Att komma till Palestina var som att komma till en annan värld. Människor rör sig annorlunda, dom tittar på en annorlunda och dom beter sig annorlunda ovanför dig. Dom möter ditt blick, dom möter din hand, och dom möter ditt leende. Nyfikna, vackra och underbara. Det tar inte lång tid för någon bjuder dig på en kopp te, en åktur på bussen, et måltid – ofta innan man själv tänker på att det är tid för att betala. Förhoppningsvis får jag tid att åtgärda och åter-erbjuda senare.

Man möter alltså en värld vart människorna genuint önskar att möta människor, som är en rå kontrast emot det svenska och norska samhället jag är vand med vart man har nog med sig själv. Varje dag är en bombardering med intryck som man inte alltid vet hur man ska tolka, hur man ska förstå, hur man ska hantera. I det ena ögonblicket diskuterar man Mohammeds fyra barn, hans trädgård med oliver, hans fru och deras vardagsliv, i det andra ögonblicket delar Ahmad med sig om när Israelisk polis slog ner hans brorsa, hans morfars upplevelse av att bli fördriven från sitt hem i det som nu är Israel, om hur det är att veta att han varenda dag måste få godkännande från Israeliska soldater för att röra sig fritt i sitt eget land.

Man ser själv den jävla väggen på väg från flygplatsen till sitt nya hem, ‘The Apartheid Wall’, där den ruvar 5 meter över marken och skiljer gamla Jerusalem från officiella Jerusalem, skiljer Israel från Palestina, skiljer mellan frihet och förtryck. Man korsar själv “checkpoints” mellan olika städer som – även om dom inte stannar bussen och frågar efter ID-papper och kollar mina grejer – minner om att min frihet inte är äkta frihet, det är någon annans beslut om att tillåta mig att känna mig fri. Vartenda sekund kan dom ändra sig. Varje gång vi åker från vårt hem till en annan stad, finns det en möjlighet för att kontrollpunkten är stängd, och vi måste vända.

Förtrycket är inte som jag trodde. Jag trodde soldaterna skulle vara över allt. Jag trodde man varje dag skulle få frågor om sitt pass, varför en är här, vad en gör – men så är det inte. Dom frågar mig “You turist?” och låter mig vara om jag svarar “Yes”, samtidigt som dom kollar allt min polare Anees har med sig. Dom bygger ut bosättningarna och tar mer och mer land från Palestina, dom nekar Palestinier att resa ut av landet, även att besöka Israel, om dom har fel färg på ID-papperen. Dom använder blykulor mot människor som kastar sten på dom, och veckan vi kom till Palestina sköt dom en 20-årig kille i samma flyktingläger som jag skall ha UNRWA-praktik i. Senare gick jag i en minnesstund för honom. Senare gråt jag i hans begravningsceremoni, då 300 människor tittade på när hans vänner och familj sjöng, dansade, talade och skrek ut sin frustration och sin medömkan till hans efterlevande familj.

Att komma till Palestina var inte som jag trodde. Kvällarna spenderar jag ofta för mig själv, trött och i behov av att vila efter en dag med intryck. Att inte ens kunna gå till affären utan att “alla” vill säga “Hi/Howdoyoudo/Howareyuuuu/Watsyårname” till en, att alltid vara i någons blick, att alltid få frågor och beröm, tacksamhet och beundran, är på ena sidan underbart, men också vansinnigt tröttande. Jag är vit, jag är man, och jag är speciell. I lägenheten har jag 0-tempo, ute bland människor är det 100. Kontrasten är enorm.

Och hela tiden finns förtrycket, kanske mer som en skugga än som en vikt, men hela tiden där.

[Min første svenske bloggpost, fordi teksten først ble skrevet i en svensk sammenheng]

Det er i mine øyne ytterst ironisk at en av norges største banker går på en slik blemmert og bruker kvinnedagen til å be kvinner bli tøffere og oppføre seg mer som menn, og forsterker stereotypen om at det alltid er kvinnene som går hjemme med barna, og at de tenker med følelsene – ikke med hodet? Hvor henviser DNB seg til alle de “sterke” kvinnene som allerede oppfører seg som menn? Skal ikke de få noen tips? Er de perfekte kvinner allerede?

