Browsing the archives for the Religion category.

Noas Ark – O RLY?

Religion


Noas Ark
Selv om jeg er bekjennende kristen, og tror på Jesu ord om at Guds ord er sanne, så er det allikevel visse beretninger i bibelen jeg ikke klarer å få til å stemme med min oppfatning av virkeligheten.

Det stammer fra mitt syn på at Bibelen er skrevet av mennesker, inspirert av Gud, men allikevel er Bibelen for meg ikke et fullkomment historisk dokument. Kan lett henvise til skapelsen; jeg tror ikke vårt univers ble skapt på 6 dager. Jeg tror ikke Gud hvilte på den 7. dagen. Hvorfor i all verden skulle verdens skaper trenge hvile?

Bibelen er for meg en bok som i tillegg til å inneholde verdens viktigste budskap om Guds kjærlighet og offer, også inneholder lignelser og historier som er mer ment å inspirere og forklare enn å dyptgående analysere verden og gi en naturvitenskapelig forklaring på alt. Jesus brukte lignelser til sine disipler og til menneskene som hørte på ham. Om Jesus, som er Guds sønn, bruker lignelser, så må jeg anta at Jesu Far var minst like flink til det samme. Det hadde ikke gitt mening om Jesus kom til jorden og fortalte alt på en helt annerledes måte enn sin far..?

Dette leder meg idag til beretningen om Noas Ark. Jeg skal ikke sitte her idag og si hverken a eller b, det jeg presenterer er kun mine tanker om saken. Basert på noen forskjellige synspunkter som jeg skal nevne, og gjerne vil ha motargumenter eller medargumenter på.

Først må jeg utlyse mitt ståpunkt;
Jeg tror ikke Bibelens beretning om Noas Ark er helt korrekt.

Hva jeg tror kan ha skjedd
En lokal flom. En tsunami. Gjerne en båt med masse dyr i, gjerne en beskjed fra Gud. Det kan jeg gjerne akseptere. Allikevel tror jeg ikke flommen var global, men jeg tror de som skrev beretningen om Arken har trodd den var global. Jeg skal skrive litt mer om dette senere.

Jeg har flere forskjellige begrunnelser for mine tanker..

Punkt 1 – arkeologi
Det første og enkleste argumentet er arkeologi. Årsregningen fra Bibelen og slektstrær plasserer flommen i tidsrommet rundt 2348 før Kristus. Arkeologiske beviser på en storflom rundt tidspunktet Bibelen beskriver, som dekker hele kloden, uteblir totalt. Det har lenge blitt spekulert i at mindre og større flommer i området rundt Mesopotamia (eller Sumer) har vært årsakene til “myten” om flommen, men det finnes ingen sedimentære avleiringer som indikerer at det har vært noen flommer rundt dette tidsrommet.

For de som lurer, Mesopotamia/Sumer er et oldtidenområde fra det som nå er Irak, og er spesielt kjent fordi de første tegn til skriftspråk er funnet der. Det er også et område som mye av bibelen stammer fra.

Punkt 2 – dyreliv Rød Kenguru
Hvis flommen skjedde rundt 2348 f.kr., hvordan forklarer vi da at det finnes særegne dyreraser på de forskjellige kontinentene? Om alt levende dyreliv skal ha bredt seg ut fra ett sted ETTER kontinentene hadde blitt separert, ville vi ikke hatt kenguruen kun i Australia. Og hvordan kom den seg dit i utgangspunktet? Vi ville bare hatt fugler, fisk, amfibier og transporterte dyr fordelt på øyer over hele kloden. Det begrenser dyrelivet vi hadde sett i områder utenfor fastlandet i Europa og Asia utrolig mye.

Eller skal vi forsøke å argumentere med at pattedyr vi kun finner i Amerika svømte over og drepte alle sine slektsfrender på området det reiste fra?

Punkt 3 – pyramidene
Dette vil jeg påstå at potensielt er mitt sterkeste argument. Tidsregningen i Bibelen plasserer flommen rundt 2348 f.Kr. En av de eldste pyramidene, og tilfeldigvis verdens største – Kheopspyramiden – er datert til ca. 2580 f.Kr. Det vil si at i følge våre kalkuleringer, så ble pyramiden bygget og ferdigstilt FØR flommen, og ville vist betydelige og dokumenterbare skader etter en oversvømmelse. Dette er hevet over enhver tvil.

KheopspyramidenMen la oss nå si at vi tar feil, og Kheopspyramiden egentlig ble bygget ca. 400 år senere – rundt år 2100 f.Kr. Så skal vi ta for oss hypotesen at pyramiden ble bygget etter flommen også. Grunnen til at jeg gjør dette er at svært mange kreasjonister hevder nettopp at vår måte å beregne alder på bygninger, organisk materie o.l. er helt feil – så nå skal jeg “kaste dem et bein”. Et slingringsmonn på 400 år, altså ca. 200 år etter flommen, tror jeg er passende.

Potensialet for menneskenes repopulasjon på 200 år er ekstremt lite. Såpass lite at jeg vil si med absolutt sikkerhet at dersom ikke dateringen på pyramidene er ekstremt feil (uansett hvilken av de to aldrene som gjelder), så er de solide beviser for at flommen ikke var global.

Se på det slik; det krevdes 100 000 arbeidere og enda flere konstruksjonsledere med enorm kunnskap for å bygge Kheopspyramiden slik den står nå. Både med tanke på konstruksjonskvalitet og posisjonering i forhold til astronomien – noe som var svært viktig under byggingen.

Dersom noen forsøker å påstå at menneskeheten vokste så ekstremt og spredte seg helt ned til Egypt, og innen det var gått 200 år etter flommen klarte de å bygge pyramiden… En pyramide det i tillegg tok 20 år å bygge. Dersom noen faktisk vil påstå dette, så vil jeg heller si at bevisbyrden ligger hos dem.

Punkt 4 – andre liknende fortellinger
Jeg har hørt at det finnes ca. 400 fortellinger om en verdensomspennende flom. Disse fortellingene er spredt over hele verden, og noen har argumentert med at dette nærmest beviser flommens eksistens.
Det interessante er at flere av dem er langt eldre enn Bibelens.

I et Mesopotamisk epos kalt “Gilgamesj-eposet”, som stammer fra ca. 3400 f.Kr., fortelles det om Utnapisjti. Her hører vi om at Utnapisjti får en advarsel fra guden Ea om at det vil komme en stor flom – men han skulle få tid på seg til å bygge en stor båt han kunne ta med seg familien sin i og unnslippe vannmassene fra.

Det finnes også en eldre sumerisk versjon av historien. Arkeologer har kun funnet fragmenter av historien, som i enkelthetens navn har fått tittelen “Flommen”, og her heter helten Ziusudra.

I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om en mann kalt Manu. Han, som alle de andre, blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”.

Den aller eldste versjonen av dette scenariet er Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.

Punkt 5 – den potensielt sanne historien
Her er det to teorier som er veldig sentrale, og begge understøttes i svært stor grad av vitenskapen.

5a – ettervirkninger etter forrige istid
Raskt og enkelt forklart; is over kontinentalsokkelen presset jorden ned. Når isen smeltet, rant vannet ut i havet – vannstanden ble mye høyere, og flommet over områder som tidligere lå over vann. I tillegg var det store områder med land som under isens vekt lå veldig dypt, som også ble overflommet.

I effekt; i en viss periode etter istiden, mens isen smeltet, så hevde havet seg langt over det som idag er bakkenivå. Når landområdene så hevet seg opp igjen ble havets grense forskjøvet dit den er idag.

Dette er én sak som kan være årsaken til historien om Noas Ark.

5b – demningen ved Bosporusstredet
Det er nå det begynner å bli virkelig interessant. William Ryan og Walter Pitman er seniorforskere ved Columbia University i New York, og begge har mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen marin geologi. De har gjennom år med forskning og flere geografiske beviser kommet frem til følgende teori (sitert);

“Cirka 5600 f.Kr. inntraff det som senere skulle bli husket som Den Store Flommen: Etter å ha bygd seg opp over lang tid, brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen flommet så kaskader av vann gjennom åpningen. Og det var snakk om enorme mengder. Ryan og Pitman har regnet ut at antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesordenen 200 ganger Niagaras vannføring.

Der Svartehavet ligger idag, lå da en mindre ferskvannsjø forskerne har døpt New Euxine Lake. Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. Og slik fortsatte det, dag etter dag, uke etter uke. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet, ifølge beregningene til Ryan og Pitman.

