Foto: Colourbox.com

De fleste er smertelig klar over at promp lukter, men at det er mindre enn 1% av gassen som faktisk fører til lukten er helt nytt for de fleste – inkludert meg. Promp inneholder faktisk et stoff som kalles indol, som – dersom det blir tynnet ut – faktisk kan lukte som parfyme. Det vitenskapelige navnet på tarmgass er ‘flatus’, og selve prompingen har derav navnet ‘flatulens’. Både gutter, jenter, barn og kjendiser – altså alle – produserer flatus. Allikevel er jenter generelt sett mindre åpne rundt det enn gutter.

Gjennomsnittlig produserer hvert enkelt menneske ca. en halv liter gass hver dag, fordelt på (igjen gjennomsnittlig) 15 fjert. Dette er nok til at de aller fleste ser på promp som noe helt naturlig – noe det også er. Det er faktisk et tegn på at fordøyelse fungerer som den skal. Allikevel er tankegangen bak frigjøringen av nettopp denne prompen svært forskjellig fra person til person, og der noen er svært liberale er andre veldig konservative. For de aller fleste av oss så er det avhengig av hvem vi er rundt.

Ulver er ålreite dyr, som spiser blant annet sau og elg. Dette danner en problemstilling som går veldig inn på norske bønder. Denne problemstillingen fører nemlig til at ca 30 000 sauer blir drept av rovdyr hvert år i Norge. Når det kommer til rovdyr i Norge så har vi flere, og ulven alene er ikke skyld i alle disse drapene. Blant rovdyrene i Norge har vi også ulv, jerv, bjørn og gaupe. Den laveste bestanden har vi hos ulvene.

30 000 sauer blir drept av rovdyr hvert år i Norge! Dette er tallene for dyrene det blir utbetalt rovdyrskadeerstatning for. Det er relativt mange dyr, og det utgjør relativt mange millioner hvert år. Diskusjonen idag skal gå på hvorvidt det er berettiget å ta rovdyrenes liv som kompansasjon for at husdyr blir drept.

Jeg kan like godt si det med en gang; jeg syns absolutt ikke det!

Nå kommer vi nemlig frem til sakens kjerne. Det er nemlig ca 2.1 millioner sauer i Norge. 30 000 av 2.1 millioner tilsvarer rundt regnet at ca 1,5% av dyrene tas av rovdyr hvert år. Ulv er bare ett av disse rovdyrene, og altfor ofte hører man om ulver som skytes fordi de har drept et par sauer.

Bondens ansvar

Er det ikke bondens ansvar å passe på sauene sine da? Når et rovdyr har kommet seg inn i saueterreng, betyr ikke det at gjerdene rundt hvor sauen er ikke er solide nok? Eller at man rett og slett ikke har gjerder, og sauene blir tilfeldige ofre for forbistreifende rovdyr? Er det ikke igjen da bondens ansvar å sørge for at området er trygt og at sauene er passet på? Jeg foreslår å ansette gjetere i så fall, og å fikse gjerdene – for man kan absolutt ikke klandre rovdyret for at det tar for seg av buffeten som det er å møte på så greie måltider som sauer er.

Et annet eksempel; har du høns eller tilsvarende i en inngjerding, og en grevling kommer seg inn og tar livet av en del av dem – hvordan berettiger man da å ta livet av et rovdyr som plutselig møtte på masse mat innenfor et begrenset område. Easy pickings rett og slett. Dens reaksjon kan vi ikke tolke ut fra et naturlig perspektiv, for det er ikke naturlig å møte på så mye og så bevegelsesbegrenset mat på så lite område. At den da dreper flere høns og spiser bare deler av dem kan vi ikke si at er unaturlig oppførsel fra dens side – for den møter på noe som for den er en helt unaturlig situasjon.

Eller spiser kanskje du bare av én og samme rett når de kommer til en buffet eller et koldtbord?

