Etter tre timer så jeg slik ut:

Flokene kommer høyere og høyere :)

Fortsettelse følger imorgen

Dette er dreadlocks to timer inn i prosessen:

Det begynner å floke seg til litt mer:

Og nå prøver jeg å holde fasaden litt:

Fortsettelse følger imorgen

Her ser dere hvordan det så ut etter én time:

Ja, å “sette” dreads gjør vondt:

Fortsettelse følger i morgen

Inspirasjon fra dreadlocks.us

Jeg bestemte meg for ca en måned siden for å ta dreadslocks. Det var en vanskelig avgjørelse, jeg skal innrømme det, men etter nesten 6 år med langt/halvlangt hår som jeg til tider har vært utrolig lei av – så ble det lettere og lettere å innfinne seg med en fremtid med forandringer.

Så etter å ha googlet en del, fant jeg bildet til høyre her som ble min avgjørende inspirasjonskilde for mitt valg. Jeg undersøkte renslighetsmuligheter, og bekymringen for lukt var jo tilstede frem til jeg fant ut av at det går fint an å ha luktfrie dreads om en bare vasker greit og tørker håret godt.

Prosessen er tidkrevende og smertefull både for “offer” og “gjerningsmann”, og min gjerningsmann ble en kvinne fra Flekkefjord ved navnet Margreta Krug Åse. Først tuperes små mengder hår slik at det blir seende ut som Karius og Baktus på elektrosjokk. Deretter tas det voks i håret for å holde dreadsene sammen, for så å avslutte med å føne håret slik at voksen smelter og ytterligere trekker sammen håret.

Slik så jeg ut før jeg begynte, altså Time 0:

Idag var jeg vitne til noe av det verste jeg har sett av kundebehandling, så til de grader dårlig at jeg faktisk fikk vondt i magen. Så til de grader dårlig at jeg ikke klarte å la være å gjøre noe. Så til de grader dårlig at jeg håper det får konsekvenser for vedkommende. Kundebehandlingen ble utført av en funksjonær for følgende firma:

TIMEkspressens logo

Jeg bestemte meg allerede 20 sekunder etter jeg hadde sett situasjonen at her skulle det leveres inn klage. Da jeg 20 minutter senere gikk av bussen, gikk jeg av foran, og slengte diskret et blikk til sjåførens navneskilt som sa ‘Kjell-Jonas’ (navnet oppgitt her er naturligvis ikke det virkelige navnet), takket for turen og gikk ut. Så fort jeg kom inn på kontoret skrev jeg i løpet av 2-3 minutter en klage som jeg så forsøkte å sende inn til TIMEkspressen, men kontaktskjemaet på siden deres fungerer passende nok ikke. Da gikk jeg til nettsidene til TIMEkspressen sentralt, www.nettbuss.no, og leverte inn klagen der i stedet. I tillegg ringte jeg TIMEkspressen direkte og pratet med en ansatt der om hendelsen. Jeg oppgav naturligvis det virkelige navnet til ‘Kjell-Jonas’, men det er jeg ikke interessert i å legge ut på en blogg – selv om han kanskje fortjener det. Litt respekt må man ha.

Skriftlig klage

I stedet for å gjenfortelle hele situasjonen, kan jeg like godt lime inn klagen til alles glede.

Anse dette som en klage på føreren som fraktet bussen fra Arendal til Kristiansand med bussen som forlot Grimstad klokken 06:10 i dag morges, onsdag 15. juli. Førerens navn, i følge navneskiltet, er ‘Kjell-Jonas’.

Situasjonen er ganske enkel i og med at det rett og slett handler om at føreren aktivt gikk inn for å dumme ut en kunde foran resten av passasjerene.

Idet bussen stoppet opp ved Grimstad Rutebilstasjon, gav bussjåføren ingen oppmerksomhet til oss tre som stod og skulle inn på bussen – han snarere reiste seg opp og henvendte seg bakover i bussen. “Hvem var det som skulle til Grimstad? Det var noen her som kun betalte frem til Grimstad, og dermed skal av her.” Så så han bakover, og ser sin utpekede – og går ned til ham. Hva som her blir sagt vet jeg ikke, etter en liten stund kommer han frem igjen – jeg får betalt, og setter meg ned på plassen min.