Som om ikke dette var nok, var vannet blitt salt. Fisken døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Enkelte hadde båter, som de kan ha ført husdyr og matforråd opp i. På denne måten fikk de en bedre mulighet til å klare seg. Men ferden på den gamle innsjøen ble raskt til en ferd inn i det ukjente. De kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var ganske enkelt druknet.

Vi kan knapt forestille oss skrekken disse menneskene må ha følt. For dem måtte det virke som om alle guders raseri var sluppet løs på en og samme tid. Og for de som bodde nærmest Bosporus måtte brølet fra vannmassene – og alle partiklene som ble virvlet opp i luften og skjulte sollyset – ha vært tegn på verdens undergang. Og for den gamle Svartehavskulturen var det også det. Mange må ha omkommet i katastrofen, og hele livsgrunnlaget til de overlevende var forsvunnet.

En slik katastrofe med et påfølgende exodus ville naturligvis fått en sentral plass i utvandrernes myter. Vi vet at muntlig fortellertradisjon kan ta vare på historier i generasjon etter generasjon hvis de bare blir tilpasset et fortellermessig mønster som gjør fortellingene mulige å huske. Når det gjelder Den Store Flommen finner vi følgende grunnriss: “Gudenes dom”, “varsler”, “en utvalgt som skal få leve”, “selve flommen” og til slutt “den utvalgte finner nytt land og blir stamfar for nåtidens mennesker”.”

For å oppsummere så har Ryan og Pitman (naturligvis i samarbeid med forskere fra andre fagområder) funnet beviser for at det HAR funnet sted en gigantisk flom. Det skjedde ved Svartehavet, og tidspunktet og lokaliseringen passer svært så bra i forhold til de andre nedtegnede sagnene.

Hva betyr så alt dette for Bibelen?

Kanskje ingenting. Kanskje det er feil. Kanskje Bibelen fremdeles har rett, og mine argumenter og vitenskapens teorier bare er bullshit.

Hvis det er rett, beviser det vel egentlig bare at Bibelen er skrevet av mennesker, og at mennesker kan ta feil. At historien om flommen har blitt ført med gjennom årene, og at når Mosebøkene ble skrevet ned så tok forfatteren feil i akkurat denne beretningen.

Uansett forandrer det ingenting om Bibelens hovedbudskap om Jesus og kjærligheten, som for meg er det sterkeste i Bibelen. Jeg har sagt det hundrevis av ganger før; jeg tror ikke på Gud og Jesus på grunn av Bibelen, jeg leser Bibelen på grunn av min tro på Gud og Jesus.

Hva tror du?

O RLY står naturligvis for Oh REALLY

38 Comments

Ofre for fanatisme

Religion

Helt tilfeldig ble jeg sittende å se på et tv-program på NRK3 idag som heter “Louis Theroux hos en hatet familie”. Et helt utrolig skremmende program om familien Phelps i Kansas. Her er beskrivelsen fra Nrk.no

Louis Theroux hos en hatet familie (t)
Dokumentar fra BBC. (2:3)
“Han kommer seg inn i miljøer som er lukket for de fleste av oss. Han
sjarmerer og avvæpner de vanskeligste intervjuobjekter. Louis Theroux flytter
inn hos Amerikas mest hatete familie, familien Phelps i Kansas. De teller 71
medlemmer og bor i samme hus. Deres syn på verden uttrykkes, for de fleste av
oss, i motbydelige slagord og plakater. Det er et tøft besøk for Louis. “

Jeg noterte ned masse små stikkord om hva det dreide seg om mens jeg så det, og man kan med trygghet og visshet si at det er en hatgruppe uten sammenlikning. De prekte det de så på som det ufeilbarlige Guds ord, men hentet kun inspirasjon fra Gamle Testamente. De kaller Westboro Baptist Church, men har ingen fellestrekk med baptistisk lære. Dette er min gjenfortelling av en av de mest skremmende beskrivelsene av en religiøs fanatistgruppe jeg har sett;

Første møtet med gruppen
Jeg hoppet som sagt tilfeldigvis på kanalen, og det første jeg ser er en gjeng folk som står med helt syke plakater om Gud og homofile. Så merket jeg en person som var helt annerledes, og tydeligvis “programlederen”. Louis Theroux (journalisten) stilte barna i gruppa en del spørsmål mens de stod med plakater hvor det sto alle mulige hatbudskaper på, blant annet spørsmålet “hva betyr egentlig alt dette”. Barnet sto og sparket i bakken, og var veldig usikker på hva han skulle svare. Moren måtte lede ham inn i svarene, som stort sett dreide seg om at Gud hater alle syndere, spesielt svensker og soldater. Barnet i seg selv var helt lost, og var tydelig indoktrinert, manipulert og hjernevasket til disse aksjonene.

På skiltene stod det tekster som “god hates fags”, “Fags go to hell, and god laughs” og “God is your enemy”.

Kirkemøtet og intervjuet
Senere kom vi inn på et møte. Et møte hvor en gammel fyr, tydeligvis familiens patriark Fred Phelps, satt og skreik ut masse fanatisk piss om hvordan folk på andre steder og ugudelige steder spiste barna sine. Han bedrev helt tydelig skremselpropaganda.

På spørsmål til Fred Phelps om gamle testamente, svarte han at journalisten var for dum til å faktisk stille et intelligent spørsmål. At Gud ønsket å sende ham direkte til Helvete. At journalisten var ond, og han avviste alle spørsmål. Spesielt følgende spørsmål; “mener du virkelig at medlemmene i deres kirke er den eneste som komer til himmelen”. Dette hadde han gitt uttrykk for tidligere.

Det virket tydelig for meg som outsider at han forsøkte å dysse ned journalisten, for alle kritiske spørsmål var ondskap og spotteri, og ble besvart med “det spørsmålet har jeg allerede besvart” eller “du er dum, og skjønner ingenting”. Det lille intervjuet, som skulle vare 5 minutter, ble avsluttet etter 3 minutter med “Nå gidder jeg ikke prate mer med deg, nå har du fått 15 minutter av meg…”

De stakkars barna
Jeg har allerede nevnt det at barna egentlig ikke skjønte så mye av det. At de helt uten noen form for tvil ble hjernevasket fra de var nærmest nyfødte, og at indoktrinasjonen var utrolig sterk. Faktisk så sterk at hun vi fulgte mest, ei jente på 21, stod for de samme verdiene som den superfanatiske mora hennes. Da journalisten sa han etter deres målestokker ville komme til helvete, lo hun. Hun lo fordi hun syns det var så flott at Gud straffet de som var imot ham, og at Gud fikk æren ved at de virkelig rettferdige kom til ham.

Hun fortalte at jentene i familien har innsett at det ikke finnes gutter i verden som er gode nok for dem, så de kommer ikke til å gifte seg, og at hun aldri kom til å savne det seksuelle. Det gjorde ingenting at de aldri ville møte noen og få barn og slikt.

Når de stod ved veien med disse plakatene om Guds hat, var det et av de små barna som holdt et skilt. En bil kjørte forbi og slengte en kopp med drikke i ansiktet på ham. Barnet ble med andre ord gjort til et fysisk av sine foreldre for at de skulle ha “gleden” av å spre “det sanne budskap” om Guds hat. For noe piss.

At folk hatet dem tilbake, beviste nemlig bare for dem at de gjorde det rette (da det står i Bibelen at de som følger Guds ord skal bli hatet og etterfulgt).

Å spre hat ovenfor alle
Det er homofeile først og fremst de mener er kilden til alt ondt i verden. Det er homofili de mener er den største synden mot Gud. Og de bruker ca 200 000$ årlig på å fly rundt for å spre Guds hat(!), for å fortelle at Gud hatet homofile og alle som hjalp homofile (noe som gjorde at denne gruppen også hater soldater, fordi det finnes homofile soldater).

De reiste til og med til en soldats begravelse for å PROTESTERE og gikk med skilt om at han avdøde var en homo som Gud hatet..

Ulykker, sykdom og all unaturlig død er Guds straff
De mente også at alle som blir drept, altså ikke dør av naturlige årsaker, blir det fordi de har gjort noe syndig – og blir straffet av Gud. Ergo – blir noen påkjørt og drept, var det fordi mennesket var syndig og Gud straffet det. De ville ikke brydd seg om dette skjedde med et medlem i kirken, og at dette medlemmet kom til helvete, for personen var jo full av synd. De sa faktisk rett ut på tv at de ELSKET når folk ble påkjørt, når soldater døde, og når kirker brant ned – fordi det måtte være Guds dom… Det var faktisk ei av de voksne jentene som hadde forstått det slik at hennes far ville bli GLAD dersom hun ble påkjørt og døde, fordi det jo tross alt bare var Gud som utøvde sin straff. De ble oppriktig glade av det de omtalte som Guds straff og dom.