Det er bondens ansvar å fikse gjerdet eller gjete dyrene, og unngå at det skjer igjen på den måten. Å drepe rovdyrene er typisk mennesklig egoisme. “Du, ditt dumme dyr, du drepte noe som er mitt – da dreper jeg deg!”

Interessante fakta

Det interessante er jo å tenke over følgende forhold:
Det er 2.1 millioner sauer i Norge.
Det er ca 120 ulv fordelt på den norsk/svenske faunaen.
Det tilsvarer ca 17500 sauer per ulv.

Rovdyrene er en del av den naturlige norske fauna. Sauen er ikke; den har blitt importert.

Bøndene får mer penger for en sau som har blitt drept av rovdyr, en ved å levere sauen til slakt. Noe som leder meg til å tro at det finnes en mulighet for at statistikken over drepte sauer hvert år kanskje lyver litt..?

Hvorfor får innvandreren høyere prioritet?

Vi kan jo spørre oss hvorfor det er slik at innvandreren sauen får prioritet foran nordmannen ulven. Hvorfor husdyrene får prioritet foran rovdyrene? Hvorfor bøndene slipper ut husdyrene sine i fri mark uten beskyttelse, og så griner når noen av dyrene bli ofre for naturen? Hvordan kan det ha seg at en ulvs liv kanskje er verdt 10-20 saueliv, når det finnes så mange sauer per ulv?

Mennesklig egoisme på sitt beste sier nå jeg…

Hva sier du?

Da er det endelig på tide med en offisiell

BLOGGKONKURRANSE!

Vinneren er kåret!

Foto: Inmagine.com

En debatt som stadig gjentas er spørsmålet jeg tar opp idag, og det handler om dateverdenen og etikette rundt dating. Klassisk dating går gjerne ut på mat, kino og/eller en eller annen form for aktivitet – og ofte koster noe eller alt av dette penger.

Dagens spørmål er: Hvem er det egentlig som skal betale?
 

Senest idag deltok jeg i en liten diskusjon om temaet, og meninger strekte seg fra at “alt skal betales hver for seg” til “gutten skal betale!”. Jeg har hørt mange av disse argumentene før, og syns at de fleste har noen interessante vinklinger.

Det er kanskje like mange meninger som det finnes mennesker, og jeg har ingen universelt svar – men jeg har en mening som jeg tror at kan inneholde noen gode poenger.

Mannlig stolthet

For det første kan jeg nevne at for mange gutter så dreier det seg litt om stolthet. At dama skal betale maten vår føles til tider demaskuliniserende, og det kan sammenliknes med å pisse i buksa mens en holder en tale foran alle de vakreste jentene i verden. Å få være den som faktisk stepper opp og betaler gir motsatt effekt – vi føler oss som “jakteren” som reiser ut i den store verden og kommer hjem med maten. Altså forsørgeren, en rolle de fleste gutter trakter etter.

Kvinnelig egenrådighet

Naturligvis er dette også en av grunnene til at noen jenter ikke liker å bli betalt for – for nå for tiden så skal jo jentene klare seg selv, og dermed også betale selv. Det dreier seg kanskje om å løsrive seg litt fra avhengigheten til mannekjønnet? I diskusjonen tidligere idag så møtte jeg et synspunkt fra ei jente, hvor hun rett og slett sa at dersom gutten insisterte på å betale så kunne det være over og ut for hele deres forhold. Hun ville dele alle utgifter likt, og det var ikke snakk om at han kunne betale kinoen hvis hun betalte snacks. Neinei, her skal alt betales hver for seg.

Heldigvis var det de som var uenige her, både blant jentene og guttene. Jeg er nok en av dem.

Hvem inviterte?

