Dette er noe jeg sier veldig ofte. Jeg sier det ofte til mine venner da jeg forlater dem. Jeg sier det til min familie når som helst – også når vi sier farvel. Jeg sier det i slutten av telefonsamtaler med både venner og familie. Jeg sier det når jeg har lyst, til de jeg virkelig mener det om.

Noen reagerer med å gjengjelde og si de er glade i meg også Noen føler ikke det er like naturlig å si, noe som naturligvis er helt greit.

Det jeg har bitt meg merke i da, er den éne gangen en av mine venner som aldri sier det, faktisk sa det til meg. Det ble sagt på en slags halvflau men allikevel oppriktig måte. Poenget er at den éne gangen faktisk betyr veldig mye for meg. Jeg har alltid visst at vedkommende var glad i meg, og det i seg selv har alltid vært viktig, men at han faktisk fikk seg til å si det slo luften litt ut av meg.

Det jeg har begynt å tenke over da, er jo om jeg kanskje sier det for mye? Jeg blir veldig glad hver eneste gang jég hører det, og det tyder jo på at vi alle er forskjellige også når det kommer til dette.

Jeg sier det fordi jeg vil de ikke skal være i tvil om at jeg er det. At de betyr mye for meg, og at jeg setter veldig pris på dem. Allikevel så finnes det muligheten for at jeg sier det så ofte at noen blir lei av det, og at ordene mister sin verdi.

At det ville betydd mer om jeg ikke sa det så ofte..?

Dagens innlegg er et spørsmål til de som kanskje har noe å si om det;

Kan det hende jeg sier det for mye? Burde en si det sjeldnere, eller er det verdifullt nok til at det bør sies ofte?

Del gjerne alle dine tanker om nettopp dette temaet.

Med samme inspirasjon som i mitt innlegg om Wulffmorgenthaler, vil jeg dele enda en fantastisk edelsten av en satirisk tegneseriestripe idag. Det dreier seg om en serie jeg lenge har digget, og også har delt på Facebook med mine venner der. Tegneserien heter som dere sikkert har skjønt Explosm, og er utrolig enkelt tegnet men samtidig med så mye personlighet at det nærmest skremmer

Humoren er såklart ikke for alle, og Explosm beveger seg på linje med Wulffmorgenthaler noen ganger langt over streken – men de gjør det på en sånn måte at jeg iallefall ikke klarer å la være å le.

Hvis du liker satiriske tegneseriestriper og har lyst på en god latter, besøk Explosm her for dagens stripe, og bla deg bakover noen dager! I mellomtiden skal du få noen av mine favoritter nedover på bloggen.

(klikk på dem for større versjoner)

(And now you know why I play guitar…)

What’cha think? :)

Jeg har kommet over en smykkesten på det norske musikkhavet. Polert. Upublisert.

Elisabeth Vatndal heter hun, og musikken hennes slår meg over ende. Jeg blir fylt med varme og glede, og det kribler i magen min av å høre hennes vakre stemme og hennes dype tekster.

Hard Answers har jeg falt fullstendig for, har hørt den rundt 40-50 ganger de siste 3-4 dagene.

Det er egentlig ikke så mye mer jeg kan si, bortsett fra å på det varmeste anbefale deg å lytte på musikken hennes og gjør opp din egen mening. Hard Answers ligger rett nedenfor her, bare et lite klikk unna.

Elisabeth Vatndal – Hard Answers

Bildet er hentet fra hennes profil på MySpace, og jeg anbefaler virkelig alle å ta turen dit og høre på de sangene hun har lagt ut.

Foto: AP

Det hersker ufattelig mange dommedagsprofetier om Obamas inntreden som ny president. Minst. Sånn måtte det vel bli når en svart person endelig kom til makten i USA? Men er det noe i det? Eller er det bare ville fantasier som hersker rundt omkring?

Naturligvis tror jeg ikke at Obama er noen form dommedagsengel, som det spekuleres i flere steder – blant annet på forumet Kristenblogg, hvor han blir omtalt i samme setning som ordet ‘antikrist’ – noe jeg syns er veldig farlig å spekulere i så offentlig. Allikevel så må jeg si meg enig i ordene til ‘Andreas’:

“Obama virker til å være litt FOR perfekt… Alt han gjør og sier er riktig. Han er ydmyk. Han er et følelsesmenneske. Han er karismatisk. Han uttrykker omsorg for andre. Han er alt som mennesker flest liker. Han er den personen som det i utgangspunktet ikke var stort håp for, da han kom som farget til USA. Han har hatt enorm politisk fremgang på kort tid.”