Her kan dere se et klipp, ikke fra tv-programmet, men som omtaler denne kirken.

Mine personlige tanker om dette, sånn helt på tampen
Dette er altså et blogginnlegg om en menighet i USA som har som hovedmål å spre kunnskap om Guds hat og Guds dom. De indoktrinerer sine barn fra ung alder, slik at de ender opp som mobbeofre og får juling av medelever og blir hengt ut av alle folkegrupper.

At noen for det første kan gjøre slik mot sine barn finner jeg utrolig provoserende. Jeg blir direkte KVALM av disse menneskene, og det finnes ingen ubekvemsord som er sterke nok for å beskrive ubehaget jeg opplever ved å vite at slike grupperinger eksisterer. For ikke å nevne at de sprer det helt motsatte budskapet av hva Jesus prøvde å fremme, uten at de ser det selv..

Jeg blir trist, provosert, oppgitt og sørgelig over dette. Jeg blir forbanna. Jeg merker følelsen av hat. Samtidig så slår det meg at Gud elsker også disse menneskene… At han ser potensialet i dem, og håper dagen kommer hvor de innser hvor feil de tar. Her har vi styrken til Gud, og svakheten hos meg – for jeg merker bare sinnet ovenfor disse jævlene.

Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig, hvordan det kan skje. Hvordan barna i seg selv kan akseptere det. Hvordan foreldrene og familien kan godta at barna deres opplever å bli trakkasert basert på foreldrenes tro, ikke deres egen. At barna selv i voksen alder fremdeles klarer å holde fast på dette.

Religiøs fanatisme som dette skremmer livskiten ut av meg.

Og la meg bare si; dette er ikke kristne mennesker. Dette er ikke kristne holdninger.

Hva syns du om at det finnes slikt? Hva syns du om at ikke disse barna blir tatt vare på av barnevernet? Hva tenker du om alt dette? Hjelp meg gjerne å forstå om du får mer ut av det enn meg…

21 Comments

Du er verdig…

Religion

Jeg spurte om jeg fikk lov til å publisere sangen på bloggen etter jeg skrev om den i forrige post, og jeg fikk et ydmykt ja. Det er denne sangen min første tale ble skrevet ut ifra. Lytt og nyt, det er virkelig en vakker sang skrevet av Eli Anne.

Gud Du er den eneste som er konge på vår jord
Alt Du skaper det omgir oss, i Ditt hjerte får vi bo
Hos Deg kan vi hvile oss, vi kan gråte, juble, le
Du vil velsigne og gi fred.

Gud Du eier all lovsang,
Du er hellig Du er ren
Mine synder ble vasket bort, mens Du var den som led
Er jeg verdig den kjærlighet med de feilene jeg gjør
Gud jeg spør, er jeg verdig?

Min verdighet, takknemlighet, min kjærlighet.Til Deg Gud

Gud Du eier all lovsang
Du er hellig Du er ren
Mine synder ble vasket bort, mens Du var den som led
Er jeg verdig den kjærlighet med de feilene jeg gjør
Du har sagt
jeg er verdig

33 Comments

Min første tale

Religion

Jeg ble invitert av min venn Eli Anne til å holde en tale på Fevik kirke for kort tid siden. Talen skulle faktisk holdes nå sist fredag. Helt ærlig ble jeg litt skremt av tanken; er jeg virkelig “der” at jeg kan tale for andre mennesker? Jeg er blant de kanskje minst beleste kristne jeg kjenner, selv om jeg bruker en anseelig mengde tid å tenke på det lille jeg har lest. Jeg ble beroliget ved å høre at de jeg skulle tale til var ei grei gruppe ungdom i 13-14-årsalderen (konfirmanter) pluss noen av lederne i menigheten, og at det dermed ikke var teologer som ville sitte og høre på meg.

Ungdommene var variabelt troende; noen trodde, andre trodde ikke. Dette måtte jeg naturligvis ta hensyn til i talen min. Vi ble enige om at jeg kunne tale om temaet “Er vi verdige?”, etter en sang Eli Anne nettopp hadde skrevet på det temaet. Så kunne vi avslutte møtet med denne sangen.

Jeg gikk inn for dette med kropp og sjel, og ønsket å gjøre det til en så bra tale som mulig. Den skulle bare vare i ca 15 minutter, og mine egne kriterier var at den skulle være;

  • enkel
  • lett forståelig
  • ikkedømmende
  • inviterende
  • åpen
  • ærlig

Så satt jeg meg ned og tenkte. Først ville jeg bare skrive stikkord, men når jeg begynte med det, så kom plutselig teksten flytende. Det var plutselig lettere å skrive alt jeg tenkte, i stedet for å korte det ned. Så da endte jeg opp med å skrive en tale som jeg så igjen brukte til å lage stikkord av. For når jeg kom til talen, hverken kunne eller ville jeg stå og lese opp. Jeg liker ikke slike taler selv, og ville ikke gi andre “gleden” av å oppleve det.

Så jeg skrev hele greia, korta det ned til stikkord, og gjennomførte talen. Den ble naturligvis langt fra hvordan jeg hadde skrevet og planlagt – for stikkordene, nervøsitet og tiden gjorde at det ikke ble helt likt. Nevertheless – dette er hva jeg skreiv på pc’en før jeg kortet det ned.

Presentere seg selv; navn, har vært kristen siden 2003.

Jeg husker at før jeg ble kristen, oppfattet jeg mange kristne som arrogante og
selvopphøyde. Er det noen her som noensinne har oppfattet kristne slik?
Rekke opp hånden selv.

Jeg gjør det fremdeles. Dessverre møter jeg heldigvis kun noen få kristne som virker som om de tror de er mer verdige enn andre mennesker, fordi de har Gud i sitt liv, og gjør en viss gjerning og slikt. Akkurat som om jeg skulle stå her oppe og se ned på dere, at jeg liksom var en bedre kristen som sto her og talte nå. Sånn er det ikke.

Det skal jeg tale litt om idag; og dere vil kanskje etterhvert se at vi ikke er verdiggjorte gjennom at vi er kristne eller ved våre gjerninger. Du vil kanskje forstå at det å være kristen handler ikke om å være god nok. Jeg vil begynne med et bibelvers som jeg syns understreker poenget, og som dere har hørt nok ganger før til at dere garanert er kjent med det.

Joh: 3;16;
“For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Dette har dere garantert hørt før, med mange forskjellige analyseringer, og idag skal jeg fokusere på hva teksten faktisk sier om Guds krav til oss.

Joh: 3;16;
“For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Bibelen sier ikke «for at hver den som går i kirken hver fredag, søndag eller onsdag». «For hver den som ber annenhver time, leser bibelen 2 timer hver dag, eller forteller alle man møter om Gud».Det er ikke dumt å be, lese bibel, og fortelle andre om Gud, det er ikke det jeg sier. Det jeg forsøker å få frem er at ved Jesu offer på korset, så ble vi verdige Ham, ved hans død på korset tok han på oss all vår synd. Gud gjorde oss verdige gjennom hans offer, og troen er alt som trengs for at vi skal få et personlig forhold til ham som faktisk ofret alt for oss. Det står også i bibelen, i

2. Gal 16
“Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus.”

På Jesu tid var det en egen gruppe mennesker som ble kalt fariseere. Dere har sikkert hørt om dem; de levde sine liv så godt de bare kunne, og etterstrevde å være perfekte i moral og handling for å verdiggjøre seg selv. Er det noen her som husker hva Jesus sa til dem?

Han nærmest kjeftet på dem, og sa at det nyttet ikke. Han sa ikke dette for å være
ondskapsfull eller slem. Han sa det rett og slett for å gjøre dem klar over at deres eneste håp var Ham. For å gjøre dem, og oss, klar over at det er ikke gjennom våre handlinger at vi blir «gode nok» for Gud, men ved vår tro på Jesus som vår frelser.

Dere som sitter her idag er i en veldig viktig fase av deres liv. Jeg vet ikke hvem av dere som tror på Gud, og hvem som ikke tror, og jeg skal ikke spørre dere heller. Allikevel er faktum det at veldig mange tar et valg i deres alder. Et trosvalg. Det er ditt valg alene, ingen kan tvinge deg i noen som helst retning – jeg vil bare avslutte idag med å si følgende;

Gud elsker deg. Så høyt at han var villig til å komme til jorden, utsette seg for umennesklige smerter og til slutt gi sitt liv – for at du skulle kunne vite at du for alltid vil være god nok for Gud. Gud står med utrakte armer og venter på deg. Det handler ikke om å slutte med alt som er gøy, det handler ikke om å slutte med xbox, playstation, fest og morro. Det handler om å få et personlig forhold til han som skapte deg og ofret alt for deg.