Det jeg syns er at det blir helt feil å invitere ut ei jente på middag og forvente at hun skal betale. Det blir helt feil å invitere hjem ei jente på middag og be henne legge igjen penger for innkjøpet. Det blir generelt feil å bli invitert ut på noe, og sitte igjen med regningen. Mitt poeng er;

Inviterer du noen ut på date – da er det ditt ansvar å ta regningen. Uansett kjønn!

Åpen diskusjon

En liten og deilig nyanse er dersom det er åpen debatt rundt betalingen – som det ofte er. Da er det kjempefint om det for eksempel avtales at han betaler første date, men hun tar andre. Eventuelt at han tar middagen dersom hun tar kinoen, eller motsatt. Det finnes mange kreative og gode løsninger som kan arbeides frem her.

For ingenting er mer stusslig i mine øyne enn å dele ei middagsregning på to…

Jeg syns…

Jeg syns ikke at mannen alltid skal betale som standardløsning. Spesielt ikke dersom jenta forventer det, noe som også kan være litt offputting. Jeg personlig syns det er veldig fint å kunne ta regningen. Jeg er ikke den mest maskuline personen, og det å kunne være forsørgeren gir meg litt brus i fjæra, noe jeg liker. Allikevel så aksepterer og forstår jeg jentas ønske om å kunne være sin egen forsørger, og ikke ville få alt rett i fanget, og vil derfor aldri være kjempesta på at jeg skal dekke alt dersom hun er imot det.

Hva syns du?

 

Foto: Per Arne Kvamsø

“Hey, blir du med ned skogsløypa?”

“Jada, jeg kommer jeg”, sier jeg idet jeg svinger til høyre etter skiheisen. Jeg har ingen anelse om hvor de mener, men det er 8-10 stk der, så jeg blir like godt med. Jeg tar stavene til hjelp og skøyter meg mot dem.

Det bærer utfor. Først er det helt vanlig oppkjørt skibakke, men så tar vi til venstre. Her er det et tykt lag med nysnø med noen få spor her og der. Jeg er relativt uerfaren med Carwing-skiene, så det tar ikke lang tid før jeg går på snørra. Ansiktet dekkes av iskald snø, men jeg blir ikke kald, jeg bare reiser meg opp og børster det litt bort. Smiler.

Flere hopp, flere faceplants. Jeg går regelrett på trynet gang på gang i min første erfaring med kombinasjonen av nysnø og slalomski. Allikevel er det utrolig gøy, for nettopp på grunn av snøen så gjør det aldri vondt. Det er bare litt kaldt. Så jeg reiser meg opp gang på gang, og blir forbikjørt av mange 14-15-åringer som virkelig hadde knust meg i en konkurranse.

Skiheisen tar oss opp igjen, og det er ikke vanskelig å bestemme seg for å ta turen ned igjen flere ganger. Som det konkurransemennesket jeg er vil jeg gjerne mestre bakken iallefall gjennomsnittlig, og etter flere runder så nærmer jeg meg faktisk et akseptabelt nivå. Eller.. egentlig langt ifra!

En runde til. Nå skal jeg virkelig satse. Hoppene går greit. Det første. Det andre. Heyhey, jeg klarer å stå. Plutselig merker jeg noe rart. Noe merkelig. Jeg ser ned, og en av skiene er borte! Jeg blir sykt overrasket, og faceplanter over en liten kant så det synger. Når jeg kommer til meg selv har jeg en fot godt druknet i snø og en ski 20 cm under snø. Jeg ser jeg tilbake, og ser ingenting til skien min. Bruker vel 4-5 minutter på å kave meg opp igjen av den meterdype snøen, foten forsvinner gang på gang, mens skien er det eneste som holder meg over snøen. Når jeg er oppe ser jeg at det faktisk var bindingen som sviktet; en bit av den ligger rett ved skien.

