Kontakt
Abonner
May 23, 2009 
Et spørsmål som til stadighet dukker opp i hodet mitt, selv om jeg egentlig tenker lite på temaet, er hvordan jeg vil bli gjenforent med naturen etter jeg er gått bort. Hvis vi nå ser bort fra de mer uheldige metodene som å bli senket til havets bunn i en plastpose mot min vilje, så gjenstår det kun – såvidt jeg vet – to muligheter. Tradisjonell begravelse, eller en litt mer utradisjonell (i Norsk forstand) kremasjon. Spørsmålet er hvordan skal en velge?
Fra jord til jord?
I Norge er det jo absolutt erketypisk å gå for en begravelse med kiste og hele pakka. Senkes i jorden, og gi resten av familien et sted å besøke i senere tid. At det kan være terapi å snakke til sine etterlattes graver kan muligens også stemme, selv om jeg aldri har hørt at folk har gjort det utenfor amerikanske filmer. Allikevel er det å stelle graven og holde det pent der en måte å hedre minnet om våre kjære etterlatte, og dét er veldig vanlig i Norge. Høytider, fødselsdager og andre merkedager er spesielt typiske dager for denslags. Jeg syns absolutt det er en fin tanke, samtidig som jeg ikke mener at vedlikehold av ei grav er nødvendig for å hedre et minne.
Fra jord til støv?
Kremering derimot, det blir noe helt annet. Kroppen blir lagt inn i en ovn og flamberes i noen timer til levningene reduseres til aske. Så knuses benrestene i en slags knusemaskin. De brenner jo ikke like godt. Så helles alt i en urne, og leveres til de etterlatte. De har så noen forskjellige muligheter. Stort sett ender urnen opp på kirkegården den også; enten begraves den, ellers settes den et sted. De etterlatte kan søke om å få begrave urnen selv (i motsetning til hva man kan ved vanlig begravelse), og de kan søke om en privat spredning. Jeg vet ingenting om hvor mange prosent som får tillatelse til dette, men det er jo virkelig her kremering skiller seg mest fra vanlig begravelse. I alle fall når vi ser på avslutningsseremonien.
Tanken, slik jeg har forstått det, er jo at man holder en nokså vanlig minnestund, men i stedet for å senke ei kiste i bakken så har man en urne med personens aske i. Denne asken er man som sagt ikke fri til å gjøre hva man vil med, men det finnes muligheter. Det er her min romantisering av kremeringen kommer inn; for hva om man tømmer asken rundt personens favoritt-tre? Eller på min elskede badeplass? Eller kanskje i havet, dersom det var avdødes ønske? Da ville man i praksis slått flere fluer i en og samme smekk! La meg skrive i ‘jeg’-form fra nå av.
For det første ville jeg slippe å ende opp på en kirkegård med masse andre døde mennesker ved siden av meg, og masse ikoniske steinstøtter over meg som gjør det vanskelig å skille min gravplass med Johannes Gundersens (f. 9.7.22, d. 3.1.81 – takk for alt).
For det andre ville mine etterlatte slippe å stelle ved graven og bruke masse penger på blomster, lykter og andre dekorasjoner.
For det tredje ville de slippe å bekymre seg for gravplasskostnaden og fornydelse/forlengelse av gravene.
For det fjerde ville de i like stor grad kunnet besøke mine levninger bare ved å besøke stedet hvor asken ble tømt – eller en tilknytning til stedet. Eksempelvis om jeg ble tømt i havet eller ei elv, kunne jeg når som helst blitt besøkt ved at vedkommende gikk et eller annet sted langs elven, eller ved havet.
For det femte ville JEG blitt fornøyd, for hvor er det vel bedre å ende opp enn i sitt favorittsted? Heller det enn et sted man nærmest vegrer seg for å besøke…
For det sjette slipper mine etterlatte å tenke på at mine levninger blir spist opp av andre organismer.
Fra jord til …?
Det vanskelige spørsmålet er jo; er min familie klar for det? Når det kommer til hvordan ens kropp skal forenes med moder jord, så vil jeg egentlig si at alle egosentriske behov bør vike for de etterlattes. Ønsker de ett konkret sted å besøke, midt mellom masse andre steiner? Eller liker de idéen på å kunne besøke favorittstedet ditt og minnes deg på den måten? Jeg kan ikke svare for deg og dine, og jeg kan heller ikke svare for mine. For i mitt vedkommende så spiller det jo egentlig ingen rolle, for jeg kommer jo strengt talt ikke til å merke forskjellen!
Så mitt egentlige ståpunkt er at jeg aldri kommer til å be mine etterlatte om å kremere meg; det får bli opp til dem. Uansett håper jeg de tar det de kan ut av kroppen min og donerer det til de som skulle ha behov for det – for organdonasjon er viktig!
Trosrelatert?
Hva med trosspørsmålet? Er det greit å kremere seg i følge kristen tro? Hva med “Fra jord til jord”? Vel, jeg tror ikke Gud ville stoppet noen ved perleporten og si “Hah, nei du ble kremert du – ta heisen ned heller, her er du ikke velkommen”. For ikke å nevne alle de stedene i Bibelen som nevner at kroppen kun er et verktøy, og at det er sjelen som er det vesentlige komponentet i vår bevissthet. Så basert på min tro, så er jeg overbevist om at det er greit. Jeg vet ikke hva som gjelder for andres trossamfunn, det gjør kanskje du?
Til slutt
Som jeg sier så kommer jeg nok aldri til å kreve eller ønske veldig mye i denne sammenhengen, det lar jeg heller være opp til mine etterlatte. Jeg bare merker at tanken på å ende mitt liv flytende nedover elven som jeg elsker over alle andre jordens vidundre tiltrekker meg merkelig mye..
Hva syns du om den tanken da?
21 Comments 
begravelse, kremering
