Enorme debatter. Langtrekte vurderinger. Diskusjon. Argumenter. Skal? Skal ikke? Klimakrisen har satt hele kloden i kok – og så utrolig mye av debatten dreier seg om det er vår feil eller ikke, og om vi kan gjøre noe med det. Jeg vet sannelig ikke.

Kanskje vi ikke kan gjøre noe som helst for å unngå selve klimakrisen, det jeg vet er at dersom vi forbereder oss godt nok så kan vi sikre at samfunnsverdier og økonomi kan opprettholdes selv om klimaspådommene skjer fyllest på verst mulig måte.

På spørsmålet “Skal vi gjøre noe med det”, har jeg ingen bedre svar enn de dere ser i videoen nedenfor. Den er kort. Direkte. Umulig å misforstå. Håper du får noe ut av den!

Hva tror du?

Jeg har mistet en fetter. Et nært familiemedlem. En helt. Mest av alt en venn. En venn jeg dessverre så alt for lite til disse siste årene av hans liv. Mamma spurte så mange ganger “Har du prata med Chris i det siste?”, og jeg sa “Nei, jeg har ikke det” – og tenkte “Jeg har jo så god tid, vi kommer alltids til å snakkes.”.

Naturligvis angrer jeg nå. Naturligvis håper jeg at jeg lærer. Naturligvis vet jeg at man aldri kan vite. Allikevel angrer jeg på at jeg ikke slo opp navnet hans og ringte.

Helt tilfeldig så befant jeg meg på Harvest Bar i Kvinesdal for noen uker siden, etter en fotballkamp og fest på Feda. Jeg var sjåfør. Der møtte jeg på Chris, og vi ble sittende å snakke en god stund. Så ringte noen som hadde blitt igjen på Feda og lurte på om jeg kunne hente dem, så jeg spurte Chris om han ville bli med, komme seg litt bort fra bråket. Han takket ja, og vi kjørte frem og tilbake sammen, og snakket om mange ting. Jeg husker ikke alt, men det viktigste sitter. Jeg sa han var velkommen til Grimstad en helg, en uke, en måned – om han ville. Han sa ja. Han ville gjerne ta ei helg i Grimstad.

Sist gang før det, som jeg virkelig møtte ham, var da vi kjørte frem og tilbake til Oslo for å hente en bil. Det var før han hadde fylt 18… Før det igjen kan jeg huske en barndom sammen. Jeg pleide å sitte barnevakt for ham mye, og vi fant på utrolig mye morro, og noe fanterier.

Forrige helg var jeg hjemme i Kvinesdal igjen, og jeg stakk innom hos min storebror sammen med mamma etter hun hentet meg på togstasjonen. Jeg ble da gjort oppmerksom på en helt utrolig historie. Du skjønner det, at Chris og min bror var venner og tilbrakte en del tid sammen.  Besøkte hverandre.

Chris mistet sin far da han var svært ung. Faren døde av røykforgiftning. Dette har jeg “alltid” visst. En kveld min bror kom hjem sent satte han noen pølser til kok, og sovnet i stolen. Vannet fordampet, pølsene forkullet. Chris kom opp trappa i 2.-etasje der min bror bor, og han så bare røyken sive ut av frontdøra. Døra var låst, så Chris løp rundt bygningen, klatret opp på altanen, og reiv opp døra. Røyken var så tykk at han ikke så noe som helst, og selv om broren min satt en liten meter til høyre for ham visste han det ikke før han fikk famla seg frem til ham, og dro ham ut.

Den siste meldingen jeg skrev til Chris var en melding hvor jeg sa han fremdeles var velkommen, og at han ikke var noe annet enn en helt for meg. Han hadde tenkt å komme…

Slik kommer jeg alltid til å huske Chris. Han reddet min brors liv mot det som tok livet av hans far. Han var en helt. Han var en man kunne stole på.

Takk, Chris, for tiden sammen i oppveksten, for bilturen til Feda, for at du reddet min brors liv, og for at du er den du er. Jeg kommer til å savne deg fryktelig mye…

Jeg vil avslutte med det aller siste Chris la ut på Facebook, “It’s not over”.

Ti ville okser løper og stanger i magen, samtidig som sommerfuglene frenetisk prøver å unngå dem der de flyr rundtomkring. Et sug som er så rått at det ikke kan forklares med ord, bortsett fra dersom du har opplevd liknende selv. Tanken om at dersom noe går galt, så har hjernen sannsynligvis koblet ut for lenge siden, og du vil rase rett i bakken. Vissheten om at det så godt som aldri skjer.

