Idag har jeg valgt å legge ut en tekst som jeg har lest for lenge siden. En fantastisk tekst, som jeg her gjengir i sin helhet. En tekst som har vært til inspirasjon for meg i årevis, og som jeg håper vil inspirere deg også!

Disclaimer:
Jeg har ikke skrevet denne teksten selv. Kilden finner du her.

Historien

Michael er den typen du elsker å hate. Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: “Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger”. Han var en naturlig inspirator. Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Michael der og fortalte den ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen. Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Michael og spurte ham: “Hvordan gjør du det?”

Michael svarte: “Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv; du har to valg i dag. Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør. Jeg velger å være i godt humør. Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller å ta lærdom fra det. Jeg velger å ta lærdom fra det. Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene deres eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet. Jeg velger de positive sidene i livet. “

“Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt”, protesterte jeg.

“Det er det,” sa Michael. “Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten så er enhver situasjon et valg. Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene. Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør. Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.”

Jeg tenkte over hva Michael hadde sagt. Like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv. Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i forhold til livet istedenfor bare å reagere på det. Mange år senere hørte jeg at Michael var innblandet i en alvorlig ulykke med et fall på 20 meter fra en radiomast. Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Michael utskrevet fra sykehuset med skinner langs ryggen. Jeg traff Michael omtrent seks uker etter ulykken. Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: “Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?”

Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i hodet på ham under ulykken. “Det første jeg tenkte på var velferden til min ennå ufødte datter,” svarte Michael. “Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg. Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve.”

“Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?” spurte jeg. Michael fortsatte, “Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg så uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres sto det skrevet: ‘han er dødsens’. Jeg visste at jeg måtte gjøre noe.”

“Hva gjorde du da?” spurte jeg.

“Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til meg”, sa Michael. Hun spurte om jeg var allergisk for noe. “Ja,” svarte jeg. Legene og pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt.

Jeg trakk pusten og ropte: “Tyngdekraften!”.

Gjennom latteren deres sa jeg til dem: “Jeg velger å leve. Operer meg som om jeg er levende, ikke død.”

Michael overlevde takket legenes dyktighet, men også på grunn av sin fantastiske holdning. Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Holdning er, tross alt, alt.

“Bekymre deg derfor ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg
for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.”
Matteus 6:34

“Egentlig er dagen i dag den morgendagen du bekymret deg for i går”
Ukjent

Si gjerne hva du syns om teksten. Er det ikke så enkelt? Kan det være så enkelt? Kan det i det minste få en positiv effekt? La meg få vite hva du tenker!

Igår så jeg filmen Pay it Forward, en helt herlig film om en ung gutts (spilt av Haley Joel Osment) visjon om å forandre verden etter oppfordring fra samfunnsfaglæreren.

Idéen
Hans tanke var da skremmende enkel, men også i teorien veldig effektiv. Han skulle velge seg ut tre mennesker, og hjelpe dem med noe de ikke kunne klare å hjelpe seg selv med. Så skulle han fortelle dem at alt handlet om å gi det videre til neste person; at når du først har tatt imot hjelpen, er du forpliktet til å gi denne typen hjelp til tre nye mennesker igjen.

Hele idéen er basert på æreskodeksen; ingen sjekker at du gir det videre, men du blir oppfordret til det. Så blir det opp til deg å gjøre det du vil med det.

Dersom nok mennesker tar oppfordringen vokser det seg plutselig veldig stort veldig fort.

Hvorfor ikke?
De sier det klart i filmen, og det er ingen tvil om at det er sant; dette er en på alle måter utopisk* idé som tar menneskers velgjørenhet for gitt, og hvor man forutsetter at oppfordringen etterfølges.

Allikevel spør jeg; Hvorfor ikke?

Det er absolutt ingenting som hindrer deg og meg i å være på vakt etter muligheter til å gjøre store ting i andres liv. Det er ingenting som stopper oss i å lete etter åpninger for å gi av oss selv i en sammenheng som kan være med og forandre et menneske. Vi må bare være åpne for det. Vi må bare lete etter det.

Det finnes allerede en amerikansk bevegelse som har tatt dette på alvor. Her kan dere lese masse eksempler på mennesker som aktivt har forsøkt å spre kjeden av velgjørelse!

