Det er flere årsaker. En av dem er at jeg alltid har lagt merke til den for dens majestetiske førsel. En annen er at den er monogam, og kan holde sammen med sin partner i opptil 20 år, som for meg er imponerende å se i dyreriket. I tillegg så er dens posisjon i folketroa som en varsler av død og elendighet absolutt fascinerende. Den er jo også en av de største “dagligdagse” fuglene vi har i innlandet, noe som bidrar til at jeg legger merke til den. En serie filmer til dens ære har også blitt spilt inn, kun en av dem med nevneverdig suksess. Det er også en faktor at Illustrert Vitenskap har tilegnet den en artikkel hvor den beskrives som en av de fuglene med best minne og høyest intelligens.

Så var det også en i barnehagen jeg jobbet før; som kun hadde én fot, men samtidig grasiøsitet og tilstedeværelse nok til å se ut som om han eide hele plassen. Gav meg assosiasjoner til en gammel pirat med trebein, som hadde ofret beinet sitt i kamp for å bli den tøffeste av dem alle.

Men det som nok har hatt mest innvirkning på min fascinasjon for denne fuglen, var en situasjon jeg opplevde for rundt to år siden, som i utgangspunktet handlet om en svarttrost og en skjære.

Jeg var på vei til jobb en dag, og la helt tilfeldig merke til en svarttrost som stod 4-5 meter unna meg og sang av hele sitt hjerte. Innimellom kom det en hes harkete lyd, som jeg først trodde var rettet mot meg for å skremme meg bort. Så ser jeg at det noen meter unna står en skjære og tasser. Jeg stopper helt opp for å se på. Det som så skjer, er at fuglen fortsetter. Kvitrer, og hveser litt, kvitrer, og hveser litt. Skjæra bestemmer seg så for å ta plassen til trosten, så den flyr bort. Dette fører jo til at trosten må stikke, så den flyr opp i et lite tre som er like i nærheten. Der fortsetter den som før. Kvitrer til damene, og hveser for å true skjæra vekk. Skjæra vet jo at den ikke har noe å komme med, så atter en gang flyr skjæra etter trosten – som ydmykt må forlate treet og gi plassen til skjæra for ikke å bli angrepet.

Så skjer det.

Plutselig ser jeg at skjæra stikker. Skjønner ikke hva som forårsaker det i første omgang, før det plutselig sveiper forbi en KRÅKE like ved treet, følger etter skjæra, og jager den langt vekk, over noen trær og bygninger. En kjapp jakt, raskt over, men iøynefallende og imponerende.

Trosten står nå nede på bakken, kvitrer, og hopper lykkelig som bare det rundt på jakt etter damer. Noen sekunder senere ser jeg kråka komme flyvende over oss, kanskje på vei til det stedet den opptok jakta på skjæra fra.

For meg så vil alltid den historien skildre offeret, bølla og den rettferdige. For alt jeg vet hadde kråka helt andre motiver bak det den gjorde, men det kommer jeg aldri til å få vite. Kråka var helten som uselvisk hjalp den stakkarslige trosten som bare ville få seg noe.

Jeg syntes det var snilt jeg!

Om navnet

Det jeg håpte jeg kunne be om, var hjelp til å komme på med et bloggnavn. Jeg har hatt et par brainstormer allerede, både på forumer, på Facebook og sammen med kjæresten, og vi har kommet frem til en liste på noen få navn som så langt er de mest aktuelle;

Walking-about.com   (+7.5)
Alongthegrassroot.com   (+4)
StrollingtheEarth.com   (+3)
Walkingaroundtheearth.com   (+1)

Det jeg håper på er kanskje noen gode forslag til andre navn, eller eventuelt respons på navnene så langt. Personlig så heller jeg mot de to første i listen – men ingenting er bestemt enda.

Om turen

For å kunne komme med gode forslag på navn, eller vurdere listen som eksisterer, er det nødvendig med litt kunnskap om turen. Noe kan du finne her, på ‘Verden rundt’, noe kan du finne i blogginnlegget om ‘Internasjonalt humanitært arbeid’ – og noe vil jeg beskrive for deg nå.

