Det finnes et gjennomgående misforståelsesmoment i majoriteten av innleggene over – og det er definisjon og forståelse av begrepet “straff”.
Begrepet er både lett og forstå og veldig enkelt – men det har av et primitivt samfunn hos en primitiv art blitt misforstått og misbrukt, og det til alle konskvens-motstandernes gevinst. “Straff” burde som begrep aldri vært benyttet i kriminalitets- og justissammenheng. Det vi diskuterer, og det det hele dreier seg om – i all sin kompleksitet – er konsekvens. Og konsekvensen er et “altomfattende” begrep som i like stor grad dreier seg om offeret og samfunnet, som lovbryteren. Det dreier seg om en utenomkommelig totalsum.

Overgripere i Norge blir straffet. Konsekvensreaksjonene uteblir. Vår tids straff er en påkjenning for kriminelle, men det skjermer dem fra konsekvensene – og tyranniet manifesteres. Det er et ondt system bygd av og for onde mennesker. Det honorerer kriminelle og uttrykker en klar mangel på hensyn og respekt for ofre.

Til saken: Vi skal ikke straffe disse overgriperne. De skal i sin helhet slippe å gråte av smerte eller anger. De skal ikke pines og de skal ikke hånes.
Vår jobb er å se til allmenpreventiv konsekvens. Hvoren klønete formulert så er definisjonen pinlig enkel: Fremtidige potensielle offere skal skjermes og beskyttes.

I praksis: Er man kriminell av en slik kaliber at man begår overgrep mot barn – skal man aldri igjen få mulighet til å gjenta overgrepet.
Som oftest vil det være livsvarig (i ikke-norsk skala) fengsel som er mest aktuelt for vårt misforståtte livssyn, selv om det i naturen vil tilsi døden – noe det også burde hos menneskeheten. Men det er en annen diskusjon.

Du kan være så sint du vil, så virkelighetsfjern du vil, så moralsk du vil og så stein stokk dum du vil – det som er viktig er ikke at svinet skal plages, men at nabojenta skal være trygg.

Jeg forbeholder meg retten til å reservere meg mot mindre begavede kommentarer om at “men hvordan kan vi gjøre jenta trygg, vi vet jo aldri hva som lusker rundt – skal vi isolere hver person fra samfunnet?”. Vi må trekke en grense, det finnes ingen vei utenom. Min grense går ved å minimere sannsynligheten for overgrep ved å uskadeliggjøre forbryteren når hans gjerning er kjent, samt å innføre en konsekvens som vil kunne bidra til at potensielle overgripere “holder seg i skinnet”.

Det er viktigere for et samfunn at et offer eller en pårørende aldri igjen skal stå i fare for å gjenoppleve sin tragedie, enn at en trussel mot det mest sårbare vi har skal få bevege seg fritt. At en ny familie skal stå i fare for å lide, fordi at vi skal ha “god samvittighet” overfor en av vår tids verste trusler – er intet mindre enn helt hinsides all fornuft.

Det er derfor ekstreme virkemidler bør tillates.

Jeg beklager at jeg bryter inn, Kristin, men dette er ikke en personlig terapiside for deg. Anbefaler deg å fortsette samtalen et annet sted, for nå er du langt utenfor temaet som ble tatt opp i denne diskusjonen.

Takk for det, Jonathan, men det er akkuart det som er farlig med meg: Jeg oppfattes som en god sjel inntil folk blir virkelig kjent med meg..

Jeg er for tiden innlagt. Innlagt på skjermet avdelig etter eget ønske. Dette fordi jeg for tiden ønsker veldig sterkt å skade meg selv, (men det bekymrer meg egentlig ikke), men jeg ønsker å skade andre. Og det bekymrer meg, for det er ikke noe jeg ønsker, men verden er imot meg, så jeg står med psykisk ammunisjon når jeg føler de angriper meg.