La oss forsøke da!
Jeg ser ærlig talt ikke et eneste argument for å ikke gjøre dette. Samtidig er det så ufattelig mange argumenter for å gjøre dette.

Så min oppfordring til både meg selv og alle som leser dette er følgende; se etter muligheter. Hver dag, hele tiden. Lær deg å kjenne dine nære på helt andre måter enn før, se nærmere etter, kanskje det er noe. Se etter på mennesker du ikke kjenner også, det kan være noe du kan gjøre.

Når du så har gjort en skikkelig tjeneste, fortell dem om prinsippet. Si at de nå må gi det videre til tre andre mennesker og at det må være noe som vil bety noe. Fortell det med et smil om munnen. Det skal jo være en hyggelig bevegelse.

La oss forsøke å gjøre en liten innsats som vil kunne få en stor effekt. La oss tro på menneskeheten. La oss tro på utopien*.

Start en Gi det videre-kjede så fort du kan :)

I mellomtiden kan du kanskje fortelle om en gang du har gjort en stor tjeneste for noen? :) Eller om din første Gi det videre-handling?

Det er rart hvordan et liv kan sno seg opp og ned langs helt uforutsette stier. Hvordan ting helt plutselig kan forandre seg drastisk, og uten forvarsel snu tilbake på seg selv igjen.

Det er rart å tenke på hvordan man i blind tillit og ønsketenkning kan gi ukjente mennesker makt over seg. Hvordan venner og familie kan advare mot farer som tårner som svære fjell foran seg. Hvordan man allikevel velger å se bort fra disse advarslene.

Det er rart hvordan man som mennesker hele sitt liv kan gå med en bestemthet ovenfor visse saker, men i nøden lærer naken kvinne å spinne, og selv den hardeste vilje kan knas til bolledeig.

Det er rart å tenke på hvordan håp og glede raskt kan snus til tårer og smerte.
Det er rart å tenke på hvordan tårer og smerte raskt kan snus til håp og glede.

Det er rart hvordan et liv kan sno seg opp og ned langs helt uforutsette stier, og hvordan vi mennesker ofte er som en tømmerstokk flytende nedover i elvens nåde.

Det er rart å tenke på hvor rart livet faktisk er.

P.S. Jeg har fått jobb som telefonselger…

Et av de mer kjente “anti-Gud”-bevisene, er følgende:

“Dersom Gud er allmektig, skal han kunne skape en stein som er så stor og tung at han ikke kan løfte den selv. Men hvis han ikke kan løfte den, er han ikke allmektig. Ergo finnes det ikke en allmektig Gud.”

Dette er fritt sitert, har ikke den nøyaktige varianten – men poenget er der.

Den mest brukte motargumentasjonen jeg har lest følger her:
“Selvsagt kan han lage en stein som han ikke klarer å løfte, og så løfte den. Spørsmålet er et paradoks*. Paradokser er noe mennesker ikke kan få til å fungere. Hvis noen er allmektig kan vi ikke begynne å forstå hvor mye makt det egentlig det vil si, da vi ikke aner hvor mye “alt” er. Eller hvor lite “ingenting” er heller, for den saks skyld.”

Jeg mener svaret er så utrolig mye enklere. Gud kan være allmektig og fremdeles ikke ha mulighet til å skape en stein som er så tung at han ikke klarer å løfte den. Dette fordi Gud er størst, og uansett hvor stor han måtte være, vil han aldri kunne skape noe som er større enn seg selv. Og jeg antar og håper at alle som leser dette forstår at jeg ikke snakker om fysisk størrelse. Ergo er det ingen selvmotsigelse at skaperen av universet kan løfte alt han skaper, og at han fremdeles er allmektig.

Dette er et forsøk på å sette ut kristne med en kvasi-intelligent formulert, men fremdeles barnslig, problemstilling.

Kan Gud skape en helt rød ball som er helt gul? Er han ikke allmektig hvis han ikke klarer dette?

Et lite Nota Bene; om han hadde skapt en så ufattelig stor stein, ville den nok omsluttet hele universet – og da ville ingen kunne registrert noen bevegelse uansett – da steinen var ‘alt’ som eksisterte. På samme måte som det ikke finnes lyd om det ikke er ører til stede som tolker lydbølgene, blir ingenting beveget om det ikke forflytter seg i forhold til noe annet.