Etter litt sier bussjåføren igjen “Du, kom frem her litt” og ser i speilet på en fyr i 20-årsalderen like bak meg, som så går frem. Det som skjer nå er så hinsides dårlig kundebehandling at jeg ble kvalm. Bussjåføren begynner da, foran alle passasjerene i bussen (legg merke til at han allerede én gang har vært bak hos passasjeren og pratet med ham), å lekse ut om at det er en annen takst til Ericsson-bygget enn det er til Grimstad sentrum, og at sjåføren skal være snill og la ham sitte på opp idag – men neste gang må han si ordentlig ifra. Hele bussen hører denne reprimanden. En offentlig reprimande over noen få kronestykker – er de kronene så mye verdt for dere at dere er villige til å drite ut en KUNDE offentlig, og ødelegge hele begrepet kundeservice?

Det er ikke en gang sikkert kunden visste at det var en prisforskjell; skulle jeg kjørt fra Arendal til Ericsson-bygget i Grimstad hadde jeg garantert oppgitt destinasjon som Grimstad. Denne opplevelsen har garantert ikke forandret det, snarere tvert imot.

Det var flere kunder som reagerte på dette med hoderisting på vegne av sjåføren, og personlig så er det det noe av det dummeste jeg har sett. Jeg har mistet fullstendig respekten for ‘Kjell-Jonas’, og jeg håper ikke slike holdninger reflekterer resten av sjåførstaben hos Timekspressen.

Jeg håper dette får noen form for konsekvenser for ‘Kjell-Jonas’, eller i det minste at kundebehandling faktisk er viktig for dere.

Med vennlig hilsen,
Samuel
En for tiden svært misfornøyd kunde

Nå skal det sies at det faktisk ER noen kroners forskjell på de få hundre meterne det er i forskjell på Grimstad sentrum og avgangen ved Ericsson-bygget, men dette kan en bussjåfør diskret spørre om ved påstigning. Det ER ikke verdt å lage et såpass stort oppstyr av, som gavner ingen. Som jeg nevner i klagen; det er ikke en gang sikkert vedkommende visste om det. Eneste grunnen til at jeg visste det, var at jeg har tatt bussen flere hundre ganger selv på den strekningen. Det gikk over et år før en bussjåfør informerte meg om at det kostet mer opp dit, og frem til det ba jeg ham stoppe i Grimstad.

Telefonsamtalen og tilbakemelding

Til min glede tok vedkommende i telefonen imot klagen med forskrekkelse og takknemlighet. Han takket meg for at jeg gav beskjed, og virket oppriktig forferdet over oppførselen til sin kollega. Det er et godt tegn at en klage kan bli så godt mottatt, og det vitner om at TIMEkspressen har gode kundebehandlere også.

Jeg har også fått svar på klagen:

Til Samuel,

Takk for din henvendelse og kundeklage.

Først og fremst vil jeg på vegne av selskapet beklage den dårlige opplevelsen du hadde av vårt busstilbud.

Jeg vil også gjerne gjerne få takke for din henvendelse.

Det at du tar deg tid til å gi oss tilbakemelding er av stor verdi for oss i arbeidet med å forbedre oss. Du beskriver saken og opplevelsen veldig konkret og detaljert og saken er da lettere for oss å behandle. Saken vil bli fulgt opp!

Vi beklager igjen din dårlige bussopplevelse og vi vil ta saken til behandling slik at du forhåpentligvis ikke opplever det samme igjen.

Og der var jeg fornøyd! TIMEkspressen som firma har vist en flott oppfølging av en klage!

TIMEkspressen generelt

Generelt sett er jeg utrolig godt fornøyd med busselskapet. De har mye svært hyggelige sjåfører, og jeg skal ikke la denne opplevelsen farge min oppfatning av resten av staben. Mange av dem møter hver kunde med et smil, kjører upåklagelig, er storsinnede og hyggelige, og gir klare meldinger om det skulle være noe vi reisende trenger å vite. Som sagt er jeg stort sett strålende fornøyd med  TIMEkspressen som transportfirma. Bortsett fra noen små detaljer såklart. Deriblant denne “sonebetalingen”, som er utenfor enhver forståelse.

