Foto: Corbis

Når vi spiser på restauranter så har det liksom blitt en forventning til at det skal gis tips etter måltidet. Flere steder jeg har vært, venter faktisk servitørene med å takke for besøket til etter at jeg har tastet inn summen og de har sett at jeg har gitt litt tips. Et sted jeg var, betalte vi separat for maten – og den eneste kunden som fikk “Takk skal du ha, og velkommen tilbake”, var jeg – siden jeg gav tips.

Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor forventer restaurantnæringen at kundene skal gi tips for å vise takknemlighet? Jeg sliter litt med å forstå akkurat dette konseptet, og i løpet av en busstur idag så kom jeg frem til at jeg egentlig har en stor aversjon* mot dette.

Hvordan begynte det?
Det er jo allikevel en grunn til at man i utgangspunktet begynte å gi tips. Det stammer fra den tiden hvor de velstående gikk og spiste på restaurant, og de mindre velstående jobbet som servitører – gjerne for luselønn. Jeg vet ikke hvem som tok initiativet for tipsordningen, men den ble iallefall startet slik at de dårligere stilte skulle få litt mer å rutte med – i bytte mot at servitørene forsøkte sitt ytterste for å gjøre spiseopplevelsen til en svært hyggelig opplevelse. I fattige land hvor det fremdeles er slik støtter jeg på alle måter at man kan gi tips.

Er det slik idag?
Nei, idag er det jo ikke slik lengre, iallefall ikke i Norge. Her betaler restauranten en grei lønn, og mer ofte enn ikke er serveringspersonellet egentlig ikke spesielt hyggelig en gang. De gjør ikke noe spesielt mer enn å ta imot ordren, noen steder spør de om maten smakte (noe som for øvrig er et idiotisk spørsmål – siden all mat faktisk har en smak), og rydder opp etter man har gått. I noen tilfeller opplever man det motsatte – nemlig direkte dårlig service. Kan kjapt nevne tre eksempler på det fra de tre siste gangene jeg har vært på restauranten Vera i Kristiansand;

1. En gang jeg var der, presterte de å levere ut maten til oss ved bordet med 10 minutters mellomrom. Vedkommende som fikk maten først, endte opp med å spise halvkald pizza fordi hun ikke ville starte før alle hadde fått. Maten skal leveres samtidig eller så tilnærmet likt som mulig.
2. Neste gang jeg var der, bestilte jeg pizza som ikke sto merket som sterk – men med thaikrydret kylling. I stedet (og dette er ikke betjeningsfeil) fikk jeg en pizza med stekt kylling, og med thaikrydder over hele pizzaen, noe som gjorde pizzaen nettopp sterk. Da jeg så spurte, sa betjeningen at pizzaen var sterk. Dette burde jo jeg fått beskjed om da jeg bestilte og den ikke stod oppført som sterk.
3. Siste gang jeg var der, kom det bort noen bekjente til bordet. Da servitøren skulle forbi og levere en kaffekopp til en kunde som satt like ved, presterte servitøren å si “Unnskyld meg, men jeg har faktisk andre kunder” i en frekk tone for å komme forbi. De forlot oss, og jeg tror (og håper) de forlot restauranten kort etter. I tillegg glemte de kaffén vår, og jeg fikk brus uten kullsyre.

Allikevel har jeg aldri gått derfra uten å gi en liten sum tips, fordi det liksom har blitt normen. Hvorfor i alle dager er jeg så dum?

Foto: InsidersMelbourne.com

Når skal man så betale tips?
Hvis jeg er så imot tipsordningen, finnes det da noen nyanser? Ja, såklart, jeg er jo ikke helt lukket for tipsordningen selv om jeg mener den blir praktisert feil idag. Min holdning, rent teoretisk, er at man mer enn gjerne kan betale tips dersom betjeningen har gjort kvelden til noe mer enn bare et måltid. Har betjeningen vært særdeles hyggelig (ekte, ikke påtatt), gitt deg informasjon, gjort det de kunne for å gjøre deg behagelig samt vært så effektive som kjøkkenet har tillatt, så syns jeg absolutt man kan betale litt over matkostnadene dersom lommeboka tillater det.

