En stor mann er død. Min grandonkel. En brobygger, en elsket, en hatet. Aril Edvardsen har i alle år mottatt både godord og hatsord fra mennesker både inad og utenfor sin egen religion.

Han hadde nemlig en helt spesiell måte å være på. En måte som i mange år har vært en inspirasjon for meg. En som tør stå imot strømmen. En som tør si sin mening tross at det er upopulært. En som står for det som er godt, som ikke dømmer, som ikke prakker på, men som tilbyr og inviterer og slipper til, og som åpner seg for andre.

Husker sist gang jeg snakket med ham. Da hadde han holdt et ungdomsmøte, og ble bare sittende i møtelokalet etterpå. Det var konstant ungdom som gikk bort til ham, og jeg så også mitt snitt da jeg fikk muligheten. Spurte ham ut om noen av tingene han talte om på møtet, og Aril delte gledelig av sin kunnskap. Sånn var han. En spreder av kunnskap og inspirasjon. Og så mye mer.

En stor mann er død. En ressurs. Et bibliotek. En arbeider. En forkynner. En studiebibel. En ektemann, far, onkel, bestefar og en venn. Et menneske som har viet sitt liv til å spre det budskap han har levd i overbevisning om at er til glede og gavn for alle. Hvordan noen kan hate noen som gjør noe av et slikt motiv, forstår jeg ikke.

En virkelig stor mann er død. La oss glede oss over at han fikk ønsket om å dø med støvlene på oppfylt, og at han har nådd målet med sitt liv! La oss også sørge over tapet.

Mine kondolanser til hele hans familie.

Jeg deltar flittig i diskusjoner på nett om religion og vitenskap. Både diskusjoner inad i troen, og diskusjoner med mennesker som ikke deler min tro i hele tatt. For min del er dette med på å bygge opp min tro; det å finne logiske argumenter som understøtter min tro, som ikke kun er basert på bibelvers. For å argumentere med bibelvers er nesten en umulighet i diskusjon med de som lar seg styre av vitenskapens hypoteser og teorier.

Typer debutanter
I den sammenheng har jeg kommet over flere typer mennesker. Blant annet en type mennesker som klassifiseres som Kreasjonister*. Dette er da en betegnelse på mennesker som da tror at Universet ble skapt på 6 menneskedager, at jorden kun er ca 6500 år gammel, og diverse andre slike fundamentalistiske* antakelser som baserer seg på at man skal lese bibelen bokstav for bokstav, ikke billedlig. Jeg har også kommet over ateister* som er så arrogante at de kaller religiøse mennesker for løgnere og idioter, og som sier det ikke finnes noe fornuftig argument for å si, eller grunn til å tro at det finnes en Gud. Så har vi også de i midten av begge sider. Evolusjonister som mener det er greit at de religiøse tror, så lenge de ikke maser på andre om det. Religiøse/kristne som tror bibelen er en rettledning, men ikke nødvendigvis skal leses bokstavelig, og at vitenskapen delvis har rett, men ting som evolusjonsteori og big bang bare er tull.

Personlig tror jeg begge gruppene har veldig mange gode poenger. For eksempel må vi jo huske at Big Bang er fortsatt “bare” en teori*. For all del, den er langt mer enn en hypotese*, da svært mye forskning tyder på at det har vært en eller annen hendelse svært lik den som allment er kjent som The Big Bang. Sånt sett er vitenskapsmenn generelt veldig enige i at dette er den mest sannsynlige modellen. Samme gjelder evolusjonen.

For å fort nevne kreasjonistene; jeg mener de gjør kristendommen en enorm bjørnetjeneste. Påstanden om at jorden kun er 6500 år gammel, noe som strider mot absolutt alt av fornuftig sans, forskning og arkeologi, er kun med på å distansere ikke-kristne mennesker fra alt det som kalles tro. Det er en tankerekke som jeg mener burde blitt utformet og skjult inad i hemmelige sekter. Dessverre er det nokså mange som faller inn i kategorien ‘Kreasjonister’.

Da er jo det store spørsmålet; hvordan skal vi kristne forholde oss til hva en stor samling av de mest utdannede og intelligente mennesker på planeten gjennom år har kommet frem til. Jeg mener vi i det minste bør forholde oss svært ydmykt til det. For påstandene deres er ikke grunnløse.