Sonebetalingens kuriositeter

Dette er det morsomme tilfellet som gjør mange forvirret. Oversikten mellom byene er enkel; Arendal – Grimstad – Lillesand – Kristiansand. Dette vet mange, men ca 500 meter etter stoppet i Grimstad finner du Ericsson-stoppet. For enkelthets skyld setter jeg det opp slik:

Arendal – Grimstad – Ericsson – Kristiansand

Hvis jeg reiser fra Arendal til Grimstad, betaler jeg én takst. Samme takst betaler jeg om jeg hopper av 500 meter før rutebilstasjonen også. Hopper jeg av 500 meter etter rutebilstasjonen, altså ved Ericsson, koster det derimot 2 kroner mer. Dersom jeg reiser fra Kristiansand, og oppgir at jeg skal til Ericsson, betaler jeg nøyaktig samme pris som dersom jeg skal helt til sentrum. Altså – TIMEkspressens soneinndeling er satt opp kun på deres premisser, kun for å tjene dem så mye penger som mulig. Det er forståelig at de vil tjene penger, men jeg syns helt ærlig at dersom de skal ha en modell som krever mer for å hoppe av etter, bør den samme modellen gjøre det rimeligere for de som hopper av før. Alt annet blir jo bare tullete.

Eller?

Foto: Mike Brown

Jeg vil gi deg en kort oppfordring;
bruk nesa di!

Dufter har en enorm påvirkningskraft på vårt humør og adferd, langt mer enn hva de aller fleste tenker over. Dette er noe som parfymeselskapene utnytter, og som også plantene utnytter til å trekke insekter for å få spredt pollen. Derfor sier det seg kanskje selv at duftene er sterkest nå på våren?

Jeg oppfordrer dere; prøv å legge merke til dette. Gjør det nå, før nesene deres er vant med duftene, gjør det før de tones ned av moder jord.

Våren er en nydelig årstid

Et spørsmål som til stadighet dukker opp i hodet mitt, selv om jeg egentlig tenker lite på temaet, er hvordan jeg vil bli gjenforent med naturen etter jeg er gått bort. Hvis vi nå ser bort fra de mer uheldige metodene som å bli senket til havets bunn i en plastpose mot min vilje, så gjenstår det kun – såvidt jeg vet – to muligheter. Tradisjonell begravelse, eller en litt mer utradisjonell (i Norsk forstand) kremasjon. Spørsmålet er hvordan skal en velge?

Fra jord til jord?

I Norge er det jo absolutt erketypisk å gå for en begravelse med kiste og hele pakka. Senkes i jorden, og gi resten av familien et sted å besøke i senere tid. At det kan være terapi å snakke til sine etterlattes graver kan muligens også stemme, selv om jeg aldri har hørt at folk har gjort det utenfor amerikanske filmer. Allikevel er det å stelle graven og holde det pent der en måte å hedre minnet om våre kjære etterlatte, og dét er veldig vanlig i Norge. Høytider, fødselsdager og andre merkedager er spesielt typiske dager for denslags. Jeg syns absolutt det er en fin tanke, samtidig som jeg ikke mener at vedlikehold av ei grav er nødvendig for å hedre et minne.

Fra jord til støv?

Kremering derimot, det blir noe helt annet. Kroppen blir lagt inn i en ovn og flamberes i noen timer til levningene reduseres til aske. Så knuses benrestene i en slags knusemaskin. De brenner jo ikke like godt. Så helles alt i en urne, og leveres til de etterlatte. De har så noen forskjellige muligheter. Stort sett ender urnen opp på kirkegården den også; enten begraves den, ellers settes den et sted. De etterlatte kan søke om å få begrave urnen selv (i motsetning til hva man kan ved vanlig begravelse), og de kan søke om en privat spredning. Jeg vet ingenting om hvor mange prosent som får tillatelse til dette, men det er jo virkelig her kremering skiller seg mest fra vanlig begravelse. I alle fall når vi ser på avslutningsseremonien.

Tanken, slik jeg har forstått det, er jo at man holder en nokså vanlig minnestund, men i stedet for å senke ei kiste i bakken så har man en urne med personens aske i. Denne asken er man som sagt ikke fri til å gjøre hva man vil med, men det finnes muligheter. Det er her min romantisering av kremeringen kommer inn; for hva om man tømmer asken rundt personens favoritt-tre? Eller på min elskede badeplass? Eller kanskje i havet, dersom det var avdødes ønske? Da ville man i praksis slått flere fluer i en og samme smekk! La meg skrive i ‘jeg’-form fra nå av.

