Idag skal jeg fortelle om hvordan jeg fant min tro som kristen. Om kort tid skal jeg fortelle mye av den samme historien på et møte i Flekkefjord, og jeg anser denne historien som en av de som har forandret mitt liv aller mest.

Dette er en historie som er mest myntet på de av mine lesere som selv enten er kristne, eller lurer på hvordan en skeptiker kan snus til en troende. Naturligvis kan dere som bare ønsker å vite mer om meg også finne glede i historien, men jeg gidder ikke å tro at det finnes så mange i denne kategorien ;)

Det må nevnes at denne historien er skrevet på forhånd til et forum, nemlig http://fredagstreff.ning.com/forum/topic/show?id=2027194%3ATopic%3A5323, men jeg har gjennomgått hele teksten og kvalitetssikret den før jeg postet den her. Teksten er fremdeles delvis forfattet for lesere som allerede tror.

Forhistorien
Da jeg var yngre var jeg en “brennende kristen”, som var med i ungdomsarbeidet i Kirken i Dalen, og tok gjerne mikrofonen for å fortelle noen ord på møtene. Det var måten det ble gjort på før, vi fikk muligheten til å dele det man hadde på hjertet – var en koslig tradisjon. Uansett, etterhvert som jeg ble “eldre”, og kom over i “fjortenårsstadiet”, så fant jeg plutselig ut at det absolutt ikke kunne finnes noen logiske grunner til å tro at Gud finnes. Jeg falt fra, og var så helt overbevist om at det ikke kunne eksistere noen Gud lengre.

Jeg fortsatte allikevel å gå i Kirken i Dalen fordi jeg hadde fått veldig mye venner der – og jeg har alltid syntes kunnskap om religion er interessant. Og under diskusjoner med ikke-kristne kunne jeg gjerne støtte det kristne budskap og deres holdninger, fordi jeg hadde vært kristen en gang selv og forstod derfor mye som typiske ikke-kristne som aldri hadde trodd ikke kunne forstå.

Allikevel så gled jeg personlig over i en skeptiker-rolle, hvor jeg åpent sa at jeg mente alle som var kristne, enten hadde vært kristne hele livet (fra barndommen), eller opplevd noe fryktelig så de “trengte noen til å trøste dem”. Med andre ord var mitt argument at ingen hadde valgt det å tro ut fra et fornuftig perspektiv, men de hadde enten hatt enorm behov for støtte og snudde seg mot noen som kunne gi det, eller de hadde blitt indoktrinerte fra barndommen. Og når jeg diskuterte kristendommen med kristne, kunne jeg være helt motsatt fra når jeg diskuterte troen med ikke-troende – altså veldig skeptisk og analyserende.

Jeg hadde det for øvrig selv fantastisk med meg selv, og følte derfor ingen grunn til å trenge Gud. Jeg hadde god selvtillitt, en god del venner, levde et godt liv og hadde fremtidsplanene klare. Jeg var rett og slett svært fornøyd slik situasjonen var :-)

Forvirringen…
Jeg fortsatte allikevel å gå i Kirken i Dalen til jeg skulle i militæret. Da hadde jeg blitt veldig god venn med blant annet Irene Lohne, som flere av mine lesere kjenner. Vi holdt god kontakt mens jeg var borte, og hver gang jeg var hjemme fra militæret, så håpte jeg på å treffe henne.

Hun var uansett veldig god til å fortelle meg hvor glad hun var i meg. Det gjorde hun ofte direkte, og andre ganger ved å si at hun håpte jeg skulle finne Gud igjen. Jeg – som tidligere kristen – skjønte at hun kun gjorde dette fordi hun var glad i meg, og ønsket at jeg skulle få ta del i det som var og er det beste i hennes liv. Jeg sa allikevel klart fra at hun like godt bare kunne gi opp, for det ville aldri skje. Allikevel sluttet hun aldri å be for meg, har hun sagt i etterkant.