I utgangspunktet var det ment å bli et eventyr uten like, uten noe ansvar eller “planlagt alvor”. Store deler av turen vil nok fremdeles inneholde dette, men vi har også kommet frem til at vi ønsker å bruke turen til å gjøre noe litt mer meningsfullt. Hjelpearbeid i en eller annen form har stukket seg frem som veldig aktuelt, og vi kommer til å delta på mange forskjellige typer. Frivillig på barnehjem i Kina. En elefantredningspark i Thailand. Bygging av infrastruktur i Honduras. Masse mer. En av tingene som begrenser er at de fleste former for voluntærarbeid krever en viss egenkapital. Derfor startet vi en facebook-gruppe med håp om hjelp til denne biten.

Vi ønsker også å bevege oss veldig langs grassrota, med andre ord ha en veldig jordnær reise hvor vi bruker lokal transport, lokal overnatting og håper vi møter litt gjestfrihet ved at hyggelige mennesker ønsker oss velkommen inn i deres hjem for en natt eller to. Vi håper vi vil få muligheten til å jobbe for mat og losji på steder hvor det passer seg. Vi håper vi vil finne flotte steder å dykke på. Vi håper vi kan få hyre på seilbåter/skip så vi kan krysse hav. Vi håper vi får padlet, raftet, fjellklatret, lekt med tigre. Mye vet vi også at vi vil få oppleve i løpet av turen, som vil vare alt fra 6 måneder og oppover til 24, alt ettersom hvor lenge vi klarer og ønsker å reise.

Med andre ord er dette en tur hvor vi vil søke både dypere mening, samt åpenbar moro. Dette vil vi oversette til engelsk på en blogg som forhåpentligvis vil være spennende, og som skal fylles med bilder, historier og video. Vi skal få prøvd oss både som journalister, fotografer og videoprodusenter i løpet av denne turen – noe som vil bli veldig spennende. Det håper vi også det blir for de som eventuelt velger å følge bloggen.

Tilbake til navnet

Da trenger vi jo et navn! Det kan godt være at navnet vi ender opp med er av de fire i listen. Det kan godt være du kommer med et forslag vi velger å bruke. Umulig å si akkurat nå; men har du noen forslag eller tanker så er du hjertelig velkommen til å legge igjen en kommentar her!

Jeg trenger tips og historier. Gode og dårlige. Lange og korte. Holde meg unna? Må besøke? Skriv så det ljomer, gjerne mer også – for når turen jorden rundt i september starter (kun 9 måneder til), vil jeg gjerne være så utrustet som overhodet mulig.

Så dagens bloggpost er et rop om hjelp, ingenting mer, ingenting mindre!

Hjelp meg?

Jeg tror og håper at alle mennesker har en eventyrer i seg. Et ønske om å oppleve noe ekstraordinært, noe fantastisk. Se noe fortrollende. Være med på noe ellevilt. Jeg er blant dem. Jeg har allerede klart å kjede noen av mine venner til døde ved å fortelle om mine planer om å reise verden rundt, så jeg skal ikke gjenta meg selv igjen – men jeg har lyst å fortelle om en liten bit av et eventyr jeg håper jeg får oppleve underveis.

For meg så har et veldig godt eventyr noen viktige elementer. Hvilke elementer det er snakk om varierer fra eventyr til eventyr. Generelt sett må det ha noe nytt, noe spennende og gjerne med et lite element av galskap. Et eventyr kan gjerne også inneholde elementene farlig og ulovlig, så lenge det ikke direkte går ut over noen.

Det handler for meg om frihet. Frihet til å ville, frihet til å kunne, frihet til å gjøre. Ikke minst frihet til å oppleve friheten.

Du har kanskje sett en amerikansk film en gang, hvor en eller flere av karakterene i filmen hopper på et tog i bevegelse og sitter i vogna en stund og hopper av. For meg er det dette det handler om. Det er nytt. Det er spennende. Det faktum at det både er farlig og ulovlig gjør at det er galskap på så mange plan. Det er nemlig ikke til å feie under teppe at såkalt ‘trainhopping’ eller ‘freighthopping‘ er risikabelt. Det finnes mennesker som har mista både liv og lemmer i forsøk på å komme seg på et tog i fart.