Thai Esan i Arendal er et godt eksempel på en restaurant som alltid har fortjent rommelig med tips. Atmosfæren er nydelig, servitøren er utrolig hyggelig – og er behjelpelig på alle punkter. Det første du mottar når du setter deg ned, er menyer på bordet og isvann uten spørsmål. Deretter følger gode svar på alle spørsmål om menyen, anbefalinger og tilleggsinformasjon. Rask og effektiv behandling av ordre, komfortilpasninger etter hvert, ekstra ris og så videre. Jeg legger lett på en del prosenter på betalingen til dem, og takknemligheten er absolutt tilstede uansett mengde. Dette er et godt eksempel på en av de få restaurantene jeg har besøkt i Norge hvor jeg virkelig har gitt tips med glede.

Hva skal man gjøre om restauranten ikke har gjort noe spesielt?
Jeg er veldig teoretisk fan av det å si ifra om feilgrepene, men jeg eier ikke frekkheten til å gjøre det selv. I stedet kommer jeg til å la være å gi tips, og er jeg i det riktige humøret kan jeg nok finne på å gi én krone i tips bare for å såkalt pwne dem. Det sender et kraftig og uuttalt signal om at her var man ikke fornøyd.

Dette er iallefall mine holdninger på denne saken, og jeg kommer til å bli strengere på det fremover nå!

Din tur!
Hva syns du om tipsordningen? Har du noen artige historier om enten ekstremt dårlige eller ekstremt gode servitørerfaringer? Del den gjerne med meg!

Siden jeg nå har flyttet bloggen min over fra blogspot til WordPress og et eget domene, har jeg naturligvis et håp om å forsøke å tiltrekke meg en eller to nye lesere. For å gjøre det lettere for du som kanskje ikke har vært her før å komme inn i bloggen min, og ikke bare møte en svær vegg som sier at jeg nå har flytta, tenkte jeg at jeg skulle sette opp ei lita liste over innlegg som kanskje er litt med på å definere min skrivestil og de temaene som opptar meg. Selv om innleggene til tider kan være gamle, er du fremdeles hjertelig velkommen til å dele din mening.

Personlig
Selvrefleksjon – det er lurt å reflektere over sin egen person
Den perfekte jul – hva jeg mener er min perfekte jul
Dagen jeg dør – litt om hvordan jeg håper folk husker meg
AAAARGH – hehe, ting som irriterer :P
Din egen lykkes smed – litt om selvtillit og holdning

Samfunn
Tanker om homofil adopsjon – sier seg selv..?
Antijanti – Om janteloven og dens motstykke
Uskyldig dømt? – Om Viggo Kristiansen
ni-skråstrek-elleve – Om 11. September
Borgervern? – Diskuterer fordeler og ulemper ved et aktivt borgervern
Egoist? – Litt refleksjoner om selvmordsofre

Religion
Tro og homofili – Er bibelen virkelig så antihomo som så mange sier?
Noahs Ark – O RLY? – Skjedde det?
Ofre for fanatismen – om familien Phelps i USA som driver hatkampanje “for” Gud.
Du er verdig! – en venninnes første offentlige utgivelse
Min første tale! – første (og foreløpig eneste) tale jeg har holdt.
Dagen jeg tok imot.. – om hvordan jeg fant ut hva jeg tror på
all..makt? – hva ligger i konseptet allmakt?
Intoleranse er som en vegg – om hvilken effekt det kan ha å være dømmende
Religion vs Vitenskap – en diskusjon om hvorvidt det går an å kombinere troen på begge deler
Vet Gud alt? – eller vet han bare det som har skjedd så langt? Hva betyr “allvitenhet”?

Filosofi/vitenskap
Å reise i tid… – diskusjon om hvorvidt jeg tror det er mulig
Et fortidseksperiment – hva ville du kunne forandret for nåtiden om du reiste tilbake i tid?
gi det videre – om filmen og prinsippet – la oss gi det videre!

Satire/humor
Hvorfor gutter ikke kan pisse – eller mer korrekt; hvorfor vi treffer setet så ofte
En har alltid en unnskyldning.. – om hvordan vi alltid kan ha en grunn til å spise digg
Det skitne tegneseriesamfunn – en kompilasjon av paradoksene i Donalds verden
Ekte blond? – om hvem som virkelig er de dumme blondinene (jeg er naturlig blond) ;)
En politikers livsløp – hva som gjør at politikere er som de er!