Jeg sier ikke at alt vitenskapen produserer er korrekt, og heller ikke at vi må sluke alt de sier. Jeg sier vi bare bør forholde oss til det på et saklig grunnlag.

Kan vi kombinere troen på The Big Bang med troen på Gud?
Jeg har valgt mitt ståsted med en Ole Brum holdning; ja takk, begge deler.

Jeg tror på Gud, jeg tror at Jesus har levd og dødd for min skyld, og at han stod opp igjen. Jeg tror Gud har mulighet til å gjøre veldig mye utenfor det som vitenskapen kan bevise. Jeg tror fremdeles han i så stor grad som mulig holder seg innenfor naturlovenes grenser. La meg forklare!

Jeg tror på The Big Bang. Jeg tror også på Evolusjonen. Dette kan jeg tro, fordi jeg tror Gud ønsker at vi mennesker skal TRO på ham. Ikke vite. Dermed har han skapt en verden som jeg oppriktig tror vi en dag vil kunne forklare opprinnelsen til helt og holdent ved hjelp av vitenskapelige beviser, helt fra The Big Bang. Jeg tror ikke vi vil klare å forklare hva som er utgangspunktet, altså hva som forårsaket smellet, da jeg ikke tror vi mennesker noensinne vil kunne forstå konseptet “Evighet”. For noe må jo ha eksistert som førte til det svære smellet.

Jeg tror dermed at Gud kan ha iscenesatt et svært smell (noe som gjør han til årsaken), og påvirket skapelsen av universet slik at vi fikk jorden akkurat perfekt i forhold til Solen, som gav oss vekstvilkår. Dette var alt som skulle til. Så lot han planeten ta form, planter og trær vokse frem. Gjerne med påvirkning fra Ham, men allikevel innenfor vitenskapens forklarlighet. Og da han så menneskerasen var godt nok utviklet til å tåle det, lot han en ny gren av evolusjonen vokse frem, og skjenket dem intelligensen som gave. Og idét dette skjedde, fikk vi fødselen av de som nå er kjent som “Adam og Eva”.

På denne måten kan akkurat det bibelen beskriver ha blitt skapt, på akkurat den måten Gud ønsker, samtidig med forutsetningen at vi mennesker aldri vil kunne bevise Guds eksistens. Og jeg tror ikke det konflikterer med Bibelen.

Dette er nemlig kun min hypotese basert på dagens vitenskap og med fundament i min tro og overbevisning om at Bibelen inneholder en skapelsesberetning som kun er ment som en veiledning og ikke skal tolkes bokstavelig.

Sumeerne
Tankegangen rundt at den intelligente menneskerasen er rundt 6500 år gammel er ikke helt out of line heller. De eldste tegnene vi har på en sivilisert befolkning med skrift/tegnespråk, er ca 6500 år gamle, og idag kjent under navnet “Sumeere”. Av det jeg har lest og hørt om dem, har de hatt nesten unaturlig mye kunnskap om skapelsen, blant annet skal de ha visst hvilke farger visse planeter har, samt hatt kjennskap til hvordan DNA ser ut. Dette har naturligvis ledet til masse konspirasjonsteorier om at en utenomjordisk rase har satt menneskerasen til jorden for at vi skal dyrke planeten og være deres slaver når de returnerer (og her er også en av opprinnelsene til endetidsprofetiene om 2012). Herfra skal Sumeerne ha fått kunnskapen om bl.a. universet og DNA’et. Naturligvis tror jeg ikke på dette, men det er interessant allikevel :)

Til slutt
Poenget med denne bloggtråden er ikke å overbevise deg om noe som helst av den vitenskapelige modell, eller å gi videre noen av mine overbevisninger. Hensikten er rett og slett å si at vi bør være ydmyke ovenfor vitenskapen, og heller søke etter å bake det inn i vår tro så langt det er mulig, fremfor å forsøke å motbevise den. For ovenfor de tusener av vitenskapsmenn som er enige, kommer vi til kort.

For meg er det iallefall viktig å ha tatt et standpunkt på dette. For det er så altfor lett å komme i tvil dersom en overbevist kristen møter en overbevist ateist med sine argumenter. Andre ganger kan en litt saklig tankegang være alt som trengs for å åpne et sinn.