Heldigvis finnes det ressurser som kan lære oss hvordan vi unngår slike risikoer. SquatThePlanet er en slik ressurs. Råd #1 – aldri gjør det uten noen som har gjort det før. Nok om det. Dette er i alle fall et av mine ‘eventyrlige ønsker’ som jeg håper jeg vil oppleve i løpet av mitt livs største eventyr. Se videoen om du vil.

(teksten fortsetter under videoen)

Hva med deg?

Dagens innlegg skulle ikke først og fremst handle om meg. Jeg ønsker å oppfordre deg til å tenke. Til å virkelig søke i deg selv. Jeg tror det er viktig å ha noen drømmer, og minst like viktig å være bevisst på dem. Det morsomme er at dersom du deler drømmene dine med noen, så er sjansene større for at du forfølger dem.

Så:

Hvis du hadde fullstendig frie tøyler; hva er det eventyreren i deg selv har lyst til å oppleve? Del dine drømmer!

hawtness.com - viser Charles fra sin beste side

Senere byttet siden navnet til Hawtness.com, godt mulig fordi det ikke var så alt for enkelt å oppdrive slike morsomme bilder på lengre sikt – og det er enklere å få tak i littsmårare liksomsexy bilder slik som er temaet nå. Jeg skal ikke si så mye mer om det, her får dere i alle fall noen av de bedre bildene (som nå ligger på hawtness.com) fra PwndOnCamera.com!

Første 'upskirts' noensinne?

Det er utrolig kjipt å bli tatt bilde av i slike situasjoner; for ikke å nevne hvor tragisk det er å gjøre slikt (men – som denne siden viser, så er dette absolutt ikke uvanlig, så pass dere – jenter – når dere går med skjørt…).

Noen ganger legger folk opp til det også…

Man ønsker gjerne litt oppmerksomhet når man kler seg slik...

Tror det eneste han her fikk frem var “Eeeeeeeeeeøøøøøeøeøøøøøeh…”

Det er bevist; Silikon gjør deg dum!

Ok, denne er så sykt drøy at jeg nesten blir kvalm; se nøye på hendene hans…

"Og så bøyer vi oss *litt* lengre"

Og så avslutter vi med en klassiker;

Ooops...

Naturligvis angrer jeg nå. Naturligvis håper jeg at jeg lærer. Naturligvis vet jeg at man aldri kan vite. Allikevel angrer jeg på at jeg ikke slo opp navnet hans og ringte.

Helt tilfeldig så befant jeg meg på Harvest Bar i Kvinesdal for noen uker siden, etter en fotballkamp og fest på Feda. Jeg var sjåfør. Der møtte jeg på Chris, og vi ble sittende å snakke en god stund. Så ringte noen som hadde blitt igjen på Feda og lurte på om jeg kunne hente dem, så jeg spurte Chris om han ville bli med, komme seg litt bort fra bråket. Han takket ja, og vi kjørte frem og tilbake sammen, og snakket om mange ting. Jeg husker ikke alt, men det viktigste sitter. Jeg sa han var velkommen til Grimstad en helg, en uke, en måned – om han ville. Han sa ja. Han ville gjerne ta ei helg i Grimstad.

Sist gang før det, som jeg virkelig møtte ham, var da vi kjørte frem og tilbake til Oslo for å hente en bil. Det var før han hadde fylt 18… Før det igjen kan jeg huske en barndom sammen. Jeg pleide å sitte barnevakt for ham mye, og vi fant på utrolig mye morro, og noe fanterier.

Forrige helg var jeg hjemme i Kvinesdal igjen, og jeg stakk innom hos min storebror sammen med mamma etter hun hentet meg på togstasjonen. Jeg ble da gjort oppmerksom på en helt utrolig historie. Du skjønner det, at Chris og min bror var venner og tilbrakte en del tid sammen.  Besøkte hverandre.

Chris mistet sin far da han var svært ung. Faren døde av røykforgiftning. Dette har jeg “alltid” visst. En kveld min bror kom hjem sent en kveld, satte han noen pølser til kok, og sovnet i stolen. Vannet fordampet, pølsene forkullet. Chris kom opp trappa i 2.-etasje der min bror bor, og han så bare røyken sive ut av frontdøra. Døra var låst, så Chris løp rundt bygningen, klatret opp på altanen, og reiv opp døra. Røyken var så tykk at han ikke så noe som helst, og selv om broren min satt en liten meter til høyre for ham visste han det ikke før han fikk famla seg frem til ham, og dro ham ut.

