Oppgradering fra Kjæreste 7.0 til Kone 1.0

Til Teknisk Support

I år oppgraderte jeg fra Kjæreste 7.0 til Kone 1.0. Etter kjø pet installerte Kone 1.0 seg selv i alle andre programmer. Det dukker nå opp så snart jeg starter pc’en, overvåker alle mine aktiviteter, og foreslår stadig vekk krevende tilleggsvare, som f.eks Barn 2.0, enda alle vet at DET programmet er dårlig utviklet.

Kone-programmet tar mye tid,og bruker masse ressurser. Det er umulig å holde Kone 1.0 i bakgrunnen mens jeg prøver å bruke noen av mine yndlingsprogrammer. Gamle programmer som Pokeraften 10.3, Fest 2,5 og Søndagsfotball 5.0 virker ikke lenger. Dette st od det ikke noe om i produktspesifikasjonen for programmet.

Jeg overveier å gå tilbake til Kjæreste 7.0, men jeg klarer ikke engang å avinstallere Kone 1.0. Kan dere hjelpe meg??

Hilsen Forvirret og Frustrert.

Svar:

Kjære FF

Problemet ditt er veldig vanlig, mange klager over det samme, men det skyldes hovedsakelig en misforståelse.

Mange menn oppgraderer fra Kjæreste 7.0 til Kone 1.0 fordi de tror at Kone 1.0 er et nytte – og underholdningsprogram. Der tar de fleste feil. Kone 1.0 er et styreprogram, designet for å styre alt. Det er umulig å fjerne Kone 1.0 og gå tilbake til Kjæreste 7.0 når det først er installert. Noen har prøvd å installere Kjæreste 8.0 eller Kone 2.0, men har endt opp med flere problemer enn de hadde med Kone 1.0. Vi anbefaler at du beholder Kone 1.0 og gjør det beste ut av situasjonen. Du kan eventuelt lese hele kapittel 6 i manualen “Alminnelige programfeil”.

Systemet vil kjøre perfekt så lenge du tar hele ansvaret for alle programfeil, uansett hva de skyldes. Det beste du kan gjøre er straks å skrive UNNSKYLD for at styresystemet skal gå tilbake til normalen.

Kone 1.0 er et flott program, men det krever en høy grad vedlikehold. Du kan overveie å kjøpe mer software for å forbedre yteevnen. Vi anbefaler Blomster 2.1, Sjokolade 5.0, eller i ekstreme tillfeller Pels 2000. Men du må under ingen omstendigheter installere Venninne_i_miniskjørt 3.3. Dette programmet støttes ikke av Kone 1.0,og vil sannsynligvis få pc’en din til å plane helt ut.

Med vennlig hilsen
Teknisk Support

I kjølvannet av diskusjonen rundt innlegget “Å fange en pedofil…” så har jeg gang på gang måtte stille meg selv et spørsmål;

Hva kan egentlig skje med en som forgriper seg på et barn, som er “over toppen” for hva vi kan akseptere? For å sitere meg selv litt:

Det med at hele livet til vedkommende blir ødelagt syns jeg er flott til en viss grad; men hva er hensikten med fengselsstraff og botgjøring om man ikke kan komme tilbake til samfunnet etterpå og forsøke å leve normalt?

Målet med en straff er jo at vedkommende skal kunne bli ferdig med en sak og returnere til samfunnet. Hva da med offeret? Som i mange tilfeller får bildet av sin egen seksualitet ødelagt, som i mange tilfeller vil føle seg forgrepet på, som vil slite med minnene av dette i årevis.

For la oss bare innse det; hadde noe skjedd med noen av våre nærmeste, så hadde vi ikke akkurat tenkt “Jaja, to måneder i fengsel – det er helt greit for meg”.

Hva tenker du om følgende:

En vennegjeng som hater barneovergripere bestemmer seg for å gjøre det politiet ikke gjør. De setter seg ned på chatterom, prater med barn, finner ut hva de liker, studerer måten de skriver på, og lærer om dem. Prøver å ikke røpe seg. Etter en “studieperiode” finner de ut at de er klare, så bytter de kallenavn slik at de kan oppfattes som unge jenter. De blir kontaktet av forskjellige, og målet er hele tiden å få en gris på kroken. Så de snører nettet, er ikke for imøtekommende men heller ikke for avvisende heller. Etter hvert får de endelig en gris godt festa, og begynner å hale snøret inn. Avtaler møtested på en kveld foreldrene er ute. Mannen kommer, ringer på – vennegjengen er godt forberedt.

Mannen går ut igjen av huset som litt mindre enn en mann, med store skader i ansiktet og på kroppen, og med en pung uten testikler. Mannen får sterke trusler om å holde seg unna barn igjen, og blir lovet at han vil bli holdt øye med. Bilder blir tatt, sertifikatet kopiert, alt blir gjort ordentlig.

Tilbake sitter disse mennene med sikker viten om at de har stoppet en som potensielt kunne funnet på å skade mange jenter senere, men hvor det er en vesentlig sannsynlighet for at det ikke vil skje nå.

Jeg vet…

Det er galt. Det er kontroversielt. Det er grusomt, og de som gjør noe slik vil risikere å miste en del av seg selv. Men vil de egentlig det? Vil det ikke føles riktig å stoppe slike svin? Er det derfor kanskje utrolig riktig?

Voksne som blir tatt for barneovergrep sitter mellom 0-16 måneder i fengsel, og jeg har hørt om tilfeller hvor noen har sluppet unna med 45timers samfunnsarbeid for overgrep. Tror du de lærer av slikt? Er dette rettferdig ovenfor barnet, som igjen kan finne på å møte på sin overgrepsmann på gata?

