Jeg ble invitert av min venn Eli Anne til å holde en tale på Fevik kirke for kort tid siden. Talen skulle faktisk holdes nå sist fredag. Helt ærlig ble jeg litt skremt av tanken; er jeg virkelig “der” at jeg kan tale for andre mennesker? Jeg er blant de kanskje minst beleste kristne jeg kjenner, selv om jeg bruker en anseelig mengde tid å tenke på det lille jeg har lest. Jeg ble beroliget ved å høre at de jeg skulle tale til var ei grei gruppe ungdom i 13-14-årsalderen (konfirmanter) pluss noen av lederne i menigheten, og at det dermed ikke var teologer som ville sitte og høre på meg.

Ungdommene var variabelt troende; noen trodde, andre trodde ikke. Dette måtte jeg naturligvis ta hensyn til i talen min. Vi ble enige om at jeg kunne tale om temaet “Er vi verdige?”, etter en sang Eli Anne nettopp hadde skrevet på det temaet. Så kunne vi avslutte møtet med denne sangen.

Jeg gikk inn for dette med kropp og sjel, og ønsket å gjøre det til en så bra tale som mulig. Den skulle bare vare i ca 15 minutter, og mine egne kriterier var at den skulle være;

• enkel
• lett forståelig
• ikkedømmende
• inviterende
• åpen
• ærlig

Så satt jeg meg ned og tenkte. Først ville jeg bare skrive stikkord, men når jeg begynte med det, så kom plutselig teksten flytende. Det var plutselig lettere å skrive alt jeg tenkte, i stedet for å korte det ned. Så da endte jeg opp med å skrive en tale som jeg så igjen brukte til å lage stikkord av. For når jeg kom til talen, hverken kunne eller ville jeg stå og lese opp. Jeg liker ikke slike taler selv, og ville ikke gi andre “gleden” av å oppleve det.

Så jeg skrev hele greia, korta det ned til stikkord, og gjennomførte talen. Den ble naturligvis langt fra hvordan jeg hadde skrevet og planlagt – for stikkordene, nervøsitet og tiden gjorde at det ikke ble helt likt. Nevertheless – dette er hva jeg skreiv på pc’en før jeg kortet det ned.

Presentere seg selv; navn, har vært kristen siden 2003.

Jeg husker at før jeg ble kristen, oppfattet jeg mange kristne som arrogante og
selvopphøyde. Er det noen her som noensinne har oppfattet kristne slik?
Rekke opp hånden selv.

Jeg gjør det fremdeles. Dessverre møter jeg heldigvis kun noen få kristne som virker som om de tror de er mer verdige enn andre mennesker, fordi de har Gud i sitt liv, og gjør en viss gjerning og slikt. Akkurat som om jeg skulle stå her oppe og se ned på dere, at jeg liksom var en bedre kristen som sto her og talte nå. Sånn er det ikke.

Det skal jeg tale litt om idag; og dere vil kanskje etterhvert se at vi ikke er verdiggjorte gjennom at vi er kristne eller ved våre gjerninger. Du vil kanskje forstå at det å være kristen handler ikke om å være god nok. Jeg vil begynne med et bibelvers som jeg syns understreker poenget, og som dere har hørt nok ganger før til at dere garanert er kjent med det.

Joh: 3;16;
“For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Dette har dere garantert hørt før, med mange forskjellige analyseringer, og idag skal jeg fokusere på hva teksten faktisk sier om Guds krav til oss.

Joh: 3;16;
“For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Bibelen sier ikke «for at hver den som går i kirken hver fredag, søndag eller onsdag». «For hver den som ber annenhver time, leser bibelen 2 timer hver dag, eller forteller alle man møter om Gud».Det er ikke dumt å be, lese bibel, og fortelle andre om Gud, det er ikke det jeg sier. Det jeg forsøker å få frem er at ved Jesu offer på korset, så ble vi verdige Ham, ved hans død på korset tok han på oss all vår synd. Gud gjorde oss verdige gjennom hans offer, og troen er alt som trengs for at vi skal få et personlig forhold til ham som faktisk ofret alt for oss. Det står også i bibelen, i

2. Gal 16
“Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus.”

På Jesu tid var det en egen gruppe mennesker som ble kalt fariseere. Dere har sikkert hørt om dem; de levde sine liv så godt de bare kunne, og etterstrevde å være perfekte i moral og handling for å verdiggjøre seg selv. Er det noen her som husker hva Jesus sa til dem?

Han nærmest kjeftet på dem, og sa at det nyttet ikke. Han sa ikke dette for å være
ondskapsfull eller slem. Han sa det rett og slett for å gjøre dem klar over at deres eneste håp var Ham. For å gjøre dem, og oss, klar over at det er ikke gjennom våre handlinger at vi blir «gode nok» for Gud, men ved vår tro på Jesus som vår frelser.

Dere som sitter her idag er i en veldig viktig fase av deres liv. Jeg vet ikke hvem av dere som tror på Gud, og hvem som ikke tror, og jeg skal ikke spørre dere heller. Allikevel er faktum det at veldig mange tar et valg i deres alder. Et trosvalg. Det er ditt valg alene, ingen kan tvinge deg i noen som helst retning – jeg vil bare avslutte idag med å si følgende;

Gud elsker deg. Så høyt at han var villig til å komme til jorden, utsette seg for umennesklige smerter og til slutt gi sitt liv – for at du skulle kunne vite at du for alltid vil være god nok for Gud. Gud står med utrakte armer og venter på deg. Det handler ikke om å slutte med alt som er gøy, det handler ikke om å slutte med xbox, playstation, fest og morro. Det handler om å få et personlig forhold til han som skapte deg og ofret alt for deg.

Bare husk dette;
Gud vil alltid elske deg uansett hva du gjør, du er mer enn god nok for Gud.

Du er verdig!

Etter dette spilte Eli Anne sin sang, og jeg håper hun kan poste teksten i sangen sin slik at vi kan få den inn her også. Det er en fantastisk sang som jeg håper vi kan få ut som audio.

Etter møtet ble det sosialt, jeg fikk noen hyggelige kommentarer om talen, og vi moret oss. Min første tale var over. Ungdommene satt gjennom mesteparten av talen uten å bråke så altfor mye, og jeg følte virkelig at det var en oppbyggende opplevelse. I tillegg var de som gikk der av ungdom en utrolig kul gjeng, så vi morra oss faktisk veldig etter møtet med spill, humor og mat :)

En oppbyggende opplevelse som på alle måter har inspirert meg.