Hva tenker du?

Det jeg skriver her kommer til å konfliktere veldig mye med mine livssyn, og jeg vil derfor gjøre det klart på forhånd at dette er en prinsipiell mening, ikke en holdning jeg ville fulgt ut i praksis. Grunnene til det vil jeg også nevne.

Bakgrunnen
Saken er altså den at her i Norge og over alt ellers i verden opplever vi at mennesker gjør helt horrible ting. Det er snakk om grusomme voldtekter av voksne, unge og barn. Det er snakk om grove tyverier. Blind vold. Økonomiske forbrytelser. Salg av narkotika. Svindel av eldre. Listen er lang.

I et sjeldent tilfelle blir disse menneskene tatt, og får noen straffer som ikke likner grisen. Jeg har hørt om tilfeller der middelaldrende menn har tuklet med kjønnsorganet til jenter på 8-årsaldren, innrømt og gitt uttrykk for anger, og endt opp med 45 timers samfunnstraff. Jeg har hørt om tilfeller hvor mennesker har fått 10 års fengsel for økonomisk svindel, og 6 måneder for voldtekt. Det finnes utallige eksempler på saker hvor straffene ikke er i forhold til gjerningen i hele tatt. Og alt for mange mennesker slipper fri uten at noe skjer med dem. Personlig har jeg for eksempel hørt om mennesker som har blitt voldtatt, hvor jeg vet hvem personen er, men hvor saken ikke blir anmeldt av ymse grunner som jeg ikke forstår.

Dette er mennesker som virkelig fortjener langt sterkere straffer enn hva det norske straffevesen kan tilby. Det tror jeg de fleste er enige i.

Borgervernets rolle
Et Borgervern vil da bli den instansen som tar seg av straffeutdelingen ovenfor slike mennesker. Politisk ukorrekt, ofte brutalt, ofte ufyselig, men mer rettferdig enn å sitte på et rom, få tildelt mat og penger, og ha tilgang på flere former for omskolering. Det finnes eksempler på mennesker i Norge som har tatt juridisk skolegang i fengsel. Jeg er ikke imot dette, det er kjempeviktig å oppfordre til at kriminelle skal tilbake i samfunnet, jeg sier bare at det ikke er rettferdig.

Borgervernet vil da bestå av en gruppe mennesker som har slått seg sammen og bestemt seg for at slike ufyseligheter ikke godtas. En gruppe mennesker som er villige til å slå ned på gjerningsmenene med stor makt. Om ikke annet, så for å avskrekke andre fra å gjøre samme drittet.

Det vil da dreie seg om balltrær, sløve sakser og andre redskaper å gi smerte med. Det vil dreie seg om brukne ben, avkappede kjønnsorganer, god gammeldags grisebank, eller andre svært smertefulle avstraffningsformer. Brutal vold.

Resultatet vil være at personen blir så ødelagt at han kjenner på kroppen hvordan det er å bli overgrepet mot. Personen vil kjenne det lenge, og få en større forståelse av konsekvensene for å ødelegge et liv.

Hvorfor?
Dette er det enkle spørsmålet. Frihetsberøvelse er ikke en straff, det er en ulempe. Det er upraktisk og kjedelig, kanskje nedverdigende, men ingen straff. Det er allikevel det eneste politisk korrekte straffmiddelet i tillegg til bot og samfunnstraff vi har i Norge.

Hadde din lillebror eller lillesøster blitt forgrepet på, din mormor lurt for alle sparepengene sine, din mor brutalt ranet og slått ned eller hadde du selv opplevd å bli stukket ned med kniv fordi noen ville ha pengeboka di, så tror jeg kanskje du hadde vært enig.

Og vi vet jo alle at politiet ikke har hverken midler, mulighet eller ork til å ta seg av slikt. I to kjappe eksempler kan jeg nevne at i Arendal har det ofte blitt observert åpenlys salg av narkotika bare noen titalls meter fra politimenn på gåtur rundt i sentrum. Politiet i Kvinesdal hadde heller ikke ressurser til å stoppe en gruppe ungdommer fra å kjøre av sted i en uregistrert bil i ruset tilstand, nei de kunne ikke gjøre noe før eventuelt bilen kræsjet!