Den siste meldingen jeg skrev til Chris var en melding hvor jeg sa han fremdeles var velkommen, og at han ikke var noe annet enn en helt for meg. Han hadde tenkt å komme…

Slik kommer jeg alltid til å huske Chris. Han reddet min brors liv mot det som tok livet av hans far. Han var en helt. Han var en man kunne stole på.

Takk, Chris, for tiden sammen i oppveksten, for bilturen til Feda, for at du reddet min brors liv, og for at du er den du er. Jeg kommer til å savne deg fryktelig mye…

Jeg vil avslutte med det aller siste Chris la ut på Facebook, “It’s not over”.

Ti ville okser løper og stanger i magen, samtidig som sommerfuglene frenetisk prøver å unngå dem der de flyr rundtomkring. Et sug som er så rått at det ikke kan forklares med ord, bortsett fra dersom du har opplevd liknende selv. Tanken om at dersom noe går galt, så har hjernen sannsynligvis koblet ut for lenge siden, og du vil rase rett i bakken. Vissheten om at det så godt som aldri skjer.

Dette foregikk i hodet og kroppen min da jeg sto under vingen på flyet i 3500 fots høyde.

Tidligere samme uke

Endelig, første time med linehoppkurs. Er det noe jeg har drømt om i mange år, så er det å hoppe i fallskjerm, og nå ser det ut til å skje. Legen sa jeg var i stand til å hoppe, og at jeg hadde lunger som en 24-åring. Kontigenten er betalt, og her sitter jeg og skal lære om hvordan det er å hoppe i fallskjerm. Sykt!

Mannen, som for øvrig er avbildet to uker senere i Se og Hør fordi han dater Kari Traa, forteller om hva som kan gå galt, og hvor forbaska enkelt det er å fikse det. Trekk, vri, dra. Hvis ingenting funker er det nødprosedyre. SE, SE, TA, TREKK, X, SE, TA, TREKK, X. Så skal reserveskjermen åpne seg. Dette skjer nesten aldri, i hvert fall ikke for elever – for de skjermene pakkes ekstra nøye, forteller mannen.

Så forteller de litt om hvordan en styrer fallskjermen, hva en gjør i hvilke høyder, og hva som er viktig å ha på seg, før vi går ut og øver på SE, SE, TA, TREKK, X, SE, TA, TREKK, X. Og Ettusen, Totusen, Tretusen, Firetusen, Femtusen. For det er viktig å vente med å få panikk til fallskjermen faktisk har fått nok tid på seg. Den skal åpne seg automatisk når en hopper linehopp, så det eneste vi trenger å bekymre oss for er om den åpner seg korrekt. Det skal ta fem sekunder fra jeg slipper flyet, derfor er det så viktig å telle riktig.

Tidligere samme dag

Det er så ufattelig mange tanker som går gjennom sinnet. Det er så mange følelser som gjennomborer kroppen. Når en vet at en skal hoppe ut av et fly i 1100 meters høyde, blir det vanskelig å beskrive hva som foregår inni seg selv. Noen av tankene og følelsene var eksistensielle, andre var banale. De mest tilstedeværende var noe alà “Fy søren, jeg skal hoppe i fallskjerm!”.

Jeg husker at jeg ikke ønsket å ha noen referanse når jeg hoppet, så jeg så aldri opp på de andre når de hoppa ut av flyet mens jeg stod på bakken og venta på at det skulle bli min tur. Jeg ville at alt skulle være helt nytt og ukjent. Derfor håpte jeg også jeg skulle få hoppe først. Endelig spiller vekta mi positivt inn, for med mine 98 kilo med fett og bein så var jeg den tyngste i flyet, og måtte dermed sitte nærmest piloten. Nærmest piloten = nærmest døra = først ut. Dette visste jeg.

Så nå gledet jeg meg bare. Gruet meg. Grugledet meg. Fantastisk!