Bare husk dette;
Gud vil alltid elske deg uansett hva du gjør, du er mer enn god nok for Gud.

Du er verdig!

Etter dette spilte Eli Anne sin sang, og jeg håper hun kan poste teksten i sangen sin slik at vi kan få den inn her også. Det er en fantastisk sang som jeg håper vi kan få ut som audio.

Etter møtet ble det sosialt, jeg fikk noen hyggelige kommentarer om talen, og vi moret oss. Min første tale var over. Ungdommene satt gjennom mesteparten av talen uten å bråke så altfor mye, og jeg følte virkelig at det var en oppbyggende opplevelse. I tillegg var de som gikk der av ungdom en utrolig kul gjeng, så vi morra oss faktisk veldig etter møtet med spill, humor og mat :)

En oppbyggende opplevelse som på alle måter har inspirert meg.

16 Comments

dagen jeg tok imot..

Personlig, Religion

Idag skal jeg fortelle om hvordan jeg fant min tro som kristen. Om kort tid skal jeg fortelle mye av den samme historien på et møte i Flekkefjord, og jeg anser denne historien som en av de som har forandret mitt liv aller mest.

Dette er en historie som er mest myntet på de av mine lesere som selv enten er kristne, eller lurer på hvordan en skeptiker kan snus til en troende. Naturligvis kan dere som bare ønsker å vite mer om meg også finne glede i historien, men jeg gidder ikke å tro at det finnes så mange i denne kategorien ;)

Det må nevnes at denne historien er skrevet på forhånd til et forum, nemlig http://fredagstreff.ning.com/forum/topic/show?id=2027194%3ATopic%3A5323, men jeg har gjennomgått hele teksten og kvalitetssikret den før jeg postet den her. Teksten er fremdeles delvis forfattet for lesere som allerede tror.

Forhistorien
Da jeg var yngre var jeg en “brennende kristen”, som var med i ungdomsarbeidet i Kirken i Dalen, og tok gjerne mikrofonen for å fortelle noen ord på møtene. Det var måten det ble gjort på før, vi fikk muligheten til å dele det man hadde på hjertet – var en koslig tradisjon. Uansett, etterhvert som jeg ble “eldre”, og kom over i “fjortenårsstadiet”, så fant jeg plutselig ut at det absolutt ikke kunne finnes noen logiske grunner til å tro at Gud finnes. Jeg falt fra, og var så helt overbevist om at det ikke kunne eksistere noen Gud lengre.

Jeg fortsatte allikevel å gå i Kirken i Dalen fordi jeg hadde fått veldig mye venner der – og jeg har alltid syntes kunnskap om religion er interessant. Og under diskusjoner med ikke-kristne kunne jeg gjerne støtte det kristne budskap og deres holdninger, fordi jeg hadde vært kristen en gang selv og forstod derfor mye som typiske ikke-kristne som aldri hadde trodd ikke kunne forstå.

Allikevel så gled jeg personlig over i en skeptiker-rolle, hvor jeg åpent sa at jeg mente alle som var kristne, enten hadde vært kristne hele livet (fra barndommen), eller opplevd noe fryktelig så de “trengte noen til å trøste dem”. Med andre ord var mitt argument at ingen hadde valgt det å tro ut fra et fornuftig perspektiv, men de hadde enten hatt enorm behov for støtte og snudde seg mot noen som kunne gi det, eller de hadde blitt indoktrinerte fra barndommen. Og når jeg diskuterte kristendommen med kristne, kunne jeg være helt motsatt fra når jeg diskuterte troen med ikke-troende – altså veldig skeptisk og analyserende.

Jeg hadde det for øvrig selv fantastisk med meg selv, og følte derfor ingen grunn til å trenge Gud. Jeg hadde god selvtillitt, en god del venner, levde et godt liv og hadde fremtidsplanene klare. Jeg var rett og slett svært fornøyd slik situasjonen var :-)

Forvirringen…
Jeg fortsatte allikevel å gå i Kirken i Dalen til jeg skulle i militæret. Da hadde jeg blitt veldig god venn med blant annet Irene Lohne, som flere av mine lesere kjenner. Vi holdt god kontakt mens jeg var borte, og hver gang jeg var hjemme fra militæret, så håpte jeg på å treffe henne.

Hun var uansett veldig god til å fortelle meg hvor glad hun var i meg. Det gjorde hun ofte direkte, og andre ganger ved å si at hun håpte jeg skulle finne Gud igjen. Jeg – som tidligere kristen – skjønte at hun kun gjorde dette fordi hun var glad i meg, og ønsket at jeg skulle få ta del i det som var og er det beste i hennes liv. Jeg sa allikevel klart fra at hun like godt bare kunne gi opp, for det ville aldri skje. Allikevel sluttet hun aldri å be for meg, har hun sagt i etterkant.

Jeg pleide å tenke mye på hvor hyggelig det var av henne å vise en slik omsorg. Jeg tror allikevel at ikke alle ville likt en slik oppmerksomhet, nettopp fordi de ikke forstår tankegangen bak det.

Uansett – jeg var i militæret, og plutselig en natt hadde jeg en helt sprø drøm. Jeg skal prøve å forklare den.

Jeg lå i gresset nedenfor en slags gressvoll. Ovenfor den vollen var det et slott, og jeg var akkurat innenfor en slags grense (i drømmer så forstår en ofte hvordan ting fungerer uten å bli forklart – dette bare skjønte jeg). Jeg visste at jeg var innenfor en sikkerhetssone, og gikk jeg utenfor denne sonen, ville jeg dø. Jeg skjønte at jeg måtte holde meg her inne for alt det var verdt.

Så ser jeg det. Et barn. Som er utenfor grensen. Jeg begynner å rope til barnet, for jeg vet det ikke er trygt der ute. Jeg roper “KOM INN DA, DU ER IKKE TRYGG DER!!!”. Jeg blir helt desperat, får vondt i hele meg, gråter, skriker, hyler, strekker meg etter barnet for å få hentet det inn i den trygge sonen. “KOM HIT DA!!!”. Barnet enser meg ikke, hører ikke etter, ser ikke på meg en gang.

Det er en helt forferdelig følelse, og den river meg i stykker.

Plutselig kommer det et lasersikte på barnet. Det sirkulerer på brystet. Jeg blir enda værre, hyler, skriker, har lyst å gå ut og hente barnet – men klarer ikke.

Forestill deg følelsen av å se et lite barn stå på kanten av et stup, og plutselig faller det utenfor… Forestill deg desperasjonen, smerten, skrekken.

Plutselig var det for sent. Jeg så det aldri, jeg bare våknet, og skjønte det..

Helt oppskaket av den drømmen, sendte jeg en kortversjon av den til den personen jeg hadde mest kontakt med for tiden – Irene. Veldig kort tid etter, så kort tid at jeg ble overrasket over at hun hadde i det hele tatt rukket å lese meldingen, fikk jeg svar.

Hun tolket det (om jeg husker riktig, og det er slik jeg har tenkt om drømmen senere) som om jeg “spilte rollen” til Jesus i drømmen. Barnet som ikke ville høre var den egentlige meg.

Det var altså “jeg” som satt og ikke ville høre, og jeg hadde nå fått virkelig føle på kroppen hvordan Jesus har det når jeg ikke ville komme til ham. Hvor sterk desperasjon og smerte Jesus føler hver dag som vi ikke kommer til ham. Ikke et sinne, ikke hevnaktige tanker om at “haha, nå kommer du til helvete, din dritt”, men smerte og tårer. Sorg og desperasjon.

Jeg hverken trenger eller ønsker andre tolkninger av den drømmen.

Jeg begynte å tenke. MYE. Hvordan kunne jeg drømme en slik drøm? Hvordan kunne hun tolke den så raskt? Og hvordan kunne en teit drøm påvirke tankegangen min SÅ mye? For første gang på 4-5 år var jeg helt forvirret..

Jeg var som sagt i militæret, og av forskjellige grunner endte jeg opp i vakten en uke før jeg dimmet. Der hadde vi en discman, og det lå masse forskjellige cd’er i vaktbua. De fleste var ett eller annet trance/teknodill, så jeg hørte gjennom en del før jeg fant en helt hvit CD. Den putta jeg i, og det var Jeff Deyo’s plate “Saturate”. En av de første sangene var en for meg velkjent lovsang, og plata inkluderte iallefall 3-4 sanger jeg hadde sunget selv i Kirken i Dalen. Derfor ble jeg litt fenget av den plata, og hørte den mange ganger mye av melankolske grunner. Samtidig syns jeg det var nesten irriterende tilfeldig at jeg fant en slik plate med alle de tankene som surret i hodet mitt.