Jeg la meg derfor frivillig inn på psyk, noe jeg har gjort utallige ganger tidligere, og ba spesifikt om å komme på skjerma. Det er ikke noe man bare kan be om, men etter en litt uheldig opplevelse jeg var delaktig i, så fikk jeg ønske mitt oppfyld. Jeg slukte diverse medikamenter i desperasjon og så ingen utvei enn døden, for nå er begeret fullt og jeg orker ikke å leve som denne djeveljenta lenger. Jeg havnet i hui og hast inn til pumping da jeg var alvorlig nær og havne i koma ettersom medikamentene er sterke antipsykotika og beroligende piller og sykepersonelle måtte derfor jobbe fort før de medisinene kunne lamme hjernen min. Da jeg våknet etter to døgn, med fullt av ledninger og blå lepper etter kulltablettene som nøytraliserer opptaket av pillene eller et eller annet slikt, så ble jeg trillet direkte inn på skjermet psykiatrisk avd. Jeg pustet lettet ut..Men de ville ha meg der fordi de er redd for livet mitt, men mitt liv er ikke det jeg uroer meg for. Jeg uroer meg for andres..Tenker ikke drap eller slikt, men ønsker å utføre såpass mye psykisk terror mot noen at jeg trykker dem ned til de ligger så langt nede som overhodet mulig. Psykisk sett da vel og merke. Vil ikke bruke vold- med mindre jeg må..

Jeg prøvde å fortelle dette til personalet på Psyk Post Arendal hvor jeg for tiden “bor”, men de mener at jeg ikke kan være kapabel til å være slem. Jeg blir så utrolig frustrert når de sier slikt!!! Jeg MÅ og trenger å bli tatt på alvor. Men nå ser det ut som at de har forstått og det er deilig. Så her vanker jeg rundt med skitzofrene og paranoide pasienter døgnet rundt. Litt artig. Artig i den forstand at du lærer sykt mye ved å leve døgnet rundt med disse menneskene. Da ser man for alvor hvor mye bare ord og handlinger kan ødelegge et menneske, for disse menneskene er ødelagt av psykisk og/eller fysisk vold er jeg blitt fortalt av en muldvarp som det kalles.

Ei jente her inne på mellom 20 og 30år har vært stum siden hun var 4år gammel. Da kom hun inn i stuen hjemme da hun var 4år gammel, rakk hun ufrivillig å se moren henge seg..Etter det har hun nektet å snakke og ble med tiden paranoid som deretter har gjort henne konstant psykotisk..EN hendelse og livet er ødelagt..

Vi er forskjellige vi mennesker. Vi reagerer forskjellig ut ifra hvor sårbare hver enkelt er, følsomme osv. Her på psyk kaller de meg løvetannbarn. Et løvetannbarn er mennesker som har opplevd mye tøft, men likevel står oppreist og klarer seg. Jeg setter ikke akkurat meg selv i den kategorien..

Det du sier, Jonathan, om å være forberedt på alt, det er en leveregel jeg følger selv. En av gangene jeg var innlagt på psyk i sommer, så traff jeg ei helt herlig jente. Hun er ei av mine beste venninner i dag, men jeg husker det første hun sa til meg: “Prøv å skåne deg selv fra å bli for knyttet til noen av pasientene her. Jeg har mistet ni nære venner i løpet av bare tre år. Kristin. Og sett fem av selvmordene på nært hold da de skjedde. Ikke bli for glad i meg heller- for jeg vet ikke hvor lenge jeg blir i dette livet..”

Denne jenta har hatt to alvorlige selvmordsforsøk etter dette, men mislykkes begge ganger. Repet røk, så hun ramlet ned og brakk benet bl.a. Gud er med sier jeg bare..

Nå er hun innlagt på skjermet og har vært der et år og blir der mulig så lenge som et år til..

Så jeg følger din leveregel der med å være forberedt på alt. Selv tenker jeg alltid negativt- for da blir jeg ikke lei meg om noe får negativt utfall..Da er jeg forberedt..

Vi må ta vare på hverandre..Det er det jeg ønsker å gjøre nå. Det er derfor jeg har lagt meg inn. Så jeg slipper å gjøre andre mennesker vondt..

Uff, ble litt langt dette :/ Beklager! Blir bare veldig engasjert.