En time tidligere

“Er du klar?”
“Åjada, klar som et egg!”

Vi måtte kle på oss utstyret og gjøre oss klare. Flytevest, en slags tynn arbeidsdress, gode sko, varmt tøy, noen forferdelig ubehagelige hoppebriller, og hansker med god gripeflate. Ofrer alt av komfort for sikkerhet. Flott! Ikke behagelig, men helt perfekt – for skal en hoppe fra 3500 fots høyde så kommer komfort i siste rekke.

Ti minutter tidligere

Vi snakker hunder. Små hunder. Pudler. Uten negler. Så, umiddelbart etter beskjeden om å komme bort til flyet har nådd øregangen min, blitt tolket av øresystemet og gitt hjernen beskjed om at jeg skal inn i det hinsidige, byttes de små pudlene i magen ut med svære dobermanner som løper løpsk og biter i alt de finner. En utstyrssjekkk senere, og jeg – og de to andre elevene – sitter sammen med instruktøren i flyet og venter på klarering til å ta av.

Så starter motoren!

Det tar ikke lang tid før hundene byttes ut med Sibirske tigre, når bakken forsvinner under meg og vi kommer høyere og høyere opp. Et sted inni meg roper en stemme “HERREGUD MENNESKE, SKAL DU VIRKELIG HOPPE UT AV FLYET???“, samtidig som den roper “DETTE BLIR DET GØYESTE DU NOENSINNE HAR OPPLEVD!!!“. Tror de kaller denne sensasjonen “skrekkblandet fryd”. Ja, jeg mener absolutt at det er en god beskrivelse av hva jeg føler nå.

500 fot. 1000 fot.1500 fot. 2000 fot. Jeg ser stadig på høydemåleren, og elefantene er sluppet løs. 3000 fot. Snart.

Døren åpnes – vi er på run.

Det er få ting som føles likt som å sitte rett ved en dør i et lite skrøpelig fly, hvor alle ujevnheter er jevnet ut med gaffateip, og se døren åpnes opp og ha fri sikt til bakken 3500 fot nedenfor for første gang i sitt liv. Elefantene som løp rundt i magen har nå spredd seg, og de stamper av gårde i brystet mitt og gjør meg skjelven i alt av lemmer.

Allikevel er jeg ikke i tvil. Allikevel er det ikke frykt jeg føler nå, bare ærefrykt.

“Gjør klar!” – jeg gjør som vi har lært. Armen ut på vingestøtten utenfor flyet, svinge meg rundt, foten på staken under flyet, hånda i døra.
“Still i dør!” – den andre hånda følger etter, helt inntil langs flykroppen og til vingestøtten. Tar tak. Glir utover. Jeg reiser meg opp. Jeg står nå oppreist, under flyvingen, utenfor flykroppen, med en fot på en stake rett under døra. Jeg er fullstendig utenfor flyet, og alt i meg roper “JA!”.

Nå!

Ti ville okser løper og stanger i magen, samtidig som sommerfuglene frenetisk prøver å unngå dem der de flyr rundtomkring. Et sug som er så rått at det ikke kan forklares med ord, bortsett fra dersom du har opplevd liknende selv. Tanken om at dersom noe går galt, så har hjernen sannsynligvis koblet ut for lenge siden, og du vil rase rett i bakken. Vissheten om at det så godt som aldri skjer.

Jeg tror kanskje oksene hadde litt sommerfugler i magen de også.

Vektløs? Overhodet ikke!

Instruktøren bare gliser, han vet hva som kommer. Tommelen opp, mitt signal. Jeg nøler ikke mer enn et lite sekund. Ser opp. Ser ned.

Jeg slipper. Jeg faller. Rett ned. Farta øker så sykt fort, jeg skjønner ikke – skulle ikke fallskjermen åpne seg nå??? Jeg faller. Panikk! Jeg blir dratt bakover, faller med ryggen først. Armer og bein spreller. I alle dager, dør jeg nå???

*floff* sier det bare, så henger jeg der. Oi pokker da, “TRE TUSEN, FIRE TUSEN, FEM TUSEN” sier jeg, så alt for sent, og ser opp. Fallskjermen er der, men er det ikke noe galt der også?