Uansett, jeg dimmer rett før jul, og kommer hjem til Kvinesdal. Der skal jeg tilbringe det neste halvåret, og jeg fortsetter å gå i Kirken i Dalen for å treffe mine gamle venner.

Snupunktet
Jeg kan være såpass ærlig og si at jeg hadde forelsket meg i Irene etter alle de samtalene vi hadde hatt mens jeg var i militæret. Skal ikke gå mer i dybden på det, men da svært mange av gjengen fra KiD skulle til ImPuls i Stavanger på et slags seminar som gikk over en helg, deriblant henne, ble jeg med KUN for å tilbringe tid sammen med henne.

Vi reiste bort, og det var kjempehyggelig å være der. Vi snakket masse, var på møter, konserter, koste oss masse. En hel gjeng med kvindøler, sosialt som bare det.

Lørdagen skjedde noe som har forandret resten av livet mitt.

Vi var på et møte, og det var et bra møte. Nydelig musikk, bra tale, hyggelig atmosfære. Mot sluttet av møtet skjedde det som ofte skjer – de som ønsket forbønn kunne komme frem. Jeg følte som vanlig ingen ønske om det, så jeg ble sittende – mens de fleste på min rad forsvant, noe jeg syns var helt greit. Jeg bare satt og hørte på musikken og slappet av, og ventet på at de skulle returnere.

Plutselig kom det en helt utrolig rar følelse over meg. En følelse som kun kan beskrives som følelsen en får når en vet personen på siden av deg er glad i deg. En fantastisk varme i hele kroppen. Bare mange ganger sterkere. Jeg forsto ikke følelsen, og tenker at det bare er musikken som spiller meg et puss. Musikken som setter meg i en stemning eller noe sånt, så jeg prøver å ikke legge noe særlig i det. Plutselig overvelder følelsen meg, og jeg merker tårene renne nedover kinnene mine. Det er den samme gode følelsen som fremdeles “river” i meg, og jeg forstår ikke hvorfor i alle dager jeg gråter. Jeg tenker at det kanskje kunne være Gud, men jeg børster det fra meg. Jeg vet jo jeg ikke kan gå frem uten å være 100% sikker, for hvis jeg går frem så vil mine venner se at jeg har “tatt imot”, og hvis jeg ikke er sikker så blir det vanskelig å si “Nei, det var en tabbe – jeg ble overveldet av musikken”. I tillegg så har jeg fremdles all skepsisen som jeg har båret de siste 5 årene, og det er mange andre ting der og da som hindrer meg i å gå frem.

Men i lys av den drømmen jeg hadde, har jeg allerede skjønt ovenfor meg selv at jeg er litt i tvil – og derfor, uten å folde hender eller gjøre noe “synlig”, sier jeg til Gud: “Ok, Gud, du vet jeg er i sterk tvil om at dette kommer noe sted, men dersom det gjør det – og du finnes, så send meg et tegn”. Tårene presser fremdeles på, og jeg holder de fleste inne. Å holde tårer inne fører alltid til hodepine, og jeg begynner å merke at den presser på nå. Så jeg bestemmer meg for å komme meg ut på toalettet og grine ut det som grines ut måtte, og på den måten unngå at vennene mine skal se at jeg gråter når de returnerer til stolene sine. Så jeg går ut av raden min, snur mot baksiden av lokalet, og sikter på utgangen.

Plutselig kommer det en mann opp på scenen; jeg ser det ikke, men hører plutselig ordene (ca):

“Jeg har fått et budskap fra Gud. Et viktig budskap. Det er en person her inne som hører at Gud roper på ham, men som bare ikke forstår det. Det er som om denne personen står bak et stort kornfelt, og alle kornaksene er som store pillarer som hindrer ham i å komme frem til Gud. Men ikke bekymre deg, Gud vil legge ned disse kornaksene og gjøre veien lett å komme frem på.”

Allerede etter de to-tre første ordene skjønte jeg at budskapet var til meg, så jeg stoppet og snudde meg mot scenen. Alle ordene stemte 100% med hvordan jeg følte det.. Jeg ble utrolig skremt av dette. Kanskje Gud virkelig finnes, og nå hadde gitt meg det svaret jeg ba om? Var det så enkelt? Et lite øyeblikk fantes det ingen tvil i meg, så jeg gikk fremover. NÅ skulle jeg frem og møte Gud. Ingen tvil. To sekunder senere angret jeg, og snudde inn på raden min igjen. Dette kunne ikke være sant, det kunne jo ikke finnes en Gud. Var det bare tilfeldigheter? Det måtte jo være tilfeldigheter, Gud er jo et menneskeskapt fenomen, og alt dette er placebogreier som hjernen min skaper selv! Plutselig treffer nærværet meg igjen. Kjærligheten overvelder meg igjen, og tårene kommer. Jeg fatter ingenting, men det er som om en stemme roper “Jeg elsker deg, Samuel” inni meg. Jeg reiser meg. Det er ingen tvil. Jeg går frem.

Når jeg kommer frem, møter jeg et lite tynt trådgjerde. Jeg tenker at hvis jeg bare står bak dette gjerdet, så kommer det snart noen til meg og spør om jeg vil ha forbønn. Ingen kommer. Jeg står der 5-10 minutter. Har jeg misforstått? Burde jeg bare snu? Plutselig sier noen på scenen: “Husk folkens, at dere må gå forbi det lille gjerdet som er satt opp for å få forbønn. Så bare gå rett over det, så vil noen komme til dere”.

Enda et tegn? I believe so..

Så jeg går over, en mann kommer til meg og sier han allerede har bedt for meg – vi går og snakker sammen, jeg får et nytestamente, litt informasjon, litt av mye forskjellig. For meg var dette et lite antiklimaks – jeg trodde det var nå det “store” skulle skje. Den virkelige reaksjonen kommer faktisk først når jeg kommer ut og treffer vennene mine igjen. Tårene spretter, smilene skvetter, klemmene treffer. Den dagen, den kvelden, det punktet i livet mitt – har forandret meg for alltid.

Jeg takker Gud for at han var så konkret med meg! Han visste akkurat hva jeg trengte, og gjorde det som trengtes – OG mer. Og jeg vil alltid takke Irene, for uten hennes kjærlighet og tålmodighet ville jeg nok aldri møtt Jesus.

Nota Bene: Til skeptikerene
Jeg er fremdeles skeptisk og analyserende. Jeg leter fremdeles etter “hull”, bare av en annen motivasjon nå enn før. Jeg er naturligvis inneforstått med at alt dette kan være en “misforståelse”, og at alt dette garantert kan bortforklares med tilfeldigheter og placeboeffekt hvis man ser på hver enkelt lille episode. Jeg både forstår og aksepterer at det kan se slik ut for deg. Jeg kommer allikevel alltid til å være personlig overbevist om at disse episodene totalt sett ikke kan være tilfeldige. Det har forandret mitt liv, og det er noe ingen logiske argumenter kan sloss mot.

Og til syvende og sist handler det jo om tro…

Jeg er veldig interessert i å høre litt om hva du syns om denne teksten, og eventuelt hvordan du selv har kommet frem til din egen overbevisning.

5 Comments

intoleranse er som en vegg!

Religion, Samfunn

Jeg tror på Gud. For noen er kanskje det tydelig via de andre innleggene i bloggen, for andre er det kanskje mindre tydelig. Nå kan dere være sikre.

Det jeg har bitt meg merke i ved mange som deler min tro, er en bitende arroganse eller intoleranse ovenfor andre mennesker. En holdning som sier at “jeg er best, jeg vet best, haha!”. Og jeg har alltid lurt på hvor denne holdninga kommer fra. Jeg vet det fremdeles ikke.

Intoleranse?
Hva vil det si å være intolerant som kristen? For meg går det litt på hvor flinke vi er til å kritisere de med andre holdninger enn oss. Holdninger til sex. Alkohol. Festing. Og så videre.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har deltatt i diskusjoner hvor det har vært svært negative holdninger rundt det at “noen gjør sånn og sånn, og det gjør jo ikke vi. Så da er de fyfy, mens vi er hellige”. Denne holdningen er ufattelig farlig. Det er nemlig slik intoleranse blant kristne oppfattes hos de som ikke deler min tro. At vi går rundt med våre hellige dømmepinner og smekker til de som ikke gjør som vi mener er riktig.