Dette foregikk i hodet og kroppen min da jeg sto under vingen på flyet i 3500 fots høyde.

Tidligere samme uke

Endelig, første time med linehoppkurs. Er det noe jeg har drømt om i mange år, så er det å hoppe i fallskjerm, og nå ser det ut til å skje. Legen sa jeg var i stand til å hoppe, og at jeg hadde lunger som en 24-åring. Kontigenten er betalt, og her sitter jeg og skal lære om hvordan det er å hoppe i fallskjerm. Sykt!

Mannen, som for øvrig er avbildet to uker senere i Se og Hør fordi han dater Kari Traa, forteller om hva som kan gå galt, og hvor forbaska enkelt det er å fikse det. Trekk, vri, dra. Hvis ingenting funker er det nødprosedyre. SE, SE, TA, TREKK, X, SE, TA, TREKK, X. Så skal reserveskjermen åpne seg. Dette skjer nesten aldri, i hvert fall ikke for elever – for de skjermene pakkes ekstra nøye, forteller mannen.

Så forteller de litt om hvordan en styrer fallskjermen, hva en gjør i hvilke høyder, og hva som er viktig å ha på seg, før vi går ut og øver på SE, SE, TA, TREKK, X, SE, TA, TREKK, X. Og Ettusen, Totusen, Tretusen, Firetusen, Femtusen. For det er viktig å vente med å få panikk til fallskjermen faktisk har fått nok tid på seg. Den skal åpne seg automatisk når en hopper linehopp, så det eneste vi trenger å bekymre oss for er om den åpner seg korrekt. Det skal ta fem sekunder fra jeg slipper flyet, derfor er det så viktig å telle riktig.

Tidligere samme dag

Det er så ufattelig mange tanker som går gjennom sinnet. Det er så mange følelser som gjennomborer kroppen. Når en vet at en skal hoppe ut av et fly i 1100 meters høyde, blir det vanskelig å beskrive hva som foregår inni seg selv. Noen av tankene og følelsene var eksistensielle, andre var banale. De mest tilstedeværende var noe alà “Fy søren, jeg skal hoppe i fallskjerm!”.

Jeg husker at jeg ikke ønsket å ha noen referanse når jeg hoppet, så jeg så aldri opp på de andre når de hoppa ut av flyet mens jeg stod på bakken og venta på at det skulle bli min tur. Jeg ville at alt skulle være helt nytt og ukjent. Derfor håpte jeg også jeg skulle få hoppe først. Endelig spiller vekta mi positivt inn, for med mine 98 kilo med fett og bein så var jeg den tyngste i flyet, og måtte dermed sitte nærmest piloten. Nærmest piloten = nærmest døra = først ut. Dette visste jeg.

Så nå gledet jeg meg bare. Gruet meg. Grugledet meg. Fantastisk!

En time tidligere

“Er du klar?”
“Åjada, klar som et egg!”

Vi måtte kle på oss utstyret og gjøre oss klare. Flytevest, en slags tynn arbeidsdress, gode sko, varmt tøy, noen forferdelig ubehagelige hoppebriller, og hansker med god gripeflate. Ofrer alt av komfort for sikkerhet. Flott! Ikke behagelig, men helt perfekt – for skal en hoppe fra 3500 fots høyde så kommer komfort i siste rekke.

Ti minutter tidligere

Vi snakker hunder. Små hunder. Pudler. Uten negler. Så, umiddelbart etter beskjeden om å komme bort til flyet har nådd øregangen min, blitt tolket av øresystemet og gitt hjernen beskjed om at jeg skal inn i det hinsidige, byttes de små pudlene i magen ut med svære dobermanner som løper løpsk og biter i alt de finner. En utstyrssjekkk senere, og jeg – og de to andre elevene – sitter sammen med instruktøren i flyet og venter på klarering til å ta av.

Så starter motoren!

Det tar ikke lang tid før hundene byttes ut med Sibirske tigre, når bakken forsvinner under meg og vi kommer høyere og høyere opp. Et sted inni meg roper en stemme “HERREGUD MENNESKE, SKAL DU VIRKELIG HOPPE UT AV FLYET???“, samtidig som den roper “DETTE BLIR DET GØYESTE DU NOENSINNE HAR OPPLEVD!!!“. Tror de kaller denne sensasjonen “skrekkblandet fryd”. Ja, jeg mener absolutt at det er en god beskrivelse av hva jeg føler nå.

500 fot. 1000 fot.1500 fot. 2000 fot. Jeg ser stadig på høydemåleren, og elefantene er sluppet løs. 3000 fot. Snart.

Døren åpnes – vi er på run.