I tillegg så ser man at han knytter til seg omtrent ALLE. Det er nok enda en ting som henger med det å være president i USA, men selv før det så hadde han en fantastisk karisma og en helt skremmende tilstedeværelse.

Bortsett fra den åpenbare lidelsen som dyret opplever, så er det lite som gleder meg like mye som å se at dyret får gi litt smerte tilbake.

Tyrefekting er en fryktelig “sport” som dreier seg om å hisse opp en okse ved gjentatte ganger å provosere dyret til å angripe en mann med ei svær rød kappe, og så stikke små spyd inn i ryggen på den. Målet med dette er å fucke opp oksen så den blir forbanna, og ved at den blir surere og surere så skal dette visstnok få frem matadorens dyktighet enda mer.

Det er visstnok veldig vanskelig å pine dyr til døde i Spania, Portugal og Frankrike, som er de europeiske landene som i størst grad praktiserer dette som underholdning.

Når matadoren har pint oksen lenge nok med disse små spydene (som du ser nederst til venstre i bildet som røde duskepinner), så kommer det til kampens avslutning. Her skal et sverd drives inn i dyret og ideelt sett treffe hjertet som så dreper dyret. Dersom dette sverdet ikke dreper dyret automatisk så kommer matadorenes grusomhet til syne i enda større grad. Det som da gjøres er nemlig å drive dyret til å løpe i til høyre og venstre slik at sverdet skjærer opp lunger, hjertet og andre interne organer slik at dyret til slutt dør av skadene. Alternativt forsøker han et nytt sverd.

Denne grusomme sporten gjør at jeg absolutt elsker bilder hvor matadorene får svi!

Dette er en fryktelig sport, som går ut på å pine og provosere dyret til det til slutt av egen kraft kjører kroppen sin på et sverd som dreper det. Matadorene fortjener den smerte dyret klarer å påføre, og hvor mye jeg enn hater å se slike fæle bilder av dyrenes lidelse, så gir det meg en god varm følelse å vite at dyret iallefall klarte å ta igjen litt. Desto større skaden, desto bedre liker jeg det.

Dyret dør nemlig nesten uansett…

Jeg har med andre ord ingen sympati for disse såkalte menneskene som forhåpentligvis både blir spiddet, trampet på og most av de stakkars dyrene. Hadde jeg kunnet bestemme, så hadde matadorene mistet livet som straff for mishandlingen, og det hadde potensielt og forhåpentligvis vært avskrekkende for andre mennesker som skulle ønske å begynne med det samme.

Dette er ikke alt

Okseløpet i Pamplona er et annet eksempel på dyreplageri. Her er det drøssevis av mennesker som løper nedover en vei, mens ti svære okser løper etter. Her blir det mennesker skadet hvert år, og en gang så jeg en video som var utrolig ubehagelig å se på. Her ble ei jente først dyttet i bakken av ei okse, deretter stanget den jenta til hornet hektet seg fast i noe. En liten nakkebevegelse, og jenta fløy i lufta. Nedenfor ligger en annen video som viser litt om hvor galt det kan gå.

Jeg føler ingen sympati med disse menneskene heller.

Motivasjonen for dette innlegget

Det jeg ikke fatter er hvordan et samfunn kan godta denne altfor offentlige mishandlingen. Hvordan folk kan kjøpe billetter til det. Hvordan mennesker kan finne det interessant å se dyr bli pint til døde. Jeg skjems over dem.

Egentlig er ingen motivasjon. Ville bare få ut min frustrasjon over mishandlingen, og få ut min glede over at det av og til slår tilbake på mishandlerne.

De fleste av oss har skattekister fra vi var barn. For noen så er det en boks med ting, for noen er det bøker med noe vi skrev som små, andre har forskjellige ting. Noen har kanskje ingenting. Jeg har to ting, det første er en kiste med mynter, brev, steiner, medaljer og liknende ting jeg syns var spennende. Denne har min lillebror oppdaget med fryd over de diverse tingene som fantes oppi, og den tok han frem da jeg kom hjem til Kvinesdal på fredag. Vi så litt på innholdet og han fikk noen mynter – og jeg oppdaget en søt liten ting jeg fikk da jeg var veldig liten. En konvolutt. Et dikt. Fra ei jente. Som likte meg.

Tro det eller ei, men jeg syntes du er grei. Derfor skal du få dette smykket jeg har laget til deg.

