Facebook er et fantastisk samfunn. Jeg digger det, rett og slett, det gir meg kontakt med en del av vennene mine som jeg ikke har daglig sosial samkvem med, men som jeg allikevel setter pris på å holde kontakten med. I tillegg så er det også hyggelig å vite litt om hva de driver på med, når de gifter seg, når de får barn og så videre. I mange tilfeller ville jeg ikke visst dette om det ikke var for Facebook.

Samtidig har jo medaljen en bakside; for nå har det kommet en HELT ny plattform for kjedemeldinger, og det finnes utrolig mange godtroende fjols der ute uten noen form for basiskunnskaper. Det irriterer meg! Med jevne mellomrom dukker det opp en eller annen gruppe, melding, veggpost eller liknende som sier at nå skal Facebook koste penger, nå skal Facebook legges ned, nå skal Facebook kaste ut medlemmer og så videre.

Denne fikk jeg i går:

“Jeg beklager å måtte sende denne! Svar Facebook er nylig blitt svært overpopulated har det vært mange klager på at Facebook er blitt svært tregt. Rapporter viser at årsaken er at det er for mange ikke-aktive Facebook medlemmer og på den andre siden, for mange nye Facebook-medlemmer. Vi vil sende denne meldingen rundt for å se om medlemmer er aktive eller ikke. Hvis du er aktiv kan du sende meldingen til minst 15 andre brukere. “Kopier Lim inn” for å vise at du er fortsatt aktiv. De som ikke sender denne meldingen innen 2 uker vil bli slettet uten nøling for å skape mer plass. Send denne meldingen til alle dine venner og å vise meg at det fortsatt aktiv, og du vil ikke bli slettet. Grunnleggeren av Facebook,Mark Zuckerberg”
Denne meldingen ble sendt til nøyaktig 15 andre brukere på Facebook.

For ikke å nevne de utallige stavefeilene og oversettingsfeilene, er det en utrolig stor logisk brist i denne meldingen! Nemlig det at et nettsamfunn som Facebook, som har antall medlemmer som markedsføringsargument, skal slette noen av sine medlemmer uten svært gode grunner! De lever jo på disse medlemmene!

I tillegg vet de aller fleste at av alle problemer man møter på nett, så er ikke lagringsplass et av dem. Det er en grunn til at både Gmail, Yahoo-mail, Hotmail og andre diverse mailklienter tilbyr flere gigabyte med gratis lagringsplass til hver av oss. Lagringsplass er noe av det man har lettest tilgang på i Internettverden idag, det blir nærmest kastet etter en. Nå viser det seg jo faktisk at noen tror at Facebook, multimilliardkonseptet Facebook, har problemer med lagringsplassen..? Folk tenker ikke langt…

For ikke å nevne at Facebook har sidene sine fulle av reklame, og for hver gang noen av dere klikker på en av dem, tjener eierne en ålreit slump. I know, jeg har reklame selv på bloggen, og for hvert klikk som mine lesere tar, tjener jeg et par kroner. Det er ikke småtterier det er snakk om, reklame på nett er big bisniss.

Sist men ikke minst skal jeg påta meg gleden det er å fortelle hvordan aktivitet spores i et nettsamfunn. Det er uhyre enkelt, og krever utrolig lite aktivitet egentlig. Hver gang du gjør noe som helst på Facebook, registreres det. Pålogging er én av disse aktivitetene som forteller Mr. Mark Zuckerberg at du har vært aktiv. Å lese en melding er en annen aktivitet. Å skrive en veggmelding er en tredje. Å klikke på en link, en annen bruker, en applikasjon er også en aktivitet. Med andre ord; det krever ingen videresending på Facebook, spesielt ikke til et spesifikt antall, for å se at du er aktiv. Kjære Facebook-bruker, det er nok at du logger deg inn.

Til slutt

Jeg prøver ikke å fornærme deg. Jeg antar at du ikke er en av de som videresender slike meldinger. Jeg antar du er en av de som skjønner at det er bullshit. Jeg vil bare oppfordre deg om å sende de av dine venner som TROR på slikt, lenken til denne bloggen. Kanskje de da vil forstå at konseptet kjedemeldinger enda eksisterer. At man bør sjekke sine kilder før man sender meldinger videre til alle sine venner. Det hadde for eksempel vært utrolig lett å finne ut at denne meldingen ikke inneholdt et fnugg av sannhet; for en så stor aksjon i verdens største nettsamfunn hadde fått utallige medieoppslag.