Fariseerne
I Bibelen beskrives det en gruppe kristne som kaltes fariseere. De mente det at dersom de oppførte seg tilsynelatende perfekt, ville de komme til himmelen lettere. De så på seg selv som gode kristne, og var sikre på at de ville fint komme til himmelen og slikt. De hevde seg over andre mennesker.

Jesus satte dem temmelig bra på plass når han fortalte dem at man ikke komme til himmelen ved handling, men ved tro. Egentlig en morsom del av Bibelen, løst oversatt sier Jesus “Halloooo, take a chill-pill, det er vel og bra at dere holder budene, men bare husk på at det er det indre som teller, ikke det alle andre ser”.

Dette innlegget handler om de moderne fariseerne..

Hvilken effekt har det?
I tillegg merker jeg det så utrolig godt når jeg snakker med folk. De oppfatter kristne som dømmende og ovenpå, og vil absolutt ikke ha noe å gjøre med folk som har en slik holdning til sine medmennesker. Det fører til at de trekker seg bort fra kristne, og igjen i sin tur dømmer kristne fordi de er så intolerante.

Innvandrer-effekten.
Her møter vi da innvandrer-effekten. En utrolig urettferdig effekt som sier at dersom én innvandrer gjør noe galt, gjør alle det. Alle kristne prester har jo sex med mindreårige barn, det sier seg jo selv… Alle kristne dømmer de som ikke er kristne. Alle muslimer er terrorister.

Altså, når en kristen oppfører seg som dømmende eller intolerant, reflekteres det på veldig mange andre kristne, og det blir en barriere som er veldig vanskelig å bryte. Effekten blir at en ikke-kristen lettere trekker seg unna en kristen, av irritasjon over “kunnskapen” om at den kristne sannsynligvis legger merke til alt det negative en gjør, og tenker “Hah, han kommer til hællvete”.

Det skaper et skille som gjør at en som ikke tror heller leter etter argumenter for å slippe å dras inn i et “fælt og dømmende fellesskap”, enn å undersøke saken objektivt.

I tillegg gjør man seg selv til en skyteskive, hvor man kan oppleve at andre nærmest håper du gjør en feil så de kan ta deg på det.

Magnus
For første gang vil jeg dra frem et konkret menneske. Magnus er like gammel som meg, men er allikevel et forbilde for meg. Han er selv kristen, og “alle” vet det. Allikevel er det ingen som føler at han retter pekefingern mot dem, for han finnes ikke dømmende. Jeg har faktisk hørt ham bli omtalt som en “kul kristen” av folk som ikke er kristne selv, men som kjenner ham.

Nettopp fordi man kan henge med ham uansett hva man tror, diskutere hva man vil, være kritiske til hva man vil, og snakke hvordan man vil. Uansett hva man gjør av “vanlig” oppførsel, så vil ikke han få opp pekefingeren og fortelle deg at slikt er teit, dumt eller galt.

Han gjør det bare ikke selv…

But how?
Og der er for min del målestokken på hvordan jeg mener kristne bør være.

Ikke være dømmende, men forsøke å være gode forbilder. Akseptere andre som de er. Være med dem. Ikke trekke oss unna vanlig sosial oppførsel, som byturer og fester. Vi bør ikke snakke dritt om hva galt andre gjør. Vi bør ikke fremstille oss som noe bedre enn andre, for det er vi virkelig ikke. Jeg er IKKE perfekt. Langt derifra, jeg gjør mange feil!

Men vi bør fokusere på det positive ved andres oppførsel, ikke det negative.

En oppfordring
Jeg avslutter med en oppfordring til alle som leser dette, samt til ham som skriver det:

Behandle de rundt deg som du selv ønsker å bli behandlet. Vær tolerant, inkluderende og positiv. Prøv iallefall :D

18 Comments

all…makt?

Religion

Allmektig. Allmektighet. Smak på ordene.. Det er vanskelig å tro de betyr noe mindre enn at noen har all makt. Idag skal jeg prøve å argumentere imot det.

I Bibelen nevnes det flere steder at Gud er allmektig. At Gud har makt til å gjøre hva han vil, når han vil. Og jeg er jo ikke i noen posisjon til å si at Bibelen tar feil, som vanlig. Hva om jeg påstår at Bibelen har rett, men at det er en sannhet med modifikasjoner? Blir det like galt?

For jeg tror virkelig på alle måter at Gud hadde all makt i starten. Han var den eneste, den allmektige, og kunne gjøre og skape hva han ønsket. Noe han gjorde. Han skapte jorden, planetene, stjernene, dyrene, plantene og oss. Mennesket skapte han i sitt bilde. Gud den allmektige skapte et vesen likt seg selv. Her kommer sakens kjerne.

Han gav oss fri vilje!
Når Gud skapte menneskeheten, gav han oss fri vilje. Vi fikk selv bestemme om vi ville “spise eplet”. Det betyr at vi nå hadde makt til å bestemme over oss selv. Det betyr også at Gud ikke lengre kan gjøre helt som han vil. For Gud kan ikke gå tilbake på et løfte. Det er en begrensning som ligger i hans natur. Så idet Gud har gitt en gave, kan han ikke ta den tilbake. Så den frie viljen er en helt utrolig sterk gave. Tenk litt over hvor stor pris du satte på å få bestemme selv når du ville legge deg. Et lite og flåsete eksempel, men allikevel illustrerende :)

Jeg vet jeg har nevnt den frie viljen i en annen diskusjon, men jeg tror det beviser hvor stor den gaven nettopp var. Se hvor stort offer Gud gav bare i form av skapelsesverket. Han gav fra seg muligheten til å kjenne både all fremtid og å gjøre som han vil. Det er utrolig stort offer, som jeg tror mange ikke tenker over. Og sikkert enda færre som bryr seg om ;)

Men stemmer dette med Bibelen?
Jeg mener det. Jeg mener at Gud, selv om han har fordelt litt av sin makt til oss mennesker, så er han fremdeles allmektig, fordi det er han selv som har valgt å gi oss denne makten. Dermed er det å se på som en delegering*. Han har delegert ansvaret nedover i “the chain of command” til oss. Det var noe han gjorde frivillig, ergo innenfor rammene for sin egen allmakt.

I praksis er jo dermed ikke Gud allmektig, da vi selv har mulighet til å velge annerledes enn hva Gud ønsker – men her ligger jo også betingelsen for kjærlighet; fri vilje. Og derfor måtte Gud gi oss fri vilje.

Han var allmektig, og skulle menneskerasen plutselig forsvinne så ville han igjen være allmektig i ordets rette forstand.

Hvorfor måtte Gud gi oss fri vilje?
I følge Bibelen skapte Gud mennesket for å ha samvær med menneskerasen. For å dele sin skapelsesmulighet, sin glede, sin humor og sin eksistens med levende frie vesener som selv kunne forstå omfanget av hans skaperverk. Først og fremst for å dele sin kjærlighet. Og ønsket om at den kjærligheten skulle være ekte og gjensidig, gjorde at Gud ikke kunne skape roboter som ikke tenker selv, men derimot måtte han skape frie og tenkende mennesker. Og heri ligger den frie viljen; den gir oss mulighet til å gjøre hva vi vil, vi kan tro eller ikke tro. Elske eller hate.

Gud måtte gi oss fri vilje for at vi skulle kunne elske. Ham. Hverandre. Skaperverket. Det var forutsetningen for at Gud ønsket å skape oss. Å dele alt med noen som forstod omfanget og ønsket å sette pris på det.

Kan han ta det tilbake?
Har Gud makt til å ta det tilbake? Såklart han har. Han kan gjøre som han vil, i teorien, så ja – han har makten. Men å ha makten er ikke nødvendigvis det samme som å ha muligheten. Som sagt mener jeg at Guds løfter er ugjenkallelige. Han KAN ikke trekke tilbake et løfte. I praksis betyr dette at Gud ikke kan ta tilbake den frie viljen.

Hva er konsekvensen av den frie viljen i praksis?
Hitler
Ghandi
Stalin
Mor Theresa

Konsekvensene er enorme, på begge sider av skalaen. Ved å ha fri vilje til å elske, har vi også fri vilje til å hate. Gud kan ikke begrense dette uten å gjøre oss til roboter. Det er en risiko HAN tok da han skapte mennesket. Og det er en risiko han selv lider på grunn av idag.

Poenget er; den frie vilje innebærer i tillegg til store muligheter en stor risiko. Slik er det jo alltid. Stor risiko i de invisteringene som kan gi stor avkastning. Det samme gjelder for Gud.