For det første ville jeg slippe å ende opp på en kirkegård med masse andre døde mennesker ved siden av meg, og masse ikoniske steinstøtter over meg som gjør det vanskelig å skille min gravplass med Johannes Gundersens (f. 9.7.22, d. 3.1.81 – takk for alt).
For det andre ville mine etterlatte slippe å stelle ved graven og bruke masse penger på blomster, lykter og andre dekorasjoner.
For det tredje ville de slippe å bekymre seg for gravplasskostnaden og fornydelse/forlengelse av gravene.
For det fjerde ville de i like stor grad kunnet besøke mine levninger bare ved å besøke stedet hvor asken ble tømt – eller en tilknytning til stedet. Eksempelvis om jeg ble tømt i havet eller ei elv, kunne jeg når som helst blitt besøkt ved at vedkommende gikk et eller annet sted langs elven, eller ved havet.
For det femte ville JEG blitt fornøyd, for hvor er det vel bedre å ende opp enn i sitt favorittsted? Heller det enn et sted man nærmest vegrer seg for å besøke…
For det sjette slipper mine etterlatte å tenke på at mine levninger blir spist opp av andre organismer.

Fra jord til …?

Det vanskelige spørsmålet er jo; er min familie klar for det? Når det kommer til hvordan ens kropp skal forenes med moder jord, så vil jeg egentlig si at alle egosentriske behov bør vike for de etterlattes. Ønsker de ett konkret sted å besøke, midt mellom masse andre steiner? Eller liker de idéen på å kunne besøke favorittstedet ditt og minnes deg på den måten? Jeg kan ikke svare for deg og dine, og jeg kan heller ikke svare for mine. For i mitt vedkommende så spiller det jo egentlig ingen rolle, for jeg kommer jo strengt talt ikke til å merke forskjellen!

Så mitt egentlige ståpunkt er at jeg aldri kommer til å be mine etterlatte om å kremere meg; det får bli opp til dem. Uansett håper jeg de tar det de kan ut av kroppen min og donerer det til de som skulle ha behov for det – for organdonasjon er viktig!

Trosrelatert?

Hva med trosspørsmålet? Er det greit å kremere seg i følge kristen tro? Hva med “Fra jord til jord”? Vel, jeg tror ikke Gud ville stoppet noen ved perleporten og si “Hah, nei du ble kremert du – ta heisen ned heller, her er du ikke velkommen”. For ikke å nevne alle de stedene i Bibelen som nevner at kroppen kun er et verktøy, og at det er sjelen som er det vesentlige komponentet i vår bevissthet. Så basert på min tro, så er jeg overbevist om at det er greit. Jeg vet ikke hva som gjelder for andres trossamfunn, det gjør kanskje du?

Til slutt

Som jeg sier så kommer jeg nok aldri til å kreve eller ønske veldig mye i denne sammenhengen, det lar jeg heller være opp til mine etterlatte. Jeg bare merker at tanken på å ende mitt liv flytende nedover elven som jeg elsker over alle andre jordens vidundre tiltrekker meg merkelig mye..

Hva syns du om den tanken da?

Jeg har lenge vurdert å skrive om min egen opplevelse av å bli mobbet, og prøve å få frem hvordan det er å være ensom midt i mengden. Jeg har lenge utsatt det, nettopp fordi det er vanskelig å skrive om. Det er vanskelig å få det frem slik at det oppleves, det er vanskelig å få det frem slik at det ikke virker som sutring. For det vil jeg aldri gjøre – for selv om mobbing er et helvete når det pågår, og svært mange blir merket for livet av det, så er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg til den jeg er – og jeg liker hvem jeg er. Jeg oppfordrer alle til å lese og dele sine meninger om det jeg skriver her, for mobbing er et tema som aldri blir diskutert nok!