Så kommer spørsmålet; hadde du sendt den videre?

Foto: Vg.no

Denne kvinnen har tatt 15 aborter i løpet av 16 år. Hun skrev en bok om det, og er nå redd for hatbrev. Jeg kommer ikke til å skrive noe til henne, men jeg forstår hver enkelt som gjør det. Å ta livet av mennesker for å skade seg selv er det dummeste jeg har hørt om. Du kan lese saken her om du er interessert.

Kanskje jeg burde føle sympati* for henne? Det er dét avisoppslaget legger opp til. “Stakkars jente, moren tok selvmord, brødrene ble heroinavhengige, hun ble forført av en eldre professor, hun skammet seg, hun hadde selvmordstanker, det kan ha vært et rop om hjelp”. Som jeg har sagt før, er jeg i prinsippet imot abort, men jeg kan i noen situasjoner forstå at en kvinne velger det. I tilfellet til Irene Vilar ville det heller ikke hjulpet om mannen fikk være med å bestemme, som jeg har argumentert for før, siden han tydeligvis ville det samme. Spørsmålet jeg stiller meg, er hvor i alle dager tankegangen rundt prevansjon var hen.

“I begynnelsen tok jeg p-piller, men ville droppe dem et par dager eller en måned. Jeg kunne få menstruasjon og bli trist, eller oppdage at jeg var gravid og bli redd, men også spent, forklarer Vilar.”

Hun er bekymret for hat-mail og har opplevd at noen har gitt uttrykk for hatske holdninger ovenfor henne. Jeg skjønner det godt. Jeg merker det selv, jeg føler et utrolig avsky for slike mennesker, som gang på gang bruker abort som prevansjon, og som ikke har noen form for følelsesmessig kontakt med livet de bærer på. Spørsmålet er bare: Burde slikt være lov? Burde det ikke finnes en øvre grense i det minste, så lenge ikke abortene har medisinsk grunnlag? Jeg syns det, hun er nok ikke det eneste eksemplet på jenter som har tatt svært mange aborter…

Hva syns du?

Jeg hører en sprudlende latter, og øynene åpner for første gang denne morgenen. Caroline, min kjære datter på seks, hopper i senga mi, hyler av latter og roper “Stå nå opp, pappa, jeg vil se barnetv med deg!”. Jeg smiler, setter meg opp, og drar henne inn i armene mine. Jeg kjiler henne litt mens jeg ler og sier “Jeg har jo sagt du aldri må vekke pappa så tidlig på søndagene! Hahaha, nå tar jeg deg!” så løper jeg etter henne og ut til tv-en, slår den på og setter meg ned med henne. Alarmen ringer og jeg sperrer opp øynene, for en utrolig irriterende lyd å våkne til.

“Jeg vil ha leverpostei på den ene! Og masse Nugatti på den andre!”. Jeg smører brødskiver til frokost, og hun smiler når jeg tar en god klatt sjokoladesukker på den ene skiva. “Da må du pusse tennene godt etterpå, Caroline, okei?”, sier jeg mens jeg holder nugattiskiva i hånda og hun hopper og strekker seg etter den med hendene. Jeg står ved kjøkkenbenken og setter tennene i en skive med makrell i tomat med majones på.

“Pappa, hvorfor pusser vi egentlig tennene våre?”. Caroline ser opp på meg mens hun rister febrilsk i tannbørsten for å få like mye skum rundt munnen som jeg har. “Hvis ikke kommer Karius og Baktus og ødelegger tennene dine. De ser snille ut, men egentlig så er de slemme mot tennene dine og ødelegger dem slik at du må ha gebiss slik som bestemor!” Hun skjærer en grimase. “Ææææ, gebiss er sjipt, det faller bare ut når bestemor spiser karameller!”. Vi ler begge to, og pusser ferdig. Jeg spytter ut resten av tannkremen, skyller munnen og går ut av toalettet.