Det er få ting som føles likt som å sitte rett ved en dør i et lite skrøpelig fly, hvor alle ujevnheter er jevnet ut med gaffateip, og se døren åpnes opp og ha fri sikt til bakken 3500 fot nedenfor for første gang i sitt liv. Elefantene som løp rundt i magen har nå spredd seg, og de stamper av gårde i brystet mitt og gjør meg skjelven i alt av lemmer.

Allikevel er jeg ikke i tvil. Allikevel er det ikke frykt jeg føler nå, bare ærefrykt.

“Gjør klar!” – jeg gjør som vi har lært. Armen ut på vingestøtten utenfor flyet, svinge meg rundt, foten på staken under flyet, hånda i døra.
“Still i dør!” – den andre hånda følger etter, helt inntil langs flykroppen og til vingestøtten. Tar tak. Glir utover. Jeg reiser meg opp. Jeg står nå oppreist, under flyvingen, utenfor flykroppen, med en fot på en stake rett under døra. Jeg er fullstendig utenfor flyet, og alt i meg roper “JA!”.

Nå!

Ti ville okser løper og stanger i magen, samtidig som sommerfuglene frenetisk prøver å unngå dem der de flyr rundtomkring. Et sug som er så rått at det ikke kan forklares med ord, bortsett fra dersom du har opplevd liknende selv. Tanken om at dersom noe går galt, så har hjernen sannsynligvis koblet ut for lenge siden, og du vil rase rett i bakken. Vissheten om at det så godt som aldri skjer.

Jeg tror kanskje oksene hadde litt sommerfugler i magen de også.

Vektløs? Overhodet ikke!

Instruktøren bare gliser, han vet hva som kommer. Tommelen opp, mitt signal. Jeg nøler ikke mer enn et lite sekund. Ser opp. Ser ned.

Jeg slipper. Jeg faller. Rett ned. Farta øker så sykt fort, jeg skjønner ikke – skulle ikke fallskjermen åpne seg nå??? Jeg faller. Panikk! Jeg blir dratt bakover, faller med ryggen først. Armer og bein spreller. I alle dager, dør jeg nå???

*floff* sier det bare, så henger jeg der. Oi pokker da, “TRE TUSEN, FIRE TUSEN, FEM TUSEN” sier jeg, så alt for sent, og ser opp. Fallskjermen er der, men er det ikke noe galt der også?

De første 5-10 sekundene etter jeg slapp flyet var garantert den mest skremmende følelsen jeg noensinne har opplevd. Opprivende. Fantastiske. Men definitivt skremmende. Jeg følte jeg ble dratt bakover, og falt med ryggen først mot bakken. Jeg trodde et øyeblikk fallskjermen ikke hadde åpna seg, og vurderte et øyeblikk å trekke nødskjerm. “Er du i tvil, så er du ikke i tvil” lærte vi på kurset, og den setningen kvernet da jeg så opp og trodde jeg så noe annet enn det jeg så.

Så roet jeg meg ned, trakk styrelinjene og koste meg. Flere hundre meter over Kjevik tronet en ensom majestet, hengende i sin krone av tøy og tråder, og svingte i sirkler.

Konge over over lufta, vannet, jorden – og livet!

Foto: bambino333

For ikke lenge siden ble en drøm født. En drøm om å forlate alt og stikke, reise, reise, reise, og kanskje returnere. Kanskje bli. Sannsynligvis returnere. Det er på tide å fortelle om planene om å reise verden rundt i ett-to år.

I meg har det har alltid eksistert en indre drøm om å reise verden rundt. Til tider har transportmiddelet vært seilbåt, til tider har det vært motorsykkel, og til tider har middelet vært føttene. Denne drømmen ble plutselig brakt opp i lyset i en spøkefull tone da jeg og kjæresten satt på bussen mellom Kristiansand og Grimstad og latet som om vi møttes for første gang og fortalte om oss selv (naturligvis med noen kreative friheter).

Da “leken” var over hadde jeg fortalt om mine “planer” om å reise jorden rundt i ett år, etter jeg var ferdig med vikariatet jeg har nå. Det ble egentlig fortalt på tull, det var ikke en plan, bare noe jeg hadde lyst å gjøre en gang. Det hindret henne allikevel ikke henne i å spørre “Mener du virkelig det?”.

Fødselen

Det ble fort tydelig at dette var noe vi begge hadde lyst til og behov for, og vi begynte å diskutere dette litt mer. Tanker ble til planer, uoffisielt ble til offisielt, og nå er bestemmelsen falt. Vi skal. Vi skal spare så mye gryn vi kan, vurdere å ta ekstrajobber, leve billig, se etter ekstramuligheter – og i september 2010 så stikker vi. Vi skal backpacke jorda rundt. Vi blir borte så lenge vi kan. Dét, i et nøtteskall, er planene.