De første 5-10 sekundene etter jeg slapp flyet var garantert den mest skremmende følelsen jeg noensinne har opplevd. Opprivende. Fantastiske. Men definitivt skremmende. Jeg følte jeg ble dratt bakover, og falt med ryggen først mot bakken. Jeg trodde et øyeblikk fallskjermen ikke hadde åpna seg, og vurderte et øyeblikk å trekke nødskjerm. “Er du i tvil, så er du ikke i tvil” lærte vi på kurset, og den setningen kvernet da jeg så opp og trodde jeg så noe annet enn det jeg så.

Så roet jeg meg ned, trakk styrelinjene og koste meg. Flere hundre meter over Kjevik tronet en ensom majestet, hengende i sin krone av tøy og tråder, og svingte i sirkler.

Konge over over lufta, vannet, jorden – og livet!

Foto: bambino333

For ikke lenge siden ble en drøm født. En drøm om å forlate alt og stikke, reise, reise, reise, og kanskje returnere. Kanskje bli. Sannsynligvis returnere. Det er på tide å fortelle om planene om å reise verden rundt i ett-to år.

I meg har det har alltid eksistert en indre drøm om å reise verden rundt. Til tider har transportmiddelet vært seilbåt, til tider har det vært motorsykkel, og til tider har middelet vært føttene. Denne drømmen ble plutselig brakt opp i lyset i en spøkefull tone da jeg og kjæresten satt på bussen mellom Kristiansand og Grimstad og latet som om vi møttes for første gang og fortalte om oss selv (naturligvis med noen kreative friheter).

Da “leken” var over hadde jeg fortalt om mine “planer” om å reise jorden rundt i ett år, etter jeg var ferdig med vikariatet jeg har nå. Det ble egentlig fortalt på tull, det var ikke en plan, bare noe jeg hadde lyst å gjøre en gang. Det hindret henne allikevel ikke henne i å spørre “Mener du virkelig det?”.

Fødselen

Det ble fort tydelig at dette var noe vi begge hadde lyst til og behov for, og vi begynte å diskutere dette litt mer. Tanker ble til planer, uoffisielt ble til offisielt, og nå er bestemmelsen falt. Vi skal. Vi skal spare så mye gryn vi kan, vurdere å ta ekstrajobber, leve billig, se etter ekstramuligheter – og i september 2010 så stikker vi. Vi skal backpacke jorda rundt. Vi blir borte så lenge vi kan. Dét, i et nøtteskall, er planene.

Ruta

Vi har satt opp en mulig rute. Europa, Afrika, Europa igjen, Asia, Oseania, Afrika igjen, Sør-Amerika, Nord-Amerika, hjem. Vi diskuterer også en annen alternativ rute – rett til Asia. Det er mange fordeler med begge valgene som gjør at vi ikke er helt sikre. Men vi diskuterer i det minste. Planlegger. Vurderer. Det er økonomien som setter rammene. Klarer vi å overleve i ett år, reiser vi i ett år. Klarer vi oss kun i 6mnd, er vi snart tilbake igjen. Klarer vi mer, kommer vi til å vurdere det også.

Jeg trenger hjelp

Jeg har allerede skrevet litt som kan relateres til dette. Hvordan spare penger på mat, Jobbe på vingård i Frankrike, og Humanitært internasjonalt arbeid har alle vært eksempler på tanker som har sprunget ut fra reiseplanene. Jeg trenger fremdeles hjelp. Råd og tips om reisemål. Gjøremål. Godt turtøy. Sko. Sparetips. Utstyrstips. Visumtips. Formaliteter. Lover. Regler. Osv. Det er når jeg har snakket med folk om turen at jeg har fått vite mange greie ting. Som for eksempel at man meldes ut av Folketrygden dersom man er ute av landet i mer enn étt år.

Jeg kommer til å skrive mye mer om dette, spesielt hvis det er interesse for det. Utdype reiserute, fortelle om komplikasjoner, valg, muligheter, umuligheter – nå i første omgang ville jeg bare fortelle om turen. Be om hjelp. Diskutere.

