Jeg tror på Gud. For noen er kanskje det tydelig via de andre innleggene i bloggen, for andre er det kanskje mindre tydelig. Nå kan dere være sikre.
Det jeg har bitt meg merke i ved mange som deler min tro, er en bitende arroganse eller intoleranse ovenfor andre mennesker. En holdning som sier at “jeg er best, jeg vet best, haha!”. Og jeg har alltid lurt på hvor denne holdninga kommer fra. Jeg vet det fremdeles ikke.
Intoleranse?
Hva vil det si å være intolerant som kristen? For meg går det litt på hvor flinke vi er til å kritisere de med andre holdninger enn oss. Holdninger til sex. Alkohol. Festing. Og så videre.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har deltatt i diskusjoner hvor det har vært svært negative holdninger rundt det at “noen gjør sånn og sånn, og det gjør jo ikke vi. Så da er de fyfy, mens vi er hellige”. Denne holdningen er ufattelig farlig. Det er nemlig slik intoleranse blant kristne oppfattes hos de som ikke deler min tro. At vi går rundt med våre hellige dømmepinner og smekker til de som ikke gjør som vi mener er riktig.
Fariseerne
I Bibelen beskrives det en gruppe kristne som kaltes fariseere. De mente det at dersom de oppførte seg tilsynelatende perfekt, ville de komme til himmelen lettere. De så på seg selv som gode kristne, og var sikre på at de ville fint komme til himmelen og slikt. De hevde seg over andre mennesker.
Jesus satte dem temmelig bra på plass når han fortalte dem at man ikke komme til himmelen ved handling, men ved tro. Egentlig en morsom del av Bibelen, løst oversatt sier Jesus “Halloooo, take a chill-pill, det er vel og bra at dere holder budene, men bare husk på at det er det indre som teller, ikke det alle andre ser”.
Dette innlegget handler om de moderne fariseerne..
Hvilken effekt har det?
I tillegg merker jeg det så utrolig godt når jeg snakker med folk. De oppfatter kristne som dømmende og ovenpå, og vil absolutt ikke ha noe å gjøre med folk som har en slik holdning til sine medmennesker. Det fører til at de trekker seg bort fra kristne, og igjen i sin tur dømmer kristne fordi de er så intolerante.
Innvandrer-effekten.
Her møter vi da innvandrer-effekten. En utrolig urettferdig effekt som sier at dersom én innvandrer gjør noe galt, gjør alle det. Alle kristne prester har jo sex med mindreårige barn, det sier seg jo selv… Alle kristne dømmer de som ikke er kristne. Alle muslimer er terrorister.
Altså, når en kristen oppfører seg som dømmende eller intolerant, reflekteres det på veldig mange andre kristne, og det blir en barriere som er veldig vanskelig å bryte. Effekten blir at en ikke-kristen lettere trekker seg unna en kristen, av irritasjon over “kunnskapen” om at den kristne sannsynligvis legger merke til alt det negative en gjør, og tenker “Hah, han kommer til hællvete”.
Det skaper et skille som gjør at en som ikke tror heller leter etter argumenter for å slippe å dras inn i et “fælt og dømmende fellesskap”, enn å undersøke saken objektivt.
I tillegg gjør man seg selv til en skyteskive, hvor man kan oppleve at andre nærmest håper du gjør en feil så de kan ta deg på det.
Magnus
For første gang vil jeg dra frem et konkret menneske. Magnus er like gammel som meg, men er allikevel et forbilde for meg. Han er selv kristen, og “alle” vet det. Allikevel er det ingen som føler at han retter pekefingern mot dem, for han finnes ikke dømmende. Jeg har faktisk hørt ham bli omtalt som en “kul kristen” av folk som ikke er kristne selv, men som kjenner ham.
Nettopp fordi man kan henge med ham uansett hva man tror, diskutere hva man vil, være kritiske til hva man vil, og snakke hvordan man vil. Uansett hva man gjør av “vanlig” oppførsel, så vil ikke han få opp pekefingeren og fortelle deg at slikt er teit, dumt eller galt.
Han gjør det bare ikke selv…
But how?
Og der er for min del målestokken på hvordan jeg mener kristne bør være.
Ikke være dømmende, men forsøke å være gode forbilder. Akseptere andre som de er. Være med dem. Ikke trekke oss unna vanlig sosial oppførsel, som byturer og fester. Vi bør ikke snakke dritt om hva galt andre gjør. Vi bør ikke fremstille oss som noe bedre enn andre, for det er vi virkelig ikke. Jeg er IKKE perfekt. Langt derifra, jeg gjør mange feil!
Men vi bør fokusere på det positive ved andres oppførsel, ikke det negative.
En oppfordring
Jeg avslutter med en oppfordring til alle som leser dette, samt til ham som skriver det:
Behandle de rundt deg som du selv ønsker å bli behandlet. Vær tolerant, inkluderende og positiv. Prøv iallefall :D