Faktum er at Politiet har henda fulle med å stoppe folk som kjører litt for fort, for det er “kjappe penger”. For all del, politiet gjør nok mye mer enn hva jeg ser – men det er utrolig mye jeg ser som de IKKE gjør som de er her for å gjøre. De har i stor grad blitt folkets fiende fremfor beskytter. En instans vi ofte irriterer oss mer over enn gleder oss over. Nettopp fordi de prioriterer som de gjør så mister vi tilliten til dem som skal vokte oss.

Men…
I min mening vil det allikevel aldri være noe jeg kan klare å stå for. I beste fall kan jeg prinsippielt forstå behovet, og jeg kunne nok satt pris på et aktivt borgervern i noen tilfeller. Men faktum er at å delta i et slikt vern er moralsk forkastelig. Å utføre slike hevnaksjoner vil nok rive deltakerne bort fra sin egen virkelighetsoppfatning, om ikke i starten, så på sikt. Det ville iallefall gjort det med meg, dersom jeg skulle ta fatt i en fyr jeg visste hadde gjort noe forferdelig, og hørt skrikene hans mens jeg knuste knærne hans. Ingen tvil om det. Selv om jeg kanskje hadde følt meg som rettferdighetens vokter, ville livet mitt blitt snudd til det ugjenkjennelige av slike handlinger, og dit vil jeg aldri.

I tillegg medfører det en del praktiske problemstillinger:

• Ingen ville innrømt noe for politiet lengre i frykt for represalier fra Borgervernet etter eventuelt endt straff.
• Det vil alltid finnes en risiko for at feil person hadde blitt tatt, og fra første øyeblikk det skjedde ville borgervernet mistet sin makt.
• I tillegg er det et enormt utnyttelsespotensiale i dette. Masse feilrapporter kunne funnet veien til borgervernet, og resultert i hendelser i forrige punkt.
• Det ville alltid vært risiko for at en i gruppa var infiltrør, kanskje satt der av politiet for å “ta dem”.
• For det eksisterer ingen tvil om at politiet ville vært ute etter dem, og sannsynligvis måtte fokusere mye ressurser på å stoppe borgerverngruppene i stedet for andre kriminelle.
• Noen kunne ved uhell blitt drept.

Faktum er at medlemmene i et borgervern ville måttet være ekstremt bra organisert, bedre enn politiet, for å sikre sin egen eksistens og å sikre at ikke feil person ble tatt av dem.

Jeg føler jeg trenger en oppsummering i dette innlegget:
Det er så mye kriminalitet på så ufattelig slemme nivåer, at det sier seg selv at det ikke kan bli ordnet opp i av våre velmenende beskyttere. Jeg er personlig ikke i tvil om at en borgerverngruppe kunne bidratt til å gjøre gatene våre tryggere. Allikevel ville et slikt vern ført med seg så mye vondt og stygt at det i praksis ikke ville kunne bli gjennomført uten forferdelige konsekvenser. Det dreier seg ikke om rettferdighet, for slike kriminelle hadde ikke fortjent rettferdig behandling.

Jeg står igjen med at jeg prinsipielt sett er for en slik gruppe, men i praksis vil jeg aldri kunne anerkjenne slik oppførsel. Hvem vet. I disse Batman-vennlige tider, så er kanskje flere folk enige med meg enn jeg tror?

Gud er allmektig og allvitende. That’s a known fact blant oss som tror på Gud. Det står jo i Bibelen :)

Men hva betyr det? I dette innlegget skal jeg forsøke å forklare mitt syn på Guds allvitenhet.

For mange så betyr dette at Gud vet absolutt ALT. Hva du gjorde igår, hvem du tissa på da du var 4 måneder gammel, hvor mange hårstrå du har på hodet, og ikke minst hva du vil ha til middag 15 år frem i tid. At Gud er allvitende, betyr for mange at Han kjenner våre tanker før vi tenker dem. At Han kjenner våre valg før vi har tatt dem. At Han kjenner våre valg før vi i det hele tatt vet at vi må ta nettopp det valget.

Jeg tror med sikkerhet jeg kan si at over 50% av de kristne tror nettopp dette, sannsynligvis mye høyere enn dette også. Dette er såvidt jeg vet det vanlige synet blant kirker og menigheter, hvor hver kirke har “autoriteter” som garantert har lest bibelen mer enn hva jeg har gjort. Jeg prøver ikke å utfordre hverken deres autoritet eller kunnskap. Jeg prøver bare å utfordre deres forutintatthet.