Kosthold
Koken00bs – om det jeg tror ville vært den perfekte kokebok
Veg*anisme – mitt mest “populære” innlegg mtp kommentarer – om vegetarianisme/veganisme.

Sex og samliv
Det ypperste av kjærtegn – om den helt fantastiske berøringen en klem er

Sånn, da har jeg laget en liste som kan gjøre deg litt kjent med meg og min skrivestil. Den ble kanskje litt lengre enn jeg hadde planlagt, men sånn blir det av og til. Jeg håper du tar deg tiden til å titte innom et eller to av dem, så ser jeg frem til å bli kjent med din blogg også dersom du legger igjen et lite kjennemerke et sted.

Heisann folkens!

Da har jeg offisielt flyttet bloggen! Den nye adressen er:

www.confusicus.com

Her vil det nok være litt smålig eksperimentering med design og slikt fremover, og jeg er alltid på jakt etter gode tips. Om du har noen gode forslag til hvordan jeg kan utvikle siden, så setter jeg veldig pris på det.

Tiden hos blogspot er altså offisielt over idag. Det er både med glede og litt vemodighet at jeg flytter, for jeg forlater nå en side jeg absolutt har likt svært lenge, og som har mange fordeler i forhold til WordPress sitt system.

Hvis dere som har meg i blogrollen deres kan være så greie å oppdatere adressen til www.confusicus.com, så vil dere ENDELIG få opp når jeg har lagt inn nye emner!

Sjekk ut den nye bloggen, og kom gjerne med feedback på det som funker og det som ikke funker!

For et par dager siden skrev jeg om tankeeksperimentet “hva kunne du bidratt med om du plutselig hadde befunnet deg i steinalderen?”. Dette har medført seg overraskende lite diskusjon, men har gitt spire til ett nytt men relatert tema – nemlig tidsreise. Det er da spesielt min bloggevenn Joakim som tok det opp, og har skrevet en artikkel om det. Ikke en helt uventet vridning på tematikken, og jeg gyver løs på det jeg også – for tanken er jo utrolig spennende!

Tenk om…
Tenk om du kunne gå inn i en maskin, trykke på en knapp, og plutselig befinner du deg langt bak i tid. Hva du ser er jo på mange måter forsøkt beskrevet i historiebøker; kanskje befinner du deg midt på Omaha Beach i andre verdenskrig? Kanskje du er i Hitlers bunker og hører stemmen hans? Kanskje du dukker opp midt i et åpent landskap og det er en svær Sabeltanntiger som er i løpende sprang på vei mot deg. Eller kanskje noe hyggeligere – du møter din bestemor da hun var 7 år gammel, og hun kommer suttende på noen karameller som hun har i et hvitt kremmerhus?

Kanskje du da griper sjansen og sier noe til henne, som du har hørt henne si til deg hele sitt liv?

Hva om…
Ville det du gjorde i fortiden da forplantet seg fremover? Slik at de ordene du hadde hørt fra din bestemor, kanskje i effekt var et resultat av at hun nettopp møtte deg når hun var 7 år gammel? Kanskje det var derfor hun sa det til deg når hun ble bestemor, fordi hun husket møtet med en fremmed og ordtaket hun fikk med seg? Og hvis den fremmede var deg, var det da bestemt at du skulle reise tilbake i tid allerede før du hadde gjort det? Som en slags skjebne?

Eller ville fortiden vært som en annen dimensjon; at vi kan reise tilbake, observere og handle. Påvirke. MEN vår tilstedeværelse ikke ville påvirket noe som helst – nettopp fordi det tross alt levde mennesker i nåtiden, og man kan ikke forandre noe som allerede har skjedd? Og når man så reiste “hjem” til vår dimensjon igjen, ville alt være som før, uforandret?

For går det virkelig an å endre fortiden? Hva om man endrer noe som hadde resultert i at man selv aldri ville bli født… Kan man da i utgangspunktet klare å gjøre nettopp den endringen? Og ville man i så fall bare plutselig forsvinne?

“If I just turn this button, the whole humanity will die – and never know about it.. But uh-oh, that would mean that my mother would die and never give birth to me – ergo, I would not live – ergo I cannot possibly be able to do this..?”