Så derfor; kjenner du noen som har backpacket selv eller reist mye, noen som kan mye om regelverk, noen som selger sko og turtøy, eller andre som kunne ha noen gode tips – send dem gjerne til siden min og si de har full frihet til å skrive så mye de ønsker. Det samme gjelder deg; dersom du har noen gode tips. Eller om du bare vil si hva du mener om planene, det er også gøy å høre.

Sist men ikke minst; nå har jeg fortalt om de mest spennende planene jeg noensinne har hatt. Dersom du har noen spennende planer selv, del dem gjerne!

Foto: American Red Cross

Jeg har et brennende ønske om å jobbe som frivillig i en eller annen humanitær organisasjon utenlands, helst i den tredje verden. Bygge skoler, kirker, barnehjem, jobbe på barnehjem, egentlig hva som helst – men jeg vet for lite om det. Det kan gjerne være en kristen organisasjon, men det er ikke nødt til å være det.

Da kunne jeg gjerne sett for meg at jeg signer opp for 3/6/9/12 måneder, men det er et par issues knyttet til dette;

Jeg har ingen spisskompetanse direkte lenket til utvikling i den tredje verden. Jeg er hverken snekker, rørlegger, elektriker, lege, sykepleier eller innehar andre slike umiddelbart nyttige utdannelser. Jeg har it-utdanning (programmering og mediefag), og har litt utdanning i Røde Kors innen førstehjelp og instruksjon. Jeg har også jobbet i barnehage, og jeg vet jeg er dyktig med barn, men… That’s it.

Jeg har heller ikke mulighet til å betale 30/60/90/120 tusen kroner for oppholdet, men jeg kan akseptere å betale reisekostnadene mot at kost og losji betales gjennom arbeidet jeg gjør. Jeg forstår at det ofte er slik at man må betale en del for å jobbe som frivillig, dette er ikke ment som kritikk mot denslags, jeg har bare ikke mulighet til det akkurat nå.

Jeg er villig til å gjøre drittjobber, jeg er villig til å være slave for spesialistene, jeg er villig til å lære praktiske fag som gjør meg i stand til å bistå på alle måter jeg kanskje ikke måtte være utrustet for per dags dato, jeg er villig til å være barnepasser, jeg er villig til å være hva som helst egentlig, bare jeg får bidra i et humanitært samarbeid.

Problemet er; jeg vet ikke hvor jeg begynner og hvem jeg kan spørre. Vet du? Eller vet du om noen som vet? Send dem hit, be dem kontakte meg!

Det å bli foreldre er utvilsomt en fantastisk glede, og en erfaring langt utenfor det vi barnløse noensinne kan forestille seg. Det medfølger en utrolig arbeidsmengde, en del rutiner, og noen tradisjoner – de fleste går det automatikk i. Barnedåp er et godt eksempel; 3/4 av norske barn blir døpt, samtidig som kun rundt 20 % av befolkningen sier de er kristne (dette tallet varierer fra sted til sted og måling til måling, og er umulig å oppgi nøyaktig).  Jeg ønsker å diskutere litt rundt dåpen; hva dåp er, hvilke alternativer som finnes, hva Bibelen sier om dåp, og hva jeg mener om det. Vi starter med de forskjelliger typene.

Typer og alternativer

Barnedåp er den tradisjonelle norske dåpen, hvor hele familien møter opp i kirken, bønner bes, vann tømmes på hodet til barnet – som så er blitt velsignet av Gud. Handlingen gjøres for å føre barnet frem for Gud, kristengjøre det, og å inngå en pakt om å oppdra barnet i kristen tro. Barnet blir også medlem i statskirken etter dåpen. Et alternativ til dette er barnevelsignelse – en variant for dem som mener at dåp hører en selvstendig troende til. Disse foregår både med og uten vann, alt etter praksis og tro, men handler ikke om at barnet blir kristengjort, men ‘kun’ at Gud skal ta inn barnet under sin omsorg og gi barnet enda mer av sin kjærlighet. Human-Etisk Forbund holder navnefest i stedet for dåp, og det er – som navnet sier – en fest for å feire at barnet er født og har fått et navn. Denne festen har ingen religiøse røtter, og barnet meldes heller ikke inn i forbundet. Sist, men ikke minst, har vi troende dåp (ofte kalt voksendåp). Troende dåp er for de som tror på Gud, og selv velger å la seg døpes på et tidspunkt de føler er riktig.