Det er for all del sant at kvinner oftere går hjemme med sine barn enn hva menn gjør men skal man ikke bruke denne dagen på å feire og forsterke likestillingskampen, i stedet for å underbygge hvor mye bedre mannen er, og hvor mye bedre kvinner må bli på å likne oss menn og kreve mer av oss? Hva skjedde med et opprop om økt selvstendighet? Hva skjedde med likestillingskampen? Burde man ikke si “Gratulerer med kvinnedagen, og velkommen til DNB. Vi er her for å hjelpe deg med økonomien din ut fra dine kriterier – uansett hvilket kjønnsrolle du har, uansett hvilken personlighetstype du har – og vi skal stå bak deg i kravet om likebehandling. GRATULERER!”?

Hvorfor ikke foreldre som går gravide eller er hjemme med barn opparbeider pensjonspoeng som takk for den investeringen, forstår jeg ærlig talt ikke – det burde ikke være partnerens ansvar å bidra med dette, hvem enn det er i forholdet som er hjemme.

Det ironiske i mitt følgende utsagn er kanskje åpenbart, men jeg bemerker meg også utseendefokuset i videoen. En mann hadde presentert den samme informasjonen saklig og alvorlig, men kvinnens rolle er å smile og se hyggelig ut. Enda en stereotype bekreftet – en alvorlig kvinne selger budskap dårlig. Nå sitter jeg ikke her og argumenterer for at kvinner skal presentere informasjon på samme måte som menn gjør, for det syntes jeg ikke, men se videoen selv og se om smilet sitter naturlig eller har blitt klistret på?

Personlig har jeg aldri sett et sterkere stikk i siden til Norges sterke kvinner, og må innrømme at dette er det minst likestilte budskapet jeg har sett i en slik debatt, spesielt når det kommer fra en så stor aktør på det norske markedet. Det som overrasket meg var stillheten rundt DNBs bommert, og de ytterst få som reagerte på det offentlig. Jeg gjorde det, og etter et par andre responderte kom DNBs respons:

I seg selv ikke et dårlig svar, men de fortsetter i mine øyne bare å forsterke problematikken. Hver eneste dag, hele året, kan man minne på kvinner å tenke mer som menn i kampen for å styrke sin økonomiske posisjon. Kvinnedagen er kanskje ikke en slik dag. DNB gikk kanskje litt for langt?

Hva syntes du?

Med vennlig hilsen,
Samuel
– feminist og mann som ønsker at kvinner skal få tenke som de vil

Se filmen her: DNB på Kvinnedagen

Ultralyddebatten raser, og tallene slenges rundt som våpen. 84,6% av vordende foreldre som får beskjed om at barnet har Downs, velger å si nei takk i denne omgang, og forsøker nok igjen senere. Er en slik holdning til Downs Syndrom akseptabel, eller bør noe gjøres? Og hva vil effekten av å tilby ultralyd for alle gravide før abortgrensen bli?

Først tar vi matematikken, som er enkel og viktig for å forstå hva slags dimensjoner vi prater om.

Årlig i Norge har vi ca. 80 000 graviditeter, og av disse ender 65 000 i fødsel. Vi vet at ca. 1/700 fødte barn fødes med Downs (kilde: Folkehelseinstittuttets statistikk), og i 2009 tilsvarte det 84 fødte barn. Vi vet at 84,6% av alle som får diagnosen Downs Syndrom for sine barn tar abort (kilde: 1, 2, 3). Skal man ta statistikken (65 000 fødsler, 1/700 med Downs, 84,6% velger å ta abort) helt konkret, er det ca. 545 fostre som blir diagnostisert med Downs hvert år. Dette er nok ikke helt riktig dog, for det forutsetter at samtlige av fødte downs-tilfeller vet om det før uke 12 – noe som neppe stemmer.

