
Denne kvinnen har tatt 15 aborter i løpet av 16 år. Hun skrev en bok om det, og er nå redd for hatbrev. Jeg kommer ikke til å skrive noe til henne, men jeg forstår hver enkelt som gjør det. Å ta livet av mennesker for å skade seg selv er det dummeste jeg har hørt om. Du kan lese saken her om du er interessert.
Kanskje jeg burde føle sympati* for henne? Det er dét avisoppslaget legger opp til. “Stakkars jente, moren tok selvmord, brødrene ble heroinavhengige, hun ble forført av en eldre professor, hun skammet seg, hun hadde selvmordstanker, det kan ha vært et rop om hjelp”. Som jeg har sagt før, er jeg i prinsippet imot abort, men jeg kan i noen situasjoner forstå at en kvinne velger det. I tilfellet til Irene Vilar ville det heller ikke hjulpet om mannen fikk være med å bestemme, som jeg har argumentert for før, siden han tydeligvis ville det samme. Spørsmålet jeg stiller meg, er hvor i alle dager tankegangen rundt prevansjon var hen.
“I begynnelsen tok jeg p-piller, men ville droppe dem et par dager eller en måned. Jeg kunne få menstruasjon og bli trist, eller oppdage at jeg var gravid og bli redd, men også spent, forklarer Vilar.”
Hun er bekymret for hat-mail og har opplevd at noen har gitt uttrykk for hatske holdninger ovenfor henne. Jeg skjønner det godt. Jeg merker det selv, jeg føler et utrolig avsky for slike mennesker, som gang på gang bruker abort som prevansjon, og som ikke har noen form for følelsesmessig kontakt med livet de bærer på. Spørsmålet er bare: Burde slikt være lov? Burde det ikke finnes en øvre grense i det minste, så lenge ikke abortene har medisinsk grunnlag? Jeg syns det, hun er nok ikke det eneste eksemplet på jenter som har tatt svært mange aborter…
Hva syns du?
