Meget bra skrevet, men jeg er ikke enig i at du selv har litt av ansvarligheten for å ha blitt mobbet.. Du gjorde bare ting du trodde du ville bli likt for, for du ville jo inn i gjengen og ikke stå utenfor.. Ingen vil være en outsiders, og til og med nå i voksen alder kjemper jeg enda om å bli likt for den jeg er.. Det er virklig tungt, det tar aldri slutt.. Lærerene på Ungdomskolen der jeg fikk starten av mobbingen, ville kun snu ryggen til uansett hva dem så og hørte. De var feige på midten av 80 tallet, og kanskje dem er like feige nå. Jeg håper og tro dem er tøffere nå.
Mobbing i arb.livet er like ille og kanskje enda verre tør jeg å si erfaringsmessig.. De er så mange som er så feige at dem ikke tørre å si ifra og stå utenfor å liksom akseptere at noen ble mobbet, trakassert, utfryst og ikke ble interegrert i arb.miljøet med kollegaene.. Når man endelig tørre å si ifra(slik per.håndboka og arb,miljø loven sier at man skal), ble man “kastet” ut av firmaet fort som f.. Da er vi et problem som dem vil ble kvitt fort som f. Har du da ikke vært lenge nok fagorganisert, så stiller ikke dem opp heller som støtte og hjelp. Da skylder dem på 3 mnd karenstid, men 1 år etterpå skylder dem forsatt på dette, da dem vet at det koster å rydde opp i slike saker..

Ingen mobbeoffere er skyldig og det er ikke vi det er noe galt med, men muligvis oppdragelsen til dem som mobber oss.. Det ligger mye i hvordan foreldrene lære ungene sine å være, tro meg.. Har sittet på Barne og Unges kontakttelefon i over 5 år, da hørte jeg veldig mye trist.. Skriv ned opplevelser med engang du ble mobbet, få det ut, ikke lagre alt i “Harddisken”hjernen din. Fortell om det til familie og venner og er du heldig, har du noen som virkelig lytte og tro på deg.. Har meget få av dem jeg, men skal klare meg også denne gangen.. Hege

Nå holdt du meg opptatt ei stund ja, måtte jo lese gjennom det du hadde skrevet og har bare en ting å si: IMPONERT!! Du beskriver følelsene du hadde og har utrolig godt, det var umulig å ikke lese ferdig! Takk for at du setter ord på det du har opplevd, gjør at jeg som mor kan i det minste prøve å holde øyne og ører åpne for hva som skjer med og rundt barna mine, med litt mer åpent sinn. Takk!

Glad det går bra med deg, tross det du har opplevd, Samuel. :-) Lykke til videre, vet du klarer deg godt :-)

Dette gjorde sterkt inntrykk, Samuel! Muchos respektos!
Denne Jenta med stor J var som en engel. En sånn spesiell person som det burde finnes flere av. Og man skjønner ikke alltid virkelig hvor gode de var før i ettertid. Jeg har en slik jente med stor J i mitt liv også, bare på en annen måte enn du beskriver, andre omstendigheter, kortere tidsrom osv. Solveig Solstråle kalte jeg henne. For god for denne verden.
Veldig bra innlegg, mobbing er noe svineri, jeg har ikke blitt mobbet selv, men blir forbanna bare av å tenke på det du beskriver. Spesielt på lærerne. Man kan jo lure på om de har noe hjerte?

Eli Losnegård:
Huff, alltid trist når ens barn blir mobbet. Jeg håper mine barn slipper det. En kan vel egentlig aldri forvente at alle skal bli ferdige med mobbingen. For svært mange av oss tar mobbingen et tak og slipper aldri løs. Jeg var nok heldig som klarte å rive meg løs.

Barn er slemme mot hverandre. Jeg tror du gjør rett i å støtte dine barn som best du kan, lære dem empati og å tilgi. Det er et av de viktigste stegene i å komme over mobbing – og det må du også klare. Å huske at det er mennesker med feil, ikke insekter, tror jeg er et viktig steg i riktig retning. Men det er meg om det :)

Jeg ønsker deg i det minste lykke til med deg selv og dine barn. Tusen hjertelig takk for at du har lest og skrevet en hilsen til meg. Det betyr mye!

AgentHate:
Alle har lov til å si sin mening, om den enn skiller seg ut eller ikke. Du har ikke kastet gift såvidt jeg kan se, selv om du er uhyre påståelig.