Nå er jeg altså en fjerdedel ned bakken jeg sleit med å komme meg ned med begge skiene på beina, og så har jeg plutselig bare én ski å overleve de resterende tre fjerdedelene med…

Naturligvis forsøker jeg å fikse skien. Prøver å skli, trykke og presse på bindingsbiten, men den ser ut til å være brukket – så jeg legger den i lomma og gjør meg klar til nedturen. Jeg innser kjapt at det vil bli vanskelig å komme meg ned med både staver og en ski i armene – så jeg får lånt bort stavene til en i følget, og så begynner nedturen…

Den viste seg å bli en stor utfordring.

Å stå på ÉN ski nedover en bakke jeg nesten ikke klarer å holde meg på beina i med to ski, kan jeg faktisk fortelle deg at er veldig vanskelig. Det tok vel ca 10 sekunder før jeg falt første gang; jeg sklei plutselig ut av sporet og over en kant, og slo albuen min i fjellet. Full av mot reiste jeg meg allikevel opp igjen.

Å stå på ski med kun én ski foregår omtrent slik som dette;
Jeg gjør mitt aller beste i å balansere på ett ben nedover bakken, og forsøker å holde fast på den adre skien så godt jeg kan. Av og til må det andre benet ned, og jeg merker hvordan det nærmest forsvinner i snøen mens jeg sparker fra. Farten øker og øker, og det blir vanskeligere å holde balansen.

Igjen går jeg på trynet så det synger, og snøen fester seg i alle krinkler og kroker av ansiktet og nedover halsen. Skien holder jeg godt fast på, og når jeg reiser meg opp igjen kommer jeg til å tenke på disse menneskene som balanserer med en sånn lang stav. Så jeg tenker at det er lurt å prøve det samme med skien. Ut går den – og nå har jeg en balansepåle. Det blir faktisk helt andre smuler i salaten nå!

Balansen blir forbedret, og jeg renner nedover bakken i full vigør. Bruker fremdeles den andre foten innimellom, og dessverre får det den effekten at løypa blir litt opptråkket – noe de andre som renner merker. Plutselig renner en gutt på rundt 11 forbi som jeg aldri har sett før. Veslevoksen liten dritt som sier: “Du, kan du ikke bare ta på deg den andre skien så du slipper å ødelegge løypa”. Ærlig talt – trodde han jeg gikk på én ski fordi jeg hadde lyst? Hehe, jeg merket at jeg ble litt provosert – samtidig som jeg ikke kunne annet enn å le av hele situasjonen.

Uansett blir jeg utrolig positivt overrasket over hvor greit det går nedover bakken med én ski på beina og én ski i hendene. Jeg når nokså raskt ned til skiheisen igjen, og ved en enkel forklaring får jeg en fyr i bua til å kjøre meg opp bakken på snøscooter og opp til utleiebua. Det var faktisk utrolig gøy!

“Naturligvis forsøker jeg å fikse skien. Prøver å skli, trykke og presse på bindingsbiten, men den ser ut til å være brukket – så jeg legger den i lomma og gjør meg klar til nedturen.”

I utleiebua tar det karen der 20 sekunder å fikse skiene UTEN verktøy…

Har du noen gøye skihistorier?

Nei, idag skal jeg ikke snakke om Thomas Beatie, faktisk! Jeg skal snakke om en helt annen type gravid mann, nemlig dem man ser over alt!

“Hæh, gravid mann? Hvor?”

(Svaret er) Elementært, kjære Watson. Det er bare så altfor få som ser og vektlegger det, fordi det er kona som går med klumpen på magen!

Is klokka to på morgenen!

Saken er nemlig den at når ei jente blir gravid, så får hun det tungt og krever mye pleie. Mange blir svært utålmodige, får humørsvingninger, vil ha, skal ha, må ha, bør få. Hvem er det da som må stille opp for å ordne opp for henne? Åjoda, det er mannen som må ta den børen. Det er ikke snakk om en sjelden gang, men vil dama ha iskrem klokka to på natta, så får mannen ikke fred før han har sørget for det.

En time til?