Ruta

Vi har satt opp en mulig rute. Europa, Afrika, Europa igjen, Asia, Oseania, Afrika igjen, Sør-Amerika, Nord-Amerika, hjem. Vi diskuterer også en annen alternativ rute – rett til Asia. Det er mange fordeler med begge valgene som gjør at vi ikke er helt sikre. Men vi diskuterer i det minste. Planlegger. Vurderer. Det er økonomien som setter rammene. Klarer vi å overleve i ett år, reiser vi i ett år. Klarer vi oss kun i 6mnd, er vi snart tilbake igjen. Klarer vi mer, kommer vi til å vurdere det også.

Jeg trenger hjelp

Jeg har allerede skrevet litt som kan relateres til dette. Hvordan spare penger på mat, Jobbe på vingård i Frankrike, og Humanitært internasjonalt arbeid har alle vært eksempler på tanker som har sprunget ut fra reiseplanene. Jeg trenger fremdeles hjelp. Råd og tips om reisemål. Gjøremål. Godt turtøy. Sko. Sparetips. Utstyrstips. Visumtips. Formaliteter. Lover. Regler. Osv. Det er når jeg har snakket med folk om turen at jeg har fått vite mange greie ting. Som for eksempel at man meldes ut av Folketrygden dersom man er ute av landet i mer enn étt år.

Jeg kommer til å skrive mye mer om dette, spesielt hvis det er interesse for det. Utdype reiserute, fortelle om komplikasjoner, valg, muligheter, umuligheter – nå i første omgang ville jeg bare fortelle om turen. Be om hjelp. Diskutere.

Så derfor; kjenner du noen som har backpacket selv eller reist mye, noen som kan mye om regelverk, noen som selger sko og turtøy, eller andre som kunne ha noen gode tips – send dem gjerne til siden min og si de har full frihet til å skrive så mye de ønsker. Det samme gjelder deg; dersom du har noen gode tips. Eller om du bare vil si hva du mener om planene, det er også gøy å høre.

Sist men ikke minst; nå har jeg fortalt om de mest spennende planene jeg noensinne har hatt. Dersom du har noen spennende planer selv, del dem gjerne!

Foto: American Red Cross

Jeg har et brennende ønske om å jobbe som frivillig i en eller annen humanitær organisasjon utenlands, helst i den tredje verden. Bygge skoler, kirker, barnehjem, jobbe på barnehjem, egentlig hva som helst – men jeg vet for lite om det. Det kan gjerne være en kristen organisasjon, men det er ikke nødt til å være det.

Da kunne jeg gjerne sett for meg at jeg signer opp for 3/6/9/12 måneder, men det er et par issues knyttet til dette;

Jeg har ingen spisskompetanse direkte lenket til utvikling i den tredje verden. Jeg er hverken snekker, rørlegger, elektriker, lege, sykepleier eller innehar andre slike umiddelbart nyttige utdannelser. Jeg har it-utdanning (programmering og mediefag), og har litt utdanning i Røde Kors innen førstehjelp og instruksjon. Jeg har også jobbet i barnehage, og jeg vet jeg er dyktig med barn, men… That’s it.

Jeg har heller ikke mulighet til å betale 30/60/90/120 tusen kroner for oppholdet, men jeg kan akseptere å betale reisekostnadene mot at kost og losji betales gjennom arbeidet jeg gjør. Jeg forstår at det ofte er slik at man må betale en del for å jobbe som frivillig, dette er ikke ment som kritikk mot denslags, jeg har bare ikke mulighet til det akkurat nå.

Jeg er villig til å gjøre drittjobber, jeg er villig til å være slave for spesialistene, jeg er villig til å lære praktiske fag som gjør meg i stand til å bistå på alle måter jeg kanskje ikke måtte være utrustet for per dags dato, jeg er villig til å være barnepasser, jeg er villig til å være hva som helst egentlig, bare jeg får bidra i et humanitært samarbeid.

Problemet er; jeg vet ikke hvor jeg begynner og hvem jeg kan spørre. Vet du? Eller vet du om noen som vet? Send dem hit, be dem kontakte meg!

Foto: Geir Einarsen

Da er første dag av 14 kroner dagen i 14 dager gjennomført, og jeg ønsker å dele mine erfaringer så langt. Jeg kommer ikke til å gjøre dette for hver dag, men for de dagene jeg føler jeg har noe nytt å komme med som er relevant for saken.