Noen er enige…
Mange svært smarte mennesker har teoretisert rundt dette med tidsreise. Einstein er en av de mest sentrale, og han hevdet det ville kunne være teoretisk mulig. Dersom man reiser fortere enn lysets hastighet, skal visstnok det kunne gjøre at man reiser tilbake i tid. For å sitere Wikipedia:

Albert Einstein kom med teorien om at lysets hastighet var den eneste konstanten i universet. Farten til lyset vil være lik uansett hvilket treghetssytem vi observerer den fra. Dette betyr at noe annet må endre seg. Tiden endrer seg for at vi skal kunne observere lysfarten slik vi gjør. Dette medfører at en person som beveger seg veldig fort i forhold til et treghetssystem vil ha en helt annen tidsregning. Tiden for personen som beveger seg vil gå mye senere. Dette gjelder også biologiske prosesser i kroppen.

Dette stipulerer altså følgende; reiser man fort nok, endrer tiden seg, og kroppen vil eldes saktere fordi man beveger seg såpass mye fortere enn treghetssystemet alle andre befinner seg i. Einstein sa også at man aldri vil kunne aksellerere noe opp til lyshastigheten, og dermed avviste han i stor grad sin egen tankegang rundt tidsreise. Det er allikevel et stort MEN her, for det går fremdeles ann å bevege seg veldig fort i forhold til andre treghetssystemer. Så teorien åpner fremdeles for at man vil ha en viss effekt om man beveger seg opp mot lyshastigheten.

Men altså…
Jeg tror ingenting på denne tankegangen. Det er heldigvis loads med forskere som heller ikke tror på tidsreise, så jeg står ikke helt alene.

Tanken om at dersom man bare reiser fort nok, og at man dermed reiser fortere enn lyset (og dermed fortere enn synlig bevis for eksistens), vil man reise i tid, er for meg en utrolig herlig men tilsvarende latterlig tanke. Hvis man kan reise fortere enn lysets hastighet, så vil man absolutt kunne se tilbake i tid – det er ingen tvil om det. Det er fordi når man da når en viss avstand, vil lyset som kommer frem til der du er være “gammelt”. Når så lyset fra 2004 når frem til der du observerer fra, ser du i effekt bakover i tid – men du har ikke reist bakover av den grunn.

Du ser bakover i tid hver dag!
Det betyr (og dette har du kanskje ikke tenkt over) at du hver eneste dag ser tilbake i tid! Lyset du ser fra stjernene er flere år gammelt.

Når du ser lyset fra sola, ser du i effekt 8 minutter bak i tid. Lyset fra den nærmeste stjerna er 4,5 år gammelt. Ser du på en stjerne som ligger 100 lysår unna, ser du 100 år gammelt lys.

Og det tror jeg blir konklusjonen min idag.
Jeg tror ikke det vil bli mulig å reise i tid i fremtiden, aller mest fordi det bringer med seg altfor mange metafysiske utfordringer av typen “Kan jeg reise tilbake i tid og gjøre én endring som fører til at jeg aldri ble født?”.

Jeg håper jeg har rett, for konsekvensene av at menneskene skulle ha tidsreiser i sitt arsenal kan bli astronomiske.

Som vanlig ender jeg innlegget med et spørsmål til deg;
Hva syns du om dette innlegget, og hva tror og håper du selv om tanken på tidsreise?

Et lite bilde, men med stor tyngde. Det viser en stolt landslagstrener rett etter Kjetil Rekdal putta inn straffen som gav oss 2-1 mot Brasil. Vi har enda ikke tapt en eneste kamp mot det laget som blir ansett som verdens beste lag hos de aller fleste.

Dette blir et kort blogginnlegg. Et spenningens blogginnlegg. Et kamprop for nostalgien. Et håpets innlegg.

Drillo er tilbake
Drillo er tilbake som landslagstrener! I første omgang kun for 3 kamper, så svært midlertidig – men går det bra så kan det være det blir mer. Drillo er såklart med på slike noter, og signaliserer at han tror det finnes god mulighet for at Norge skal bli blant topp10 igjen.

Delte meninger
Blant leserne på både Dagbladet og VG er det relativt jevnt blant de 20-30 000 som har gitt stemmer – ca 50% av de stemmende har tro på Drillo, resten har ikke. Kjetil Rekdal er blant profilene som stemmer imot, og sier at det blir som å gå tilbake i tid. Bohinen, Leonhardsen og Thorstvedt er positive, og det sier en del – ettersom de kjenner ham nokså godt.