Hvis man i tillegg tenker over informasjonen man får fra helsepersonell når man får påviste feil på fosteret, og at det i mange tilfeller oppfordres sterkt til abort, sier det en del om hva utviklingen vil fortsette mot. I Danmark ble antallet fødte barn med Downs halvert etter tidlig ultralyd ble innført, og det er et skremmende faktum som må tas hensyn til i denne debatten. Den nærmest ubestridelige sannsynlighet er at det vil bli stadig færre mennesker med Downs (og eventuelt andre syndromer) rundt oss.

Så hva betyr dette? Hva betyr det når myndighetene har disse faktaene, og fremdeles velger å stille seg positiv til innførsel av fri tidlig ultralyd til alle?

Det ER viktig å ta hensyn til at tidlig ultralyd ikke er negativt i seg selv. Ultralyd er nyttig av mange grunner, og mange foreldre sliter seg gjennom mye usikkerhet frem til de tar ultralyd og ser barnet selv. Jeg forsøker ikke å si at ultralyd i seg selv er uviktig eller unyttig. Jeg stiller meg bare spørrende til motivet bak saken.

Når vi ikke har nok jordmødre, når selv Bioteknologinemda er imot, og når selv leger stiller seg spørrende til dette forslaget – Morten Holm kaller det “en statlig masseundersøkelse av alle gravide” – må vi kanskje innse at visse indikatorer flyter rundt?

Et gjennomgående argument er at om lag halvparten av de gravide i dag får gjort tidlig ultralyd – nå må et statlig tilbud på plass for den andre halvparten.
…
Et statlig ultralydtilbud vil ikke gi distriktskvinnene bedre tilgang enn de har i dag. Etter seks år med helseminister fra Ap bygges svangerskapsomsorgen ned i distriktene, fødeavdelinger stenges og mange får ikke jordmoroppfølging.
(kilde:Dagbladet.no)

Så kan vi prate om sorteringssamfunn, Hitler, Stalin – og likheter mellom det og økt tilgang til ultralyd, økt abort av Downs-diagnostiserte barn. Hvis dere vil da.

Det er én fugl som fascinerer meg mer enn alle andre fuglene i Norge. Én fugl som virkelig skiller seg ut. Den kunne kanskje vært kjent som Corvus cornix, men den er ikke det. Ikke så vidt jeg vet.

Det er flere årsaker. En av dem er at jeg alltid har lagt merke til den for dens majestetiske førsel. En annen er at den er monogam, og kan holde sammen med sin partner i opptil 20 år, som for meg er imponerende å se i dyreriket. I tillegg så er dens posisjon i folketroa som en varsler av død og elendighet absolutt fascinerende. Den er jo også en av de største “dagligdagse” fuglene vi har i innlandet, noe som bidrar til at jeg legger merke til den. En serie filmer til dens ære har også blitt spilt inn, kun en av dem med nevneverdig suksess. Det er også en faktor at Illustrert Vitenskap har tilegnet den en artikkel hvor den beskrives som en av de fuglene med best minne og høyest intelligens.

Så var det også en i barnehagen jeg jobbet før; som kun hadde én fot, men samtidig grasiøsitet og tilstedeværelse nok til å se ut som om han eide hele plassen. Gav meg assosiasjoner til en gammel pirat med trebein, som hadde ofret beinet sitt i kamp for å bli den tøffeste av dem alle.

Men det som nok har hatt mest innvirkning på min fascinasjon for denne fuglen, var en situasjon jeg opplevde for rundt to år siden, som i utgangspunktet handlet om en svarttrost og en skjære.