Hva det er?

Prosjektet går ut på å leve for 14 kroner dagen i 14 dager. Her har man regnet seg frem til at 14 kroner dagen er en god tilnærmelse til fattigdomsgrensen, og det er den økonomiske situasjonen man skal erfare og lære av. Totalt har en 196 kroner som en kan fordele på to uker.

Hvorfor jeg gjør det

“Det handler om en bevisstgjørelse av hva vi lever av, og hvor mye vi forbruker. Det handler om global urettferdighet og å se gledene og fordelene en har i Norge. Det handler om å kjenne på kroppen hvordan det er å spise det samme over lengre tid. Det handler om å informere sine venner og bekjente om hva som faktisk skjer her i verden. Det handler om å ikke vende et blindt øye til verden.”

Hvordan jeg går frem

Det er jo ingen tvil om at man må planlegge godt hva man skal spise og gjøre. Som nevnt før har jeg og kjæresten slått oss sammen, og vi har dermed 392 kroner å fordele. Vi har da gått til de rimeligste stedene og handlet det vi mener er nødvendig for å klare disse to ukene.

Handlelisten

Det er noen småting som mangler, har ikke kvitteringene for meg, men som det går frem av listen så er ikke alle pengene brukt opp, men det er heller ikke handlet pålegg enda og ferskvarer som grønnsaker må kjøpes inn ved behov. Basisvarene har vi nå, og vi kan lage mange middager ut av disse ingrediensene.

Jeg har også tillatt meg å benytte meg av krydder, olje og såper som jeg allerede har. Dette har jeg avtalt sammen med kjæresten og vi har besluttet å trekke bort 12 kroner fra totalbudsjettet for å dekke inn dette. Det kan diskuteres hvor korrekt dette er, naturligvis, men det er vår tilnærmelse.

Første middagen

Første middagen ble laget igår, og var en hyggelig overraskelse. Den ble laget av 3 dl ris, 1 terning kjøttbuljong, 2 gulrøtter, og 6 fiskepinner.

Risen ble kokt som vanlig, men med en terning kjøttbuljong i, og ble tatt av før alt vannet var kokt bort. Gulerøttene ble skivet opp og stekt i litt olje, før fiskepinnene ble stekt i samme panne. Til sist tok vi risen oppi stekepannen, surret det litt sammen, og spiste. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg syntes det var kjempegodt.

Mat generelt

Vi har lagt opp til en kombinasjon av grønnsaker og krydret ris/pasta til middagene, og brødskiver med First Price pålegg til resten av måltidene. Sett over det hele så er jeg sikker på at vi kommer til å ha igjen store mengder av både ris og pastaen etter disse to ukene, og jeg tror vi fint vil klare å holde oss innenfor budsjettet.

Det var rapporten fra dag en, kom gjerne med tilbakemeldinger eller spørsmål om det er noe du lurer på!

Norge er blant verdens rikeste land, og vi merker lite eller ingenting til hvordan det er å være fattig. Selv våre fattige lever godt i forhold til fattige i verdens fattige land. Derfor har jeg nå blitt med i et prosjekt for å bevisstgjøre meg selv på disse forskjellene.

Vi er rike

Vi lever i den rike delen av en fattig verden, det tror jeg ingen som leser dette er i tvil om. Det sies at de vestlige rike landene forbruker 80% av verdens ressurser selv om vi er mindre enn 20% av verdens befolkning, og det er et skremmende faktum. Dette betyr ikke at 80 % av verdens befolkning er fattige, heldigvis – men det er et godt mål på hvor mye rikere vi er enn gjennomsnittet.

Én dollar per dag

Hvem som er fattige er uansett et definisjonsspørsmål, og definisjonene er vage og vanskelige å måle nøyaktig. Rundt regnet regnes 20% av verdens befolkning som virkelig fattige, og det defineres som “å leve på mindre enn en dollar per dag”. Denne definisjonen ble satt i 1985, basert på fattigdomsgrensen til 33 land. I Norge er fattigdomsgrensen til sammenlikning satt til 88 000 kroner i året (kilde: Wiki).

Som mange av oss vet, så varierer verdien på én dollar fra dag til dag. For å omgås dette så er definisjonen på en dollar, sett i lys av fattigdomsgrensen, til hva en kunne kjøpe for én dollar i USA i 1985. Ikke fryktelig mye med andre ord. Dette betyr at tallet må konverteres til hvert enkelt land, omregnes og kalkuleres i forhold til kursendringer og inflasjonen siden 1985 (Kilde: xMag).