For har dette rot i hva Bibelen faktisk sier?

Mange som leser Bibelen, leser den med øynene til foreldrene, presten, pastoren eller en eller annen autoritet som allerede har forklart dem meningen med ordet de leser. Slik er jeg overbevist om at det har vært veldig lenge. I effekt blir det en slags “arvetro”; man beholder en overbevisning som ikke nødvendigvis er riktig, bare fordi den er gammel. Det er denne delen av troen jeg protesterer på. Jeg syns det er kjempeviktig å være kritisk og danne seg sine egne reflekterte meninger :) Men det er min mening, forsåvidt godt noen er uenige :D

Jeg mener at Gud vet alt. Alt som er mulig å vite, uten begrensninger. Alle ting som skjer, over alt i universet. Alle setninger vi sier. Alle tanker vi har. Gud kjenner skaperverket inn og ut, og vi er en del av det. Det vil si at jeg tror Gud vet langt mer enn hva vi kan samle sammen av informasjon. Jeg tror også han kan forutsette en del av fremtiden, basert på at han kjenner oss så utrolig godt som han gjør.

Akkurat som du kan. Du er med en venn på pizzeriaen, og dere skal bestille brus. Dersom du kjenner din venn, så VET du at han vil velge Cola, fordi han har alltid drikker Cola. Da kan du forutse (med en mulighet for å ta feil, men allikevel med en viss sikkerhet) at din venn vil velge Cola idag også. På samme måte, men i langt større grad, tror jeg Gud kan forutse våre handlinger uten at de blir begrenset av det. Eller jeg mener kanskje heller at han kan sette opp en sannsynlighet for valgene, og vite konsekvensene av dem.

Du skjønner det, at sikker viten om vår fremtid kan ikke Gud ha ettersom han har gitt oss fri vilje. Den frie viljen betyr at vi selv har makt til å styre vår fremtid. Dersom Gud kunne forutse ALT, ville vi ikke hatt fri vilje, for vi hadde da ikke hatt mulighet til å endre vår egen fremtid. Alt ville vært skrevet i stein.

Det som for meg “beviser” dette, er beretninger fra Mosebøkene. Gud skapte mennesket, vi syndet, han kastet oss ut i “verden”. Vi drepte, ødela, tilba avguder, døde. Vi gjorde så mye ondt, at Gud så at ondskapen hadde tatt over våre hjerter. Nå husker jeg ikke nøyaktig bibelvers, men Gud ANGRET å ha skapt menneskene. Det står svart på hvitt i Bibelen. En allvitende Gud kan ikke angre noe han visste ville skje. Han visste nok om muligheten, for all del, men jeg tror ikke han skapte oss med kunnskapen om at mennesket ville bli så fordervet at han måtte utslette alle bortsett fra en liten familie. Jeg tror ikke Gud ville skapt mennesket om han hadde visst han måtte sende så mange av oss i den sikre død på en så smertefull måte.

For meg så er dette bevis nok, selv om det også er flere ting som understøtter mitt synspunkt i Bibelen.

Og for all del, jeg ønsker ikke å sverte Gud på noe som helst vis. Jeg tror ikke Gud begrenses på noe som helst vis av oss. Men det faktum at ham selv har gitt oss løfter, fratar ham litt makt, da han faktisk blir nødt å holde disse løftene. På det viset har Gud gitt oss løfte om fri vilje, og dermed kan han ikke gå på akkord med dette, uten å i så fall gå bort fra sin status som ufeilbarlig – noe igjen Gud ikke kan gjøre.

Det er flertallets oppfatning av konseptet allvitenhet jeg protesterer på, ikke Gud.

Dersom Gud hadde kjent all fremtid fra dagenes morgen, og hvor mye lidelse skapelsen ville betydd, kunne jeg ikke trukket noen annen konklusjon enn at Gud måtte være ond. Og det tror jeg ikke han er…

Men jeg tror fremdeles at Gud er allvitende :) Men at allvitenhet begrenser seg til alt som er mulig å vite.