Det har blitt satt igang et bokprosjekt. Curly fra A Curly life har gått inn for å skrive “Den store mobbeboka for voksne”, og inviterer andre bloggere til å delta. Jeg er usikker på hvorvidt mitt innlegg kvalifiserer til å bli med, men uansett var det inspirasjonen jeg trengte. Et vindpust under vingene. Hun har også laget Den store mobbebloggen for å følge prosessen. Jeg er veldig glad for at mobbesamfunnet også tar opp alvorlige ting, og ikke bare holder seg til “dagens antrekk”.

Det hun ønsker er bidrag fra hvem som helst som har hatt en fot innenfor temaet. Du trenger ikke å ha blitt mobbet for å bidra, du kan ha vært i andre enden. Du kan ha sett på. Du kan være en forelder, en venn, en mobber, et offer. Du kan naturligvis skrive anonymt. Klikk deg inn på en av sidene hennes for å få vite mer.

Her kommer mitt bidrag. Curly velger selv om hun vil bruke det, og hva hun vil bruke – det er uansett godt å få det ned på “papir”.

This is my life:

Jeg har egentlig aldri vært helt sikker på når det begynte. Mobbingen var ikke alltid like direkte, men den var alltid til stede i en eller annen form. Fysisk, psykisk, bevisst og ubevisst. Jeg var i stor grad klassens klovn fra jeg begynte på skolen.

Jeg tror første året gikk sånn passe, men det tok ikke lang tid før jeg ble stemplet som klassens dust. Jeg hadde nemlig en tendens til å søle melkekartongene nokså ofte når vi spiste, og slikt passerer ikke øynene til et kvikt barnesinn. Allikevel var hun der. Jenta med stor J, som reiste seg opp og hentet litt papir og hjalp meg når jeg skulle tørke opp. Gang på gang, uten at vi en gang var venner. Jeg husker jeg bevisst satte meg ved siden av henne på første skoledag nettopp fordi jeg syns hun var vakker. Det er tragisk at en bilulykke frarøvet verden hennes nærvær før hun var fylt 16.

I løpet av de fire første årene på barneskolen økte mobbingen. Jeg ble plukket på, frosset ut, og kalt stygge ting. Jeg nedverdiget meg selv ved å spille “slave” for de kule guttene slik at de kanskje kunne like meg litt. Bar ryggsekken hjem til døren deres, gav dem bursdagsgaver selv om jeg ikke kom i bursdagene deres, de kortvarige smilene var verdt det for meg. Allikevel var det i lengden ikke nok. En gang da jeg sto med hendene fulle av steiner som beskyttelse, med en stor gruppe barn foran meg som skulle ta meg, så var det faktisk én som løp bort og ville stå på min side. Jeg ropte “Pass deg, jeg kaster”, og han svarte med “Nei, jeg vi jo være på ditt lag”. Så snudde jeg oppmerksomheten mot gruppen igjen, mens jeg sa “Ok, men ikke løp – for da kaster jeg stein på deg”. Jeg var allerede da vant med å måtte beskytte meg fysisk; barn kan være forferdelig voldsomme. Det tok bare to minutter, så løp han. Jeg kastet. Traff en ung rygg som gikk i bakken før jeg kunne si “FY FAEN DIN JÆVEL!!!”. Han gråt. “Hvorfor løp du?”. “Jeg skulle bare hente steiner jeg også…”. Han skulle bare ha beskyttelse han også. Ordene fra de andre haglet. Jeg husker ikke mer. Tror jeg løp. Men ikke hjem, de skulle ikke vite dette. Men faen heller, han ville være på min side! 

Vi spoler litt frem. 3. klasse. Fem-seks gutter fra skolen står tettpakket rundt meg og kjefter og skriker til meg. Jeg føler meg uendelig liten, og har ingen vei å gå. Trengt inn i et hjørne. Sittende på et toalett. Ydmykelse. Den kule tar opp toalettkosten. “Denne har vært i dass” sier han, før han dasker meg i låret med den. Øynene blir røde. Armen heves. Jeg ser opp, skjønner hva som kommer. Plutselig kjenner jeg en helt intens smerte, og jeg blir svimmel. Toalettbørsten kastes på gulvet, og rommet er tomt. Tårene velter ut. Bøyd ned, hendene på hodet – tiden gikk i ring. Plutselig hører jeg en lyd. Det er Jenta med stor J som kommer inn på doen. “Hva er det for noe?”. Jeg forklarer, og hun kjenner på kula i hodet mitt. Ei avlang kul, med form som tuppen på en toalettbørste. Hun tar meg med til lærern vår og sier noen har slått meg, og jeg sier hvem det var. Læreren tar meg rolig ut til gutta, sier “Sånn kan vi ikke ha det”, og inviterer dem til å kjenne på kulen. Selvfølgelig har ingen av gutta gjort noe, så det ble med de ordene. Men hun var der…