Jeg pleide å tenke mye på hvor hyggelig det var av henne å vise en slik omsorg. Jeg tror allikevel at ikke alle ville likt en slik oppmerksomhet, nettopp fordi de ikke forstår tankegangen bak det.

Uansett – jeg var i militæret, og plutselig en natt hadde jeg en helt sprø drøm. Jeg skal prøve å forklare den.

Jeg lå i gresset nedenfor en slags gressvoll. Ovenfor den vollen var det et slott, og jeg var akkurat innenfor en slags grense (i drømmer så forstår en ofte hvordan ting fungerer uten å bli forklart – dette bare skjønte jeg). Jeg visste at jeg var innenfor en sikkerhetssone, og gikk jeg utenfor denne sonen, ville jeg dø. Jeg skjønte at jeg måtte holde meg her inne for alt det var verdt.

Så ser jeg det. Et barn. Som er utenfor grensen. Jeg begynner å rope til barnet, for jeg vet det ikke er trygt der ute. Jeg roper “KOM INN DA, DU ER IKKE TRYGG DER!!!”. Jeg blir helt desperat, får vondt i hele meg, gråter, skriker, hyler, strekker meg etter barnet for å få hentet det inn i den trygge sonen. “KOM HIT DA!!!”. Barnet enser meg ikke, hører ikke etter, ser ikke på meg en gang.

Det er en helt forferdelig følelse, og den river meg i stykker.

Plutselig kommer det et lasersikte på barnet. Det sirkulerer på brystet. Jeg blir enda værre, hyler, skriker, har lyst å gå ut og hente barnet – men klarer ikke.

Forestill deg følelsen av å se et lite barn stå på kanten av et stup, og plutselig faller det utenfor… Forestill deg desperasjonen, smerten, skrekken.

Plutselig var det for sent. Jeg så det aldri, jeg bare våknet, og skjønte det..

Helt oppskaket av den drømmen, sendte jeg en kortversjon av den til den personen jeg hadde mest kontakt med for tiden – Irene. Veldig kort tid etter, så kort tid at jeg ble overrasket over at hun hadde i det hele tatt rukket å lese meldingen, fikk jeg svar.

Hun tolket det (om jeg husker riktig, og det er slik jeg har tenkt om drømmen senere) som om jeg “spilte rollen” til Jesus i drømmen. Barnet som ikke ville høre var den egentlige meg.

Det var altså “jeg” som satt og ikke ville høre, og jeg hadde nå fått virkelig føle på kroppen hvordan Jesus har det når jeg ikke ville komme til ham. Hvor sterk desperasjon og smerte Jesus føler hver dag som vi ikke kommer til ham. Ikke et sinne, ikke hevnaktige tanker om at “haha, nå kommer du til helvete, din dritt”, men smerte og tårer. Sorg og desperasjon.

Jeg hverken trenger eller ønsker andre tolkninger av den drømmen.

Jeg begynte å tenke. MYE. Hvordan kunne jeg drømme en slik drøm? Hvordan kunne hun tolke den så raskt? Og hvordan kunne en teit drøm påvirke tankegangen min SÅ mye? For første gang på 4-5 år var jeg helt forvirret..

Jeg var som sagt i militæret, og av forskjellige grunner endte jeg opp i vakten en uke før jeg dimmet. Der hadde vi en discman, og det lå masse forskjellige cd’er i vaktbua. De fleste var ett eller annet trance/teknodill, så jeg hørte gjennom en del før jeg fant en helt hvit CD. Den putta jeg i, og det var Jeff Deyo’s plate “Saturate”. En av de første sangene var en for meg velkjent lovsang, og plata inkluderte iallefall 3-4 sanger jeg hadde sunget selv i Kirken i Dalen. Derfor ble jeg litt fenget av den plata, og hørte den mange ganger mye av melankolske grunner. Samtidig syns jeg det var nesten irriterende tilfeldig at jeg fant en slik plate med alle de tankene som surret i hodet mitt.

Uansett, jeg dimmer rett før jul, og kommer hjem til Kvinesdal. Der skal jeg tilbringe det neste halvåret, og jeg fortsetter å gå i Kirken i Dalen for å treffe mine gamle venner.