14 kroner dagen i 14 dager

For oss rike så er det vanskelig å forestille seg hvordan det er å leve på en dollar dagen. Mange av oss bruker mer på snop og underholdning hver uke, enn hva verdens fattige har å leve på hver måned. Derfor er det nå startet et prosjekt av InvolveYourself (som er et samarbeid mellom Changemaker, PRESS, Norsk Folkehjelp Ungdom, Norsk Flyktningshjelp og Røde Kors Ungdom). Prosjektet går ut på å leve for 14 kroner dagen i 14 dager. Her har man tatt bort kostnader for husleie, strøm, telefon og transport til jobb/skole, og regnet seg frem til at 14 kroner dagen er en god tilnærmelse til fattigdomsgrensen. Mat, underholdning, rekreasjon, shopping og liknende. Totalt har en da 196 kroner som en kan fordele på to uker.

Bli med

Dette prosjektet har jeg og kjæresten slått oss sammen for å gjennomføre. Det vil i praksis si at vi kan doble budsjettet, men samtidig har vi to munner å mette. Det er også en interessant utfordring at hun har en langt mer aktiv arbeidsdag enn meg. Jeg kommer til å blogge litt om hva jeg handler, hva jeg spiser, utfordringer og hvordan dette prosjektet går. Du kan gjøre det samme, enten alene eller sammen med venner, samboer eller andre som ønsker å prøve.

Det handler om

Det handler om en bevisstgjørelse av hva vi lever av, og hvor mye vi forbruker. Det handler om global urettferdighet og å se gledene og fordelene en har i Norge. Det handler om å kjenne på kroppen hvordan det er å spise det samme over lengre tid. Det handler om å informere sine venner og bekjente om hva som faktisk skjer her i verden. Det handler om å ikke vende et blindt øye til verden.

Til sist

Poenget er ikke at vi skal sulte; initiativtakerne (facebook-gruppe) tar forbehold om at noen (om ikke alle) av oss må bruke litt mer enn budsjettet. Poenget er å erfare hvordan det er å ha langt dårligere råd enn man har til vanlig. Vi er en liten gjeng som starter idag. Du blir ikke nødt til å starte idag for å bli med; prøv fra og med neste mandag kanskje? Så har du én uke av mine erfaringer å lære av. For å få bort verdens fattigdom, tror jeg flere må forstå den…

Tar du utfordringen?

Det å bli foreldre er utvilsomt en fantastisk glede, og en erfaring langt utenfor det vi barnløse noensinne kan forestille seg. Det medfølger en utrolig arbeidsmengde, en del rutiner, og noen tradisjoner – de fleste går det automatikk i. Barnedåp er et godt eksempel; 3/4 av norske barn blir døpt, samtidig som kun rundt 20 % av befolkningen sier de er kristne (dette tallet varierer fra sted til sted og måling til måling, og er umulig å oppgi nøyaktig).  Jeg ønsker å diskutere litt rundt dåpen; hva dåp er, hvilke alternativer som finnes, hva Bibelen sier om dåp, og hva jeg mener om det. Vi starter med de forskjelliger typene.

Typer og alternativer

Barnedåp er den tradisjonelle norske dåpen, hvor hele familien møter opp i kirken, bønner bes, vann tømmes på hodet til barnet – som så er blitt velsignet av Gud. Handlingen gjøres for å føre barnet frem for Gud, kristengjøre det, og å inngå en pakt om å oppdra barnet i kristen tro. Barnet blir også medlem i statskirken etter dåpen. Et alternativ til dette er barnevelsignelse – en variant for dem som mener at dåp hører en selvstendig troende til. Disse foregår både med og uten vann, alt etter praksis og tro, men handler ikke om at barnet blir kristengjort, men ‘kun’ at Gud skal ta inn barnet under sin omsorg og gi barnet enda mer av sin kjærlighet. Human-Etisk Forbund holder navnefest i stedet for dåp, og det er – som navnet sier – en fest for å feire at barnet er født og har fått et navn. Denne festen har ingen religiøse røtter, og barnet meldes heller ikke inn i forbundet. Sist, men ikke minst, har vi troende dåp (ofte kalt voksendåp). Troende dåp er for de som tror på Gud, og selv velger å la seg døpes på et tidspunkt de føler er riktig.

De ulike typene har jeg kortfattet og popularisert; jeg håper dere får et greit inntrykk av hva forskjellene er. Videre vil jeg i hovedsak diskutere de religiøse variantene av dåpen.