Jeg prøver ikke…

…å si at dette er greit. Jeg prøver heller ikke å si at det ikke er greit. Jeg spør bare:

Hvis vi har rettferdighet som øverste mål, og ønsker å stoppe barneovergrep i så stor grad som mulig – kunne dette vært en effektiv løsning?

Tygg litt på det, og kom gjerne med dine meninger under her.

Dateline NBC har et program som heter “To catch a predator” som iallefall gikk regelmessig gjennom en periode. Programmet er rett og slett fanging av pedofile satt i system og svært offisielt. Et sett med voksne damer går inn på chatsider og gir seg ut for å være yngre jenter, og chatter med forskjellige. Får de rett fisk på kroken; nemlig en mann som er åpen for å diskutere seksuelle temaer, så lar de ham lede skuta inn mot å møtes. Jentene spiller med, og dersom det blir aktuelt avtales de å møtes hos henne.

Husk; dette er ei voksen jente som spiller ung, og som møter en mann som viser interesse for denne tilsynelatende unge jentas seksualitet.

Mennene stiller spørsmål som “Er du jomfru?”, “Kunne du ha tenkt deg å bli slikket av meg?” og masse andre spørsmål av seksuell karakter – og damene forsøker å imøtekomme disse spørsmålene på best mulig måte.

Det mannen møter når han kommer til huset er ei jente som leder ham inn i huset, og tilfeldigvis skal skifte, ta seg en kjapp dusj eller hente noe. Mannen går intetanende inn i huset og venter, og blir så møtt av Chris Hansen, programlederen. I noen tilfeller kjenner dem han ikke igjen, i andre gjør de. I svært mange av de tilfellene vi ser på programmet setter de seg ned og prater med ham, andre løper bare rett ut.

De som snakker med ham blir konfrontert med aldersforskjeller og chattelogg (som dere kan se litt av på filmen), og det kommer ufattelig mange unnskyldninger og bortforklaringer fra disse grisene som ville få seg litt.

Bør man gjøre det slik?

Grunnen til at jeg skriver om dette er for å drøfte hvorvidt dette er riktig. Jeg har diskutert det med et par folk før, og det er et par punkter som gjør at programmet ikke hylles av alle. Motivasjonen; å fange pedofile griser, den er de fleste enige om at er helt topp.

Chatten

Så er det prosessen frem til det skjer da, som inneholder en del punkter man faktisk kan sette spørsmålstegn ved.

Con

Først og fremst så er det jo lureri. Det er voksne jenter han prater med. Hvordan kan det da være et lovbrudd å oppsøke dem bare fordi de lyver om alderen?

For det andre så skjer det jo aldri noe! Han møter opp, men får aldri muligheten til å faktisk gjøre noe. Man får faktisk aldri vite at vedkommende hadde gjennomført overgrepet. Det finnes nok en del mennesker som tenner på en idé, men som ikke ville klart å utføre idéen; og i dette programmet er det nok iallefall ett av de hundrevis av arresterte som ville endt dagen med å gå uten å gjøre noe – dersom de faktisk møtte ei ung jente.

Hvordan kan man arrestere noen for noe som ikke har skjedd?

Jenta legger opp til det selv. Hun er med på notene, og hun leker med. Svarer på spørsmål som ethvert barn vet det ikke burde svare på, og dette er med på å øke tenningsfaktoren hos mannen. Gir adressen til “seg selv” slik at han kan komme på besøk. Mange vil nok hevde at jenta, uansett alder, har litt av skylda her.

Pro

Mannen legger absolutt opp til det han også. Det ser man av chatteloggene, og ut fra spørsmål han stiller er det helt tydelig at han er ute etter akkurat det han får. Dette er en skremmende faktor som viktiggjør det at noen faktisk er noe annet enn de gir seg ut for å være, og at mannen bare får som fortjent.

Underholdning

Dette er et viktig poeng; hvordan skal vi kunne rettferdiggjøre at man bruker slike ting til underholdning?

Con

For det er jo snakk om en manns liv. Etter å ha offentlig blitt vist på tv, vil jo vedkommende for alltid være stemplet. Alle i nærområdet, alle hans venner og kjente, alle som ser programmet vil ha mulighet til å vite hva han er i all fremtid. Slik som klippet her ovenfor; det vil kunne lastes ned og legges ut og offentliggjøres om og om igjen. Det vil kunne ødelegge hans liv, og gjøre en fullbyrdelse av en dom unyttig; han blir rett og slett ikke ferdig selv om han har sonet.

Det å gjøre det uten kamera er jo like nyttig? Man fanger jo uansett the bad guy, og ingen blir forgrepet på. Hva er da vitsen med å gjøre det til underholdning?

Pro

Skremselseffekt er det som gjør det nyttig! Andre pedofile kan se programmet og av frykt for å oppleve det samme så slutter de å oppsøke slike muligheter. Det gjør det vanskeligere for de pedofile å finne seg ofre eller mål, og flere vil ende opp med å leve på fantasien fremfor å gjennomføre det.

Familien

Dette er egentlig et con-punkt under Underholdning, men det er såpass sentralt at det må dras frem.

Con

For de vil bli ofre selv! Brødre og søstre vil bli mobbet på skolen, foreldrene blir latterliggjort og utpekt, døtre og sønner vil lide samme skjebne. Det er altså her snakk om helt uskyldige mennesker (iallefall i de fleste av tilfellene) som blir mobbet og hengt ut for at en annen i deres familie har gjort noe galt.

Er ikke dette også galt?

Pro

Dette gjelder jo forsåvidt også andre store saker. Fritzl for eksempel, og baneheiasaken. Hvorfor skal familiene til pedofile spares? Det er vel egentlig bare bra at de pedofile må tenke seg litt ekstra om, og huske på at familien deres kan ende opp som ofre for deres syke fantasier?!