Snupunktet
Jeg kan være såpass ærlig og si at jeg hadde forelsket meg i Irene etter alle de samtalene vi hadde hatt mens jeg var i militæret. Skal ikke gå mer i dybden på det, men da svært mange av gjengen fra KiD skulle til ImPuls i Stavanger på et slags seminar som gikk over en helg, deriblant henne, ble jeg med KUN for å tilbringe tid sammen med henne.

Vi reiste bort, og det var kjempehyggelig å være der. Vi snakket masse, var på møter, konserter, koste oss masse. En hel gjeng med kvindøler, sosialt som bare det.

Lørdagen skjedde noe som har forandret resten av livet mitt.

Vi var på et møte, og det var et bra møte. Nydelig musikk, bra tale, hyggelig atmosfære. Mot sluttet av møtet skjedde det som ofte skjer – de som ønsket forbønn kunne komme frem. Jeg følte som vanlig ingen ønske om det, så jeg ble sittende – mens de fleste på min rad forsvant, noe jeg syns var helt greit. Jeg bare satt og hørte på musikken og slappet av, og ventet på at de skulle returnere.

Plutselig kom det en helt utrolig rar følelse over meg. En følelse som kun kan beskrives som følelsen en får når en vet personen på siden av deg er glad i deg. En fantastisk varme i hele kroppen. Bare mange ganger sterkere. Jeg forsto ikke følelsen, og tenker at det bare er musikken som spiller meg et puss. Musikken som setter meg i en stemning eller noe sånt, så jeg prøver å ikke legge noe særlig i det. Plutselig overvelder følelsen meg, og jeg merker tårene renne nedover kinnene mine. Det er den samme gode følelsen som fremdeles “river” i meg, og jeg forstår ikke hvorfor i alle dager jeg gråter. Jeg tenker at det kanskje kunne være Gud, men jeg børster det fra meg. Jeg vet jo jeg ikke kan gå frem uten å være 100% sikker, for hvis jeg går frem så vil mine venner se at jeg har “tatt imot”, og hvis jeg ikke er sikker så blir det vanskelig å si “Nei, det var en tabbe – jeg ble overveldet av musikken”. I tillegg så har jeg fremdles all skepsisen som jeg har båret de siste 5 årene, og det er mange andre ting der og da som hindrer meg i å gå frem.

Men i lys av den drømmen jeg hadde, har jeg allerede skjønt ovenfor meg selv at jeg er litt i tvil – og derfor, uten å folde hender eller gjøre noe “synlig”, sier jeg til Gud: “Ok, Gud, du vet jeg er i sterk tvil om at dette kommer noe sted, men dersom det gjør det – og du finnes, så send meg et tegn”. Tårene presser fremdeles på, og jeg holder de fleste inne. Å holde tårer inne fører alltid til hodepine, og jeg begynner å merke at den presser på nå. Så jeg bestemmer meg for å komme meg ut på toalettet og grine ut det som grines ut måtte, og på den måten unngå at vennene mine skal se at jeg gråter når de returnerer til stolene sine. Så jeg går ut av raden min, snur mot baksiden av lokalet, og sikter på utgangen.

Plutselig kommer det en mann opp på scenen; jeg ser det ikke, men hører plutselig ordene (ca):

“Jeg har fått et budskap fra Gud. Et viktig budskap. Det er en person her inne som hører at Gud roper på ham, men som bare ikke forstår det. Det er som om denne personen står bak et stort kornfelt, og alle kornaksene er som store pillarer som hindrer ham i å komme frem til Gud. Men ikke bekymre deg, Gud vil legge ned disse kornaksene og gjøre veien lett å komme frem på.”