I hele mitt liv har jeg akseptert en “sannhet” som jeg idag vil utfordre. En “sannhet” som tidligere har bygget på erfaringsløshet og dydsmønstre, men som i lys av virkeligheten svinner hen i skyggen og etterlater kun et gammelt minne av glorifiserte* tankemønstre. En “sannhet” som jeg vil påstå er langt fra ekte.

I hele mitt liv har jeg blitt opplært til å mene at selvmord er egoistisk*.

At de som tar sitt liv kun tenker på seg selv og deres smerte. At man idet man tar sitt eget liv etterlater sine venner, sin familie, sin verden i et tomrom hvor ingen forstår og alle har vondt. Det er ikke mye som etter min mening er direkte feil i dette utsagnet. Tar en selvmord, tenker en på seg selv. Man etterlater menneker rundt seg i et vakum av forvirrelse. “Var det min feil?”. “Kunne jeg gjort noe mer?”. Jeg vil ikke late som om jeg har et universelt svar på disse spørsmålene. Men la oss nå ikke være så egoistiske at vi påtar oss ansvaret for et helt menneskeliv.

Jeg har egentlig aldri utfordret denne tankegangen. Det virker jo så logisk; et menneske har det litt tøft, og fylt med selvmedlidenhet bestemmer h*n seg for å forsvinne. Uten å tenke på andre enn seg selv. Uten å tenke på at mammaen kanskje finner vedkommende død. Eller pappaen. Eller lillebroren. Eller kanskje man henger seg rett utenfor en skole, og barn på vei til skolen finner et lik hengende i en snor. Og jeg er enda inneforstått med at det er elementer i et selvmord som jeg lett gir merkelappen egoisme. Å henge seg utenfor en skole er egoistisk.

Allikevel mener jeg at å tittelere selve konseptet ‘selvmord’ som egoisme blir galt. Nye impulser fra nye mennesker har gitt meg ett innblikk som har åpnet øynene mine veldig for et verdenssyn ikke dannet av fra idealistene*.

For hvem er de største egoistene?

Den som sitter med grusomme smerter over lang tid, uutholdelige tanker som preger dem hele tiden. Som til slutt finner ut at å leve i et slikt psykisk smertehelvete rett og slett ikke er verdt det. Som tar sitt eget liv.

Eller de som sitter igjen med smertene etter tapet. De som gråter og bærer seg over å ha mistet en de brydde seg om, og som mener det var egoistisk å ta selvmord..?

Spørsmålet som utfordret meg er dette:
“Hvorfor skal jeg leve et langt og smertefullt liv, kun for å tilfredsstille de rundt meg?”

Og etter å i flere år ha ment at selvmord er selve kulminasjonen* av egoisme, har min egne egoistiske natur virkelig blitt utfordret. Hvem er jeg til å si at det er egoistisk å ta sitt eget liv, når jeg egentlig kun påstår nettopp det ut fra mitt selviske behov om å ikke oppleve smerte over tapet selv?

Jeg skal prøve å ikke rote meg bort i min egen retorikk*, og heller komme med en konklusjon:
I altfor mange år har det vært “allment akseptert” blant idealister som meg at det er uhyre egoistisk å ta selvmord. Faktum er det at de som faktisk tar sitt eget liv har det ofte langt verre enn hva vi noengang kan forestille oss. Og sorgen over tapet er nok peanuts i forhold. At vi da skal kaste merkelappen “egoist” etter de som i desperasjon og smerte bestemmer seg for å gjøre det de oppfatter som sitt eget beste, vil jeg påstå er virkelig egoisme i sin sanne form.

Ikke tro jeg oppfordrer til noe som helst ved dette. Jeg syns ikke det er greit å ta sitt eget liv. Jeg ønsker ikke at noen skal ta sitt eget liv. Enda mindre ønsker jeg at noen skal oppleve så forferdelige ting at det å ta selvmord virker som den beste løsningen. Jeg håper bare dette innlegget vil kaste litt lys over en forferdelig konvensjon som ikke bare etterlater selvmordskandidater som ofre.

For hvem er egentlig de største egoistene?

Jeg har et litt atypisk* syn på banning..