Jeg står ved bilen og venter, det er slutten av første skoledag. Hun kommer ut døra og setter opp et bredt smil når hun ser meg. Selv om jeg kjører en rusten Ford Escort og går kledd i arbeidsklær er det ingen tvil om stoltheten i stemmen hennes når hun roper høyt “HEI PAPPA!” og løper til meg. Jeg setter meg på huk og tar imot henne og hører om Marte, Petter, Jonas, Ingrid og alle de andre i klassen hun husker men ikke husker navnet på som var snille, og selvfølgelig også Robin som lugga henne i håret i andre friminutt, og om lærerne som var snille men strenge og atte de måtte rekke opp hånda for å si noe akkurat som pappa hadde sagt. Bilen triller inn i oppkjørselen og jeg går ut av bilen og inn i huset.

Da vi er på lekeplassen dagen etter, faller hun av huska og slår seg. Gråten kommer snikende, men da pappa løfter henne opp av sanda, setter henne på fanget og vi runser sammen går gråten over i en trillende latter. Den samme latteren som vekker meg om morgenen. Den samme latteren som runger inni hodet mitt hver eneste gang jeg er nedfor. Den herlige barnelatteren som kun ett barn har, kun Caroline. Jeg går forbi lekeplassen senere og ser to-tre barn leker der, og tenker et lite øyeblikk at jeg kan hente Caroline og la dem leke sammen.

“Snipp, Snapp, Snute, så er eventyret ute, og Caroline må legge hodet ned på sin pute og sovesooovesoooooovezzzzzzznork”. Det er ikke hver kveld vi leser eventyr, men søndagene gjør vi uansett alltid det. “Hvorfor må jeg egentlig sove nå, Pappa, kan du ikke lese en historie til?”. “Du skal på skolen i morgen vet du, jenta mi, og da må du være uthvilt slik at du kan lære masse, og så komme hjem til pappa og lære alt til meg også!” Hun nikker, men er ikke helt enig. “Men, du kan jo lese bare bittelitt til, og hvis jeg lærer deg masse gøy etter skolen i morgen så kan du lese enda mer?”. En tåre renner sakte nedover kinnet mitt idet jeg lukker øynene og forsøker å sove.

“Hvorfor er ikke mamma her, Pappa? Trine sier at mamman min var sinna på meg da jeg blidde født, og løp sin vei da hun så meg?”. Caroline har blitt åtte, og spørsmålene er hjerteskjærende, men viktige. “Mamma løp ingensteds hun, hun er rett her, vennen.”, sier jeg og legger hånda mi over hjertet til Caroline. “Men før du ble født, så bestemte jeg og mamma oss for at jeg skulle passe på deg frem til du ble stor jente. Mamma er veldig glad i deg, men hun trodde du ville få det best hos pappa. Og vi har det fint vi, jenta mi?”, spør jeg og smiler til henne mens jeg stryker henne over håret. “Jaah, jeg har det kjempefint med deg pappa, men det er litt rart av og til for alle de andre i klassen har en mamma.” Hun smiler forsiktig opp til meg, og jeg ser dette er litt vanskelig å snakke om for henne. “Da må du bare huske at pappa elsker deg like mye som hundre mammaer til sammen, kanskje til og med tusen!”. Jeg klemmer henne, og kjenner hun strekker armene sine rundt meg. “Jeg er glad i deg, pappa!”.

Jeg er glad i deg også… Jeg vrir meg i halvsøvne og legger puta over hodet.

Den ene måten er å lese historien er å lese om en alenepappa som jobber hardt for å gi datteren sin en lykkelig og levende oppvekst, med trygghet, kjærlighet og smil. Den andre måten er å lese om en mann som måtte stå på sidelinjen uten stemmerett, og som hver dag må leve med det. Det er et kamprop mot at jenter skal ha enerett på bestemmelsen over et liv skapt i samvær.

(foto: www.fdltcc.edu og Flicker: juleeln)

Av og til vet jeg ikke hva jeg skal si. Av og til vet jeg ikke hva jeg skal føle. Tenke. Tro.

