? Skriv så det ljomer, gjerne mer også – for når turen jorden rundt i september starter (kun 9 måneder til), vil jeg gjerne være så utrustet som overhodet mulig.

Så dagens bloggpost er et rop om hjelp, ingenting mer, ingenting mindre!

Hjelp meg?

Jeg tror og håper at alle mennesker har en eventyrer i seg. Et ønske om å oppleve noe ekstraordinært, noe fantastisk. Se noe fortrollende. Være med på noe ellevilt. Jeg er blant dem. Jeg har allerede klart å kjede noen av mine venner til døde ved å fortelle om mine planer om å reise verden rundt, så jeg skal ikke gjenta meg selv igjen – men jeg har lyst å fortelle om en liten bit av et eventyr jeg håper jeg får oppleve underveis.

For meg så har et veldig godt eventyr noen viktige elementer. Hvilke elementer det er snakk om varierer fra eventyr til eventyr. Generelt sett må det ha noe nytt, noe spennende og gjerne med et lite element av galskap. Et eventyr kan gjerne også inneholde elementene farlig og ulovlig, så lenge det ikke direkte går ut over noen.

Det handler for meg om frihet. Frihet til å ville, frihet til å kunne, frihet til å gjøre. Ikke minst frihet til å oppleve friheten.

Du har kanskje sett en amerikansk film en gang, hvor en eller flere av karakterene i filmen hopper på et tog i bevegelse og sitter i vogna en stund og hopper av. For meg er det dette det handler om. Det er nytt. Det er spennende. Det faktum at det både er farlig og ulovlig gjør at det er galskap på så mange plan. Det er nemlig ikke til å feie under teppe at såkalt ‘trainhopping’ eller ‘freighthopping‘ er risikabelt. Det finnes mennesker som har mista både liv og lemmer i forsøk på å komme seg på et tog i fart.

Heldigvis finnes det ressurser som kan lære oss hvordan vi unngår slike risikoer. SquatThePlanet er en slik ressurs. Råd #1 – aldri gjør det uten noen som har gjort det før. Nok om det. Dette er i alle fall et av mine ‘eventyrlige ønsker’ som jeg håper jeg vil oppleve i løpet av mitt livs største eventyr. Se videoen om du vil.

(teksten fortsetter under videoen)

Hva med deg?

Dagens innlegg skulle ikke først og fremst handle om meg. Jeg ønsker å oppfordre deg til å tenke. Til å virkelig søke i deg selv. Jeg tror det er viktig å ha noen drømmer, og minst like viktig å være bevisst på dem. Det morsomme er at dersom du deler drømmene dine med noen, så er sjansene større for at du forfølger dem.

Så:

Hvis du hadde fullstendig frie tøyler; hva er det eventyreren i deg selv har lyst til å oppleve? Del dine drømmer!

Verdenskart over land med dødsstraff – blått: avskaffet; grønt: avskaffet i fredstid; oransje: ikke avskaffet, men ikke i bruk; rødt: fremdeles i bruk. Illustrasjon: Wikipedia

På verdensbasis blir dødsstraff fremdeles praktisert av over 30 land, dersom man regner USA for å være étt land. Deler man opp USA i stater og tar hver for seg, så praktiseres dødsstraff i 37 av de 50 delstatene. Det har vært diverse skriverier i avisene i det siste, både hos Dagbladet og VG, om mennesker som har blitt dømt til døden i eksempelvis Kina og Pakistan (for ikke å nevne Kongo) – noen av “ofrene” med vestlig opprinnelse. Naturligvis reagerer vi vestlige som vi hør og bør – vi hyler og skriker og krever at UD skal fikse det hver eneste gang en nordmann oppfører seg som en idiot i land med mer strenge lover. Vi beskylder disse landene for å være nettopp primitive og river oss i håret over at land i det moderne 2009/2010 fremdeles praktiserer dødsstraff. Når det kommer til å henrette utlendinger så er det naturligvis ingen tvil – ingen skal ha rett til å henrette utenlandske borgere. Dødsdom generelt har jeg derimot litt andre tanker om.

Jeg er strengt uenig i at vi har noen rett til å reagere på disse urettferdighetene. Jeg mener faktisk at så lenge vi aksepterer at et vestlig land som USA praktiserer dødsstraff, så er det helt naturlig at mindre moderne land også praktiserer dem. Inntil vi har fått USA til å snu på hælen, kan vi heller ikke forvente at andre land vil det.

Som det fremgår på kartet, så er det i hovedsak afrikanske og asiatiske land som fremdeles praktiserer dødsstraff. Og USA.

Jeg er på ingen måte for dødsstraff. Jeg hevder bare at så lenge USA, som fremstiller seg som verdenspoliti og teknologisk verdenssenter, praktiserer dødsstraff, så kan man heller ikke forvente at u-land skal være bedre. Man kan håpe og kjempe for det, men ikke forvente.

Så skal vi først fordømme og kaste drit, så må vi også gjøre det samme – i enda større grad – mot USA.