Først tar vi matematikken, som er enkel og viktig for å forstå hva slags dimensjoner vi prater om.

Årlig i Norge har vi ca. 80 000 graviditeter, og av disse ender 65 000 i fødsel. Vi vet at ca. 1/700 fødte barn fødes med Downs (kilde: Folkehelseinstittuttets statistikk), og i 2009 tilsvarte det 84 fødte barn. Vi vet at 84,6% av alle som får diagnosen Downs Syndrom for sine barn tar abort (kilde: 1, 2, 3). Skal man ta statistikken (65 000 fødsler, 1/700 med Downs, 84,6% velger å ta abort) helt konkret, er det ca. 545 fostre som blir diagnostisert med Downs hvert år. Dette er nok ikke helt riktig dog, for det forutsetter at samtlige av fødte downs-tilfeller vet om det før uke 12 – noe som neppe stemmer.

Hvis man i tillegg tenker over informasjonen man får fra helsepersonell når man får påviste feil på fosteret, og at det i mange tilfeller oppfordres sterkt til abort, sier det en del om hva utviklingen vil fortsette mot. I Danmark ble antallet fødte barn med Downs halvert etter tidlig ultralyd ble innført, og det er et skremmende faktum som må tas hensyn til i denne debatten. Den nærmest ubestridelige sannsynlighet er at det vil bli stadig færre mennesker med Downs (og eventuelt andre syndromer) rundt oss.

Så hva betyr dette? Hva betyr det når myndighetene har disse faktaene, og fremdeles velger å stille seg positiv til innførsel av fri tidlig ultralyd til alle?

Det ER viktig å ta hensyn til at tidlig ultralyd ikke er negativt i seg selv. Ultralyd er nyttig av mange grunner, og mange foreldre sliter seg gjennom mye usikkerhet frem til de tar ultralyd og ser barnet selv. Jeg forsøker ikke å si at ultralyd i seg selv er uviktig eller unyttig. Jeg stiller meg bare spørrende til motivet bak saken.

Når vi ikke har nok jordmødre, når selv Bioteknologinemda er imot, og når selv leger stiller seg spørrende til dette forslaget – Morten Holm kaller det “en statlig masseundersøkelse av alle gravide” – må vi kanskje innse at visse indikatorer flyter rundt?

Et gjennomgående argument er at om lag halvparten av de gravide i dag får gjort tidlig ultralyd – nå må et statlig tilbud på plass for den andre halvparten.
…
Et statlig ultralydtilbud vil ikke gi distriktskvinnene bedre tilgang enn de har i dag. Etter seks år med helseminister fra Ap bygges svangerskapsomsorgen ned i distriktene, fødeavdelinger stenges og mange får ikke jordmoroppfølging.
(kilde:Dagbladet.no)

Så kan vi prate om sorteringssamfunn, Hitler, Stalin – og likheter mellom det og økt tilgang til ultralyd, økt abort av Downs-diagnostiserte barn. Hvis dere vil da.

Foto: Vg.no

Denne kvinnen har tatt 15 aborter i løpet av 16 år. Hun skrev en bok om det, og er nå redd for hatbrev. Jeg kommer ikke til å skrive noe til henne, men jeg forstår hver enkelt som gjør det. Å ta livet av mennesker for å skade seg selv er det dummeste jeg har hørt om. Du kan lese saken her om du er interessert.

Kanskje jeg burde føle sympati* for henne? Det er dét avisoppslaget legger opp til. “Stakkars jente, moren tok selvmord, brødrene ble heroinavhengige, hun ble forført av en eldre professor, hun skammet seg, hun hadde selvmordstanker, det kan ha vært et rop om hjelp”. Som jeg har sagt før, er jeg i prinsippet imot abort, men jeg kan i noen situasjoner forstå at en kvinne velger det. I tilfellet til Irene Vilar ville det heller ikke hjulpet om mannen fikk være med å bestemme, som jeg har argumentert for før, siden han tydeligvis ville det samme. Spørsmålet jeg stiller meg, er hvor i alle dager tankegangen rundt prevansjon var hen.

“I begynnelsen tok jeg p-piller, men ville droppe dem et par dager eller en måned. Jeg kunne få menstruasjon og bli trist, eller oppdage at jeg var gravid og bli redd, men også spent, forklarer Vilar.”

Hun er bekymret for hat-mail og har opplevd at noen har gitt uttrykk for hatske holdninger ovenfor henne. Jeg skjønner det godt. Jeg merker det selv, jeg føler et utrolig avsky for slike mennesker, som gang på gang bruker abort som prevansjon, og som ikke har noen form for følelsesmessig kontakt med livet de bærer på. Spørsmålet er bare: Burde slikt være lov? Burde det ikke finnes en øvre grense i det minste, så lenge ikke abortene har medisinsk grunnlag? Jeg syns det, hun er nok ikke det eneste eksemplet på jenter som har tatt svært mange aborter…

Hva syns du?