Det er en gammel sak, men innholdet ryster meg like mye hver gang jeg leser om det. Et lite barn blir mishandlet i over ÅTTE måneder? Hvem kan få seg til å gjøre noe slikt; å trekke ut neglene på en ettåring, og brekke ryggen på det ved å kaste det rundt som en filledokke, og alt det andre?

Hva i alle dager hadde DU gjort om du var alene med disse menneskene? Jeg tør ikke tenke på hva jeg hadde gjort. Tør virkelig ikke det… Er virkelig tanken på borgervern så søkt i disse tilfellene?

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal si. Får jeg lov til å hyle, og bare la det være med det?

Okseløpene i Pamplona er nå over atter en gang. Resultatet ble mange skadde, og én person drept. Det jeg lurer på er hvordan svarte de kan rettferdiggjøre denne barbariske tradisjonen når så mange ulykker forekommer, og når så mange mennesker protesterer. Det er organisert dyreplageri på sitt verste, hvor oksene tirres opp og mange får panikk og blir helt ville.

Mann skadd i okseløpet Foto: VG.no

Totalt har 15 mennesker omkommet i okseløpene siden 1910, forrige gang noen omkom var i 2003. Dette driter jeg egentlig i, for menneskene vet risikoen når de løper ut på området. De vet at oksene har blitt tirret, og de vet at de risikerer å få et skarpt (se bildet) horn i både hodet, låret, brystet og liknende kroppsdeler. Personen som døde i år fikk punktert en lunge. Kjip måte å dø på kanskje, men jeg føler ingen medfølelse med ham. Familien derimot, som vet at mannen døde mens han deltok i kollektiv dyreplageri, har jeg heller mer medfølelse med.

Så mitt spørsmål til dere alle er:

Hvorfor godtas slik? Hvordan får mennesker seg til å reise ned for å løpe fra dyr som er langt sterkere enn dem, langt tyngre enn dem, og kan kaste dem rundt som filledokker, rive opp lårene, punktere lungene, knuse skallene? Er det en slags macho-drift som driver dem? Hah, nå skal jeg bevise min ‘manhood‘ med å gjemme meg i en masse med folk og la de ta støyten for meg? Er det bare meg som syns disse menneskene er noen pingler?

Hvorfor godtas slik? Hvorfor godtas det at okser skal drives inn i en hylende masse hvor alt de opplever er kaos og bråk, og deres naturlige reaksjon er å komme seg vekk? Og de blir jagd videre og videre, for så å (naturlig nok) ende opp som ofre for tyrefekteridioter som skal stå og veive med sine sverd og kapper mot allerede utslitte og forvirrede okser! Er mennesker virkelig så primitive at de finner dette oppbyggende og konstruktivt?

Nei, da liker jeg heller Running of the Nudes, PETAs motsetning til Running of the Bulls. Dette er en gjeng med mennesker som protesterer fredelig mot okseløpene ved å løpe/gå nakne gjennom spanias gater med skilt og holdningstekster mot okseløpene. Litt som Fuck for Forest-konseptet vi har i Norge, bare litt bedre :)

Hva syns du om okseløpet? Burde det forbys?

Idag var jeg vitne til noe av det verste jeg har sett av kundebehandling, så til de grader dårlig at jeg faktisk fikk vondt i magen. Så til de grader dårlig at jeg ikke klarte å la være å gjøre noe. Så til de grader dårlig at jeg håper det får konsekvenser for vedkommende. Kundebehandlingen ble utført av en funksjonær for følgende firma:

TIMEkspressens logo

Jeg bestemte meg allerede 20 sekunder etter jeg hadde sett situasjonen at her skulle det leveres inn klage. Da jeg 20 minutter senere gikk av bussen, gikk jeg av foran, og slengte diskret et blikk til sjåførens navneskilt som sa ‘Kjell-Jonas’ (navnet oppgitt her er naturligvis ikke det virkelige navnet), takket for turen og gikk ut. Så fort jeg kom inn på kontoret skrev jeg i løpet av 2-3 minutter en klage som jeg så forsøkte å sende inn til TIMEkspressen, men kontaktskjemaet på siden deres fungerer passende nok ikke. Da gikk jeg til nettsidene til TIMEkspressen sentralt, www.nettbuss.no, og leverte inn klagen der i stedet. I tillegg ringte jeg TIMEkspressen direkte og pratet med en ansatt der om hendelsen. Jeg oppgav naturligvis det virkelige navnet til ‘Kjell-Jonas’, men det er jeg ikke interessert i å legge ut på en blogg – selv om han kanskje fortjener det. Litt respekt må man ha.