Allerede etter de to-tre første ordene skjønte jeg at budskapet var til meg, så jeg stoppet og snudde meg mot scenen. Alle ordene stemte 100% med hvordan jeg følte det.. Jeg ble utrolig skremt av dette. Kanskje Gud virkelig finnes, og nå hadde gitt meg det svaret jeg ba om? Var det så enkelt? Et lite øyeblikk fantes det ingen tvil i meg, så jeg gikk fremover. NÅ skulle jeg frem og møte Gud. Ingen tvil. To sekunder senere angret jeg, og snudde inn på raden min igjen. Dette kunne ikke være sant, det kunne jo ikke finnes en Gud. Var det bare tilfeldigheter? Det måtte jo være tilfeldigheter, Gud er jo et menneskeskapt fenomen, og alt dette er placebogreier som hjernen min skaper selv! Plutselig treffer nærværet meg igjen. Kjærligheten overvelder meg igjen, og tårene kommer. Jeg fatter ingenting, men det er som om en stemme roper “Jeg elsker deg, Samuel” inni meg. Jeg reiser meg. Det er ingen tvil. Jeg går frem.

Når jeg kommer frem, møter jeg et lite tynt trådgjerde. Jeg tenker at hvis jeg bare står bak dette gjerdet, så kommer det snart noen til meg og spør om jeg vil ha forbønn. Ingen kommer. Jeg står der 5-10 minutter. Har jeg misforstått? Burde jeg bare snu? Plutselig sier noen på scenen: “Husk folkens, at dere må gå forbi det lille gjerdet som er satt opp for å få forbønn. Så bare gå rett over det, så vil noen komme til dere”.

Enda et tegn? I believe so..

Så jeg går over, en mann kommer til meg og sier han allerede har bedt for meg – vi går og snakker sammen, jeg får et nytestamente, litt informasjon, litt av mye forskjellig. For meg var dette et lite antiklimaks – jeg trodde det var nå det “store” skulle skje. Den virkelige reaksjonen kommer faktisk først når jeg kommer ut og treffer vennene mine igjen. Tårene spretter, smilene skvetter, klemmene treffer. Den dagen, den kvelden, det punktet i livet mitt – har forandret meg for alltid.

Jeg takker Gud for at han var så konkret med meg! Han visste akkurat hva jeg trengte, og gjorde det som trengtes – OG mer. Og jeg vil alltid takke Irene, for uten hennes kjærlighet og tålmodighet ville jeg nok aldri møtt Jesus.

Nota Bene: Til skeptikerene
Jeg er fremdeles skeptisk og analyserende. Jeg leter fremdeles etter “hull”, bare av en annen motivasjon nå enn før. Jeg er naturligvis inneforstått med at alt dette kan være en “misforståelse”, og at alt dette garantert kan bortforklares med tilfeldigheter og placeboeffekt hvis man ser på hver enkelt lille episode. Jeg både forstår og aksepterer at det kan se slik ut for deg. Jeg kommer allikevel alltid til å være personlig overbevist om at disse episodene totalt sett ikke kan være tilfeldige. Det har forandret mitt liv, og det er noe ingen logiske argumenter kan sloss mot.

Og til syvende og sist handler det jo om tro…

Jeg er veldig interessert i å høre litt om hva du syns om denne teksten, og eventuelt hvordan du selv har kommet frem til din egen overbevisning.

Igår så jeg filmen Pay it Forward, en helt herlig film om en ung gutts (spilt av Haley Joel Osment) visjon om å forandre verden etter oppfordring fra samfunnsfaglæreren.

Idéen
Hans tanke var da skremmende enkel, men også i teorien veldig effektiv. Han skulle velge seg ut tre mennesker, og hjelpe dem med noe de ikke kunne klare å hjelpe seg selv med. Så skulle han fortelle dem at alt handlet om å gi det videre til neste person; at når du først har tatt imot hjelpen, er du forpliktet til å gi denne typen hjelp til tre nye mennesker igjen.

Hele idéen er basert på æreskodeksen; ingen sjekker at du gir det videre, men du blir oppfordret til det. Så blir det opp til deg å gjøre det du vil med det.

Dersom nok mennesker tar oppfordringen vokser det seg plutselig veldig stort veldig fort.