Konklusjonen

Idag lar den vente på seg. Jeg syns slike kvalme griser fortjener det verste, og hadde jeg fått saksa og muligheten så hadde jeg gledelig kastrert dem alle selv. Jeg syns ikke synd på dem på noe som helst måte i noen deler av dette, det er nok mer familien jeg har omtanke for. Jeg er derfor i tvil om jeg syns det burde offentliggjøres og skapes underholdning av på den måten det blir.

Jeg sender stafettpinnen videre; syns du at en slik måte å ta de pedofile på er riktig?

Jeg har deltatt i utallige diskusjoner rundt homofili. Jeg tror kanskje ikke jeg blir lei av det, for de som er imot har som regel de samme argumentene hver gang, mens vi i “pro-gruppen” stadig får flere gode argumenter for vår side av saken, og for hver diskusjon blir det stadig flere “eehm”, “øøh” og diverse andre utsettelsesuttrykk. Det er noe jeg finner svært underholdende – og det bygger opp rundt mitt ønske om å diskutere det.

Det som er litt dumt er at det stort sett er to grupper som skiller seg ut som motstandere, og det er (1) bygdefolk og (2) religiøse. Dette gjør at disse gruppene i stor grad for omverdenen kan oppfattes som småsinnede og forutinntatte, og spesielt i religionssammenheng er dette skadelig for gruppen.

Tidligere skriblerier om homofili:

• Tanker om homofil adopsjon (samfunn)
  
• Tro og homofili (religion)
  

Homofili ER naturlig

Et svært omdiskutert argument har vært “homofili finnes i dyreriket – ergo er homofili naturlig”. Mange har avvist dette argumentet siden homofili i dyreriket har vært marginalt og lite lagt merke til. Man har argumentert med at det har vært snakk om dominans og ikke seksuelt motivert, og at det var et resultat av syndefallet.

Vel, nå er tiden kommet for å ta opp igjen diskusjonen. Det har nemlig nå blitt avdekket at homofili i dyreriket er langt mer utbredt enn hva vi har trodd, og det gjør at man bør se på dette som et saklig og svært relevant argument for å si at homofili også hos mennesket er en naturlig variasjon i samlivsformene.

“Det er først nylig at det er blitt akseptert å studere homoseksualitet hos dyr. Ti års forskning har ført til at forskerne kan fastslå at bi- og homoseksualitet er svært utbredt i dyreriket: Hos 1500 arter foretrekker noen dyr alltid eller ofte sex med en partner av samme kjønn.”

Kilde: Illustrert Vitenskap nr. 5/2009

Videre fortsetter bladet med å liste opp årsaker;

• For samfunnet
• For moro skyld
• For helsen
• Fordi det er eneste mulighet

Så forteller artikkelen videre at noen aper gjør det fordi det roer ned apeflokken når det oppstår aggressive situasjoner, delfiner og hvaler gjør det bare for kosens skyld, noen firfisleraser gjør det fordi det bare eksisterer hunnfirfisler i rasen, og spesielt innenfor fuglerasen og hovdyr så er det de homofile rasefellene som lever lengst og er i best helsemessig stand.

“De kan godt pare seg med hunner, men bare hvis det tilfeldigvis er en som tilbyr seg; ellers foretrekker de tydeligvis sitt eget kjønn.”

Kilde: Illustrert Vitenskap nr. 5/2009

Det finnes også homofile artsfrender, eksempelvis innenfor pingvinrasen, som holder sammen hele livet og ikke utfører seksuelle handlinger med det motsatte kjønn.

Genetikk

I tillegg må vi ikke glemme at det er sterke dokumentasjoner på at homofili er genetisk styrt, og dermed noe som er utenfor kontrollen til hvert enkeltindivid. Hvis vi da er skapt i Guds bilde, og homofili ligger i genene – hvordan kan man da si at Gud er imot homofili?

Argumenter her kan jo bli at “innavl og synd er årsaken”, men kan innavl og synd skape genetiske forutsetninger?

Homofili er naturlig – men hva med Gud?

1500 raser.
Flere forskjellige grunner
Eksklusivitet
Genetikk

Dette er gode og sikre argumenter for å si at homofili faktisk er naturlig, iallefall i dyreriket.

Så kommer det viktige spørsmålet; hvor er Gud i alt dette? Hva sier Gud om det? Hvordan kan Gud skape dyr, som av mange er antatt å kun reagere på instinkt og dermed skal leve etter regler som fremme arten, men som helt naturlig hengir seg til sine egne kjønnsfeller?

Det er jo ikke naturlig? Eller er det kanskje det allikevel?

For hvordan kan man hevde at Gud har skapt noe som kun reagerer på instinkt, men gjør noe som er unaturlig? Hvordan kan man hevde at homofili i dyreriket ikke skjedde før syndefallet? Hvordan kan man si at dersom det er naturlig i dyreriket, så er det helt unaturlig i menneskeriket?

Jeg tror det er på tide at mennesker verden over, både religiøse og ikkereligiøse, tar inn over seg det faktum at homofili er naturlig. Jeg tror det er på tide at vi alle åpner øynene våre og godtar det faktum at bibelens fordømmelse av homofili potensielt ikke er noe mer enn fordømmelse fra mennesker som ikke visste bedre. Jeg tror det er på tide å gi seg med denne debatten og heller takke for kjærlighetens gave.

Til slutt

Et lite morsomt tillegg til denne debatten:

Foto: Inmagine.com

En debatt som stadig gjentas er spørsmålet jeg tar opp idag, og det handler om dateverdenen og etikette rundt dating. Klassisk dating går gjerne ut på mat, kino og/eller en eller annen form for aktivitet – og ofte koster noe eller alt av dette penger.

Dagens spørmål er: Hvem er det egentlig som skal betale?
 