Spenning!
Dette blir utrolig spennende, og jeg krysser fingrene for deg – min barndomshelt! Nå er min interesse for fotball svunnen, men på samme måte som Myggens tilbakevending til Start kan Drillos retur til det norske landslaget vekke interessen i meg.

Ettermæle
Min første tanke var “håper han ikke ødelegger Drillo-navnet”, og flopper helt. Taper alle kampene, og spiller elendig taktisk. Det bryr han seg visstnok ikke noe om, han vil bare gjøre sitt beste for å redde Norge ut av en trenerknipe og få landslaget på støvlene igjen.

Hva tror du da?
Helt eller idiot? Ødelegge eller gjenoppbygge? Bra eller dårlig?

Jeg er for! :D

Jeg snakker mye med ei venninne av meg som har vært litt mindre heldig enn meg i forhold til visse ting i livet. Hun har møtt motgang på områder i livet hvor man egentlig helst håper på medgang, og møtt lukkede dører der man skal finne åpne armer.

Hun sendte meg en brev hun hadde skrevet til sin far, men aldri gitt til ham. For meg ble det veldig sterk lesning, og en påminnelse om hvordan man kan totalt feile som far. En påminnelse om hvordan det vi gjør som foreldre kan påvirke våre barn over lang tid. En påminnelse om at noen ganger er klemmen i et desperat øyeblikk langt bedre enn et sint blikk og kjeft.

Etter å ha lest det, sa jeg at det burde publiseres et sted. Jeg føler nemlig innholdet kan være viktig for langt flere enn de få øyne som har fått lese det med kunnskap om hvem skribenten er. Tillatelsen ble gitt – og jeg vil anbefale alle å lese brevet som ligger under her. Les det nøye, husk det – og reflekter over hva som står her.

Ikke gjør samme feilen, hverken som mor eller far…

˝
Til pappa

Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge dette frem for deg, for jeg vet at uansett så vil du aldri forandre mening. Du har alltid vært en egoist, du har alltid sett broren min fremfor meg. Du skal alltid sammenligne. Når skal du forstå at vi er to forskjellige individer? Når skal du se at jeg kan ta egne valg og at jeg står for dem? Ja, du gir meg penger og alt jeg vil ha. Jeg mangler ingenting, bortsett fra en far som ser og som godtar meg.

Jeg har i alle år sagt at det ikke er mulig å hate sine egne foreldre, men i det siste har jeg fått et helt annet syn på ting. Hvorfor MÅ jeg gå overens med deg når du ikke godtar meg? Jeg har jo ikke valgt å komme til verden? Og enda mindre hadde jeg valgt å få deg til far. Hadde man kunne valgt slikt selv, så hadde det blitt noe annet. Da hadde ikke jeg kunnet sagt noe, men pappa, jeg har ikke valgt dette selv. Jeg går ikke overens med deg. Jeg liker deg ikke. Helt ærlig tåler jeg ikke trynet på deg. Jeg fatter ikke hva mamma ser i deg og hvordan hun kunne involvere seg i deg. Det er helt ubegripelig for meg. Kan hende hun ser deg på en annen måte, jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde kjent deg.

Når skal du begynne å respektere MINE valg? Når skal du respektere at jeg ikke vil kjøre bil. Du har ødelagt den gleden for meg ved å tvinge meg. Husker du den gangen jeg gikk hjem i -5 grader, fordi du ikke ville godta at jeg ikke ville kjøre? Pappa, du tok meg med makt. Jeg kan aldri tilgi deg det. Likevel skal jeg nå kjøre opp, i april. Det er ikke fordi jeg vil, men fordi jobben krever det. Jeg får meg nemlig ikke jobb uten sertifikat. Uansett lurer jeg på om jeg har valgt rett yrke. Jeg er jo ikke glad i å kjøre bil, noe som kanskje er den største fordelen. Eneste grunnen til at jeg står på, er fordi du ikke har trodd på meg. Du trodde ikke jeg skulle klare elektrolinja. Det står du og gnir inn i trynet mitt hver gang du ser det går bra. Jeg skjønner ikke hvorfor du blir så overraska. Men broren min skulle klare det. Du tok fra meg drømmen om å bli journalist, men ikke faen om du skulle få greie å ta fra meg dette også. Jeg har et halvt år igjen, før jeg har fullført utdanningsprogrammet. Et halvt år. For to år siden, prøvde du å nekte meg å søke på Elektro. Jeg turte aldri å si noe om hva jeg søkte på. Jeg bare søkte, og jeg kom inn. Da var det for sent å angre eller å gjøre noe. Jeg hadde takket ja til plassen.