Skriftlig klage

I stedet for å gjenfortelle hele situasjonen, kan jeg like godt lime inn klagen til alles glede.

Anse dette som en klage på føreren som fraktet bussen fra Arendal til Kristiansand med bussen som forlot Grimstad klokken 06:10 i dag morges, onsdag 15. juli. Førerens navn, i følge navneskiltet, er ‘Kjell-Jonas’.

Situasjonen er ganske enkel i og med at det rett og slett handler om at føreren aktivt gikk inn for å dumme ut en kunde foran resten av passasjerene.

Idet bussen stoppet opp ved Grimstad Rutebilstasjon, gav bussjåføren ingen oppmerksomhet til oss tre som stod og skulle inn på bussen – han snarere reiste seg opp og henvendte seg bakover i bussen. “Hvem var det som skulle til Grimstad? Det var noen her som kun betalte frem til Grimstad, og dermed skal av her.” Så så han bakover, og ser sin utpekede – og går ned til ham. Hva som her blir sagt vet jeg ikke, etter en liten stund kommer han frem igjen – jeg får betalt, og setter meg ned på plassen min.

Etter litt sier bussjåføren igjen “Du, kom frem her litt” og ser i speilet på en fyr i 20-årsalderen like bak meg, som så går frem. Det som skjer nå er så hinsides dårlig kundebehandling at jeg ble kvalm. Bussjåføren begynner da, foran alle passasjerene i bussen (legg merke til at han allerede én gang har vært bak hos passasjeren og pratet med ham), å lekse ut om at det er en annen takst til Ericsson-bygget enn det er til Grimstad sentrum, og at sjåføren skal være snill og la ham sitte på opp idag – men neste gang må han si ordentlig ifra. Hele bussen hører denne reprimanden. En offentlig reprimande over noen få kronestykker – er de kronene så mye verdt for dere at dere er villige til å drite ut en KUNDE offentlig, og ødelegge hele begrepet kundeservice?

Det er ikke en gang sikkert kunden visste at det var en prisforskjell; skulle jeg kjørt fra Arendal til Ericsson-bygget i Grimstad hadde jeg garantert oppgitt destinasjon som Grimstad. Denne opplevelsen har garantert ikke forandret det, snarere tvert imot.

Det var flere kunder som reagerte på dette med hoderisting på vegne av sjåføren, og personlig så er det det noe av det dummeste jeg har sett. Jeg har mistet fullstendig respekten for ‘Kjell-Jonas’, og jeg håper ikke slike holdninger reflekterer resten av sjåførstaben hos Timekspressen.

Jeg håper dette får noen form for konsekvenser for ‘Kjell-Jonas’, eller i det minste at kundebehandling faktisk er viktig for dere.

Med vennlig hilsen,
Samuel
En for tiden svært misfornøyd kunde

Nå skal det sies at det faktisk ER noen kroners forskjell på de få hundre meterne det er i forskjell på Grimstad sentrum og avgangen ved Ericsson-bygget, men dette kan en bussjåfør diskret spørre om ved påstigning. Det ER ikke verdt å lage et såpass stort oppstyr av, som gavner ingen. Som jeg nevner i klagen; det er ikke en gang sikkert vedkommende visste om det. Eneste grunnen til at jeg visste det, var at jeg har tatt bussen flere hundre ganger selv på den strekningen. Det gikk over et år før en bussjåfør informerte meg om at det kostet mer opp dit, og frem til det ba jeg ham stoppe i Grimstad.

Telefonsamtalen og tilbakemelding

Til min glede tok vedkommende i telefonen imot klagen med forskrekkelse og takknemlighet. Han takket meg for at jeg gav beskjed, og virket oppriktig forferdet over oppførselen til sin kollega. Det er et godt tegn at en klage kan bli så godt mottatt, og det vitner om at TIMEkspressen har gode kundebehandlere også.