Bibelen sier

At Bibelen kan leses på flere måter er det nok ingen tvil om. Noen leser én setning, og får én mening, andre leser samme setningen og får en helt annen betydning ut av det. La oss ta utgangspunktet for Kirkens argumenter for barnedåp:

“La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.”
Markus 10:14

Dette bibelsitatet bruker den Norske Kirke som begrunnelse for at barn skal døpes, og såvidt jeg kan finne så er dette det éneste argumentet basert på et bibelsitat som eksisterer.

“Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia… Sammen med alle i sitt hus ble hun døpt…”
Apg. 16:14-15
“I denne sene nattetimen tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine.”
Apg.  16:33
“Riktignok har jeg også døpt Stefanas og hans familie, men ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen.”
1. Kor. 1:16

Disse bibelsitatene er hovedargumentene på Katolsk.no for barnedåp, i og med at noen blir døpt med “alle i sitt hus”, “med alle sine” og “og hans familie”. Det er på alle måter gyldige argumenter, men leser du mer rundt sitatene så ser du ingen antydninger til at noen av disse faktisk har spedbarn i hus.

“Da dro Jesu fra Galilea til Jordan hvor Johannes var, for å bli døpt av Ham.”
Matt 3:13

Her har vi på den andre siden et av de sterkeste argumentene mot barnedåp. Jesu egne handlinger. Hvis Gud mente vi skulle la oss døpes som barn, ville han ikke da latt sin egen sønn døpes som barn?

“Da sa Peter til dem: “Omvend dere, og enhver av dere må la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.””
Apg 2:38

Enda et sterkt argument for trosdåp; “enhver av dere må la seg døpe”. Dette peker helt klart og tydelig på at dåpen skal være en frivillig handling som man lar skje, ikke noe som blir påtvunget gjennom gråt og tårer (for ikke å nevne; i en tilstand hvor en ikke forstår noe som helst av det)

Hva jeg mener

Jeg har i alle mine år som kristen slitt veldig med å forstå enkelte begrunnelser innenfor den kristne tro. Som det kanskje fremgår av dette innlegget, er argumentene for barnedåp en av dem. Slik jeg leser Bibelen, så finnes det overhodet ingen grunner for et rituale som mottakeren ikke forstår noe av selv, og det burde avskaffes med umiddelbar virkning. Jeg kan forstå barnevelsignelse til en viss grad. Personlig mener jeg at barnevelsignelsen ikke får noen som helst effekt – hvordan kan Gud kunne elske eller velsigne et nyfødt barn noe mer enn han allerede gjør – men det handler om å vise omsorg og feire et nytt liv med familie og trosfeller.

En stund trodde jeg at kirken tok betalt for dåpen, og at dét var grunnen til at barnedåp enda ble praktisert – men det var feil. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan bibelkyndige prester fremdeles kan stå ved alteret og kaste vann på et barn og tro det får noen som helst åndelig effekt. Gjør du?

Kanskje det handler om å samle familier i kirken, la dem oppleve kirkens varme – så de kanskje kommer tilbake. Kanskje det handler om at litt rollespill er greit, fordi foreldrene faktisk står foran hele familien og gir et løfte om å oppdra barnet til kristen tro og moral. Jeg heller mot den siste begrunnelsen.

Konklusjon

Jeg mener at barnedåp strider med Bibelen, og mener barnet bør få velge selv når det er modent nok til å ta et standpunkt. Dåp eller ei; jeg kommer selv til å oppdra mitt barn etter kristen moral, men gjøre mitt aller beste i å ikke presse mitt barn inn i noe. Mitt ønske er å gi mitt barn et positivt forhold til troen, og la det ta valget selv – og kanskje la seg døpes i troen av eget valg en dag.

Til sist, og som alltid, mine spørsmål til deg:

Hva mener du om dåpen, og hvordan vil du oppdra ditt barn med tanke på trosspørsmål?

Daniel Henriksbø, Foto: Håkon Eikesdal

Den ene gangen (så langt) Daniel har blitt intervjuet av Dagbladet, delte han med verden hva som var hans favorittsitat i filmene til hans daværende sjef, Petter Vennerød. Intet mindre enn følgende setning stod (og står fremdeles) på “trykk” i Dagbladets nettavis:

Daniel Henriksbø (23) jobber sammen med Petter Vennerød i Merkur Filmproduksjon, og har satt seg grundig inn i de 14 filmene.

– Mine favorittreplikker er «Nå skal du få se på kukken, kjerringfaen!», fra…

Sitat: Dagbladet.no

Årsaken til intervjuet var at han var en selvskreven gjest under relanseringen av filmene til den norske filmduoen “Wam og Vennerød”, som alle som har vært litt innom Norsk film har hørt om. På samme fest deltok bl.a. Pål Bang Hansen og Kim Kolstad.

