En politikers livsløp

Morrosaker, Politikk

Det har nå blitt bevist at politikere er en egen subrase av homo sapiens kalt homo sapiens politicus. Mange års forskning har gitt en overraskende innsikt i deres livsførsel, og rapporten skal jeg nå dele med dere.

Unnfangelsen
Ved å undersøke tusener av menneskers samliv, seksuelle aktivitet og forplantning, har man kommet frem til at spermien som førte til en politikers fødsel faktisk ikke nådde frem til eggcellen først, slik som er tilfelle ved alle andre befruktelser. Spermien som førte til et politikerbarn har faktisk blitt observert at snirkler seg rundt sædcellen som nådde frem til egget først, og på den måten klarer å overtale spermien til å snu. Dette viser en svært tidlig utviklet forhandlingssans. Når spermien så trekker seg ut, kan politikerspermien sakte og rolig entre egget på egenhånd.

Prefødselen
Tiden fra unnfangelsen og til fødselen bruker fosteret aktivt. Man har observert i svært mange tilfeller at fosteret holder seg til haken, og gestikulerer svært mye mer aktivt enn andre fostre. Pekefingeren er ofte fremme også, og dette faktum forbløffet forskerne, da ingen andre profesjonsgrupper klarer å kontrollere fingrene i så tidlig alder. Forskerne så også tegn til at barnet forsøkte å vise “fingeren”, men dette har enda ikke blitt verifisert.

Ut over det har man også påvist at politikerpoder utvikler lepper og taleorganer langt tidligere enn andre fostre, noe man tror at er med på å styrke taleevnen.

Fødselen
Når det kommer til fødselen har man påvist få særegenheter. Et morsomt fellestrekk er allikevel at Norges tre siste statsministre, samt de nåværende ordførerene i Oslo og Bodø alle ble født med hoven tunge.

Barndomsårene
Politikerspiren er gjerne det barnet i stor grad aldri stiller spørsmål ved foreldrenes autoritet. De har en innbakt forståelse av hva det vil si å være i lederposisjon. Har de derimot søsken, er sladderhandlinger ofte å finne, samt ser vi etter observasjoner at politikere i langt større grad krever høyere ukelønn enn sine søsken. Rettferdiggjørelsen barna bruker er at de alltid bruker lengre tid på arbeidsoppgavene sine, men foreldrene klør seg ofte i hodet når de ser at jobben som regel er halvgjort eller ikke en gang påbegynt. Ofte har barna rett og slett bare lagt alt rotet inn på sine søskens rom.

Med dette konkluderer man at politikerspirene ser på sine egne bestrebelser som av langt høyere verdi enn andres, selv om effekten av bestrebelsene er minimal eller ikke-eksisterende. Man har enda ikke lyktes med å forstå hensikten med denne medfødte mekanismen, men vi antar det skyldes et ekstremt høyt ego.

Forskningen legger også trykk på at politikerkandidatene har blitt påvist å allerede i svært ung alder klare å manipulere sine foreldre til å få ting slik de ønsker, gjerne på søskens bekostning.

Ungdommen – idealisten
Uten unntak starter idealisten å bygge seg frem i ungdomsårene. Våre politikerkandidater har begynt å forstå omfanget av sine taleevner og karismatiske muligheter, i tillegg til at de endelig begynner å legge merke til alt som er galt i miljøet rundt dem. Dette er unnfangelsen av den aktive politiske karrieren hos våre studieobjekter.

Denne unnfangelsen fører til en revolusjon i nærområdet. Alt som ikke stemmer overens med deres livssyn skal fikses. På grunn av alle sine medfødte og utviklede talenter, blir kandidaten fort med i elevråd og lokalpolitikk. Det vokser også frem en gryende arroganse når kandidaten innser at han faktisk kan mye mer om verden enn alle sine medungdom. Allikevel ønsker kandidaten å gjøre alt til det beste, så han kjemper for å forbedre sportstilbud i lokalmiljøet og besøker gamlehjem og lover flere senger.

Det er nå forskerne endelig fikk observere hvordan kandidatene reagerte på motgang.

Voksenlivet – realisten
Etter flere år med både skuffelser og seire, har politikeren endelig trådd inn i de voksnes rekker. De aller beste ender opp på stortinget og i regjering. En vesentlig forandring i holdning kan vi allikevel spore.