Senest idag deltok jeg i en liten diskusjon om temaet, og meninger strekte seg fra at “alt skal betales hver for seg” til “gutten skal betale!”. Jeg har hørt mange av disse argumentene før, og syns at de fleste har noen interessante vinklinger.

Det er kanskje like mange meninger som det finnes mennesker, og jeg har ingen universelt svar – men jeg har en mening som jeg tror at kan inneholde noen gode poenger.

Mannlig stolthet

For det første kan jeg nevne at for mange gutter så dreier det seg litt om stolthet. At dama skal betale maten vår føles til tider demaskuliniserende, og det kan sammenliknes med å pisse i buksa mens en holder en tale foran alle de vakreste jentene i verden. Å få være den som faktisk stepper opp og betaler gir motsatt effekt – vi føler oss som “jakteren” som reiser ut i den store verden og kommer hjem med maten. Altså forsørgeren, en rolle de fleste gutter trakter etter.

Kvinnelig egenrådighet

Naturligvis er dette også en av grunnene til at noen jenter ikke liker å bli betalt for – for nå for tiden så skal jo jentene klare seg selv, og dermed også betale selv. Det dreier seg kanskje om å løsrive seg litt fra avhengigheten til mannekjønnet? I diskusjonen tidligere idag så møtte jeg et synspunkt fra ei jente, hvor hun rett og slett sa at dersom gutten insisterte på å betale så kunne det være over og ut for hele deres forhold. Hun ville dele alle utgifter likt, og det var ikke snakk om at han kunne betale kinoen hvis hun betalte snacks. Neinei, her skal alt betales hver for seg.

Heldigvis var det de som var uenige her, både blant jentene og guttene. Jeg er nok en av dem.

Hvem inviterte?

Det jeg syns er at det blir helt feil å invitere ut ei jente på middag og forvente at hun skal betale. Det blir helt feil å invitere hjem ei jente på middag og be henne legge igjen penger for innkjøpet. Det blir generelt feil å bli invitert ut på noe, og sitte igjen med regningen. Mitt poeng er;

Inviterer du noen ut på date – da er det ditt ansvar å ta regningen. Uansett kjønn!

Åpen diskusjon

En liten og deilig nyanse er dersom det er åpen debatt rundt betalingen – som det ofte er. Da er det kjempefint om det for eksempel avtales at han betaler første date, men hun tar andre. Eventuelt at han tar middagen dersom hun tar kinoen, eller motsatt. Det finnes mange kreative og gode løsninger som kan arbeides frem her.

For ingenting er mer stusslig i mine øyne enn å dele ei middagsregning på to…

Jeg syns…

Jeg syns ikke at mannen alltid skal betale som standardløsning. Spesielt ikke dersom jenta forventer det, noe som også kan være litt offputting. Jeg personlig syns det er veldig fint å kunne ta regningen. Jeg er ikke den mest maskuline personen, og det å kunne være forsørgeren gir meg litt brus i fjæra, noe jeg liker. Allikevel så aksepterer og forstår jeg jentas ønske om å kunne være sin egen forsørger, og ikke ville få alt rett i fanget, og vil derfor aldri være kjempesta på at jeg skal dekke alt dersom hun er imot det.

Hva syns du?

 

Nei, idag skal jeg ikke snakke om Thomas Beatie, faktisk! Jeg skal snakke om en helt annen type gravid mann, nemlig dem man ser over alt!

“Hæh, gravid mann? Hvor?”

(Svaret er) Elementært, kjære Watson. Det er bare så altfor få som ser og vektlegger det, fordi det er kona som går med klumpen på magen!

Is klokka to på morgenen!

Saken er nemlig den at når ei jente blir gravid, så får hun det tungt og krever mye pleie. Mange blir svært utålmodige, får humørsvingninger, vil ha, skal ha, må ha, bør få. Hvem er det da som må stille opp for å ordne opp for henne? Åjoda, det er mannen som må ta den børen. Det er ikke snakk om en sjelden gang, men vil dama ha iskrem klokka to på natta, så får mannen ikke fred før han har sørget for det.

En time til?

I tillegg så må vi høre på all den gnålinga. “Jeg har så vondt i knærne”, “Jeg har så vondt i ryggen”, “Jeg har så vondt i magen” og så videre. Mannen må værsågod tålmodig høre etter og trøste og gjøre det han kan for å bidra til å hjelpe kvinnen. Hvis ikke så vil jo hele samfunnet rundt dem dømme ham nedenom og hjem. Hun vil si “Han har ikke forståelse for hvor tungt det er, og hjelper meg nesten ingenting” dersom han ikke orket å massere ryggen hennes i to timer i strekk. Gravide damer har humørsvingninger, og vil gjøre pingpongballer til varmluftsballonger. Ingen har forståelse for at situasjonen er slitsom og tung for mannen. Ingen ønsker å forstå, fordi de ikke ser hvor mye han faktisk gjør. Det er ingen som får høre om den første timen han masserte ryggen, når han ikke fortsatte en time til.

Bebisen

Og hva med alle disse fæle kallenavnene vi menn må tolerere om vårt kjærkomne lille barn? Bebisen? Nurket? Gulleklumpedumpen? I de dårlige dagene; Faenskapet? Trollungen? Ersåleiogvilbarefådetut? Uansett hva kona sier på privaten må vi bare smile fint til våre venner og si at kona tar det så fint, og jatte med når hun snakker så stolt om Bebisen som snart kommer. AARGH! Gjør vi det ikke, protesterer vi og sier at “Bebisen” er det verste ordet som finnes om vår kjære tøffe fotballspiller, så blir skoen kastet etter oss, og alle venninnene hennes ser på oss som den kalde dritten.

En god fotballspiller!