Kristin: Nja.., jeg ser vel rett gjennom meg selv tenker jeg.. Jeg har dumpet kjærester som jeg har vært glad i uten å føle noe som helst, fordi de har blitt for nærgående. Jeg har også i tur og orden kuttet all kontakt med mine venner. Aldri uten grunn. Men “grunnen” har alltid, ser jeg nå, vært et påskudd/en unnskyldning ovenfor meg selv til å bli kvitt de som står meg nært, fordi denne nærheten skremmer meg mer enn å være “alene”. Og helt ærlig så har jeg ingen problemer med å ikke ha gode venner. Jeg har jo min egen lille familie nå da, og det er alt jeg trenger. Men det er litt det jeg mener med å bli kald og kynisk, at de “strategiene” man bruker for å leve med og fungere med sine problemer/komme ut av dem, også kan snu seg mot deg og skape nye vanskeligheter.
I forhold til mine egne “greier”/problemer har jeg ikke lenger noen medlidenhet whatsoever, døden har blitt noe jeg ser frem til uten at det betyr at jeg har lyst til å dø, og jeg er innstilt/forberedt psykisk på at alle jeg kjenner kan dø når som helst, jeg vet hva jeg skal si i begravelsene deres osv. Men det betyr ikke at jeg tenker særlig mye på dette, det beyr bare at jeg er forberedt… Og selv om jeg ikke har noen medlidenhet med meg selv så har jeg altfor stor medlidenhet med andre. Akkurat som jeg føler deres smerte som min egen..(ja, jeg vet det høres sykt ut, men sånn er det..) Jeg tror det er derfor feks en 60år gammel maskinfører på jobben, tidligere sjømann og skikkelig “tøffing”, kom til meg og bokstavelig talt gråt som en liten guttunge på min skulder pga sine problemer (han kunne gått til sjefen eller hvem som helst andre). Det samme har en annen kollega gjort, og han var på min alder og seriøst macho. Deres “tøffe” skall var deres “strategier” for å leve med sine problemer fra barndommen etc. Forskjellen på meg og dem er at jeg er meget bevisst på mine mørkere sider, og jeg prøver ikke å unngå dem, jeg prøver å annerkjenne dem og leve med dem.
Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, og om du har vært hos psykologer før. Det verste som kan skje er at du blir mer kjent med deg selv.. : )
Jeg har vært hos ca 5 forskjellige psykologer og psykiatere innen jeg var 23, det er ikke lett når de bryter igjennom “skallet”, men man lærer mye om seg selv og menneskelig psykologi, og det føles fantastisk etter en vanskelig time..

Nå ble det mye om meg her, men nå tror jeg du forstår litt hvordan jeg tenker og at det kanskje kan hjelpe deg, og jeg håper ikke du tror at jeg går rundt og mistenker alle som har opplevd vanskelige ting i barndommen for å være potensielle mishandlere og misbrukere, for det gjør jeg ikke i det hele tatt. Den pyramiden jeg snakket om var bare et grovt/drøyt eksempel.
Og hvem vet, kanskje jeg ser igjenom deg, men isåfall ser jeg en god sjel! ; )

Jonathans siste blogginnlegg..JONATHAN OM MODERNE RASISME

Jonthan: “Det er mange som blir kyniske og kalde pga dårlig barndom eller opplevelser i barndommen. Det blir de over tid fordi de stenger ting inne og “holder masken” og aldri viser svakhet fordi de tror de må det for å ikke gå i “oppløsning”. Blant disse mener jeg det er større sjanse for at “arvesynden” blir ført videre bevisst eller ubevisst. Og de vil være for opptatt av å fremstå som problemfri for å “overleve” til at de ville ha skrevet alt det du har skrevet om deg selv her i debatten.”

Det er dessverre det mennesket du beskriver over her som er meg..Jeg ser ikke for meg at jeg kan forgripe meg på noe barn da, men for å være ærlig, så vet jeg ikke lenger hva jeg er kapabel til. Det er derfor jeg spør så mye..

Litt skummelt at du skriver: “Det er mange som blir kyniske og kalde pga dårlig barndom eller opplevelser i barndommen. Det blir de over tid fordi de stenger ting inne og “holder masken” og aldri viser svakhet fordi de tror de må det for å ikke gå i “oppløsning”..”

.. For det er akkurat som om du ser rett igjennom meg..