4.-6. klasse er vage. Det var ikke så mye mobbing som utfrysning. Ikke så mye handling som ord. Dust! Stygging! Hvorfor er du så utrolig ekkel, Samuel? Jeg var med og spilte fotball. Jeg var med og spilte håndball. Jeg var med og kastet ball, hoppet i strikk. Ensomheten var mest fremtredende hjemme, hvor jeg som regel var alene eller med Vennen min. Det er et ekte menneske, og til den dag idag en av mine beste venner. Han har ADHD, og ble selv mobbet. Vi fant sammen lenge før skolen begynte, og har egentlig alltid holdt sammen. Allikevel var det ikke alltid lett. Hans sykdom gjorde ham til tider agressiv og dominant. Glemte han medisinen sin kunne han kreve. Hvis ikke gikk han hjem. Går han hjem hadde jeg ingen å være med. Jeg gjorde det han ba meg om. Ingenting vondt å si om ham, han er en helt topp fyr.

På skolen gjorde jeg merkelige ting for å bli lagt merke til. Jeg tillot meg å synke på mitt ytterste lavpunkt i 5. klasse. Jeg gav jenter klemmer uten at de ville ha det. Eller, for det meste ei jente da. Klassens dronning, hun som alle likte. Jeg også. Desperat forelsket i over 4 år, uten noensinne å nærme meg suksess. Jeg gjorde mer. Jeg kløyp jenter på rompa. Jeg var en dust. Alle mente det jo likevel, og ingenting jeg gjorde kunne overbevise dem om noe annet. Ingenting… Her også var Jenta med stor J, og dro meg med på noen av aktivitetene som jentene holdt på med. Håndball. Husker hun sa en gang “Du, Samuel, du er egentlig veldig snill – du må bare slutte å drite deg ut sånn”. Jeg skjønner jo at jeg kunne vært annerledes, men noen mennesker er mer ansvarlige for egen underholdning enn andre.

Ungdomsskolen ble selve marerittet. I alle fall de to første årene. Det kom nemlig en ny gruppe elever nå. Jeg kommer fra et lite sted, med flere “lokale” skoler – men ungdomsskolen samlet alle.

Jeg husker en intens frykt for å være ute i friminuttene. Jeg husker bønnfalling om å få lov til å være inne. Jeg husker at selv om jeg sa til lærerne at jeg ble banket ute, var det ingen unntak for reglene som sa at absolutt alle måtte være ute. Jeg husker jeg fotfulgte læreren ute, slik at de ikke skulle få tatt meg. Jeg husker de gangene lærerne ikke var der. Løping. Jeg var kjapp. Måtte være kjapp. Løp ned skråningen mot elven, opp igjen et annet sted, rundt om kring. Løp inn igjen etter friminuttet. Av og til fulgte de etter meg, og jeg endte opp med å gjemme meg bak kateteret og brukte lærerens stol til å forsvare meg mot julinga jeg skulle få. Jeg husker det som om det var igår.

Av og til samlet det seg grupper som skulle ta meg. De spredte seg, skulle absolutt få fatt i meg og kaste meg ned den beryktede “skråningen”. Eller de skulle “stange” meg, ved å løfte meg opp etter armer og bein, spre beina mine, og tilfeldigvis gå på ei stang slik at den treffer der ei stang helst ikke skal være.

Det var ikke bare skolekameratene. En gang spilte jeg fotball med noen litt større gutter. Vi tok en pause. En sier “Hva skal vi gjøre nå?”. En annen sier “Vi banker Samuel”. Jeg smiler og tenker det er kødd. Et minutt, tre slag og to spark senere sitter jeg gråtende med hodet bøyd ned og blodet rennende ut av nesa. Han som slo meg sier jeg må bøye hodet opp for da stopper blødningen raskere. Neste gang jeg møtte ham viste jeg ham fingern. Storebror var med, da var jeg trygg. Senere fikk jeg angre.