Og jippi, barnet sparker! WOW, det er så kult og spennende! Alle må få høre om det, dette er jo helt utrolig! Helt til barnet har gjort det i 4 uker, og mamma begynner å bli sliten av det. Hos venninnene er det fremdeles kjempekult, og alle får holde på magen, men hjemme med pappa så er det ikke så kult allikevel. “Hold deg unna magen min, jeg er så sliten”. Da faller vitsen om at han vil bli en god fotballspiller i dårlig jord. Nevnte jeg at gravide er humørsyke og absolutt ikke deler din humor?

Den gravide mannen!

Hver eneste mann med ei kone eller en kjæreste/samboer som er gravid, er i “praksis” det selv. Ikke at vi selv får en utvidet mage med strekkmerker og alt slikt. Men i praksis går vi i ni måneder og må tilpasse alt i huset og alle våre gjøremål til kvinnens humør, og gjør vi det ikke er vi en forferdelig fyr, og ungen vil få en forferdelig dårlig pappa. Slik er det bare. På slutten av dagen sitter kona igjen med verdens mest dyrebare minne, mens vi gutta bare vil sove…

Den gravide dama..

Jeg har alltid vært mer eller mindre sjalu på kvinnens mulighet til å bli gravid. For den nærheten som man får til barnet ved å bære det i seg, føde det, amme det og gi det livets mest viktige kjærhet i starten av livet – det kan aldri mannen få. Mannen kan såklart på alle måter bli en god pappa, gi barnet trøst, glede, være en samtalepartner og alt det. Men vi vil aldri kunne kjenne følelsen det er å ha gitt liv til et annet menneske så direkte. Jeg hadde gjerne gått gjennom en 9 måneders graviditet for å kunne kjenne den følelsen dersom jeg kunne. Vi vil for alltid være pappaen som bare så på at mamma gikk med barnet i magen…

Men nå kan vi ENDELIG begynne å spille fotball med nurket! Åneipokker, han kan jo ikke gå enda…

“Kjære, nå må du løpe og kjøpe litt beibimat til bebisen og ta med en sjokolade til meg er du snill. Husk, jeg gikk tross alt gravid i ni måneder, så dette syns jeg du kan gjøre for meg…”

Idag skal jeg ta en stor risiko. Jeg skal skrive om et tema som er så sårt for mange at jeg risikerer å bli angrepet. Iallefall skriftlig vil jeg nok motta noen reprimander for dette innlegget, men der er risikoen ved å si sin egen mening…

Jeg skal skrive om abort.

Abort er for mange et tema som man ikke snakker om så veldig mye. Det er dumt, for er det et tema som det trengs å snakke om, så er det nettopp dette. Det er utrolig mange som tar abort nå til dags, og tallet bare øker, og toleransen for det øker i takt. På verdensbasis ble det utført rundt 42 millioner aborter i 2003, og i 2007 ble det utført 15 000 aborter bare i Norge. Med så høye tall mener jeg det er det viktig å ha en åpen debatt rundt abort.

Jeg vil bare fort understreke at det såklart ikke er snakk om spontanabort eller andre former for naturlig abort.

Når er det “liv”?

Her ligger for mange grunnsteinen i diskusjonen om abort. Når er det faktisk liv? En hører jo alltid disse typiske pro-abortargumentene; “Det er jo bare en klump med celler”. “Den kan jo ikke tenke”. “Den har ikke et bankende hjerte”. “Det er ikke et menneske enda”.

Denne definisjonen vil ikke jeg en gang late som om jeg har et universelt svar på. For meg er det ganske enkelt et barn i det det befruktede egget fester seg til livmoren og koblingen mellom mor og egget opprettes. Da er det for meg ‘liv’ i sin rette form, selv om formen er 100% avhengig av morskroppen for å utvikles videre. Selv om det ikke har egne tanker, egne holdninger og egne følelser. Enda.

Det som også er viktig å tenke over er at hjertet faktisk dunker etter 20 dager!

Definisjonen er opp til hver enkelt å danne seg. Jeg vil ikke presse min definisjon på deg, og du kommer ikke til å klare å presse din på meg. Jeg har nå satt forutsetningen for hva jeg definerer som liv i resten av dette innlegget.

Hva er abort?

Abort er en avbrytelse av svangerskapet. I denne diskusjonen snakker vi om fremprovosert abort, og sakset fra Wikipedia har vi:

Fremprovosert abort, også kalt abortus provocatus, fremkalt abort, svangerskapsavbrudd og tilsiktet abort, kan foretas både før og etter fosteret er levedyktig utenfor moren.

I 1978 ble det vedtatt en ny abortlov, den tillot abort på sosiale indikasjoner. I både Odelstinget og Lagtinget ble lovforslaget bifalt med én stemmes overvekt, i Odelstinget gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget.

Abortloven ble endret i 1978 slik at det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke.

Abortlovens kjerne er § 2. Her står det hvilke vilkår som må være oppfylt for at et abortinngrep skal være lovlig: Før 12. svangerskapsuke kan kvinnen ta avgjørelsen selv. Etter 12. uke kan abort innvilges av en nemnd, hvis ett av disse kriteriene er oppfylt:

a) det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse

b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon

c) det er stor fare for sykdom hos barnet (også kalt “eugenisk indikasjon”)

d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest

e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming

Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Punktene a–e kan tolkes ganske vidt. Loven og forskriftene antyder at mer og mer skal til for at disse kriteriene er oppfylt når graviditetens lengde øker fra 12 opp mot 18 uker. Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ca. 23 uker), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten.

Når det så kommer til selve utførelsen av abort så finnes det to metoder; kjemisk og kirurgisk. Frem til uke 7 så gjennomføres alle aborter kjemisk ved at den gravide først får noen tabletter og returnerer to dager senere. Så settes det et stoff i skjeden som setter igang riene som fører til aborten. Etter uke 9 så gjøres abortene kirurgisk ved at man setter inn et sug og suger barnet ut. I perioden 7-9 uker kan moren bestemme selv.