I tillegg så må vi høre på all den gnålinga. “Jeg har så vondt i knærne”, “Jeg har så vondt i ryggen”, “Jeg har så vondt i magen” og så videre. Mannen må værsågod tålmodig høre etter og trøste og gjøre det han kan for å bidra til å hjelpe kvinnen. Hvis ikke så vil jo hele samfunnet rundt dem dømme ham nedenom og hjem. Hun vil si “Han har ikke forståelse for hvor tungt det er, og hjelper meg nesten ingenting” dersom han ikke orket å massere ryggen hennes i to timer i strekk. Gravide damer har humørsvingninger, og vil gjøre pingpongballer til varmluftsballonger. Ingen har forståelse for at situasjonen er slitsom og tung for mannen. Ingen ønsker å forstå, fordi de ikke ser hvor mye han faktisk gjør. Det er ingen som får høre om den første timen han masserte ryggen, når han ikke fortsatte en time til.

Bebisen

Og hva med alle disse fæle kallenavnene vi menn må tolerere om vårt kjærkomne lille barn? Bebisen? Nurket? Gulleklumpedumpen? I de dårlige dagene; Faenskapet? Trollungen? Ersåleiogvilbarefådetut? Uansett hva kona sier på privaten må vi bare smile fint til våre venner og si at kona tar det så fint, og jatte med når hun snakker så stolt om Bebisen som snart kommer. AARGH! Gjør vi det ikke, protesterer vi og sier at “Bebisen” er det verste ordet som finnes om vår kjære tøffe fotballspiller, så blir skoen kastet etter oss, og alle venninnene hennes ser på oss som den kalde dritten.

En god fotballspiller!

Og jippi, barnet sparker! WOW, det er så kult og spennende! Alle må få høre om det, dette er jo helt utrolig! Helt til barnet har gjort det i 4 uker, og mamma begynner å bli sliten av det. Hos venninnene er det fremdeles kjempekult, og alle får holde på magen, men hjemme med pappa så er det ikke så kult allikevel. “Hold deg unna magen min, jeg er så sliten”. Da faller vitsen om at han vil bli en god fotballspiller i dårlig jord. Nevnte jeg at gravide er humørsyke og absolutt ikke deler din humor?

Den gravide mannen!

Hver eneste mann med ei kone eller en kjæreste/samboer som er gravid, er i “praksis” det selv. Ikke at vi selv får en utvidet mage med strekkmerker og alt slikt. Men i praksis går vi i ni måneder og må tilpasse alt i huset og alle våre gjøremål til kvinnens humør, og gjør vi det ikke er vi en forferdelig fyr, og ungen vil få en forferdelig dårlig pappa. Slik er det bare. På slutten av dagen sitter kona igjen med verdens mest dyrebare minne, mens vi gutta bare vil sove…

Den gravide dama..

Jeg har alltid vært mer eller mindre sjalu på kvinnens mulighet til å bli gravid. For den nærheten som man får til barnet ved å bære det i seg, føde det, amme det og gi det livets mest viktige kjærhet i starten av livet – det kan aldri mannen få. Mannen kan såklart på alle måter bli en god pappa, gi barnet trøst, glede, være en samtalepartner og alt det. Men vi vil aldri kunne kjenne følelsen det er å ha gitt liv til et annet menneske så direkte. Jeg hadde gjerne gått gjennom en 9 måneders graviditet for å kunne kjenne den følelsen dersom jeg kunne. Vi vil for alltid være pappaen som bare så på at mamma gikk med barnet i magen…

Men nå kan vi ENDELIG begynne å spille fotball med nurket! Åneipokker, han kan jo ikke gå enda…

“Kjære, nå må du løpe og kjøpe litt beibimat til bebisen og ta med en sjokolade til meg er du snill. Husk, jeg gikk tross alt gravid i ni måneder, så dette syns jeg du kan gjøre for meg…”

Foto: Jorja

En typisk utendørs scene, hvor jeg møter en kompis jeg ikke har sett på lenge.