Jeg var på vei til jobb en dag, og la helt tilfeldig merke til en svarttrost som stod 4-5 meter unna meg og sang av hele sitt hjerte. Innimellom kom det en hes harkete lyd, som jeg først trodde var rettet mot meg for å skremme meg bort. Så ser jeg at det noen meter unna står en skjære og tasser. Jeg stopper helt opp for å se på. Det som så skjer, er at fuglen fortsetter. Kvitrer, og hveser litt, kvitrer, og hveser litt. Skjæra bestemmer seg så for å ta plassen til trosten, så den flyr bort. Dette fører jo til at trosten må stikke, så den flyr opp i et lite tre som er like i nærheten. Der fortsetter den som før. Kvitrer til damene, og hveser for å true skjæra vekk. Skjæra vet jo at den ikke har noe å komme med, så atter en gang flyr skjæra etter trosten – som ydmykt må forlate treet og gi plassen til skjæra for ikke å bli angrepet.

Så skjer det.

Plutselig ser jeg at skjæra stikker. Skjønner ikke hva som forårsaker det i første omgang, før det plutselig sveiper forbi en KRÅKE like ved treet, følger etter skjæra, og jager den langt vekk, over noen trær og bygninger. En kjapp jakt, raskt over, men iøynefallende og imponerende.

Trosten står nå nede på bakken, kvitrer, og hopper lykkelig som bare det rundt på jakt etter damer. Noen sekunder senere ser jeg kråka komme flyvende over oss, kanskje på vei til det stedet den opptok jakta på skjæra fra.

For meg så vil alltid den historien skildre offeret, bølla og den rettferdige. For alt jeg vet hadde kråka helt andre motiver bak det den gjorde, men det kommer jeg aldri til å få vite. Kråka var helten som uselvisk hjalp den stakkarslige trosten som bare ville få seg noe.

Jeg syntes det var snilt jeg!

Hvis du visste at du kunne gjøre en forskjell for mennesker verden rundt, helt gratis, fra stolen, i løpet av noen få minutter – ville du gjort det? Ville du klikket på et par linker hver dag, hvis du visste det kunne bety forskjellen på liv og død et annet sted, uten at du noen gang møtte menneskene du hjelper?

For mange er svaret nei.

For deg som svarer ja, kan du gjør denne siden til startside, og klikk på lenkene under så ofte du husker. Gjerne daglig. To minutters daglig arbeid utgjøre en verden i forskjell. Mer om hvordan det funker lengre nede – nå til lenkene:

Gi 1,1 kopp mat hver dag for ett klikk:
http://www.thehungersite.com/
 

Bekjemp brystkreft med ett klikk:
http://www.thebreastcancersite.com/
 

Gjør helsa til barn verden rundt bedre med ett klikk:
http://www.thechildhealthsite.com/
 

Redd 353,4 kvadratcentimeter av regnskogen for ett klikk:
http://www.therainforestsite.com/
 

Hjelp dyrebeskyttelsen med ett klikk om dagen:
http://www.theanimalrescuesite.com/
 
 

Gi bøker til barn med ett klikk om dagen:
http://www.theliteracysite.com
 

Hvordan fungerer det?

Reklame er verdt penger. Mye penger. Ettersom disse sidene er reklamefinansierte, fører hvert klikk som gjennomføres til at sponsorene betaler en viss pengesum. Denne summen dedikeres til de forskjellige sakene. De har også en webshop hvor hvert kjøp utgjør ekstra inntekter. I tillegg har de spesialkampanjer hvert år hvor inntektene går til nærliggende aktiviteter. Eksempler på dette (på engelsk) er:

• Funded the rescue of 9,650 baby sea turtles through La Tortuga Feliz
• Funded clean water for 48 children in Ethiopia through A Child’s Right
• Funded 59,000 cups of food for Darfur refugees through Mercy Corps
• Funded over 1,300 books for children through Room to Read
• Funded 13,028 minutes of breast cancer research through Mayo Clinic

Hvorfor skal du gidde?

Det koster deg overhodet ingenting. Trenger du flere argumenter? Se på listen over. Se på statistikken på sidene. Tenk over det faktum at du ved å gjøre så lite kan utgjøre så mye.

 
 
Vil du klikke?
 
 

Å designe logoer er big business. Desto større bedriften er, desto større er gevinsten. Problemet kommer når designerne ikke gjør annet enn å kopiere noe som allerede eksisterer. La meg vise deg!

