Enda en stor mann har dratt fra oss. En mann som viet store deler av sitt voksne liv til lokalmisjon. Skrev sanger, spilte gitar, og forkynnet sin tro ved å samle sammen mennesker til sang. Som viet mye av sitt liv til familie og venner. En omsorgsperson.

Jeg var i hans begravelse igår. Det var en kjempeflott begravelse, med gode tårer, godt savn, og gode mennesker. Det var en fin farvel, og jeg tror han fikk en hjertelig hjemkomst da han døde. Og han har helt tydelig satt sine spor hos sine medmennesker, og det var godt å se. Når hans sanger ble sunget i minnestunden etter begravelsen, var det kjempemange som kunne teksten og sang med. Det rørte meg veldig. Det er utrolig hvor mye man lærer om mennesker når de dør. Fortellinger og oppsummeringer av deres liv.

Jeg gråt mye igår, mer enn jeg hadde trodd. Da jeg fant ut om hans død, gikk det nemlig ikke helt opp for meg at mannen som alltid kom rullende inn i oppkjørselen vår i sin lille dingelbil aldri vil komme igjen. At bestefaren min, som alltid satt relativt lite entusiastisk på julaften, men med sitt opprømte blikk over andre som åpnet sine gaver, ikke vil være til stede denne julen. At jeg aldri mer vil høre ham ta opp gitaren og sette i en trall, med sin svært særegne skarre-r… Det gikk opp for meg igår. Da gråt jeg.

Jeg gråt også over tanken på at et av de sterkeste og seneste minnene mellom meg og min bestefar var en krangel. Vi hadde noen av dem oppover årene, for jeg har aldri vært den som klarer å ti still når jeg mener noe. Jeg ba mye til Gud igår om at bestefar måtte få vite at jeg alltid var glad i ham tross disse kranglene.

Jeg er overbevist om at han både visste og vet det.

Hvil i fred, bestefar. Jeg er glad i deg!