Sammen med diktet oppi konvolutten lå det et smykke satt sammen av noen forskjellige perler og liknende. Kjempesøtt. Jeg reagerte aldri på diktet, jeg skjønte det ikke.. Skjønte aldri hva hun mente. Det fantes ikke i den villeste fantasi at noen faktisk kunne like meg på den tiden.

Så var det boka da. Den andre skatten. Her står det også mye forskjellig. Noe moro, noe søtt, noe litt trist. Jeg blar opp på første side og finner dette:

“Stine + Samuel = sant.
Skrevet av Samuel

Stine er veldig søt og pen. For meg er hun en prinsesse. Janicke og Hilde er også søte. Stine er finest i klassen. Stine er kjempe søt

Jeg syntes hun er kjempe snil også for jeg, Magnus, Håkon og Håvard fikk lov av Stine og bli med på sketsjene. Men hun er litt har hent av og til. Adressen til Stine: ***”

Det er så søtt å se hvordan jeg beskrev jenta i mine drømmer som liten. Det står mer, og jeg skal ikke sitere alt. Det står blant annet om mine hemmeligheter, blant annet da jeg slengte meg naken i et slengtau med noen venner, og kastet pølsebrød til måker. Helt fabelaktige hemmeligheter! Lister over hvem jeg likte, hvem jeg syns var frekke og hvem jeg hater (av og til, naturligvis). Der stod det blant andre fristeren!

Det mest spennende i denne boka er faktisk diktene jeg skrev som liten. Jeg oppdager ved å lese dem at jeg faktisk hadde en liten filosofisk poet i meg, og jeg vil idag dele disse diktene med dere. Disse betyr veldig mye for meg, det skal jeg innrømme, selv om kvaliteten ikke er den høyeste så er de overraskende reflekterende til å være ca. 10 år gammel.

Mitt første kjærlighetsdikt

Den STunD Jeg ville, kom Til Meg
Da Jeg sa, jeg Elsker Deg.

Jeg likTe Meg Da Jeg så deg
Det VAR Som en Rose inni Meg

Dette diktet ble skrevet til Stine, jenta som nevnes lengre oppe. Senere forelsket jeg meg i Hildegunn, og jeg var såpass lur at jeg visket bort Stines navn og skrev Hildegunn inn med penn. Dette diktet viste jeg faktisk til Hildegunn i løpet av de fire årene jeg var håpløst forelsket i henne. Hehe, morro å lese det igjen. Bokstavene er litt store og små, det var slik jeg skrev da.

ENsomheTs DikT

Jeg er så Ensom,
Hver eneste dag.

Jeg har inGenTinG å gjøre,
det gjør meg gal.

det er så kjedelig å bare siTTe,
i morgen kåpe og se, å titte.

Jeg har aldri nektet for at jeg var mye ensom som barn, og da jeg så dette diktet igjen så fikk jeg litt vondt av meg selv. Et lite håp er til stede om at det er barnet i meg som likte det faktum at jeg fikk til kjærlighetsdikt og bare ønsket å prøve ut mine poetiske evner – men uansett vitner det om hvor mine tanker fløy. En tankevekker.

jeg håper dikt

Jeg fårstår deT bare ikke
Hvorfor Gud har laTT deT Skje,

Vi bygger biler og båter
det forstyrrer ro og fred.

Jeg håPer den dag kan komme
da alle kan få smile

da Jesus kommer,
og lar oss få HVile.

Jeg er helt ærlig ikke sikker på hvordan jeg skal tolke dette diktet. Det handlet garantert ikke om min egen dødelighet, selv om det kan virke slik på siste setning. Det var nok mer en tanke om at mennesket har forstyrret og forurenset noe forferdelig – og kun Jesus kan innføre harmoni igjen. Jeg var veldig miljøbevisst som barn, det husker jeg veldig godt.

jeg ønsker dikt

jeg ønsker meg en hund
jeg ønsker meg et hus i en fredelig lund

jeg ønsker meg ikke mer
jeg ønsker meg ikke alt jeg ser

Mitt favorittdikt når jeg leser over dem nå. Jordnært, åpent, og hyggelig. Har ikke så mye mer å si om det, enn at jeg liker svært godt å lese det igjen.

Konklusjon

Dette er mine to skattekister fra min barndom. Mine verdifulle tanker og dikt, og mine verdifulle ting både samlet sammen og gitt fra andre. Dette er noen av de mest verdifulle tingene jeg har, og jeg lar dem ligge hjemme hos familien min i trygghet der.

Nå håper jeg det kan ha gitt deg et lite smil på ditt ansikt, og kanskje noen gode tanker om dine egne skattekister fra barndommen?