Telenor

Gikk fra en utrolig innovativ, talende og tydelig logo, en logo som symboliserer kommunikasjon, mennesker i mellom, og åpne armer – til en logo som ikke signaliserer noe annet enn ønsket om å være nyskapende.

Gikk fra denne…

For ikke å nevne at det likner mistenkelig mye på dette;

EN PROPELL!

Posten

Her har vi enda et eksempel på et stort firma som byttet logo. Den gamle logoen strålte av tillit, av integritet, og av 200 års tradisjon. Den nye? Jeg får assosiasjoner til noe ukomplett, noe ufullstendig, og noe vinglende. Det kosta 300 millioner å ødelegge Postens varemerke.

Fra den ene ... til den andre!

Se likheten til disse:

LCH Clearnet - en 100 år gammel bedrift

Spillserien Marathon

Jeg gidder ikke legge inn Pokémonballen og dødsstjernen i Star Wars, men dere ser poenget?

Statoil

Så har vi siste tilskuddet til stammen. Norges sannsynligvis største bedrift og varemerke. For min del, så har de aldri hatt en direkte lekker logo, men symbolikken har vært stødig fra dag én. Nå har de derimot forandret profil fullstendig!

Fra denne

... til denne! Eureka!

Vårt største varemerke er en stjerne eller en blomst – vanskelig å si egentlig, men noe nasjonalstolthet inviterer den ikke til. Og som alltid før, så har logoen blitt “kopiert”. Se likhetene:

Dette ér nokså likt!

Denne derimot, er VELDIG lik!

Hva er greia?

Hvorfor lage en logo som er en blåkopi av noe annet, og argumentere med at man er innovativ og kreativ? Interessant nok så vil ikke en gang Statoil bruke den nye logoen fullt ut – bensinstasjoner og alt mulig relatert til disse vil beholde den gamle logoen. Hadde vært svinedyrt å bytte – men å bruke to logoer om hverandre er vel ikke det beste heller?

Uansett må en vel konkludere med at noen har tjent uhorvelige mengder penger på å blåkopiere andres arbeid – og vi kan jo håpe at husfliden, djuice, lhc-clearnet og båtindustrien er blant dem som går i plus på dette?

Jeg har vært uhyre stille for tiden, og det skyldes så mangt. Blant annet har jeg alt for lite tid, dessverre. En annen grunn er at motivasjonen til å fortsette denne bloggen nok har sunket litt ettersom jeg uansett kommer til å opprette en ny blogg dedikert til reisen jeg og kjæresten skal på senere i år.

Om navnet

Det jeg håpte jeg kunne be om, var hjelp til å komme på med et bloggnavn. Jeg har hatt et par brainstormer allerede, både på forumer, på Facebook og sammen med kjæresten, og vi har kommet frem til en liste på noen få navn som så langt er de mest aktuelle;

Walking-about.com   (+7.5)
Alongthegrassroot.com   (+4)
StrollingtheEarth.com   (+3)
Walkingaroundtheearth.com   (+1)

Det jeg håper på er kanskje noen gode forslag til andre navn, eller eventuelt respons på navnene så langt. Personlig så heller jeg mot de to første i listen – men ingenting er bestemt enda.

Om turen

For å kunne komme med gode forslag på navn, eller vurdere listen som eksisterer, er det nødvendig med litt kunnskap om turen. Noe kan du finne her, på ‘Verden rundt’, noe kan du finne i blogginnlegget om ‘Internasjonalt humanitært arbeid’ – og noe vil jeg beskrive for deg nå.

I utgangspunktet var det ment å bli et eventyr uten like, uten noe ansvar eller “planlagt alvor”. Store deler av turen vil nok fremdeles inneholde dette, men vi har også kommet frem til at vi ønsker å bruke turen til å gjøre noe litt mer meningsfullt. Hjelpearbeid i en eller annen form har stukket seg frem som veldig aktuelt, og vi kommer til å delta på mange forskjellige typer. Frivillig på barnehjem i Kina. En elefantredningspark i Thailand. Bygging av infrastruktur i Honduras. Masse mer. En av tingene som begrenser er at de fleste former for voluntærarbeid krever en viss egenkapital. Derfor startet vi en facebook-gruppe med håp om hjelp til denne biten.