Hva når jeg har vært syk, pappa? Når det lave stoffskiftet mitt har herja som verst i kroppen. Hvor var du da? Du lå i lenestolen og sov mens du kommanderte meg rundt. Du kjefta på meg og sa jeg var lat og udugelig. Tror du jeg spiser medisiner fordi jeg liker dem? Tror du virkelig at jeg liker å ta blodprøver hver femte uke og har gjort det i over 4 år? Tror du jeg liker å sitte på legekontoret alene mens jeg får vite at jeg kan ha feil med hjertet? Skjerp deg, det er du som ligger for døden ved feber på 38 grader celsius og litt snufsing. Da er det synd i deg, da skal alle varte deg opp. Uten medisinene mine, så dør jeg innen 10 år, pga at organene mine svikter. Leveren vil gå først, deretter forsvinner de en etter en. Forresten, visste du at legene har hatt mistanke om svulst i skjoldbrukskjertelen min? Det er ikke så uvanlig at folk med lavt stoffskifte får svulster. Ofte er de ondartet, mange ganger er de godartet. Kulen min bare forsvant. Så kanskje den ikke er der. Jeg kunne hatt kreft, men det ser du ikke. Du vet ikke en gang hva Lavt stoffskifte er, og hva det går ut på. Mamma vet og skjønner, men du vil aldri høre. Husker du den gangen jeg var så sliten at jeg bare knakk sammen og sov i nesten 20 timer? Da var jeg en lat og udugelig unge. Jeg var visst ikke noe tess, men var virkelig du bedre?

Siden jeg har vært mye syk igjen dette siste året, har karakterene mine ikke vært femmere og seksere bestandig. Jeg har måttet ta til takke med treere og firere. Ja, kanskje en toer. Fordi jeg hadde kyssesyka, jeg endte opp på legevakta. Kroppen min ble ekstra sliten og sårbar, likevel greide du å si jeg var lat. Du sa jeg måtte starte med å danse igjen. Komme i form, så jeg ikke ble så feit. Jeg skulle gjerne starta å danse, jeg skulle til og med hatt gym. Enda det er det faget jeg kanskje hater mest her på skolen. Dessverre sykemeldte legen min meg i seks måneder. Skjønner du ikke at det var alvorlig? Til og med i dag, snart 1 år etter, så sliter jeg fra sykdommene. Jeg hadde kanskje ikke blitt så syk, dersom jeg hadde fått lov til å slappe av. Og ikke hatt stoffskiftet. Dessverre fikk jeg begge deler, i tillegg til at jeg var feilmedisinert på det groveste. Det er ikke din feil, men du kunne latt meg slappe av litt. Kunne ikke du hente den kaffekoppen din selv? Så du ikke hvor ille det sto til med meg og kyssesyken da jeg reiste meg og skulle på do, men før jeg kom meg i kjøkkenet, så svimte jeg av pga utmattelse? Mamma måtte følge meg på do, fordi jeg ikke klarte det selv.

Da jeg fikk toer i matte, var det ikke måte på hvor dum, udugelig og lat jeg var. Jeg fulgte aldri med på skolen, du var ikke en gang sikker på at jeg møtte opp. Jeg husker mamma sa at du måtte slutte. Broren min var SÅ mye bedre. Han fikk 6 i matte på ungdomsskolen. Du så aldri den fireren han hadde i norsk. Og du så ikke min 6 i norsk og engelsk. Jeg gikk ut med høyere snitt. Likevel var du ikke fornøyd. Det såret meg, og det har såret meg i all tid.

