rockekua:
Når jeg skrev dette blogginnlegget så var det kanskje (nå i etterpåklokskapens lys) litt ledende mot den balanserte. Det er vanskelig å ville ha en “ekstrem” venn fremfor en balansert.

Allikevel er jeg enig i at det er viktig at en venn alltid er der, selv om du velger noe annet enn hva h*n rådet deg til. Ellers ville det jo ikke vært en virkelig venn.

Irene:
Agreed. Fikk nettopp en skikkelig skyllebøtte av en 3.part fordi jeg var helt ærlig mot en av mine venner. Det var interessant.

Er kjempeenig i at en venn bør være tilgivende, for som du sier så er det helt umulig å vite når man er behøvd om ikke folk sier ifra.

Du har mye gode tanke å komme med.

*Kille*:
Du bringer opp et viktig poeng; man får ofte best effekt ved å ikke være for belærende. Man må ikke sette seg på en høy stol og si “sånn er det”, men huske på å presentere ting som sitt eget syn, og huske at det vi presenterer ikke nødvendigvis er det beste for vedkommende.

Å stille opp etterpå uansett hvilken retning vennen har tatt ser det nesten ut til å være en universell enighet om.

Jeg har absolutt inntrykk av at du er en balansert venn, for jeg har aldri følt at du ikke respekterte mine valg selv om jeg har “trosset” dine råd.

Marihønemus:
Er de ikke fiiine? :D

ooOOO look at the kitties :)

Jeg håper og tror at jeg også faller under den “balanserte” typen. Synes nemlig ikke at man er mye til en venn når man ser at den andre holder på å gjøre en stor tabbe uten i det minste gjøre oppmerksom på mulige konsekvenser/ problemstillinger. Det hender jo faktisk at man i en situasjon ikke ser alle aspekter klar for seg og da er det bra at noen kan hjelpe en å se litt klarere.
Men samtidig kan man ikke tvinge sin mening på andre, det blir like galt. Det er også viktig på hvilken måte man legger frem sine meninger og råd. Det skal ikke være overlegent og belærende, men forsiktig og diplomatisk, for ikke å såre.
Så er det jo opp til den andre parten å tenke over alle aspekter i en sak og finne den løsningen som virker riktigst for en selv.
Skulle det da vise seg å “gå galt” likevel (selv om jeg jo alltid lever etter regelen at “ingenting er så galt at det ikke er godt for noe”), så skal en ekte venn støtte opp og hjelpe til å finne en vei videre derfra.
Ganske høye krav kanskje, men det er derfor man “graderer” venner og de virkelig ekte, gode vennene er ikke nødvendigvis å finne i hopetall, men så holder det jo også igrunn med noen få…
Til slutt må jeg si at ikke alle situasjoner krever/ tåler like mye ærlighet. Jeg ville f.eks. ikke si til en venn som er litt nedfor av en eller annen grunn “jøss, i dag ser du for jævlig ut”, for å sette det litt på spissen. Så litt avveiing og innfølelse er vel tingen her som for alt annet ;)

Jeg liker når venner er ærlige, jeg. På godt og vondt. Men det er ulike måter å komme med råd, tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk på – slik at man ikke kun blir lei seg over tilbakemeldinger hvor vennen ikke er enig i de valg man tar/har tatt.

Det er viktig at en venn er støttende. At en venn deler gleder så vel som sorger med meg. Man kan bli skuffet når venner ikke er med på livets høyder, de trengs der også, ikke bare når livet er kjipt. :)

Og til slutt: Det er viktig at en venn kan tilgi/tilgir. Spesielt når den andre føler at vedkommende har vært lite til stede. For det er ikke alltid lett å vite når man “burde vært der”.

Synes også det er litt pysete når man kun vil være støttende. Jeg sier i alle fall hva jeg mener til mine venner ;)

En venn…
Jeg mener at en skikkelig god venn skal si sin menig om ting i livet mitt, hvis han/henne mener jeg gjør noe galt vil jeg gjerne høre det. samtidig som jeg vil ta mine egne valg, og om jeg faller håper jeg at denne vennen fortsatt vil støtte meg og hjelpe meg. Altså en venn som er ærlig og sier det den mener og lar meg ta egne valg, men som støtter meg om jeg tar et feil valg og “går på tryne”…!
så jeg heller nok mot den “balanserte vennen”