Hvorfor ikke?
De sier det klart i filmen, og det er ingen tvil om at det er sant; dette er en på alle måter utopisk* idé som tar menneskers velgjørenhet for gitt, og hvor man forutsetter at oppfordringen etterfølges.

Allikevel spør jeg; Hvorfor ikke?

Det er absolutt ingenting som hindrer deg og meg i å være på vakt etter muligheter til å gjøre store ting i andres liv. Det er ingenting som stopper oss i å lete etter åpninger for å gi av oss selv i en sammenheng som kan være med og forandre et menneske. Vi må bare være åpne for det. Vi må bare lete etter det.

Det finnes allerede en amerikansk bevegelse som har tatt dette på alvor. Her kan dere lese masse eksempler på mennesker som aktivt har forsøkt å spre kjeden av velgjørelse!

La oss forsøke da!
Jeg ser ærlig talt ikke et eneste argument for å ikke gjøre dette. Samtidig er det så ufattelig mange argumenter for å gjøre dette.

Så min oppfordring til både meg selv og alle som leser dette er følgende; se etter muligheter. Hver dag, hele tiden. Lær deg å kjenne dine nære på helt andre måter enn før, se nærmere etter, kanskje det er noe. Se etter på mennesker du ikke kjenner også, det kan være noe du kan gjøre.

Når du så har gjort en skikkelig tjeneste, fortell dem om prinsippet. Si at de nå må gi det videre til tre andre mennesker og at det må være noe som vil bety noe. Fortell det med et smil om munnen. Det skal jo være en hyggelig bevegelse.

La oss forsøke å gjøre en liten innsats som vil kunne få en stor effekt. La oss tro på menneskeheten. La oss tro på utopien*.

Start en Gi det videre-kjede så fort du kan :)

I mellomtiden kan du kanskje fortelle om en gang du har gjort en stor tjeneste for noen? :) Eller om din første Gi det videre-handling?

Det er rart hvordan et liv kan sno seg opp og ned langs helt uforutsette stier. Hvordan ting helt plutselig kan forandre seg drastisk, og uten forvarsel snu tilbake på seg selv igjen.

Det er rart å tenke på hvordan man i blind tillit og ønsketenkning kan gi ukjente mennesker makt over seg. Hvordan venner og familie kan advare mot farer som tårner som svære fjell foran seg. Hvordan man allikevel velger å se bort fra disse advarslene.

Det er rart hvordan man som mennesker hele sitt liv kan gå med en bestemthet ovenfor visse saker, men i nøden lærer naken kvinne å spinne, og selv den hardeste vilje kan knas til bolledeig.

Det er rart å tenke på hvordan håp og glede raskt kan snus til tårer og smerte.
Det er rart å tenke på hvordan tårer og smerte raskt kan snus til håp og glede.

Det er rart hvordan et liv kan sno seg opp og ned langs helt uforutsette stier, og hvordan vi mennesker ofte er som en tømmerstokk flytende nedover i elvens nåde.

Det er rart å tenke på hvor rart livet faktisk er.

P.S. Jeg har fått jobb som telefonselger…

Jeg irriterer meg litt av og til. Såpass kan jeg innrømme. Jeg prøver å gjøre en aktiv innsats for å beholde en positiv fokus, men visse ting klarer jeg bare ikke å la være å irritere meg over. Idag skal bloggen handle om irritasjonsmomenter!

La meg begynne med å si at de tre første kategoriene i stor grad er basert på min siste tid hvor jeg har jobbet i et fellesareale med ca 200 andre voksne mennesker fra forskjellige firmaer, hvor vi har delt kjøkken, kantine og toaletter. Observasjonene er dermed sterkt empirisk* dokumentert.

Køkultur
Jeg begynner sterkt. Jeg observerer gang på gang folk som sniker i køer. Det er snakk om voksne mennesker som har valget mellom å vente 3-4 minutter ekstra, eller å stille seg foran noen som faktisk var i køen før dem.