Oppsummering :)
Guds allmakt er begrenset av hans eget ønske om at vi skulle ha fri vilje. Det betyr ikke at Gud ikke er allmektig, men igjen at jeg tror vi har tolket ordet allmektig feil. At ordet allmektig, på samme måte som allvitende, betyr at han har all makt i forhold til hva som går an å ha. Og det er Gud selv som har satt den begrensningen.

Uansett er det fremdeles Gud som har mest makt, ingenting kan rokke ved det, så lenge vi forutsetter at Gud finnes :) Det gjør jeg :)

10 Comments

Religion vs. Vitenskap

Religion, Vitenskap

Jeg deltar flittig i diskusjoner på nett om religion og vitenskap. Både diskusjoner inad i troen, og diskusjoner med mennesker som ikke deler min tro i hele tatt. For min del er dette med på å bygge opp min tro; det å finne logiske argumenter som understøtter min tro, som ikke kun er basert på bibelvers. For å argumentere med bibelvers er nesten en umulighet i diskusjon med de som lar seg styre av vitenskapens hypoteser og teorier.

Typer debutanter
I den sammenheng har jeg kommet over flere typer mennesker. Blant annet en type mennesker som klassifiseres som Kreasjonister*. Dette er da en betegnelse på mennesker som da tror at Universet ble skapt på 6 menneskedager, at jorden kun er ca 6500 år gammel, og diverse andre slike fundamentalistiske* antakelser som baserer seg på at man skal lese bibelen bokstav for bokstav, ikke billedlig. Jeg har også kommet over ateister* som er så arrogante at de kaller religiøse mennesker for løgnere og idioter, og som sier det ikke finnes noe fornuftig argument for å si, eller grunn til å tro at det finnes en Gud. Så har vi også de i midten av begge sider. Evolusjonister som mener det er greit at de religiøse tror, så lenge de ikke maser på andre om det. Religiøse/kristne som tror bibelen er en rettledning, men ikke nødvendigvis skal leses bokstavelig, og at vitenskapen delvis har rett, men ting som evolusjonsteori og big bang bare er tull.

Personlig tror jeg begge gruppene har veldig mange gode poenger. For eksempel må vi jo huske at Big Bang er fortsatt “bare” en teori*. For all del, den er langt mer enn en hypotese*, da svært mye forskning tyder på at det har vært en eller annen hendelse svært lik den som allment er kjent som The Big Bang. Sånt sett er vitenskapsmenn generelt veldig enige i at dette er den mest sannsynlige modellen. Samme gjelder evolusjonen.

For å fort nevne kreasjonistene; jeg mener de gjør kristendommen en enorm bjørnetjeneste. Påstanden om at jorden kun er 6500 år gammel, noe som strider mot absolutt alt av fornuftig sans, forskning og arkeologi, er kun med på å distansere ikke-kristne mennesker fra alt det som kalles tro. Det er en tankerekke som jeg mener burde blitt utformet og skjult inad i hemmelige sekter. Dessverre er det nokså mange som faller inn i kategorien ‘Kreasjonister’.

Da er jo det store spørsmålet; hvordan skal vi kristne forholde oss til hva en stor samling av de mest utdannede og intelligente mennesker på planeten gjennom år har kommet frem til. Jeg mener vi i det minste bør forholde oss svært ydmykt til det. For påstandene deres er ikke grunnløse.

Jeg sier ikke at alt vitenskapen produserer er korrekt, og heller ikke at vi må sluke alt de sier. Jeg sier vi bare bør forholde oss til det på et saklig grunnlag.

Kan vi kombinere troen på The Big Bang med troen på Gud?
Jeg har valgt mitt ståsted med en Ole Brum holdning; ja takk, begge deler.

Jeg tror på Gud, jeg tror at Jesus har levd og dødd for min skyld, og at han stod opp igjen. Jeg tror Gud har mulighet til å gjøre veldig mye utenfor det som vitenskapen kan bevise. Jeg tror fremdeles han i så stor grad som mulig holder seg innenfor naturlovenes grenser. La meg forklare!

Jeg tror på The Big Bang. Jeg tror også på Evolusjonen. Dette kan jeg tro, fordi jeg tror Gud ønsker at vi mennesker skal TRO på ham. Ikke vite. Dermed har han skapt en verden som jeg oppriktig tror vi en dag vil kunne forklare opprinnelsen til helt og holdent ved hjelp av vitenskapelige beviser, helt fra The Big Bang. Jeg tror ikke vi vil klare å forklare hva som er utgangspunktet, altså hva som forårsaket smellet, da jeg ikke tror vi mennesker noensinne vil kunne forstå konseptet “Evighet”. For noe må jo ha eksistert som førte til det svære smellet.

Jeg tror dermed at Gud kan ha iscenesatt et svært smell (noe som gjør han til årsaken), og påvirket skapelsen av universet slik at vi fikk jorden akkurat perfekt i forhold til Solen, som gav oss vekstvilkår. Dette var alt som skulle til. Så lot han planeten ta form, planter og trær vokse frem. Gjerne med påvirkning fra Ham, men allikevel innenfor vitenskapens forklarlighet. Og da han så menneskerasen var godt nok utviklet til å tåle det, lot han en ny gren av evolusjonen vokse frem, og skjenket dem intelligensen som gave. Og idét dette skjedde, fikk vi fødselen av de som nå er kjent som “Adam og Eva”.

På denne måten kan akkurat det bibelen beskriver ha blitt skapt, på akkurat den måten Gud ønsker, samtidig med forutsetningen at vi mennesker aldri vil kunne bevise Guds eksistens. Og jeg tror ikke det konflikterer med Bibelen.

Dette er nemlig kun min hypotese basert på dagens vitenskap og med fundament i min tro og overbevisning om at Bibelen inneholder en skapelsesberetning som kun er ment som en veiledning og ikke skal tolkes bokstavelig.

Sumeerne
Tankegangen rundt at den intelligente menneskerasen er rundt 6500 år gammel er ikke helt out of line heller. De eldste tegnene vi har på en sivilisert befolkning med skrift/tegnespråk, er ca 6500 år gamle, og idag kjent under navnet “Sumeere”. Av det jeg har lest og hørt om dem, har de hatt nesten unaturlig mye kunnskap om skapelsen, blant annet skal de ha visst hvilke farger visse planeter har, samt hatt kjennskap til hvordan DNA ser ut. Dette har naturligvis ledet til masse konspirasjonsteorier om at en utenomjordisk rase har satt menneskerasen til jorden for at vi skal dyrke planeten og være deres slaver når de returnerer (og her er også en av opprinnelsene til endetidsprofetiene om 2012). Herfra skal Sumeerne ha fått kunnskapen om bl.a. universet og DNA’et. Naturligvis tror jeg ikke på dette, men det er interessant allikevel :)

Til slutt
Poenget med denne bloggtråden er ikke å overbevise deg om noe som helst av den vitenskapelige modell, eller å gi videre noen av mine overbevisninger. Hensikten er rett og slett å si at vi bør være ydmyke ovenfor vitenskapen, og heller søke etter å bake det inn i vår tro så langt det er mulig, fremfor å forsøke å motbevise den. For ovenfor de tusener av vitenskapsmenn som er enige, kommer vi til kort.

For meg er det iallefall viktig å ha tatt et standpunkt på dette. For det er så altfor lett å komme i tvil dersom en overbevist kristen møter en overbevist ateist med sine argumenter. Andre ganger kan en litt saklig tankegang være alt som trengs for å åpne et sinn.

Hva tenker du?

22 Comments

Vet Gud alt?

Religion

Gud er allmektig og allvitende. That’s a known fact blant oss som tror på Gud. Det står jo i Bibelen :)

Men hva betyr det? I dette innlegget skal jeg forsøke å forklare mitt syn på Guds allvitenhet.

For mange så betyr dette at Gud vet absolutt ALT. Hva du gjorde igår, hvem du tissa på da du var 4 måneder gammel, hvor mange hårstrå du har på hodet, og ikke minst hva du vil ha til middag 15 år frem i tid. At Gud er allvitende, betyr for mange at Han kjenner våre tanker før vi tenker dem. At Han kjenner våre valg før vi har tatt dem. At Han kjenner våre valg før vi i det hele tatt vet at vi må ta nettopp det valget.

Jeg tror med sikkerhet jeg kan si at over 50% av de kristne tror nettopp dette, sannsynligvis mye høyere enn dette også. Dette er såvidt jeg vet det vanlige synet blant kirker og menigheter, hvor hver kirke har “autoriteter” som garantert har lest bibelen mer enn hva jeg har gjort. Jeg prøver ikke å utfordre hverken deres autoritet eller kunnskap. Jeg prøver bare å utfordre deres forutintatthet.