Politikeren har nå oppnådd en høyere status, samt et mer overordnet syn på hva han faktisk kan oppnå. År med motgang får dem i stor grad til å innse at det er visse ting man ikke klarer alene. Så den nå mer realistiske politikeren forsøker å jobbe i lag med andre politikere både inad i partiet og på tvers av partirammene, for på den måten å oppnå sine nå mer tilgjengelige mål.

Man observerer her at politikeren har blitt mer ydmyk ovenfor andre politikere uoffisielt, men satire og angrep og usakligheter fremdeles blir mye brukt i diskusjoner. Ved å forske på hvordan politikere taklet motgang og uenighet, ble det faktisk påvist at de har et eget kromosom som fører til usaklighet og personangrep i diskusjoner hvor deres egne argumenter faller i fisk.

Man ser også i denne fasen at arrogansen slår frem sterkere enn før, og at politikeren begynner å ta valg på tross av hva folket ønsker, fordi han selv er overbevist om at han er den med de beste definisjonene av “vårt felles beste”.

Voksenlivet – egoisten
I brorparten av tilfellene vi undersøkte, førte motgang og problemer til en forståelse hos undersøkelsesobjektene. Politikeren så ut til å innse hvor liten han faktisk var, og at han i beste fall ville kunne utgjøre marginal forskjell for menigmann. Dette har i våre observasjoner uten unntak ført til en svært uheldig transformasjon hos vår kjære kandidat.

Hans idealisme forsvinner, og realismen og egoismen tar over styringen. Politikeren som har skjønt hvor liten nasjonal forandring han kan slå gjennom med, begynner å jobbe for sin egen sak. Dette gjør han ved å fremme regler som gjør at han får høyere lønn, høyere pensjon, kortere pensjonsopptjeningstid, bedre tilbud i sitt lokalmiljø, og generelt ordner det til slik at han kan nyte livet og alderdommen som best mulig. Her ser man klare paralleller til barndomsårene.

Dette er det siste steget i en politikers livsløp. I noen sjeldne tilfeller returnerer politikeren til idealismen etter han har ordnet seg som best mulig. Forskningen har påpekt at dete er sjeldne tilfeller.

Seniorlivet
Etter endt tid som politiker har vår kjære kandidat allerede gjennom mange år ordnet seg nok kontakter til å få en toppjobb rett etter endt kandidatur. Om ønskelig kan de nyte eldretilværelsen med en pensjon høyere enn gjennomsnittslønnen i Norge.

Oppsummering
Kort og enkelt; forskningen har utvetydig påvist at politikere er en egen subrase av menneskerasen som starter sin politiske karriere allerede før unnfangelsen. Karrieren preges først av den idealismen som initiativt trekker dem inn i politikkens verden, hvor de faktisk ønsker å hjelpe andre mennesker. Det er dessverre også påvist at realismen og egoismen tar overhånd og fører til at egne behov er det dem setter først. Lyspunktet er at noen returnerer til idealismen etter de har sørget for sine egne behov.

Vi har ikke lyktes med å finne noe botemiddel mot denne utviklingen. Sakens stilling er dessverre idag at vi ikke ledes av våre likemenn, men en helt egen rase som ikke styres av vårt felles beste, men av sitt eget ego og selvpreserveringsbehov.

Vi må rett og slett sette vår litt til de få som returnerer til idealismen…

17 Comments

17 kommentarer

  1. Spire  •  Sep 18, 2008 @09:27

    Prøver du å si at politikere var smarte før fødselen og i barneårene, men når de ble eldre, så ble di dumme?:p

  2. Samuro  •  Sep 18, 2008 @09:43

    @ Spire:
    Neida, de har samme kunnskapen som voksne, men de bruker sine “powers” til feil formål bare :)

  3. Spire  •  Sep 18, 2008 @09:47

    Eller så bare ønsker de å bruke de, men når de gjør det, så blir det feil, og til slutt er det ikke vits i å bruke de alikevel.

  4. rable  •  Sep 18, 2008 @11:50

    Haha! Morsom beskrivelse av en politikers liv. Men stakkars. Det er jammen meg ikke bare bare å være politiker. Jeg tror vi er heldige som har dem, selv om noen av dem styres av helt feil motiver.

