Kontakt
Abonner
Dec 16, 2008 
Kjære Samuel.
Det har vært så koselig å ha deg her og bli kjent med deg! Vi syns det er trist at du skal slutte og vi kommer til å savne deg! Men gleder oss til du kommer på besøk =) Lykke til på Holbekk! Ønsker deg en GOD JUL!! Gla’ i deg!
Store klemmer fra Lykketrolla
Idag tok jeg farvel. Med alle de voksne. Med nesten 40 barn som jeg nå har lekt med de siste månedene. Passet på. Overvåket. Kjeftet på. Matet. Lekt med. Lekt med. Lekt med…
En virkelig drømmejobb, hvor dagene stort sett gikk ut på å leke med masse artige barn i aldersgruppen 3-6 år. En jobb hvor det i starten mest av alt gikk ut på å kaste og riste og slenge så mye på barna som mulig, hvor man egentlig ikke helt så ansvaret som lå i jobben. Som vikar og ufaglært så blir det gjerne slik.
Ansvaret kryper innpå etter hvert. Man merker det ikke alltid så mye på selve jobben, men når man kommer hjem og man tenker over hva som har skjedd, og de små og subtile tegnene man har sett her og der begynner å sette sine spor. Det barnet som alltid henger seg på uten at noen egentlig virker interessert i å ha det der. Hun som alltid er sutrete og klengete. Det barnet som åpnet armene for deg med en gang. Han som snakker som om han var 8 år gammel, og egentlig bare er 2,5. Det barnet som nesten ikke tør se deg i øynene. Det barnet som alltid er tøffing. Han som kler seg naken og løper leende og smilende rundt og viser tissen. Han som passer på de mindre barna og gir dem fart på huska.
Det er ikke alle disse tingene som trenger å bety noe. Noen av dem gjør. Noen av dem gjør meg veldig vemodig. Og det er her ansvaret kommer inn. Når man blir bevisst på hvor utrolig forskjellige disse personlighetene er, og hvor utviklet deres sanser er allerede i så ung alder, så innser man plutselig at ordene man velger, bevegelsene man gjør og ansiktsuttrykkene våre faktisk betyr utrolig mye. En forstår at barna trenger individuell oppfølging. Alle kan ikke lekes med på samme måte. Alle liker ikke det samme. Når han slår seg, så er det beste om du setter ham på kneet og blåser på stedet. Når hun slår seg er den beste trøsten en klem.
De sporene jeg setter igjen i dag kan få store ringvirkninger senere.
Nå skal jeg såklart ikke gi inntrykk av at jeg tror mitt ansvar er større enn hva det egentlig er. Poenget er at jeg etter hvert merket det som egentlig var usagt – at det som i første omgang egentlig bare var lek og morro, faktisk er en jobb med et helt enormt ansvarsbegrep.
Det beste for meg var fremdeles å være i de områdene hvor det var flest og villest barn, gjerne med høyt støy- og aktivitetsnivå. De som kjenner meg bare bittelitt tror jeg kan se akkurat den koblinga. Fra første til siste dag i denne barnehagen har jeg fått muligheten og gleden av å i all hovedsak stå med barn til knærne, eller ligge under en haug med barn som skal ta meg. Av en eller annen grunn så er det lettere å gjøre det når man kun er der 2 dager i uka i noen måneder, enn når man jobber med dette 5 dager i uka over flere år. Kan ikke skjønne det ;)
For meg var det en gave å få lov. For noen av de andre så satt de pris på muligheten til å slippe å stå midt oppi skrikingen. Jeg forstår dem. Man blir sliten av å jobbe aktivt i en barnehage. Det betyr ikke at man liker barna mindre eller mer dersom man liker å stå midt oppi akkurat dette. Det betyr bare at man har lært seg å ta hensyn til hva kroppen forteller oss på ettermiddagen.
Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at jeg er godt sliten når jeg nå sitter i sofaen etter en dag i barnehagen. Det er dét som er så deilig! Jeg gleder meg til å komme meg på jobb, men på grunn av slitet så gleder jeg meg faktisk litt til å komme hjem også.