Er vel nettopp det som skremmer……:-)

Vrangpeis: Ikke bekymre deg for det, for alt det der skal jeg ta meg av! : )

Jonathans siste blogginnlegg..SOTRAPEDO PRANK CALL

Et spørsmål: Hvem skal gi hvor vide fullmakter til et eventuelt borgervern? I mange sammenhenger brukes hensynet til den enkelte persons trygghet som grunn til å legge altfor vide fullmakter i hendene på maktmennesker.. og ofte misbrukes den samme makten..Hvem holder borgervernet i ørene? Hva med bevisbyrde?

Kristin: “Jeg ser absolutt teorien din her, men betyr det at jeg selv også har en mulighet for å dessverre ende opp som pedofil ettersom jeg har opplevd det selv?”

Det tror jeg ikke. Jeg tror svaret på det spørsmålet ligger i spørsmålet. Med det mener jeg at du ikke ville stilt den type spørsmål hvis du var en potensiell overgriper. Jeg tror ikke du ville ha havnet i debatten her i utangspunktet.

Det er mange som blir kyniske og kalde pga dårlig barndom eller opplevelser i barndommen. Det blir de over tid fordi de stenger ting inne og “holder masken” og aldri viser svakhet fordi de tror de må det for å ikke gå i “oppløsning”. Blant disse mener jeg det er større sjanse for at “arvesynden” blir ført videre bevisst eller ubevisst. Og de vil være for opptatt av å fremstå som problemfri for å “overleve” til at de ville ha skrevet alt det du har skrevet om deg selv her i debatten.
Men jeg er ingen psykolog og jeg har ingen annen utdannelse heller, så det kan jo være at jeg er helt på bærtur! : /

Jonathans siste blogginnlegg..SOTRAPEDO PRANK CALL

Jomathan: Sitat: “Jeg ser for meg en pyramide der en av guttenes far etc. er på toppen. Han misbrukte sønnen. Sønnen fikk med seg kompisene på å misbruke deg. To av de tre kompisene misbruker sine egne barn eller andres idag. Noen av disse barna misbruker en annen elev osv osv osv”. Sitat slutt

Jeg ser absolutt teorien din her, men betyr det at jeg selv også har en mulighet for å dessverre ende opp som pedofil ettersom jeg har opplevd det selv?

For meg så skjedde jo dette i alderen der alt dreier seg om lek for barna. Leke med dukker, leke te-selskap, leke med biler, bygge veier og byer i sandkassen osv. Og da dette skjedde midt oppi denne alderen, så kunne jeg fort ha trodd at dette også bare var en form for lek. Men jeg hadde lært såpass mye hjemmefra at kjønnsorganet er det bare man selv som skal få lov å ta på. Når man er over 16, så kan man bestemme selv om man vil at andre skal få ta del. Disse ord var jeg oppvokst med, så jeg skjønte jo at noe var feil.

Da jeg kom til Grimstad som 10åring, så spilte jeg automatisk på sex foran guttene som tok bussen med oss. Guttene som gikk på ungdomskolen og vgs. Ergo: Ganske mye eldre enn meg. 10år var jeg!! De lo jo av meg da jeg skilte meg betraktelig ut med denne type oppførsel og utfordret meg til å fortelle dem hvor mange ord jeg kunne som var av samme betydning for guttenes kjønnsorgan. Og jeg kunne mange. Altfor mange til å være bare 10år. Jeg hadde nemlig lest masse om sex slik at jeg skulle være forberedt med mer kunnskap til en evt neste gang noe stygt skulle skje..For jeg tenkte som så at jo mer jeg visste om hva som skjedde, jo mindre ville jeg føle meg misbrukt for da ville jeg føle at jeg hadde mer kontroll..Jeg husker de tankene som om det skulle vært i går..

Nei, sorry, nå bare skriver jeg masse uvesentlig her! Jeg blir bare så revet med når det er snakk om pedofeli. Men selv har jeg nok blitt grepet av Stockholm syndromet når det gjelder de sakene fra fortiden der. For jeg klarer ikke føle noe sinne for dem i det hele tatt..Dessverre, for det ville kanskje hjulpet meg mer? Ikke vet jeg, men jeg klarer meg egentlig veldig bra i dag alt tatt i betraktning, så jeg prøver å bare legge det bort :)