Jeg har også fått svar på klagen:

Til Samuel,

Takk for din henvendelse og kundeklage.

Først og fremst vil jeg på vegne av selskapet beklage den dårlige opplevelsen du hadde av vårt busstilbud.

Jeg vil også gjerne gjerne få takke for din henvendelse.

Det at du tar deg tid til å gi oss tilbakemelding er av stor verdi for oss i arbeidet med å forbedre oss. Du beskriver saken og opplevelsen veldig konkret og detaljert og saken er da lettere for oss å behandle. Saken vil bli fulgt opp!

Vi beklager igjen din dårlige bussopplevelse og vi vil ta saken til behandling slik at du forhåpentligvis ikke opplever det samme igjen.

Og der var jeg fornøyd! TIMEkspressen som firma har vist en flott oppfølging av en klage!

TIMEkspressen generelt

Generelt sett er jeg utrolig godt fornøyd med busselskapet. De har mye svært hyggelige sjåfører, og jeg skal ikke la denne opplevelsen farge min oppfatning av resten av staben. Mange av dem møter hver kunde med et smil, kjører upåklagelig, er storsinnede og hyggelige, og gir klare meldinger om det skulle være noe vi reisende trenger å vite. Som sagt er jeg stort sett strålende fornøyd med  TIMEkspressen som transportfirma. Bortsett fra noen små detaljer såklart. Deriblant denne “sonebetalingen”, som er utenfor enhver forståelse.

Sonebetalingens kuriositeter

Dette er det morsomme tilfellet som gjør mange forvirret. Oversikten mellom byene er enkel; Arendal – Grimstad – Lillesand – Kristiansand. Dette vet mange, men ca 500 meter etter stoppet i Grimstad finner du Ericsson-stoppet. For enkelthets skyld setter jeg det opp slik:

Arendal – Grimstad – Ericsson – Kristiansand

Hvis jeg reiser fra Arendal til Grimstad, betaler jeg én takst. Samme takst betaler jeg om jeg hopper av 500 meter før rutebilstasjonen også. Hopper jeg av 500 meter etter rutebilstasjonen, altså ved Ericsson, koster det derimot 2 kroner mer. Dersom jeg reiser fra Kristiansand, og oppgir at jeg skal til Ericsson, betaler jeg nøyaktig samme pris som dersom jeg skal helt til sentrum. Altså – TIMEkspressens soneinndeling er satt opp kun på deres premisser, kun for å tjene dem så mye penger som mulig. Det er forståelig at de vil tjene penger, men jeg syns helt ærlig at dersom de skal ha en modell som krever mer for å hoppe av etter, bør den samme modellen gjøre det rimeligere for de som hopper av før. Alt annet blir jo bare tullete.

Eller?

Nå er det nokså lenge mellom hver gang jeg poster innlegg her på bloggen, og jeg kan trygt si at jeg har tatt meg litt sommerferie. Det er litt for lite tid til å få ned tanker på “papir”, selv om jeg har dem i hodet konstant. Derfor skal jeg i sommeren prøve å komme med litt kortere – kanskje humoristiske, kanskje oppfordrende, kanskje utfordrende – blogginnlegg som setter kverna igang. Jeg har allerede startet, men nå er det offisielt. På samme måte som før håper jeg at mine innlegg vil føre til debatt, og jeg kommer til å delta med stor iver :)

Dette er en video som har såpass stor samfunnsmessig verdi at jeg føler meg nærmest forpliktet til å dele den. Jeg er svært enig i det som blir sagt, og føler det blir lagt frem på akkurat den måten den skal legges frem. Jeg gir dere Dave Chapelle:

Jenta ligger på sykehuset med hjertelidelse. Mannen ble dømt for overgrep. 5 måneders fengsel. Seksuelle handlinger. Jenta må betale saksomkostningene. Jeg gidder ikke si mer. Les saken.