Ordene har alltid blitt kastet etter meg. Dust. Du er stygg. Du er teit. Du er ekkel. Du er kvalm. Du er en idiot. Hvorfor aborterte ikke moren din like godt. Pikk. Jævel. Spesielt dette med stygg, det fikk jeg høre såpass ofte at jeg etter hvert var helt sikker på at jeg måtte være den styggeste gutten som fantes. Jeg tror det tok meg fire-fem år med stadig synkende selvtillit før jeg innså at det var meg selv som formet min selvbevissthet. I overraskende ung alder klarte jeg å si til meg selv “Vet du hva? Jeg skal gi pokker i hva disse menneskene påstår om meg, for de tar jo for pokker feil!”. Jeg tror jeg var 12 år gammel, muligens yngre, da jeg bestemte meg for at ordene som ble slengt etter meg bare skulle få passere fritt gjennom den ene øregangen og ut gjennom den andre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte dette, men jeg gjorde det. Jeg er overbevist om at dette reddet meg fra de verste selvmordstankene. For det har jeg egentlig aldri vurdert alvorlig. Ordene haglet fremdeles, men innerst inne visste jeg at jeg egentlig ikke var verdens styggeste. Ikke verdens dummeste. Egentlig nokså smart. Egentlig nokså snill.

Jeg innser i etterkant at jeg selv hadde litt av ansvaret for at jeg ble mobbet. Jeg irriterte på meg feil folk; folkene som er avhengige av et fast adferdsmønster for å kunne holde seg på toppen og være “kule” – og som så på ethvert innspill som ikke føyde seg inn under deres konvensjoner som en trussel. Jeg kunne unnsluppet mye ved å føye meg – men jeg nektet. Der ligger mitt mikroskopiske ansvar! På ungdomsskolen kunne jeg hoppe i en vanndam bare fordi jeg hadde lyst. De eldre og tøffe gutta ropte etter meg at jeg var en helvetes idiot, men jeg brydde meg ikke. Ikke skulle de få komme her og diktere min oppførsel, jeg skulle ikke la frykten for dem kue meg fullstendig. Jeg tillot aldri de som mobbet meg å faktisk få påvirke mine handlinger direkte. Jeg visste jeg fikk igjen for det, men dette var min lille bit av selvstendighet som jeg holdt fast på for alt det var verdt. Jeg kunne nok vært bedre til å tilpasse meg omverdenen, men jeg er egentlig glad jeg ikke gjorde det. Jeg er egentlig glad jeg valgte å være meg selv. Hvis ikke hadde jeg kanskje ikke vært like mye meg selv idag.

Mot slutten av ungdomsskolen fikk jeg meg en ny venn. Så en til. Jeg tror de klarte å gjøre meg litt mer allmennt sosial, og at det reddet meg fra å forbli en fullstendig freak, selv om jeg nok behold mye av det. Så til dere to – jeg er langt mer takknemlig enn jeg noen gang har fortalt dere!

I løpet av ungdomsskolen døde Jenta med stor J. Det var ei tragisk bilulykke, og en av de få jentene som faktisk hadde gjort noe godt mot meg var borte. Det ironiske er at jeg aldri helt har innsett hvor mye hun betød og betyr for meg, før jeg satte meg ned og skrev denne teksten. Takk, Jannicke, for den du var og er. Flere burde være som du.

Kjenner du noen som blir mobbet, kan du bli en slik person. Det er ikke vanskelig. Et smil, et hei, et vennlig ord. Det betyr så mye! Tør du?

Det jeg irriterer meg mest over i etterkant er lærernes fravær. Jeg sa ifra. Jeg gjorde virkelig det. Jeg gikk bort til læreren ute på skoleplassen og sa at de prøvde å ta meg, hun bare smilte dumt og gikk videre. Jeg måtte nærmest fotfølge henne for å være trygg. Hva feiler det lærere som lar barna gjennomgå slikt? Hva feiler det voksne som står og ser på at barn blir jaget, uten å tenke over at det er deres ansvar å stoppe det?