Nå skal vi over til det mer subjektive, og her er det bare min personlige mening jeg kommer med.

Mine meninger om abort

Ansvaret

I mine øyne er abort i prinsippet aldri riktig. Punktum. Det finnes svært få ting som virkelig rettferdiggjør det mange ser på som drap, men som de fleste omtaler som abort. Uansett hvilken vinkling du har på det så er nemlig barnet det ultimate offeret i denne diskusjonen. Det er en fremtidig bestevenn, en fremtidig ektemann, en fremtidig bestefar, og aborten frarøver ikke bare barnet livets mulighet, men også mange mennesker gleden av å bli kjent med dette mennesket.

Det er her jeg mener feilen ligger. Foreldrene har blitt gravide, noe de kanskje mener er feil, men barnet blir ansvarliggjort for denne feilen.

Forståelse

Selv om jeg mener det er galt, kan jeg aldri stille meg over de som velger å ta abort. Jeg ønsker ikke å fremstå som en dømmende gutt som sitter i min trygge posisjon og sier at de som faktisk gjør dette er noen fryktelige mennesker – for det syns jeg ikke. Jeg har faktisk forståelse for at mange velger å gjøre dette. Alle de forskjellige grunnene til å vurdere abort; livssituasjon, omstendigheter rundt befruktelsen, alder, sykdom og så videre. Voldtekt er et svært godt eksempel på en situasjon hvor jeg skjønner utrolig godt at moren vil gjøre dette. Jeg bifaller det ikke, men jeg forstår det.

Det er som med så mange andre diskusjonstemaer; man kan være uenige og samtidig respektere hverandres meninger og handlinger.

Jeg forstår som sagt at jenter kan velge å ta abort i disse situasjonene, for man ønsker jo helst å tilby et eventuelt barn trygge omgivelser. Jeg kan allikevel av prinsipp ikke godta abort som et gyldig prevansjonsmiddel.

Men!

Det finnes noen tilfeller hvor min forståelse er fullstendig borte. Det finnes noen situasjoner hvor jeg absolutt IKKE kommer til å vise forståelse for en abort.

8 av 10 som finner ut at barnet sitt har Downs-syndrom før fødselen tar abort. Å abortere et barn fordi det vil ha en medfødt sykdom kommer jeg aldri til å bifalle. At allerede så mange mennesker er med på å skape et superrasesamfunn er helt utrolig – og på linje med Hitlers tankegang.

Et annet eksempel er gjengangerne . De som har tatt abort før, og gjør det igjen, uten å tenke noe særlig over det. De dreit seg ut litt, og må bare kvitte seg med tabben. Pyttsann, det er bare et barn. Slike mennesker er forkastelige.

Til sist er det de som ikke får dårlig samvittighet av det. Det går litt hånd i hånd med gjengangerne, men også hvis du kun har tatt abort én gang – og ikke merket samvittigheten i hele tatt – så blir jeg helt forferdet.

To viktige debatter

Det er to ting som for meg er viktig å tenke på i sammenheng med abort.

Har vi rett til å ta liv?

Jeg diskuterer av og til med dødsdommotstandere og liknende, og her kommer alltid argumentet “Hvem er vi til å stille oss til doms over andre mennesker?” opp. Gjelder ikke det her også? Hvem er vi til å bestemme hvem som skal leve, og hvem som ikke skal? Greit nok, jenta har ansvar for sin egen kropp – men her tas det en avgjørelse på vegne av en annen organismes liv, et barn, et menneske. Det er ikke en diskusjon om jentas kropp.

Hvorfor er det bare én person som bestemmer?

Den heteste delen av debatten er faktisk for min del at jenta kan bestemme seg alene for å ta abort. Når begge var med på handlingen som førte til at jenta ble gravid, og begge frivillig tok risikoen det er å ha sex, så har begge i mine øyne rett til å bestemme utfallet. At det er jentas kropp det går ut over, er et ansvar hun bør ta til etterretning FØR hun ligger med noen. Så lenge det er en frivillig handling fra begge parter bør begge parter ha et ord med i saken. Dette er mannsdiskriminasjon på sitt verste, og det er helt utrolig at vi ikke har noe vi skulle sagt. Denne debatten tar jeg gjerne opp med dere.

Til slutt

Til slutt vil jeg understreke for alle dere som har hatt ork til å lese hele innlegget at jeg ikke ønsker å virke dømmende, heller ikke sette noen i bås. Jeg bare syns det er viktig å ha fokus på at abort ER en big deal. Man SKAL ha dårlig samvittighet etterpå, det er både sunt og naturlig.

Jeg håper du slipper å havne i en slik situasjon hvor du eller jenta di må vurdere det.

..finnes ikke. Eller jo, det finnes kanskje, men det finnes ingen fasitsvar som kan fortelle oss nøyaktig hva vi må gjøre for å bli en drømmekysser. Iallefall ikke hos meg. I motsetning av visse sider på nett kommer jeg nemlig ikke til å hevde at jeg har nøkkelen til et perfekt kyss. Allikevel er jeg svært interessert i å diskutere hva man mener er med på å definere et kyss som godt eller dårlig. Som vanlig kan jeg kun starte med min mening.

Fun science

Selve definisjonen på kyssing er enkel; det er når to mennesker berører hverandre med leppene. Det vitenskapelige navnet for kyssing er filematologi, og selv dyrene gjør det. Det gjør de riktignok ved å vaske hverandre – en praksis jeg kanskje fraråder for mennesker. Uansett hvordan vi kysser så er allikevel kysset en måte å utveksle informasjon mellom mennesker på, og en måte å finne ut om det er en reell attraksjon til stede. Ifølge statistikk har 60% av oss vært tiltrukket av mennesker inntil vi har kysset dem. Et dårlig kyss kan altså få fatale konsekvenser for utviklingen av en attraksjon (selv om visstnok bare 5% av oss har dumpet noen pga. dårlige kysseevner).