Vi lever i et sykt land. Borgervern er kanskje ingen løsning, men kanskje et verktøy som kunne vist myndighetene hva norske statsborgere krevde. Jeg vet ikke. Diskuter gjerne, jeg blir helt matt av slike saker…

Les  mer her:
Dagbladet
Vg
Bergens adressetidende
Nrk.no

Personlig så vegrer jeg meg for å tisse ute. Jeg vet, det er en av frynsegodene ved å være gutt; en kan alltids slenge den ut og slippe seg løs, og dermed i mange tilfeller spare seg for mye holding og trang (og ikke minst smerte). Det er forsåvidt greit, for her kommer behov foran en god del andre verdier. Grunnen til at jeg vegrer meg for det, er som en svært vis mann, som var fullstendig dritas og en ukjent, en gang sa:

Den siste dråpen kommer alltid i buksa…

Og det er jo sant!

For det er jo faktum, mine damer og herrer, at uansett hvor mye en rister og slenger (noe som i seg selv er en grisete affære, som jeg heller ikke forstår hvorfor er så vanlig), så blir en ikke helt tørr. Papir eliminerer dette problemet, og det er det som leder meg til dagen spørsmål;

Hvordan i alle dager har det blitt slik at på omtrent alle offentlige toaletter finnes en eller flere hygieneforkastende, bakteriefremkallende – men særdeles praktiske – urinaler? En kan nesten ikke gå på et offentlig toalett idag uten å finne 3-4 slike, og kanskje ett eller to vanlige toaletter. Hvordan ble det til at det offentlige aksepterer og nærmest oppfordrer til en slik hygienemangel? Jeg forstår det ærlig talt ikke.

For oss guttas del, så er nok unnskyldningen akkurat den samme som med så mye annet; vi har jo vokst opp med dem, over alt. Det å tenke over hvor ekkelt det egentlig er, faller seg kanskje ikke så naturlig? Faktum er, gutter, at dere går rundt med et par dråper av deres eget piss i undertøyet etter dere har pissa i en slik. Nå kan du tenke over det.

Det er jo også interessant å tenke på at de av oss som ikke pisser på urinaler har fått et ord slengt etter oss. Vi har urinalskrekk vi, nemlig. For det å ikke ville pisse på slike handler jo kun om at en ikke vil vise tissen sin til hvermannsen. En har jo sett på både film og reklame at folk titter over og sjekker ut naboens utstyr, men helt seriøst så tror jeg aldri det skjer. Jeg bekymrer meg i hvert fall ingenting for det – det dreier seg rett og slett om hygiene. Urinalskrekk finnes (faktisk har visstnok 20% av mannekjønnet det), men det er ikke eneste grunnen til å unngå urinaler.

(og for å slippe den diskusjonen like godt først som sist; ja, urin er sterilt i utgangspunktet, men kun til det kommer i kontakt med oksygen)

Jeg sier det gjerne igjen; faktum er at etter en har pissa i en urinal, så er det ikke mulig å bli helt tørr, og dermed går gutta rundt med en dråpe bløtt i undertøyet.

Tenk over dét, du…

Det er konfirmasjonstider, gode koslige tider hvor man skal komme sammen som familie og feire viktige valg i livet. Spise god mat, gi gaver, tale, og rett og slett feire begivenheten det er å tre over i de voksnes rekker. Så er spørsmålet da; hvor ofte smaker man på ordene man tar i bruk?

Konfirmasjon.
Konfirmasjon.
Konfirmasjon.
Konfirmere.
Konfirmere…
Konfirmere?
Bekrefte?
Bekrefte???
Bekrefte!

Ordet konfirmasjon betyr faktisk å bekrefte eller stadfeste, og ordet har hatt religiøs betydning siden rundt år 450. Da ble det brukt om riten det er å stadfeste dåpen – altså akkurat det samme som idag. Jeg syns det er litt interessant da å se på hvordan mange velger å konfirmere seg.

Antikonfirmasjon i kirken

Ikke nok med at mange velger å konfirmere seg i kirken selv om de ikke er kristne, og dermed egentlig står foran en full kirke og hykler seg. Løgn om nettopp dette er såpass utbredt at selv mine protester der ikke vil nå frem. De gjør allikevel noe jeg syns er trist; nemlig å bre over seg en kappe med løgn bare for å få disse gavene og pengene – selv om de fleste sannsynligvis ville fått samme overgangsrite av familien sin om de gjorde det utenfor kirken. Ærlig talt så forstår jeg ikke poenget. Dette kommer fra en som gjorde det samme selv; men som har valgt å døpe seg i etterkant ettersom jeg først tok valget som 19-åring. Så ja – jeg gjorde samme feilen som jeg nå kritiserer hos andre.