For har dette rot i hva Bibelen faktisk sier?

Mange som leser Bibelen, leser den med øynene til foreldrene, presten, pastoren eller en eller annen autoritet som allerede har forklart dem meningen med ordet de leser. Slik er jeg overbevist om at det har vært veldig lenge. I effekt blir det en slags “arvetro”; man beholder en overbevisning som ikke nødvendigvis er riktig, bare fordi den er gammel. Det er denne delen av troen jeg protesterer på. Jeg syns det er kjempeviktig å være kritisk og danne seg sine egne reflekterte meninger :) Men det er min mening, forsåvidt godt noen er uenige :D

Jeg mener at Gud vet alt. Alt som er mulig å vite, uten begrensninger. Alle ting som skjer, over alt i universet. Alle setninger vi sier. Alle tanker vi har. Gud kjenner skaperverket inn og ut, og vi er en del av det. Det vil si at jeg tror Gud vet langt mer enn hva vi kan samle sammen av informasjon. Jeg tror også han kan forutsette en del av fremtiden, basert på at han kjenner oss så utrolig godt som han gjør.

Akkurat som du kan. Du er med en venn på pizzeriaen, og dere skal bestille brus. Dersom du kjenner din venn, så VET du at han vil velge Cola, fordi han har alltid drikker Cola. Da kan du forutse (med en mulighet for å ta feil, men allikevel med en viss sikkerhet) at din venn vil velge Cola idag også. På samme måte, men i langt større grad, tror jeg Gud kan forutse våre handlinger uten at de blir begrenset av det. Eller jeg mener kanskje heller at han kan sette opp en sannsynlighet for valgene, og vite konsekvensene av dem.

Du skjønner det, at sikker viten om vår fremtid kan ikke Gud ha ettersom han har gitt oss fri vilje. Den frie viljen betyr at vi selv har makt til å styre vår fremtid. Dersom Gud kunne forutse ALT, ville vi ikke hatt fri vilje, for vi hadde da ikke hatt mulighet til å endre vår egen fremtid. Alt ville vært skrevet i stein.

Det som for meg “beviser” dette, er beretninger fra Mosebøkene. Gud skapte mennesket, vi syndet, han kastet oss ut i “verden”. Vi drepte, ødela, tilba avguder, døde. Vi gjorde så mye ondt, at Gud så at ondskapen hadde tatt over våre hjerter. Nå husker jeg ikke nøyaktig bibelvers, men Gud ANGRET å ha skapt menneskene. Det står svart på hvitt i Bibelen. En allvitende Gud kan ikke angre noe han visste ville skje. Han visste nok om muligheten, for all del, men jeg tror ikke han skapte oss med kunnskapen om at mennesket ville bli så fordervet at han måtte utslette alle bortsett fra en liten familie. Jeg tror ikke Gud ville skapt mennesket om han hadde visst han måtte sende så mange av oss i den sikre død på en så smertefull måte.

For meg så er dette bevis nok, selv om det også er flere ting som understøtter mitt synspunkt i Bibelen.

Og for all del, jeg ønsker ikke å sverte Gud på noe som helst vis. Jeg tror ikke Gud begrenses på noe som helst vis av oss. Men det faktum at ham selv har gitt oss løfter, fratar ham litt makt, da han faktisk blir nødt å holde disse løftene. På det viset har Gud gitt oss løfte om fri vilje, og dermed kan han ikke gå på akkord med dette, uten å i så fall gå bort fra sin status som ufeilbarlig – noe igjen Gud ikke kan gjøre.

Det er flertallets oppfatning av konseptet allvitenhet jeg protesterer på, ikke Gud.

Dersom Gud hadde kjent all fremtid fra dagenes morgen, og hvor mye lidelse skapelsen ville betydd, kunne jeg ikke trukket noen annen konklusjon enn at Gud måtte være ond. Og det tror jeg ikke han er…

Men jeg tror fremdeles at Gud er allvitende :) Men at allvitenhet begrenser seg til alt som er mulig å vite.

14 Comments

Those nasty words

Religion, Samfunn, Språklige finurligheter

Jeg har et litt atypisk* syn på banning..

Banning er et tegn først og fremst på manglende ordforråd. Det tror jeg de fleste er enige om. Hvis det adjektivet du bruker mest er “jævla”, “helvetes” eller “satans”, så tror jeg du vil ha godt av å krydre opp samlingen din av beskrivende ord. Banning er såvidt jeg kan se på alle måter en uvane, nettopp fordi det er stygt og ensformig.

Allikevel stiller jeg meg veldig spørrende til at banning er direkte galt. I kristne sammenhenger sier man ofte at det er galt å banne fordi man påkaller djevelen, noe jeg er 100% uenig i. I beste fall kan jeg akseptere at man utfører billig markedsføring for djevelen, ettersom man sier hans navn i en eller annen form, og dermed blir folk gjort oppmerksom på hans eksistens. Og kanskje djevelen på en eller annen måte setter pris på denne PR’en, og da forstår jeg delvis synspunktet om at banning er galt.

Jeg er fremdeles uenig i at man påkaller noe som helst. For det handler for min del om mindsettet som ligger bak det man sier. Når banningen oppsto, og mennesker begynte å bruke det vi idag kjenner som banning, da tror jeg nok gjerne at ordene ble brukt av en konkret grunn. Forbannelser, djeveldyrking, eller i en eller annen form for “ondskap”. Og det ser jeg jo såklart at er galt, og at alle burde holde seg unna. Dessverre er saken den idag at banning har fått innpass i dagligspråket, og det sier seg vel nesten selv at det ikke dreier seg om djeveldyrking når en 12-åring sier “Haha, fy faen, fotballkampen i går var helt rå!”.

Veldig mange har også funnet et alternativt ord for å ikke banne, men fremdeles ytre ord som alle assosierer med nettopp det “stygge” ordet.
Å inni helsike/helgoland!
Å Sara!
Fy farao/fabian!
Jækel!
Grævlig bra!
Disse ordene her er jo latterlig utdaterte, men poenget er at tankegangen bak bruken av ordet er nøyaktig likt. Og så lenge vi bruker tro som begrunnelse til ikke å si det, og Gud ser rett til hjertet, spiller det ingen rolle hva munnen ytrer så lenge meningen bak ville vært uforandret om ordet vi sa var “faen” eller “satan”.

Jeg syns nesten det er hyklerisk å tro at det er noe bedre å si “grævlig” enn “jævlig”, for alle vet hvilket ord du tenker på men unngår å si.

Poenget mitt er enkelt; det handler som sagt om mindset. I dag har banning blitt et språklig virkemiddel, og ordene har mistet sin opprinnelige mening. Det handler ikke lengre om målrettet bruk av ordene i ond sammenheng, men om å bruke ord som har falt inn i dagligtalen. Syns jeg det er dumt? Så absolutt, og jeg prøver på ingen måte å oppfordre noen til å banne. Jeg prøver bare å utfordre konvensjonen om at banning er verre enn å bruke disse erstatningsordene . Skal man først la være å banne, bør man finne erstatningsord som faktisk tilhører det norske språk.

“Veldig bra” kan lett erstatte “jævlig bra”, bare for å komme med et eksempel.

Og selv om mindsettet kanskje er likt uansett, og det dermed sånt sett sannsynligvis ikke spiller noen rolle ovenfor Gud, slipper man markedsføringseffekten samtidig som man stiller seg selv i bedre lys.

Jeg tror nemlig de fleste er enige i at banning er en stygg uvane…

Et lite tilleggsavsnitt, brakt på banen av “den pene Ü”:
Banneord som inkluderer ordet Gud, som for eksempel herregud, er sett fra et bibelsk perspektiv galt. Det forstår og aksepterer jeg, ut fra de ti bud; “Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn”. Jeg har allikevel en pekefinger å rette, og det går på argumentasjonen som ofte blir brukt mot denne form for banning.

For det blir ofte sagt at Gud hører du snakker til ham, og blir trist når han da skjønner at det ikke var han du ville snakke til. Dette er for meg et søndagsskoleargument som ikke har rot i virkeligheten, for ettersom Gud faktisk kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, så må han jo VITE at ordet blir brukt i uttrykksform, og ikke som en kommunikasjonsstarter.

For meg er påstanden om at Gud blir trist fordi han tror vi snakker til ham, ensbetydende med at Gud ikke kjenner oss like godt som bibelen beskriver. Jeg tror Gud kjenner meg, ergo kan jeg ikke akseptere den tankegangen.

13 Comments
« Older Posts
Newer Posts »



Bloggurat