Derfor begynner jeg idag med dem.

Dårlige kyss

Det er noen egenskaper som utmerker seg når det kommer til dårlige kyss. Noen av dem har jeg selv opplevd, andre har jeg hørt om i diskusjon med andre. Kysset er spennende å diskutere, spesielt med jenter, for en kan faktisk få mange gode tips. Jeg skal ikke påstå at jeg aldri har brutt noen av disse tipsene, men jeg tror jeg lærer av mine feil. Kanskje du også kan lære av dem? Her er litt konkret ‘whatnottodo’.

1. Drøvelflørten
Dette er et svært ubehagelig kyss. De fleste som nevner virkelig elendige kyss, tar opp han/hun som insisterte på at tunga skulle lengst mulig bak i munnen til den som blir kysset. Det blir vanskelig å bevege sin egen tunge, det blir vanskelig å puste, og hele kysset ender opp i en fektekamp hvor du bare prøver å fekte ut den andre personens tunge.
Husk: Tunga er et hjelpemiddel, ikke et våpen. Ikke press tunga di inn i munnen på den du kysser, men bruk tunga til å forsterke inntrykket av kysset på riktig måte.

2. Fektemesteren
Dette er de som insisterer på at tunga skal bevege seg mest mulig på kortest mulig tid. Tungevirvel, er over alt i munnen din og gir deg ikke et øyeblikks pause.
Husk: Det er ikke mengden bevegelse som teller, men typen.

3. Breiflabben
Dette er en søt en. Breiflabben er når noen åpner munnen sin så mye at den går over hele munnen din, eller iallefall rekker langt over ansiktet ditt. Rett og slett får deg til å føle deg liten, og du får liten kontroll (og nytelse) av kysset.
Husk: Når du kysser noen, pass på at du ikke åpner munnen din så veldig mye. De fleste anbefaler å ikke åpne munnen din mer enn din partner, dette virker som et godt tips – men hvis begge følger dette tipset åpner ingen munnen i utgangspunktet.

4. Våtservietten
The wet kiss. Hos de som har høy spyttproduksjon så kan det rett og slett være uflaks, men dette gjelder iallefall de kyssene som etterlater deg med et vått ansikt. Følelsen kan i noen tilfeller sammenliknes med å bli slikket eller siklet på av en hund. Pass på å ikke være en våtserviett.
Husk: For å unngå dette, er det beste tipset å lære seg opp til å svelge mye, og ikke slikk deg rundt munnen rett før du starter kysset.

5. Tafsebassen
Klåfingret? Det kan ødelegge kysset fullstendig. Det er absolutt greit å berøre dem man kysser, men ikke gå rett til angrep på brystene, baken eller skrittet idet du starter kysset. Det kan heller komme etterhvert som kysset eskalerer.
Husk: Vent på signaler om at det er greit før du tar steget videre.

6. Smulegrabben og godånden
Hun har nettopp spist et rundstykke, og med tunga full av smuler stikker hun den inn i din. Hyggelig tanke? Eller kanskje preget av dårlig ånde er veldig tilstedeværende?
Husk: Puss tennene dine!

Det er faktisk greit å vite om slike typiske feller man kan gå i, går i eller har gått i. Det kan faktisk hende man ikke har tenkt over det selv, eller at ingen har turt å være ærlig om at det kanskje føles helt feil.

Det gode kysset

Her er det ingen kategorier. Ingen kallenavn. Bare gode minner!

Når kysset starter, åpne munnen litt. Legg den over underleppen hennes, og kyss forsiktig, prøvende, med hodet på skakke. Pust med nesa. Før en hånd til halsen, og stryk kinnet med tomlen eller la hånden skli bak til nakken mens du kysser henne. La tungen forsiktig berøre leppen hennes, og vent på hennes reaksjon. Gjengjelder hun leppebruken, kan du eskalere enda litt. Åpne munnen mer, og flytt leppene dine opp til overleppen hennes. Idet du kysser, la tungen stryke innsiden av overleppen og trekk den rolig tilbake når den treffer. Etter hvert vil begge munnene åpnes, og tungene møtes. Ikke overdriv. Ikke start med en tungevirvel, men la tungene forsiktig stryke hverandre. Beveg tungen rolig og ikke la den gå for langt inn i munnen hennes.

Etterhvert blir det tungelek og dere finner rytmen. Hodene snus frem og tilbake, tungen brukes mer og mindre gjennom hele kysset, det dynamiske trer virkelig i kraft. Finesser oppdages og utvikles, og kysset blir levende, vibrerende.

Finessene

I kyssekunsten finnes det mange deilige finesser – heldigvis liker ikke alle det samme. Her er noen jeg har hørt om eller forsøkt.

Leppetrekket
Du kysser leppa hennes, og suger litt tak i den og trekker litt i den mens du beveger hodet bakover. Dette kan gjøres på begge leppene, og føles veldig godt.

Underleppebittet
Mens du kysser underleppa hennes, småbiter du litt i den mens du ser henne i øynene.

Tungesuget
Dette er kanskje en av de særere finessene, og er nok ikke noe for alle. Tanken her er at når hun har tunga ute av sin egen munn, tar du tak i den med leppene og suger halvfast på den. Ved å minke og øke sugekraften får du en veldig.. spesiell greie.

Utforskingen
Tunga kan fint kose litt på andre områder enn bare selve tungen i munnen hennes. Typisk er å slikke forsiktig på oversiden av munnen hennes, og noen liker å bli slikket på baksiden og/eller forsiden av tennene.

Uppnerkysset
Spiderman. Jeg sier ikke mer. Trenger jeg det?