Vi ønsker også å bevege oss veldig langs grassrota, med andre ord ha en veldig jordnær reise hvor vi bruker lokal transport, lokal overnatting og håper vi møter litt gjestfrihet ved at hyggelige mennesker ønsker oss velkommen inn i deres hjem for en natt eller to. Vi håper vi vil få muligheten til å jobbe for mat og losji på steder hvor det passer seg. Vi håper vi vil finne flotte steder å dykke på. Vi håper vi kan få hyre på seilbåter/skip så vi kan krysse hav. Vi håper vi får padlet, raftet, fjellklatret, lekt med tigre. Mye vet vi også at vi vil få oppleve i løpet av turen, som vil vare alt fra 6 måneder og oppover til 24, alt ettersom hvor lenge vi klarer og ønsker å reise.

Med andre ord er dette en tur hvor vi vil søke både dypere mening, samt åpenbar moro. Dette vil vi oversette til engelsk på en blogg som forhåpentligvis vil være spennende, og som skal fylles med bilder, historier og video. Vi skal få prøvd oss både som journalister, fotografer og videoprodusenter i løpet av denne turen – noe som vil bli veldig spennende. Det håper vi også det blir for de som eventuelt velger å følge bloggen.

Tilbake til navnet

Da trenger vi jo et navn! Det kan godt være at navnet vi ender opp med er av de fire i listen. Det kan godt være du kommer med et forslag vi velger å bruke. Umulig å si akkurat nå; men har du noen forslag eller tanker så er du hjertelig velkommen til å legge igjen en kommentar her!

Mobbing er et av vårt samfunns virkelig store problemer. Det etterlater en forferdelig stor andel av ofre i fortvilelse . sorg, og mange sliter med ettervirkningene resten av livet. Dessverre er dette noe vi enda ikke har klart å få bukt med, selv om mange prøver så godt de kan.

Fordi jeg fortjener det? av Kristin Oudmayer

14. mai 2009 publiserte jeg en av de vanskeligste tekstene jeg noensinne har skrevet. En tekst som beskriver de tyngre delene av oppveksten min, og hvordan jeg selv opplevde mobbingen. Den beskriver lærere som ikke gjorde noe. Den forteller heldigvis også at det går an å reise seg fra opplevelsen.

Jeg hadde over lengre tid hatt planer om å skrive om temaet, men slike tunge temaer trenger ofte litt motivasjon. Så da jeg fikk nyss om at det var satt igang et prosjekt om å skrive ei bok om mobbing, som skulle samle sammen historier fra hele landet og fra alle deler av spekteret, både mobbere og ofre, de som har kommet over det, og de som enda sliter med det, så var det puffet jeg trengte.

Det tok noen timer fra jeg startet å skrive til jeg var ferdig. Jeg sendte inn bidraget. Til Curly. Eller Kristin Oudmayer, som hun heter utenfor bloggeverdenen. Hun brukte det. Og i år, den 15. februar, lanseres boka “Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar“, og den kan forhåndsbestilles her for de som skulle være interessert. Boken inneholder min historie sammen med historien til nærmere 200 andre, inkludert kunnskapsminister Kristin Halvorsen, Aslak i Gatas Parlament og Olaf Thommessen.

Jeg håper denne boka vil gripe. Jeg håper denne boka vil vri. Jeg håper den vil vrenge. Jeg håper den vil få enda flere til å passe på at barna sine hverken blir mobbere eller ofre. Jeg håper den blir pensum på skolen.

Mest av alt håper jeg den bidrar til å skape forståelse rundt temaet. Det er først da forandringene vil komme. Tror jeg…

Har du et forhold til mobbing?