Antikonfirmasjon utenfor kirken

Det jeg egentlig syns er enda mer interessant er disse “konfirmasjonene” utenfor kirken. Humanetisk (borgerlig), holistisk og akademisk, for å nevne de tre mest kjente i Norge (iflg. Wikipedia). Dette er da trosnøytrale konfirmasjoner som rett og slett har litt mer fokus på andre ting. Jeg anerkjenner på alle måter de forskjellige undervisningsplanene og oppsettene – for jeg tror mange kan ha godt av det som læres.

Humanetikerne lærer mye om menneskerettigheter, rus, forskjellige livssyn, ansvar og mye mer.
Holistene har en opplevelsesrettet undervisning, og har fokus borte fra det å gi fasitsvar.
Akademikerne introduserer ungdommene for forskning og akademi, og prøver å gjøre dem klar for voksenlivet. Likestilling er også et viktig tema her.

Jeg har bare én ting å si om det; nemlig kudos! Dette er viktige temaer, og kirkelige konfirmasjoner burde også inneha mye av disse temaene.

Problemet dukker opp når de velger å kalle det ‘konfirmasjon’

Jeg er ingen fanatiker som mener at ordet ‘konfirmasjon’ er berettiget de kristne, men jeg mener det skal brukes om nettopp det å bekrefte noe.

Såvidt jeg kan forstå så brukes ordet ‘konfirmasjon’ kun fordi det er et ord vi nordmenn er vant til å bruke for overgangsritualet i 14-årsalderen. Det et et ord som går langt bak i tid, og ifølge Humanetisk Forbunds hjemmeside så ble ordet i 1500 år brukt om en rekruttskole for romerske soldater. Videre begrunner de navnevalget med:

“Den kirkelige konfirmasjon hadde allerede langt på vei vært en verdslig ordning gjennom flere hundre år. Konfirmasjon i kirken var nødvendig for å oppnå rent verdslige goder så som videre utdanning, arbeid og giftermål. Konfirmasjonen var pliktig for alle. Den gjaldt alle i samfunnet. Slik sett var kirkelig konfirmasjon hele tiden uttrykk for noe allment og verdslig. Alternative ungdomsfeiringer var forbudt. Det norske folk fikk på denne måten aldri noe annet språklig uttrykk for markering av ungdomstiden enn nettopp ordet “konfirmasjon”.”

I say bullshit. Jeg mener på ingen måte at humanetisk forbund har stjålet navnet/ordet fra kirken – da språk ikke eies av hverken kirken eller andre forbund. Jeg mener bare det blir feil å kalle det konfirmasjon når de ikke konfirmerer noe som helst.

Riktignok kommer ordene confirmatio og confirmare begge fra ordet confirmate, som kan bety både stadfestelse, bekreftelse, styrkelse og å støtte og styrke (Cappelens latinske ordbok). Nå vil du nok si at det i seg selv knuser hele min argumentasjon, og jeg ser jo hvordan dette kan føles naturlig. Det jeg allikevel hevder er at ordet konfirmasjon er såpass hardt forankret både i Norsk og Engelsk (Confirm) at man nå i det tredje årtusen faktisk må ta hensyn til populærkulturelle betydninger fremfor gamle definisjoner. Ordet er såpass alment forankret i nettopp bekreftelse at det blir dumt av humanetisk forbund å bruke det om noe annet.

Så min protest idag går på bruken av ordet ‘konfirmasjon’ når det ikke omhandler en bekreftelse. Jeg syns ikke at ordet skal være forbeholdt de kristne bare fordi konfirmasjonen er ment som en bekreftelse av dåpshandlingen, men at dersom de andre organisasjonene skal benytte seg av ordet så bør det begrunnes i den dagligdagse bruken av ordet.

Hva syns du?