Banning er et tegn først og fremst på manglende ordforråd. Det tror jeg de fleste er enige om. Hvis det adjektivet du bruker mest er “jævla”, “helvetes” eller “satans”, så tror jeg du vil ha godt av å krydre opp samlingen din av beskrivende ord. Banning er såvidt jeg kan se på alle måter en uvane, nettopp fordi det er stygt og ensformig.

Allikevel stiller jeg meg veldig spørrende til at banning er direkte galt. I kristne sammenhenger sier man ofte at det er galt å banne fordi man påkaller djevelen, noe jeg er 100% uenig i. I beste fall kan jeg akseptere at man utfører billig markedsføring for djevelen, ettersom man sier hans navn i en eller annen form, og dermed blir folk gjort oppmerksom på hans eksistens. Og kanskje djevelen på en eller annen måte setter pris på denne PR’en, og da forstår jeg delvis synspunktet om at banning er galt.

Jeg er fremdeles uenig i at man påkaller noe som helst. For det handler for min del om mindsettet som ligger bak det man sier. Når banningen oppsto, og mennesker begynte å bruke det vi idag kjenner som banning, da tror jeg nok gjerne at ordene ble brukt av en konkret grunn. Forbannelser, djeveldyrking, eller i en eller annen form for “ondskap”. Og det ser jeg jo såklart at er galt, og at alle burde holde seg unna. Dessverre er saken den idag at banning har fått innpass i dagligspråket, og det sier seg vel nesten selv at det ikke dreier seg om djeveldyrking når en 12-åring sier “Haha, fy faen, fotballkampen i går var helt rå!”.

Veldig mange har også funnet et alternativt ord for å ikke banne, men fremdeles ytre ord som alle assosierer med nettopp det “stygge” ordet.
Å inni helsike/helgoland!
Å Sara!
Fy farao/fabian!
Jækel!
Grævlig bra!
Disse ordene her er jo latterlig utdaterte, men poenget er at tankegangen bak bruken av ordet er nøyaktig likt. Og så lenge vi bruker tro som begrunnelse til ikke å si det, og Gud ser rett til hjertet, spiller det ingen rolle hva munnen ytrer så lenge meningen bak ville vært uforandret om ordet vi sa var “faen” eller “satan”.

Jeg syns nesten det er hyklerisk å tro at det er noe bedre å si “grævlig” enn “jævlig”, for alle vet hvilket ord du tenker på men unngår å si.

Poenget mitt er enkelt; det handler som sagt om mindset. I dag har banning blitt et språklig virkemiddel, og ordene har mistet sin opprinnelige mening. Det handler ikke lengre om målrettet bruk av ordene i ond sammenheng, men om å bruke ord som har falt inn i dagligtalen. Syns jeg det er dumt? Så absolutt, og jeg prøver på ingen måte å oppfordre noen til å banne. Jeg prøver bare å utfordre konvensjonen om at banning er verre enn å bruke disse erstatningsordene . Skal man først la være å banne, bør man finne erstatningsord som faktisk tilhører det norske språk.

“Veldig bra” kan lett erstatte “jævlig bra”, bare for å komme med et eksempel.

Og selv om mindsettet kanskje er likt uansett, og det dermed sånt sett sannsynligvis ikke spiller noen rolle ovenfor Gud, slipper man markedsføringseffekten samtidig som man stiller seg selv i bedre lys.

Jeg tror nemlig de fleste er enige i at banning er en stygg uvane…

Et lite tilleggsavsnitt, brakt på banen av “den pene Ü”:
Banneord som inkluderer ordet Gud, som for eksempel herregud, er sett fra et bibelsk perspektiv galt. Det forstår og aksepterer jeg, ut fra de ti bud; “Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn”. Jeg har allikevel en pekefinger å rette, og det går på argumentasjonen som ofte blir brukt mot denne form for banning.

For det blir ofte sagt at Gud hører du snakker til ham, og blir trist når han da skjønner at det ikke var han du ville snakke til. Dette er for meg et søndagsskoleargument som ikke har rot i virkeligheten, for ettersom Gud faktisk kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, så må han jo VITE at ordet blir brukt i uttrykksform, og ikke som en kommunikasjonsstarter.

For meg er påstanden om at Gud blir trist fordi han tror vi snakker til ham, ensbetydende med at Gud ikke kjenner oss like godt som bibelen beskriver. Jeg tror Gud kjenner meg, ergo kan jeg ikke akseptere den tankegangen.