Det du bør være forsiktig med er å påstå at Gud – spesielt for oss som tror – er en “navnløs tomhet”, og at man ved å gi cred til Gud fratar oss selv cred. Du kunne ikke vært lengre fra sannheten, men jeg forstår at en i din posisjon kan tro noe slik. Det er oppbyggende for meg at jeg i tillegg til å klare meg selv, har en hjelpende hånd. Det får meg ikke til å føle meg mindre “dyktig” på noe som helst vis, og det fratar ikke æren til noen av dem som har vært med og støttet.

Pappa til jenta med stor J:
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Tusen takk for at du leste, og dine gode ord. Tilgivelsen er gitt for lenge siden, både til de som mobbet og ikke minst til de som var likegyldige og gjorde ingenting. Det eneste jeg har problemer med er skoleverket som gjorde så alt for lite, og fremdeles gjør alt for lite. Økonomi var aldri årsaken til at min mobbing fikk foregå, såpass kan jeg si. Ressursproblemer kan nok være en årsak, i og med at mennesker er ressurser.

Jeg vil nok stå fast på det at jeg allerede har klart å snu det til noe positivt, og dermed har mobbingen vært med og styrket meg gjennom mitt liv. Igjen takk for dine varme ord, og ditt vennskap!

Med fare for å virkelig kaste gift i et fint blogginlegg og fine kommentare: La aldri denne “Gud’en” deres ta cred for deres styrke. Å fraskrive seg hele eller deler av egen prestasjon er ikke ydmykt eller storsinnet – det er dumt og destruktivt.

Tildel gjerne bragden til andre mennesker rundt deg dersom du ikke står alene for den, men å gi den bort til en navngitt tomhet er lile tullete som å gi denne samme tomheten dine måltider.

AgentHates siste blogginnlegg..AgentHate: !!!!!! Åj åj åj, saftige saker for norsk media, politikere og samfunnsengasjerte: http://tr.im/oSSM

Hei. veldig rørande historia di. Mange minner kommer opp. Eg har nok tilgitt på ein måte men aldri glømt noko av det. Og eg kjenner det fort satt etter 30 år att eg ikkje er blitt ferdig med det. Det sitter der men eg lar det ikkje merkes på meg. Men det kjem opp heile tida for eg har barn som blir mobba og der stiller eg opp og hjelper og har tatt tak i mange ting men der svikta også læraren. Eg klarer ikkje dei såkalla venninnene som min datter hadde (trudde ho). Dei har gjort so mykje vondt for alle. Trur dei er so mykje bedre men i mine auger er dei små innsekt og desverre kjem dei alltid til å vere det. men du har gjort det rette men det er mange som desverre ikkje har den unike måten din.

Tårene renner… gråten tar meg. Først og fremst fordi eg mista denne jenta mi Jannicke som var sånn som du beskriver henne. Stolte tårer fordi hun uredd, selvstendig tok parti for den forsvarsløse, den som ble krenket, for deg som levde i ett helvete, og forat hun gav deg beskyttelse og forsvar så langt det stod i hennes makt.
Dernest renner tårene for deg Samuel. Sinnet og fortvilelsestårene forat ingen fanget deg opp, så deg, forstod ungers adferd, ungers behov for kompensering når grundleggende behov ikke er stimulert.
Eg vil på vegne av alle disse her som forårsaket for deg en barndom som du her beskriver, be deg om tilgivelse. Tilgivelse for alle vonde ord, slag, mobbing og harselering. Tilgivelse for skolens og andre bemyndigede personers manglende oppfølging og evne til å se hva som pågikk.
Håper at du etterhvert kan klare å snu det fatalt meningsløse i det du har gjennomgått til noe som kan gi deg en meningsfylt livskvalitet, der du kan som en del av ditt liv bruke dette til å hjelpe alle, og det er det desverre ikke få av.
Du vil alltid være velkommen hjem til meg når du måtte ha behov for det Samuel,
Din venn for alltid
Jan Egil
Pappa til jenta med stor J

Terje:
Det er ingen tvil i mitt hjerte nå om at Gud har gitt meg mye styrke gjennom mitt liv. At jeg ikke var kristen akkurat da livet mitt faktisk ble bedre tror jeg ikke har hindret ham i å være til stede for meg så langt han kunne. Jeg setter veldig pris på dine gode ord, Terje – de varmer veldig!

Vil også bare kommentere at jeg ser opp til styrken din.
For å blande inn mitt religiøse perspektiv, synes jeg det er gripende hvilken styrke Gud har lagt ned i deg. Du har også en gave i formidling og framstår for meg som et sympatisk forbilde.
Du gir mye av deg selv Samuel, signe deg for det.