Ikke idag. Idag var en dag som gjerne kunne vart noen timer ekstra. Idag var min siste dag på Askeladden Barnehage på Groos. Det var en trist dag for meg.
I juletider har Askeladden en hyggelig tradisjon, som jeg bare må ta med her. Det lages en julekalender med hvert eneste barns navn på et hjerte. Hver eneste dag i desember trekkes det et par navn som skal få hjertet sitt, og på baksiden står det et lite dikt om den som trakk. Vi voksne var også satt opp med slike hjerter, og igår fikk jeg mitt.
Jeg ble faktisk veldig rørt over det som stod på baksiden av mitt, og selv om jeg satt og smilte og tulla med barna mens det ble lest opp så må jeg innrømme at jeg kjente tilløp til tårekanalsprengning.
Samuel, det er du som nyest er
men du har jo blitt så fort kjent her.Mandag og tirsdag vi venter på deg,
det er fordi vi syns du er så grei.Oppe du liker deg veldig godt,
leke masse og herje er topp.Du blid og snill er,
og vi har allerede blitt glad i deg her.
Smilende tok jeg med meg hjertet mitt ned og satt meg med barna igjen.
Jeg skal fortsette i en annen avdeling (Holbekk) til neste år, samme turnus på to dager i uka. Uansett er det fremdeles trist å ta farvel med masse mennesker man har blitt glad i. De voksne treffer jeg jo alltids på her og der, så det er nok alle barna som jeg har lekt, snakket og hygget meg med jeg kommer til å savne mest. Barna som jeg håper har blitt litt glad i meg. Det er mennesker jeg virkelig kommer til å savne. Smilene, tilliten, den fantastiske gleden over noe så enkelt som å bli løftet opp og slengt litt på.
Derfor var dette en trist dag for meg.
Det var igår jeg fikk vite det. Marianne, sjæfen, kom inn på avdelingen jeg var og fortalte meg at de gjerne ville jeg skulle fortsette til neste år, men at det da måtte bli på en annen avdeling med en annen aldersgruppe (0-3). Jeg ble naturligvis glad for å få fortsette, og jeg gleder meg veldig. Naturligvis kommer nye gleder i en ny avdeling, og jeg kommer nok til å bli like knyttet til de jeg møter der. Forandringen i arbeidsoppgaver tror jeg også vil bli en spennende utfordring; jeg kommer til å bli en racer på bleieskift etterhvert tipper jeg! Positiv innstilling tross litt sorgmodighet tror jeg er viktig.
Idag hadde vi en liten avslutning for meg. Min overførsel ble omtalt som en “fryktelig trist nyhet”. Jeg fikk gaver, tre poser med forskjellige typer hjertegodteri. Sjokoladehjerter. Rosa hjerter. Skumsjokoladehjerter. Barna hadde vært med å plukke ut, om jeg skjønte det riktig. Et julehefte, og et hefte med tegninger fra barna. På utsiden av det heftet stod den teksten jeg begynte dagens innlegg med.
Kjære Samuel.
Det har vært så koselig å ha deg her og bli kjent med deg! Vi syns det er trist at du skal slutte og vi kommer til å savne deg! Men gleder oss til du kommer på besøk =) Lykke til på Holbekk! Ønsker deg en GOD JUL!! Gla’ i deg!
Store klemmer fra Lykketrolla
Jeg sa noen få ord til barna om at jeg hadde hatt det kjempegøy med dem, og at jeg kom til å savne dem, før jeg satte meg ned. Når den første jenta da sa “Jeg kommer til å savne deg, Sanuel”, så fikk jeg gleden av å gi henne en klem.
Så strømte det på mange flere, og det ble en god del klemmer. Varmende klemmer. Deilige barneklemmer!
Så jeg tror jeg vil avslutte dette innlegget nå, med mange hjertens takker til alle de jeg har jobbet sammen med på Groos. Takk til alle de herlige barna. Takk for hyggelige tider som har vært og vil komme. Og ikke minst – takk for muligheten til å fortsette i barnehagen, jeg gleder veldig meg til å begynne på Holbekk etter jul!
17 Comments 