Når jeg ble mobba på barne- og ungdomsskolen, støtta du meg ikke. Dere ville ikke en gang i møte med læreren fordi dere mente det ble så pinlig siden det var et så tett samfunn. Jeg betydde ikke mer for deg. I dag derimot, så vil du saksøke både lærere og foreldre. Du ser ikke at det er for sent, skaden er allerede gjort. Jeg er ødelagt og har brukt lang dit på å komme meg opp igjen. Du vet ikke at jeg har prøvd å ta selvmord. Jeg har aldri turt å si det, fordi jeg vet du ville blitt forbanna. Du holdt på å gi meg juling da jeg sa jeg hadde vært selvskader. Pappa, det er ikke rette måten å reagere på. Du kunne bare gitt meg en klem og fortalt meg at dette ordna seg, men du hadde det jo så mye verre da du var ung. Jeg skal ikke få lov til å ha det ille. Det er det bare du som får. Alt er om deg. Du påstår til og med at det var du som fikk meg til og ikke være religiøs og melde meg ut av statskirka. Du ser ikke at jeg har et eget hode og kan tenke selv. Som vanlig, ser du bare deg selv. Du står i sentrum for alt.

Stolt som en hane var jeg da jeg hadde fått meg kjæreste, vi har vært sammen i snart 1 år. Dere vil ikke treffe han. Dere prøvde å tvinge meg til å slå opp. Dere ga meg et ultimatum, enten måtte jeg flytte hjem eller så måtte jeg slå opp med han. Skjønner ikke dere at dere bare skyver meg fra dere. Jeg gjorde det aldri slutt, og hadde jeg måttet gjort det, så hadde dere aldri sett meg mer. Hvorfor kan dere bare ikke treffe han før dere stempler han som en pedofil idiot. Han er ikke pedofil selv om han er 8 år eldre enn meg. Dere kan ikke anmelde han for å være sammen med meg. Jeg er over 16 år. Dessuten er det ikke ulovlig å være sammen med noen. Det er ulovlig å ha sex med mindreårig. Verken jeg eller han er mindreårig. Les lovene før dere uttaler dere. Han har ikke hindra meg i å gå på skolen, jeg har klart meg fint. Dere kan velge og ikke møte han og jeg kommer ikke til å tvinge han på deg og mamma. Dersom dere velger og ikke å treffe han, velger dere samtidig og ikke se meg så mye lenger. Dette er ikke noen to ukers-fjortissforelskelse. Det har gått 1 år og det ser ikke ut til å forandre seg med det første. Vi flytter kanskje til neste år, forresten. Du sier bestandig at det ikke er bedre andre byer, men det vet du ikke. Denne byen passer kanskje for deg, men jeg trives ikke her. Derfor vil jeg bort. Det ligger for mange dårlige minner i denne byen og området rundt til at jeg skal kunne trives. Dessverre er det sånn, og det er noe dere bare må godta. Dere kan kanskje bestemme over meg i 3 mnd til, men så blir jeg 18 år. Da har dere ikke noen hender eller klør på meg og jeg kan gjøre som jeg vil. Tenk litt på det. Den dagen er det du som angrer, ikke jeg.

Som jeg nevnte før i brevet, jeg har alltid sagt at man ikke kan hate sine egne foreldre, men jeg er av en helt annen oppfatning. Du har aldri vært der, når jeg har trengt støtte. Å kjøpe meg en mobiltelefon eller en bunad, er ikke nok. Det er ikke det materielle jeg savner. Helt ærlig, kunne jeg veldig gjerne vært foruten. Jeg trenger støtte og rettferdighet. Til tross for dette, har faktisk jeg og broren min et godt forhold til hverandre. Uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, men akkurat nå er jeg lei. Jeg vil bort. Det eneste som holder meg igjen nå er kjæresten og skolen, selv om jeg vet at kjæresten min flytter etter meg dersom jeg flytter. Derfor, er det foreløpig kun skolen som holder meg igjen.

Dessverre pappa, du mister meg og jeg skjønner ikke hvorfor du ikke ser det selv. Jeg er lei for det, men jeg holder egentlig ikke ut lenger. Med en gang du får dette brevet, ringer du meg vel for å kjefte. Jeg kommer ikke til å ta telefonen. Det er for seint nå, nok en gang er du for seint ute.

Beklager, men jeg tror vi ender her.

Hilsen din datter.

Vel, da har tiden kommet for å tenke litt på å migrere bloggen over til et eget domene. Noen av dere har kanskje fått med dere at debatten i forrige innlegg inneholdt litt om det, men hvis ikke så er ikke det noe problem.

Tanken er iallefall at jeg nå tenker på å flytte bloggen over til WordPress, og samtidig til et eget domene. Det er her jeg trenger din hjelp!

For hva skal bloggen hete, og hva skal domenet være?