Jeg blir like irritert hver gang jeg ser noen snike seg inn foran andre. Når de er så frekke at de stjeler av andres tid med null respekt for de som er bak dem i køen. Når de setter seg selv i fokus så sterkt at de mener det er helt greit å prioritere seg selv foran selve køkulturen, så blir jeg kvalm. Personlig kjenner jeg noen av menneskene som har gjort det, og jeg har observert mange andre. Hvorfor er det forresten typisk middelaldrende damer å snike i kø???

En gang sa jeg ifra. Det var i Oslo, på 7eleven, hvor en fyr som sikkert var midt i 30-årene sakte men sikkert sneik seg foran meg og jenta foran meg i køen. At han sneik foran meg klarte jeg å se gjennom fingrene med, men når han plutselig var foran henne også hissa jeg meg opp.
“Unnskyld, men du var faktisk bak begge oss to i stad, kan du være så snill og ikke snike sånn?” sa jeg nokså diskrét slik at han ikke skulle bli så altfor lagt merke til.
– “HÆH? Hva er det for noe tull, jeg har ikke sneket, jeg har stått her hele tiden” utbasunerer fyren, som om jeg var den største tullingen på jorden.
“Nå må du kutte ut. Du var bak meg og henne for to minutter siden. Gå nå bak og oppfør deg som en voksen, slik sniking kan du holde deg for god til.”
Det ble faktisk en liten diskusjon av det, hvorpå han etter hvert sa noe slikt som;
– “Okei, hvis du vil foran meg i køen, så skal jeg slippe deg foran, men jeg sneik aldri. Det er du som sniker nå”.
Som en reddende engel kom da tredjepart, jenta, til unnsetning.
| “Jeg vet ikke med han her, men du sneik iallefall foran meg”
Han klarte allikevel ikke å gi seg, og maste i et par minutter til om at jeg hadde sneket og vært en idiot.

TENK om han her bare hadde gitt seg med en gang, og trådd forsiktig bakover med en liten unnskyldning. I stedet fikk hele butikken med seg hvor stor en idiot han var.

Sniking irriterer meg!

Toalettkultur
Det er flere elementer i toalettkulturen som irriterer meg.

papir er ett av de. Da spesielt tørkepapir. At folk ikke kan bruke papiret ordentlig, men heller bruker 4-5 papirservietter bittelitt, er noe jeg aldri kommer til å forstå. På jobben hadde vi en slags dispenser som hadde ark i serviettstørrelse, og uansett hvor våte hendene mine var, var det alltid nok med 2 ark. Dette undersøkte jeg faktisk gang på gang, og forsøkte med forskjellig våthetsgrad på hendene. Jeg har ikke særlig små hender, så jeg fatter ikke hvordan andre kunne gjøre krav på så mye mer.

I tillegg var mesteparten av papirserviettene som lå i søppelboksen nesten helt tørre. Dette førte til at den på guttetoalettet spesielt alltid var full, og etter to-tre uker måtte den pene sølvfargede søppelkurven byttes ut med en gatekjøkkensøppelboks i hvit plastikk.

Kan ikke folk bare bruke papiret ordentlig, i stedet for å ta altfor mye og kaste papirbiter som for det meste er tørre?

Og hva er greia med å kaste papir på gulvet??? Hver eneste dag lå det enten toalettpapir eller papirservietter på gulvet og koste seg. Hvem er det som bommer på søppelbøtta eller toalettet, og IKKE klarer å plukke det opp og kaste det riktig sted?

Mange ord kan brukes om slike mennesker, men jeg tror jeg holder meg til å kalle dem late.

Toalettskålen er også offer for bombarderinger hver dag av folk som går på do, typisk nr.2, og ikke klarer å ordne opp etter seg. På jobben hadde vi et forferdelig dårlig designet toalett som på en måte hellet utover fra veggen, og det var ikke uvanlig for meg å komme på toalettet og helt tydelig kunne se at noen hadde brukt toalettet før meg.

Irritasjonen bygger seg opp når jeg ser at folk gjør sitt fornødne uten å kunne rydde opp etter seg. Det er toalettbørste rett ved toalettet for slike formål. Jeg ser ikke problemet i hele tatt. Hadde de latt det være på samme måte hjemme? Latt kona, mannen eller barna ordne opp i deres dritt?