De ulike typene har jeg kortfattet og popularisert; jeg håper dere får et greit inntrykk av hva forskjellene er. Videre vil jeg i hovedsak diskutere de religiøse variantene av dåpen.

Bibelen sier

At Bibelen kan leses på flere måter er det nok ingen tvil om. Noen leser én setning, og får én mening, andre leser samme setningen og får en helt annen betydning ut av det. La oss ta utgangspunktet for Kirkens argumenter for barnedåp:

“La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.”
Markus 10:14

Dette bibelsitatet bruker den Norske Kirke som begrunnelse for at barn skal døpes, og såvidt jeg kan finne så er dette det éneste argumentet basert på et bibelsitat som eksisterer.

“Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia… Sammen med alle i sitt hus ble hun døpt…”
Apg. 16:14-15
“I denne sene nattetimen tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine.”
Apg.  16:33
“Riktignok har jeg også døpt Stefanas og hans familie, men ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen.”
1. Kor. 1:16

Disse bibelsitatene er hovedargumentene på Katolsk.no for barnedåp, i og med at noen blir døpt med “alle i sitt hus”, “med alle sine” og “og hans familie”. Det er på alle måter gyldige argumenter, men leser du mer rundt sitatene så ser du ingen antydninger til at noen av disse faktisk har spedbarn i hus.

“Da dro Jesu fra Galilea til Jordan hvor Johannes var, for å bli døpt av Ham.”
Matt 3:13

Her har vi på den andre siden et av de sterkeste argumentene mot barnedåp. Jesu egne handlinger. Hvis Gud mente vi skulle la oss døpes som barn, ville han ikke da latt sin egen sønn døpes som barn?

“Da sa Peter til dem: “Omvend dere, og enhver av dere må la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.”"
Apg 2:38

Enda et sterkt argument for trosdåp; “enhver av dere må la seg døpe”. Dette peker helt klart og tydelig på at dåpen skal være en frivillig handling som man lar skje, ikke noe som blir påtvunget gjennom gråt og tårer (for ikke å nevne; i en tilstand hvor en ikke forstår noe som helst av det)

Hva jeg mener

Jeg har i alle mine år som kristen slitt veldig med å forstå enkelte begrunnelser innenfor den kristne tro. Som det kanskje fremgår av dette innlegget, er argumentene for barnedåp en av dem. Slik jeg leser Bibelen, så finnes det overhodet ingen grunner for et rituale som mottakeren ikke forstår noe av selv, og det burde avskaffes med umiddelbar virkning. Jeg kan forstå barnevelsignelse til en viss grad. Personlig mener jeg at barnevelsignelsen ikke får noen som helst effekt – hvordan kan Gud kunne elske eller velsigne et nyfødt barn noe mer enn han allerede gjør – men det handler om å vise omsorg og feire et nytt liv med familie og trosfeller.

En stund trodde jeg at kirken tok betalt for dåpen, og at dét var grunnen til at barnedåp enda ble praktisert – men det var feil. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan bibelkyndige prester fremdeles kan stå ved alteret og kaste vann på et barn og tro det får noen som helst åndelig effekt. Gjør du?

Kanskje det handler om å samle familier i kirken, la dem oppleve kirkens varme – så de kanskje kommer tilbake. Kanskje det handler om at litt rollespill er greit, fordi foreldrene faktisk står foran hele familien og gir et løfte om å oppdra barnet til kristen tro og moral. Jeg heller mot den siste begrunnelsen.

Konklusjon

Jeg mener at barnedåp strider med Bibelen, og mener barnet bør få velge selv når det er modent nok til å ta et standpunkt. Dåp eller ei; jeg kommer selv til å oppdra mitt barn etter kristen moral, men gjøre mitt aller beste i å ikke presse mitt barn inn i noe. Mitt ønske er å gi mitt barn et positivt forhold til troen, og la det ta valget selv – og kanskje la seg døpes i troen av eget valg en dag.

Til sist, og som alltid, mine spørsmål til deg:

Hva mener du om dåpen, og hvordan vil du oppdra ditt barn med tanke på trosspørsmål?