Jeg har tenkt mye på det, og selv om jeg egentlig har lyst å beholde navnet, så er kanskje www.confusicus.com litt vanskelig å huske? Jeg innser jo at de fleste vil enten blogrolle eller gå inn på bloggen via en annen blogg, men allikevel hadde det vært greit å ha en adresse det er lett å huske.

Og til alle frekkiser som ville foreslått www.kverulanten.com, kan jeg med glede og entusiasme røpe at den adressen allerede er opptatt ;)

Men seriøst – jeg blogger om alt mulig forskjellig (liker jeg å tro iallefall), og i flere former. Hva er et passende navn på en slik blogg? De som syns nåværende navn er bra, er naturligvis velkommen til å si det også, men jeg setter veldig pris på andre gode forslag.

Så – dagens utfordring:
Hva kan bloggen min hete, og hva kan adressen være?

Foto: Ukreditert

Den nye ekteskapsloven har trådd i kraft. Dette har ført til en bloggstorm hos min bloggervenn Joakim Knudsen om tematikken. Nå er jeg stort sett enig med ham i hovedlinjene, men idag skrev han et innlegg om hvorvidt homofile burde få adoptere. Jeg er igjen enig i hovedlinjene, men føler noen små nyanser burde bli fremhevet.

Gode foreldre?
Ett av argumentene går jo på hvorvidt homofile par vil være gode foreldre. For min del er det hevet over enhver tvil at svært mange homofile par vil bli langt bedre foreldre enn svært mange av de heterofile parene/enslige foreldrene som vi har idag. Det er ingen tvil om at homofile foreldre vil kunne gi barna alt dem trenger også.

Gode nok foreldre?
I tillegg må vi ikke glemme at alle som vil adoptere må gjennom en nokså stor kontroll i regi av omsorgsorganet som videreformidler adopsjonen, for å bli “godtatt”. Alle som får adoptere har dermed fått stempelet “godkjente foreldre” for å si det litt flåsete. Alle som er villige til å gå gjennom en slik nådeløs kontroll beviser egentlig der og da at de virkelig har lyst til å bli foreldre – og er villige til å stille hele sitt privatliv og sin privatøkonomi til disposisjon for å få lov til det. KUDOS!

Jeg er absolutt ikke i tvil om at de som blir godkjent som foreldre, om det så er heterofile eller homofile, faktisk er gode nok.

Men hva med mobbingen?
Her er det jeg er uenig med svært mange debattanter (og svært enig med Joakim). Man hevder at barn vil bli lette mobbemål dersom de har homofile foreldre. Dette tror jeg lite eller ingenting på. Jeg har førstehåndserfaring med mobbing, og vet at dersom et spesifikt individ er et lett mobbemål så har det lite med omgivelser å gjøre, men rett og slett med personligheten. Barn lukter seg i stor grad frem til hvem de kan mobbe, og finner en grunn etter de har fått seg et mål.

Har man en personlighet som tillater mobbing, så risikerer man å bli et offer. Har man ikke det, kan de prøve seg og barnet selv vil klare å stoppe det. Jeg hadde det, og jeg ble mobbet. Easy as that.

Hva var den nyansen da?
Joda, det eneste punktet hvor jeg og de homofile med stor sannsynlighet for alltid vil være uenige om er følgende;

“Heterofil forkjørsrett!”
Jeg syns at heterofile familier alltid burde få forkjørsrett i forhold til homofile familier. Dermed er jeg imot likestilling mellom legningene, men for adopsjon på tvers av legning. Dette høres kanskje litt paradoksalt ut, men det er nettopp fordi uansett hvor mye vi ønsker og vil, så er en heterofil familie mer naturlig for et barn enn en homofil familie. Det har ingenting med at jeg er imot legningen å gjøre, det har ingenting med mobbing å gjøre (et argument jeg for øvrig syns er direkte latterlig å bruke mot homofil adopsjon).

For å si det rett ut; er det 200 homofile familier i kø, og det kommer en heterofil familie, mener jeg at den bør gå direkte inn foran de homofile familiene. Er det kun homofile familier i køen, mener jeg ikke barnet lider noe tap av det – og jeg hadde gledelig plassert et barn hos dem.

Dette er 100% gjennomsyret av det faktum at den mest naturlige familiekonvensjon er far og mor (dette er udiskutabelt), og man bør etterstrebe å gi flest mulig barn til et så naturlig miljø som mulig.

Hva mener du da?