  5. Samuro  •  Sep 18, 2008 @12:03

    Svært så politikervennlige vi var idag da :P Dette er jo ment å være en satirisk tekst først og fremst, så ikke legg altfor mye i det – selv om jeg absolutt står for grunnprinsippene :P

    @ Spire:
    Og det er da de begynner å tenke egenvinning..? ;)

    @ rable:
    Tror nok alle som går inn i verv som politikere er klar over at de vil få folket på nakken. Og når de år etter år gir løfter som de ikke klarer å holde, så sier det seg vel nesten selv at det blir en nokså stor gruppe mennesker som gjør dem til skyteskiver for verbale eller litterære angrep. Og ikke minst tror jeg de fortjener det.

    Men ja, vi er kanskje heldige som har noen som gidder :)

  6. rable  •  Sep 18, 2008 @16:10

    Heh, ja jeg burde definitivt puttet inn en ” :D “, som bevis på at jeg oppfattet det som en satirisk tekst. Men siden du sier at du står for grunnprinsippene, så synes jeg det er viktig å få med at vi ikke kan putte alle under samme bås. :]

  7. Irene, hun pene Ü  •  Sep 18, 2008 @19:59

    Hva med alle løftene de klarer å holde? Hva med at noen gidder å -forsøke- å styre landet? :) Noen ganger behandler vi dem altfor dårlig, de er faktisk bare mennesker. Hadde du taklet det presset de står i? Jeg spør bare: Hvorfor står de i disse posisjonene? Av egoisme og ønske om å fremheve seg selv – kun?

    Satire eller ei, ikke vær så negativ ;)

  8. rable  •  Sep 18, 2008 @20:07

    Irene: Du og jeg var jo glanspolitikere i sin tid. Og vi fikk tross alt skaffet flere mopedparkeringsplasser i Flekkefjord, noe som definitivt ikke var egoistisk. ;)

    Heh, det var tider det! :D

  9. Irene, hun pene Ü  •  Sep 18, 2008 @21:57

    Rable: Javisst om vi var! Jeg sitter teknisk sett i fylkesstyret ;) Men der gjør jeg minst. Mopedparkeringsplasser er våre store triumf! Og ellers sier jeg HEIA Knut Arild ;) Hihi…

    Det var tider, det. Vi var en god gjeng, ikke sant? :D

  10. rable  •  Sep 18, 2008 @22:11

    Oi, du er med fremdeles? Imponerende! Jeg for min del har null politisk innsikt for tiden. Synd, men har mange gode minner fra sørlandskonferranser, styremøter og og stevner. :D

    Tipper du gjør en god jobb ;)

  11. Samuro  •  Sep 18, 2008 @23:01

    @ rable:
    Hadde jeg skrevet “noen” og “et par” hadde det da ikke blitt noen satire – det skal jo være generaliserende og overdrevet ;) Grunnprinsippet var aldri at ALLE politikere var slik, men at det er en del som er det.

    @ Irene:
    Som sagt, de setter seg i de posisjonene og livsførslene som idealister, og når de endelig når realismepunktet så innser de at det er for seint å forandre retning i livet. Løftene de klarer å holde er jo kjempebra. Og supert at de gidder å prøve :D

    Til begge:
    Ikke rart dere forsvarer det så når dere begge har den fortiden ;)

  12. Line  •  Sep 18, 2008 @23:21

    Det e jammen godt ikkje alle e født te å ver politikara :)

  13. Samuro  •  Sep 19, 2008 @08:36

    @ Line:
    You said it ;)

  14. Maren  •  Feb 9, 2009 @17:01

    hehe… du får det å være politiker til å høres ut som en sykdom, jo!
    sånn.. born to be, liksom… stakkar xD

  15. Samuel  •  Feb 9, 2009 @21:47

    Maren:
    Hehe, tror nesten det må være sånn også ;)

    Skal si du leser gamle innlegg :P

  16. Maren  •  Feb 10, 2009 @09:45

    Nå tror jeg at jeg har lest sånn ca alle innlegga dine… Sånn går det når man ikke kommer seg opp a senga på en hel dag ;) IKKE bra!

  17. Samuel  •  Feb 10, 2009 @16:44

    Maren:
    Et enormt kompliment da ;) Takk, hyggelig at du har lest :D

Legg igjen et svar

Warning: Undefined variable $user_ID in /customers/a/9/2/confusicus.com/httpd.www/wp-content/themes/disciple/comments.php on line 124

Allowed tags: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>




Bloggurat