Facebook har utviklet seg til å bli en tredje statsmakt i Norge. Det har i alle fall skaffet oss Urge på halvannenlitersflasker, fått frem fokus på mange viktige saker, og nå prøver de å skaffe Urge som saftis også. Sånt sett kan Facebook både brukes til nyttige og unyttige (men hyggelige) ting.

En gang iblant dukker det opp saker jeg er fullstendig uenig i. Gruppen for å få Natasha hjem til mamma er en av dem. Jeg siterer deler av teksten på gruppa:

Jeg har vært til behandling sammen med dattera mi i ett år nå… De som jobber der har sendt bekymringsmelding etter bekymringsmelding

onsdag den 13 januar,så var ikke Natasha helt i form,hun kasta opp flere ganger og hadde veldig problemer med magen,så jeg tok å la ho på sofaen å ga ho vann så hun kunne ligge der å kose seg,etter 10 minutter ca sovnet hun.. Etter en halv time våknet hun igjen å sa hun hadde gulpa,da så jeg at hun hadde slim i håret…

Hun hadde 40.5 da,så jeg tok å helte opp i litt bade vann i badebalja hennes… det var kveldsvakten som kom… Jeg stod å prata med han i ca 30 sekunder å prøvde å hinte til han at jeg måtte gå ned til Natasha for hun satt i badebalja alene.. Da jeg kom ned igjen,lå Natasha helt stille i balja,det var ingen reaksjon og hun begynte å bli blå

Jeg betviler ikke kjærligheten denne kvinnen har for datteren sin – det må jeg få sagt like godt først som sist. En slik nydelig jente må det være umulig å ikke elske. Det jeg allikevel må få frem, er hvor ufattelig tåpelig jeg mener denne mammaen er. For det første er hennes egen versjon av historien grunnlag nok:

1. Hun er til behandling med sitt barn. Hvorfor? Hva forårsaket det? Dette nevner hun ikke.
2. Bekymringsmeldinger leveres av de som jobber der. Hvorfor mener de hun ikke er skikket?
3. Det syke barnet hennes kaster opp, og hun merker det ikke i løpet av 30 minutter før barnet selv våkner.
4. Hun plasserer et sykt barn i en badebalje og forlater rommet.

Er ikke dette flere ting som tyder på at det både har vært problemer og fremdeles ER problemer i familien. Punkt 3 og 4 innrømmer hun jo til og med selv. Virker dette som en god mamma?

Så har vi jo punkt 5 – det faktum at hun starter en offentlig gruppe på Facebook, er smart nok til å fortelle alle hvor mye galt hun gjør, refser de som tar avgjørelser på vegne av henne og barnet, forteller åpent at hun vil sabotere samarbeidet med barnevernet fremover, og legger ut tekster som dette:

Og en annen ting,de FUCKER ikke med denne dama her,jeg kommer ALDRI til å gi meg,koste hva det koste vil,Natasha SKAL tilbake til meg NO MATHER WHAT!!!!

Ord er fattige…

Jeg tør ikke påstå at denne kvinnen ikke er en god mamma, men jeg tør påstå at det finnes gode indisier både i teksten hun selv skriver og i handlingene hennes (for ikke å nevne fortiden som vi ikke kjenner) til å si at barnevernet handler etter sine rettigheter når de plasserer Natasha hos en mer egnet familie.

Jeg håper dette kan bli en spennende debatt på hvorvidt denne kvinnen faktisk bør ha omsorg for barnet sitt. Kanskje også en debatt på hvorvidt det bør finnes grenser for hva man forsøker å bruke Facebook til?

Så.. hva mener du?

Jeg trenger tips og historier. Gode og dårlige. Lange og korte. Holde meg unna? Må besøke? Skriv så det ljomer, gjerne mer også – for når turen jorden rundt i september starter (kun 9 måneder til), vil jeg gjerne være så utrustet som overhodet mulig.

Så dagens bloggpost er et rop om hjelp, ingenting mer, ingenting mindre!

Hjelp meg?