Terje:
Takk for det, Terje :)

Bra innlegg Samuel.

Litt ‘Bygg einannen opp’- moral som jeg tar til meg.

Vero:
Jepp, det er jo en veldig god måte å få nok “kjøtt på beinet” til å fortsette samtalen i mange tilfeller, og jeg forstår selvklart at folk bruker det. Jeg bare vet om nok tilfeller av mennesker som går rundt og aldri får pratet ut om ting til at jeg følte en oppfordring om å tørre å spørre var på plass.

Du har et veldig godt poeng der! Kjenner det igjenn veldig. Men “hvordan går det?” har vell egentlig blitt en slags ny hallo! Spør noen meg det samme spørsmålet litt lenger inn i samtalen får de ett mer erlig svar.

mirakel:
Hehe, så gøy å høre Mirakel :D Tviler forresten ikke på at det er et skravleyrke ;)

Vel, jeg jobber ikke på sykehus eller eldrehjem, nei. ;) Jobber med rusmisbrukere, er sosionom. Og det ER et skravleyrke..

I dag ble jeg forresten sittende og tenke litt på innlegget ditt. Kjente nemlig at jeg spurte en om hvordan det gikk, også spurte jeg på en sånn måte at det krevde et jeghardetbra-svar. Så da gjentok jeg det, og da spurte jeg mer ordentlig. :) Så du har nok lært meg noe, godeste Samuel!

Fru Irene, hun pene:
Vel, det er litt med hvordan type kontakt man har. Jeg har flere ganger opplevd at bekjente har kommet til meg og åpnet seg, fordi de kjenner meg på en ANNEN måte (og langt mindre) enn sine venner, og dermed føler det er bedre eller lettere å åpne seg for meg om slike ting. Skjønner du bedre da?

Såklart må man ta vare på seg selv. En er nok ikke den beste sjelesørgeren om man ikke klarer å ta det over seg eller har for mye å tenke på selv. Hvordan man tar vare på seg selv må hver enkelt avveie – men ingen kan uansett kreve noe av andre.

Jeg er enig i din kommentar til Ufrivillig barnløs at det ikke alltid er de man har MEST kontakt med som er de beste vennene, men de man har BEST kontakt med. Men skjønte ikke setningen om at man kan føle seg fortrolig med mennesker man ikke kjenner så godt også iblant – i denne sammenhengen. For de man har BEST kontakt med da, vil man ikke kjenne dem godt?

Ja, selvsagt kan alle klare å gi den muligheten til andre oftere.

Hva da med problemstillingen om å spørre folk man vet man ikke orker å høre svaret fra? Hvor man vet at det vil være slitsomt og krevende å være den som lar vedkommende åpne seg for seg. Er det da riktig å unnlate å spørre hvordan vedkommende har det, når det blir for mye for meg å ta det innover meg?

Det håper jeg og (:
Unner ingen å prøve det ut… Det er ikke kult! ;)

Joakim:
Hehe, true ;)

Maren:
Så sant.. Den skuffelsen henger igjen lenge, jeg håper i så fall du slipper å føle det igjen om du åpner deg for en ny person…

Fru Irene, hun pene:
Det er sant at det er sjeldent, er derfor jeg tar det opp. Jeg har merket det selv, og merker det på andre. Det er helt sikkert at det ikke er alle man kan prate med om de større tingene, og man må for all del være forsiktige med hvem man åpner seg for..

Men å gi muligheten til noen andre kan man kanskje klare å gjøre oftere..?

Ufrivillig barnløs:
For min del er ikke nødvendigvis alltid de beste vennene de en har MEST kontakt med, men kanskje de en har BEST kontakt med. Dermed kan man føle seg fortrolig med mennesker man ikke kjenner så godt også iblant.

Men jeg skjønner allikevel hva du mener!