Utrolig at jeg, en stakkarslig 24-åring, skal få muligheten til å kalle voksne mennesker for barnslige…

For ikke å nevne sitteområdet, som svært ofte kunne være dekket med urinskvett. Ærlig talt, vet du at du sliter med å treffe skåla, så har du faktisk tre svært gode alternativer;

1. Løft opp lokket og ringen
2. Tørk opp etter deg
3. Sitt når du pisser

Alle tre er fullverdige alternativer som er bedre enn å la det være opp til nestemann å tørke opp etter deg.

Så er det de du hører gå inn på toalettet og ut igjen uten å vaske hendene. Namm!

Felleskjøkkenkultur
Vi hadde oppvaskmaskin på jobben, til ting som vi brukte når vi spiste lunch. Her også er folk nokså utrolige. For det første er det mange som har en tendens til å fylle på kopper og tallerkener ytterst først. Hva i alle dager er vitsen med det? Det er da visserlig langt lettere å dra ut risten og sette tingene innerst, enn at alle som kommer senere skal måtte gjøre det samme, men samtidig måtte snike seg over dine ting?

Buss
Et tema med mange nyanser, en av dem sitter jeg og titter på akkurat i skrivende stund.
Bagasje i store kvantum er det nemlig en del reisende som har en tendens til å ta med seg INN i bussen, selv om det er store rom for bagasje under bussen. Så langt gjør de ingenting som er direkte galt, men så setter de kofferten sin midt i gangen…

Og det er mange av de som setter fra seg bagasjen, og lar den stå der når folk skal gå forbi også. Hadde de løftet den bort, hadde jeg ikke brydd meg, men når de lar den stå der, slik at folk må klatre eller snike seg rundt den, så blir jeg mektig irritert.

I tillegg er det jo mange som ikke ser den fordi den står delvis i skjul av stolene, og man leter jo ofte etter sitteplass, så folk holder jo tidvis på å deise i bakken av disse koffertene.

Årh, som de folka irriterer meg. Akkurat nå ser jeg på en slik koffert, og det er faktisk den som inspirerte dette irritasjonsinnlegget. Jeg har faktisk lyst å gå bort til ham og be ham sette kofferten i fanget når det kommer folk forbi. Han burde klare å gjøre det på eget initiativ.

Når mener du at man skal ta frem betalingsmiddelet? Når man står i kø og venter på bussen, eller helst når man står rett foran bussjåføren, med kø bak deg, og passasjerer som venter på at bussen skal kjøre?

Jeg tror dere skjønner hvilket alternativ jeg stemmer for.

I bussene er køkulturen ofte like fraværende som ellers, her er det bare større overvekt av eldre damer som faktisk sniker.

Innvandrere
Her har jeg to kommentarer som lett skal nevnes uten å kommenteres uten å argumenteres så altfor mye på. Uansett nasjonalitet; tysk, engelsk, iransk eller afghansk; lær dere norsk og snakk norsk når dere er ute blant folk. Gjør dette for deres egen del, for å minske på fremmedfrykten som faktisk eksisterer.
Og ikke krev at kulturen vår skal tilpasse seg dere, men gjør deres for å tilpasse dere til vår kultur.
Jeg forsøker å trå forsiktig her; for jeg mener ikke at innvandrere generelt feiler på disse punktene. De fleste er helt supre! Det irriterer bare når de gjør det.

Sånn, da har jeg fått ut en del ting jeg har irritert meg over. De som mener jeg alltid klarer å tenke positivt vil nok få seg en liten overraskelse, men det får nå bare være! Jeg måtte bare få ut litt frustrasjon idag, basert på flere ting, blant annet innholdet i ett blogginnlegg som jeg hadde skrevet ferdig men bestemte meg for ikke å publisere :P

Kanskje du har noe som irriterer deg også? Slipp det løs, det var faktisk utrolig godt å få blåst det ut litt :D