Kyssing er…

… deilig! Det er også noe som kan ta tid å lære seg, for et virkelig godt kyss er ikke noe alle kan gi i utgangspunktet. Jeg hevder ikke at jeg kan det heller, men kanskje. Eller kanskje en dag?

Et kyss er toveiskommunikasjon, og et godt kyss er god kommunikasjon. Men en samtale krever to mennesker. Skal en bli god til å kommunisere, så hjelper det absolutt om en kommuniserer mye. Ved å lese litt om kommunikasjonsteknikker så kan du få noen gode tips. Bruk dem!

Nå kaster jeg ballen til deg. Hva syns du er et godt kyss? Hvilke finesser liker du? Del dine tips du også, kanskje den neste du kysser leser dette!

Beautiful Agony er en erotisk webside. Den inneholder ikke pornografi i sin tradisjonelle forstand, men har skapt en industri rundt det produktet de leverer, og konseptet er helt unikt.

Det har tatt bort fokusen fra det kjønnslige og det nærmest skitne pornopreget som gjennomsyrer erotisk videokultur. Det har tatt bort fokusen fra skuespillertalentene, silikonen, størrelsesfokusen, kroppsfokusen, nakenheten, falskheten. Det har tatt bort fokusen på de forskjellige alternative sexformene, stillinger, antall og plassering.

Det har satt fokusen på noe penere, noe renere, noe vakrere. Ansiktene, lidenskapen, lydene. Ekteheten! Kvaliteten. Fantasien.

Agony is an experience for the ears as well as the eyes. We’re only interested in reality, not performances, impressions, or exaggerations.

Noen vil argumentere med at dette er direkte pornografi, andre vil si det er kunstnerisk erotikk. Noen har allerede omtalt det som sært, andre sier det er vakkert. Jeg stemmer for sistnevnte i begge kategorier. Jeg lar det være opp til deg å dømme hva du syns selv.

I dette konseptet så ser du rett og slett kun et ansikt.
 

Du kan ta en kjapp titt her: Beautiful Agony

 
Hvis du tør, vil, ønsker; ta en titt. Det er ikke farlig, ikke skittent, ikke kvalmt.
Kanskje rart.
Kanskje uvant.

Kanskje pirrende.

Foto: Ukreditert

Den nye ekteskapsloven har trådd i kraft. Dette har ført til en bloggstorm hos min bloggervenn Joakim Knudsen om tematikken. Nå er jeg stort sett enig med ham i hovedlinjene, men idag skrev han et innlegg om hvorvidt homofile burde få adoptere. Jeg er igjen enig i hovedlinjene, men føler noen små nyanser burde bli fremhevet.

Gode foreldre?
Ett av argumentene går jo på hvorvidt homofile par vil være gode foreldre. For min del er det hevet over enhver tvil at svært mange homofile par vil bli langt bedre foreldre enn svært mange av de heterofile parene/enslige foreldrene som vi har idag. Det er ingen tvil om at homofile foreldre vil kunne gi barna alt dem trenger også.

Gode nok foreldre?
I tillegg må vi ikke glemme at alle som vil adoptere må gjennom en nokså stor kontroll i regi av omsorgsorganet som videreformidler adopsjonen, for å bli “godtatt”. Alle som får adoptere har dermed fått stempelet “godkjente foreldre” for å si det litt flåsete. Alle som er villige til å gå gjennom en slik nådeløs kontroll beviser egentlig der og da at de virkelig har lyst til å bli foreldre – og er villige til å stille hele sitt privatliv og sin privatøkonomi til disposisjon for å få lov til det. KUDOS!

Jeg er absolutt ikke i tvil om at de som blir godkjent som foreldre, om det så er heterofile eller homofile, faktisk er gode nok.

Men hva med mobbingen?
Her er det jeg er uenig med svært mange debattanter (og svært enig med Joakim). Man hevder at barn vil bli lette mobbemål dersom de har homofile foreldre. Dette tror jeg lite eller ingenting på. Jeg har førstehåndserfaring med mobbing, og vet at dersom et spesifikt individ er et lett mobbemål så har det lite med omgivelser å gjøre, men rett og slett med personligheten. Barn lukter seg i stor grad frem til hvem de kan mobbe, og finner en grunn etter de har fått seg et mål.

Har man en personlighet som tillater mobbing, så risikerer man å bli et offer. Har man ikke det, kan de prøve seg og barnet selv vil klare å stoppe det. Jeg hadde det, og jeg ble mobbet. Easy as that.

Hva var den nyansen da?
Joda, det eneste punktet hvor jeg og de homofile med stor sannsynlighet for alltid vil være uenige om er følgende;

“Heterofil forkjørsrett!”
Jeg syns at heterofile familier alltid burde få forkjørsrett i forhold til homofile familier. Dermed er jeg imot likestilling mellom legningene, men for adopsjon på tvers av legning. Dette høres kanskje litt paradoksalt ut, men det er nettopp fordi uansett hvor mye vi ønsker og vil, så er en heterofil familie mer naturlig for et barn enn en homofil familie. Det har ingenting med at jeg er imot legningen å gjøre, det har ingenting med mobbing å gjøre (et argument jeg for øvrig syns er direkte latterlig å bruke mot homofil adopsjon).

For å si det rett ut; er det 200 homofile familier i kø, og det kommer en heterofil familie, mener jeg at den bør gå direkte inn foran de homofile familiene. Er det kun homofile familier i køen, mener jeg ikke barnet lider noe tap av det – og jeg hadde gledelig plassert et barn hos dem.

Dette er 100% gjennomsyret av det faktum at den mest naturlige familiekonvensjon er far og mor (dette er udiskutabelt), og man bør etterstrebe å gi flest mulig barn til et så naturlig miljø som mulig.

Hva mener du da?