“Heh, jøss, skal si det er lenge siden jeg har sett deg!”

– “Hahaha, hei der Samuel, ja, lenge siden sist! Hva har du drevet med i det siste?”

“Jo, du vet, mye av det samme som alltid. Jobb, trening, venner og slikt! Hva med deg?”

– “Her også, lite nytt som skjer egentlig, men kan ikke klage”

“Ikke så galt at det ikke er godt for noe det! Hvordan går det med deg da?”

– “Hehe, jo, det går fint!”

“Godt å høre! Lyst å være med inn på kafeen og ta en kopp kakao eller noe sånt?”

– “Gjerne det, hadde vært koslig”

Inne på kaféen, etter litt småprat, spør jeg igjen.

“Men du.. Hvordan har du det? Egentlig?”

– “Jo.. Det går jo greit da, jeg kan jo ikke klage.. forsåvidt. Men for to uker siden så…”

Dette er ikke en sann historie i seg selv, men en illustrasjon. En illustrasjon på noe jeg mener at jeg selv og mange andre kanskje burde ta seg tid til iblant. For det er så sjeldent man faktisk spør om ‘egentlig’. Kan man da forvente noe annet svar enn et likegyldig jodadetgårgreit?

Når man treffer noen på gata man ikke har snakket med på lenge, stiller de fleste spørsmålet “Hvordan går det?” nærmest på autopilot. Det har blitt en ting man spør om for å sette igang samtalen, fordi man noen ganger får litt kjapp informasjon man kan bygge videre på. “Joda, går fint, har nettopp fått meg ny jobb og greier.” er et godt eksempel på et svar man har lyst på, som både er positivt (Joda, går fint), og inneholder grei informasjon for videre prat (fått meg ny jobb). Dermed har man oppnådd det man ville, uten pinlige pauser. Hva skjer da den gangen noen sier “Nei, huff, her går det dårlig!”? De fleste vil bli satt ut av det, fordi man forventer den typiske samfunnsaksepterte positive tilbakemeldingen om at det jo for all del går greit.

Derfor er de fleste ikke helt ærlige dersom det faktisk ikke går så greit. Ikke jeg heller alltid.

Derfor trenger de fleste spørsmålet en gang til for å faktisk klare å åpne seg.

Det er ikke alle som er villige til å åpne seg for hvem som helst, det ser jeg naturligvis. Jeg bare merker at jeg som venn ikke alltid er flink til å ta meg tiden til faktisk å mene spørsmålet når jeg stiller det; av og til både håper og forventer jeg et jodadetgårgreitnyjobb, fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skulle ha taklet det dersom vedkommende plutselig åpnet seg.

Så oppfordringen gjelder like mye meg selv som deg;
Våg å være vennen som spørr om ‘egentlig’, og ikke minst våg å være vennen som svarer på ‘egentlig’.

Hvordan har du det? Egentlig?

VERSUS

Å diskutere med en Blogspot-nerd hvilken bloggplattform som er best er fånyttes. Det samme gjelder en WordPress-nerd. Begge står hardbarket på sin forestilling om at de har valgt riktig plattform, og påstår du noe annet tar du såklart veldig feil.

Som bruker av Blogspot over et par måneder, og nå overflyttet til WordPress hvor jeg har tilbrakt den siste måneden, vil jeg egentlig si at jeg kan kalle meg kvalifisert til å ha en saklig mening om de to forskjellige plattformene. Lett systematisk nedover vil jeg nå forsøke å sammenlikne nøkkelegenskaper i de to plattformene slik at du forhåpentligvis vil få et innsyn i forskjellene. Basert på det vil du kanskje kunne trekke en konklusjon om hva du tror fungerer best hos deg. Dersom du ikke er interessert i alle detaljene kan du hoppe direkte til konklusjonen ved å klikke her.