Jeg har fått følge Daniel sin karriere siden før den startet, bl.a. ved å delta i produksjonen av kortfilmen “Psykopaten”, en av Daniels første filmer. Allerede da klarte Daniel å skrape sammen flere relativt kjente medarbeidere, bl.a. Jon Pointdexter, en skuespiller og en person av episk karakter – og som tilfeldigvis hadde vært med i Hotel Caesar, i tillegg til å benytte seg av mye lokale ressurser – som underskrevne, Ole Marius Haarberg, Christer Træland og eminente Ronny Biktjørn i hovedrollen.

Nils Ole Oftebro, Foto: Ola Sæther

I etterkant har han, både via jobben sammen med Petter Vennerød, men spesielt før og etter det, jobbet seg opp et fantastisk repertoar av kjendisvenner. Da vi skrev “Thomasevangeliet” sammen i 2003, et langfilmmanus som endte opp på over 100 sider, klarte han å få skuespillere som Bjørn Sundquist, Nils Ole Oftebro og Anette Hoff med på filmen. Filmen ble det aldri noe av (i hvert fall ikke så langt), men poenget er; Daniel har vært drivende dyktig i å bygge et nettverk.

Så skjer det som ofte skjer med unge mennesker med drivende potensiale; de slutter og jobbe som “undersåtter”, og starter for seg selv. Vidvinkel Film, et fiktivt filmproduksjonsselskap stiftet da vi jobbet med Thomasevangeliet, blir plutselig virkelig, og Daniel jobber på spreng med å skaffe samarbeidspartnere. Han gjør en god jobb, og mange dyktige mennesker tar kontakt og blir kontaktet – og Vidvinkel Film starter for alvor produksjonen.

Daniel Henriksbø

Daniel Henriksbø er en av mine beste venner. Han har jobbet selvstendig i filmindustrien i snart to år, og laget utrolig mange fete kortfilmer. Jeg må innrømme at jeg har fått frysninger flere ganger når jeg har sett dem.

Amor. En film om en gutt som får bank. En film med imponerende produksjonskvalitet, skrevet og regissert av Thomas Wangsmo. Produsert av Daniel Henriksbø. Klikk lenken, se teaseren, døm selv. Med skuespillere som Pål Sverre Valheim Hagen (Max Manus, deUsynlige) og Jenny Skavland (alment kjent fra Grandiosa-reklamen).

Den virkelige saken

På den belgiske filmfestivalen “Ghent Film Festival 2009” i Belgia (en av Europas virkelig store filmfestivaler, sammen med Cannes og Berlin) vant Amor prisen for beste kortfilm. I tillegg så ble de da automatisk nominert til noe langt større;

Vi vant! Amor vant i dag prisen for beste europeiske kortfilm under Ghent Film Festival, og er med det også nominert til prisen for beste europeiske kortfilm under European Academy Awards – vår europeiske versjon av Oscar-utdelingen – i 2010.

Sitat: Vidvinkelfilm.no

Jeg er utrolig stolt av Daniel. Ikke bare har han klart å samle sammen et fantastisk team av skribenter, fotografer, regissører osv., han har også allerede vært produsent i en prisvinnende film og er altså nominert til den europeiske versjonen av Oscar. Hvis det er noe som kan bidra til å få igang karrieren hans, så er det dette. Bit dere merke i navnet hans, og legg gjerne igjen gratulasjoner og kommentarer til ham her.

Lykke til!

Les mer om Daniel her:
Vidvinkelfilm.no
Imdb.com

Les om prisen her:
http://entertainment.no.msn.com/film/article.aspx?cp-documentid=150261114

Jeg har sagt mange ganger før at jeg liker å utfordre meg selv med tanke på hva jeg poster på bloggen av innhold. Jeg har så langt publisert tekster både i tekstform, diktform, listeform osv, og jeg har planer om å skrive mye annet som ikke helt faller inn i samme kategorier som det som er publisert så langt.

Nå er det på tide med et kortfilmmanus. Jeg skrev det for 6 år siden, og revisert det litt i etterkant – og vil rett og slett bare høre deres tanker om det og gjerne forslag til forbedringer. Selve innholdet er på 4 A4-sider, og skriveformen i et manus gjør det veldig lettlest.

Etter manuset har jeg listet opp noen spørsmål til deg som leser; dette er nemlig kun et andreutkast, og tips til forbedringer tas imot med hjelp.

EXT. KARL-JOHANS GATE – FORMIDDAG
Solen skinner, det er en vakker dag. Travle mennesker spaserer langs Karl-Johans gate, ikke uvanlig i Oslo’s hovedgate.