Videregående ble min revolusjon. Idag har jeg det bra. Idag har jeg det topp! Idag har jeg en selvsikkerhet av sement, fundert på alle de gangene jeg klarte å reise meg igjen etter noen tråkket meg ned. Idag har jeg tilgitt alt, møter fortidens mobbere med et gjensidig smil, det er glemt. Jeg er takknemlig. Mitt eneste problem ligger hos lærerne. Som ikke gjorde noe. Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp.

Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp…

Jepp, da vekka de meg idag!

Jeg trodde ikke det var lov å gjøre arbeid som lager lyd før klokka 06:00, men jeg tok kanskje feil. Uansett så stod det en traktor med en svær vanntank og vasket gatene klokka 04:37 idag, og da jeg ropte fikk jeg nesten ingen reaksjon.

“HEEEY!!!”

Fyren ser opp i to sekunder, før han ser ned igjen og fortsetter skyllingen.

“ER IKKE DETTE LITT TIDLIG Å HOLDE PÅ MED DET DER???”

Fyren ser opp i to sekunder, før han ser ned igjen og fortsetter skyllingen.

Godt mulig han ikke hørte meg, men man kjører da ikke rundt i en traktor med trykktank fyllt med vann og spyler gatene klokka 04:37?

Idag fyller min kjære mor 50. Vi har endelig nådd det ene året i våre liv hvor hennes alder vil være det dobbelte av min, og det skal feires. Hun vet det ikke (eller visste det iallefall ikke da jeg skrev dette), men jeg skal overraske henne ved komme på besøk.

Det som er problemet er at jeg de siste årene har vært litt dårlig til å markere hennes fødselsdag. Jeg har vært dårlig med gaver, og jeg har vært dårlig til å huske det generelt. I år samfaller hennes dag med øvelser til et skuespill jeg er med på, og det har jeg brukt for alt det er verdt. Jeg har sagt til min far at jeg ikke kommer, og min mor vet ingenting og tror jeg ikke kommer hjem på lenge. Senest igår pratet vi sammen, og jeg sa det ville bli en stund til jeg kommer hjem. Hun vet ikke en gang at jeg husker hun har fødselsdag på lørdag!

Så omtrent nå, klokka fire, begynner overraskelsesfesten som skal holdes for henne – og familien samles. Jeg kommer nok inn døren om ikke altfor lenge, og har kjøpt det jeg anser som en fin gave til henne. Så det blir tre overraskelser i år; Jeg husker dagen, jeg kommer til festen, og jeg har kjøpt gave til henne. Jeg burde kanskje skamme meg over dårlig oppfølging tidligere år, men nå er fokusen på det positive!

Hvem er mamma?

Mamma er personen som har lært meg å vise kjærlighet. I mine tidligste år fikk jeg en oppvekst uten en solid farsfigur, og fikk dermed et nært forhold til henne. Da jeg var rundt 5-6 år gammel kom min pappa inn i livene våre, og han er her fremdeles, men frem til det så var det kun henne og min bror jeg forholdt meg seriøst til – selv om mamma hadde kjærester. Hun har lært meg å bli veldig glad i klemmer, og vi har spesielt de siste 10-12 årene hatt et svært åpent og godt forhold. Fjortissprotestperioden var nok litt hard for begge, men sånn blir det nok ofte.

Mamma er et svært godt forbilde; som har viet sitt profesjonelle liv til å jobbe med de psykisk utviklingshemmede. Dette tar sin toll på henne, og hun har ikke den høyeste lønnen – men fremdeles gjør hun det med et smil om munnen, og jeg er sikker på at hun betyr svært mye for menneskene hun jobber med. Jeg har sett henne på jobben, og det hersker ingen tvil om at hun utgjør en stor forskjell for hverdagen deres. Jeg er utrolig stolt av at mamma har valgt nettopp dette yrket; det sier mye om henne!

Mamma lærte meg å si det jeg mener. At jeg er glad i mine venner og de rundt meg. At talens evne er sterkere enn armenes kraft. At mye kan oppnås ved å bruke stemmen fremfor andre midler. Som kjent er jeg en stor kverulant, både til glede og til misnøye.

Mamma er mammaen min!

Mamma…

Jeg er stolt av deg. Jeg er glad i deg! Du betyr ufattelig mye for meg…

Gratulerer med dagen!