Foto: Stein J. Bjørge

Jeg skriver svært sjeldent om nyhetssaker, men denne nyheten tok virkelig kaka. Det handler altså om ei jente som allerede hadde jentebarn, og etter en fostervannsprøve som viste at hun ventet en jente – tok hun abort. Ikke bare én gang, men også neste gang. Siste gangen bestilte hun timen samme dagen.

Den gravide kvinnen hadde flere døtre fra før og ba derfor om en fostervannsprøve for såkalt kromosomundersøkelse. Hun oppga som årsak at hun var bekymret og at hun også ønsket å få oppgitt kjønn på fosteret, skriver Svenska Dagbladet.

Resultatet viste at det ikke var noe galt med fosteret, men ettersom det var en jente valgte kvinnen å ta abort.

…

Senere ble kvinnen nok en gang gravid og ba også da om å få bestemt fosterets kjønn. Samme dag som hun fikk vite at det var en jente tok kvinnen abort.

Jeg har tidligere diskutert abort og abortregelverket i innlegget “Abort – et vanskelig valg!”, og jeg vil anse dette som et veldig gyldig argument rundt strengere regelverk rundt aborten – for dette er regelrett misbruk og det nærmeste jeg noensinnne har kommet til lovlig mord.

En ting vet jeg – og det er at dette ikke vil endre noe som helst. Muligens vil tidsrammen for kjønnsbestemmelse endre seg, og dermed gjøre at man ikke kan finne barnets kjønn før etter abortgrensen. Muligens. Det vil være umulig å bruke denne hendelsen til noe annet, da man ikke vil kunne bevise at årsaken til aborten er barnets kjønn i de fleste tilfeller. Med muligheter for kjønnssortering i nær fremtid, så vil kanskje denne aborttypen forsvinne helt også.

Jeg håper det. Selv om jeg er imot kjønnssortering så håper jeg det…

Uansett er det forkastelig at noen mennesker aborterer basert på kjønn…

Eller er jeg helt på viddene her..?

Jeg skal skrive om abort.

Abort er for mange et tema som man ikke snakker om så veldig mye. Det er dumt, for er det et tema som det trengs å snakke om, så er det nettopp dette. Det er utrolig mange som tar abort nå til dags, og tallet bare øker, og toleransen for det øker i takt. På verdensbasis ble det utført rundt 42 millioner aborter i 2003, og i 2007 ble det utført 15 000 aborter bare i Norge. Med så høye tall mener jeg det er det viktig å ha en åpen debatt rundt abort.

Jeg vil bare fort understreke at det såklart ikke er snakk om spontanabort eller andre former for naturlig abort.

Når er det “liv”?

Her ligger for mange grunnsteinen i diskusjonen om abort. Når er det faktisk liv? En hører jo alltid disse typiske pro-abortargumentene; “Det er jo bare en klump med celler”. “Den kan jo ikke tenke”. “Den har ikke et bankende hjerte”. “Det er ikke et menneske enda”.

Denne definisjonen vil ikke jeg en gang late som om jeg har et universelt svar på. For meg er det ganske enkelt et barn i det det befruktede egget fester seg til livmoren og koblingen mellom mor og egget opprettes. Da er det for meg ‘liv’ i sin rette form, selv om formen er 100% avhengig av morskroppen for å utvikles videre. Selv om det ikke har egne tanker, egne holdninger og egne følelser. Enda.

Det som også er viktig å tenke over er at hjertet faktisk dunker etter 20 dager!

Definisjonen er opp til hver enkelt å danne seg. Jeg vil ikke presse min definisjon på deg, og du kommer ikke til å klare å presse din på meg. Jeg har nå satt forutsetningen for hva jeg definerer som liv i resten av dette innlegget.

Hva er abort?

Abort er en avbrytelse av svangerskapet. I denne diskusjonen snakker vi om fremprovosert abort, og sakset fra Wikipedia har vi:

Fremprovosert abort, også kalt abortus provocatus, fremkalt abort, svangerskapsavbrudd og tilsiktet abort, kan foretas både før og etter fosteret er levedyktig utenfor moren.

I 1978 ble det vedtatt en ny abortlov, den tillot abort på sosiale indikasjoner. I både Odelstinget og Lagtinget ble lovforslaget bifalt med én stemmes overvekt, i Odelstinget gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget.

Abortloven ble endret i 1978 slik at det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke.

Abortlovens kjerne er § 2. Her står det hvilke vilkår som må være oppfylt for at et abortinngrep skal være lovlig: Før 12. svangerskapsuke kan kvinnen ta avgjørelsen selv. Etter 12. uke kan abort innvilges av en nemnd, hvis ett av disse kriteriene er oppfylt:

a) det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse

b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon

c) det er stor fare for sykdom hos barnet (også kalt “eugenisk indikasjon”)

d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest

e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming

Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Punktene a–e kan tolkes ganske vidt. Loven og forskriftene antyder at mer og mer skal til for at disse kriteriene er oppfylt når graviditetens lengde øker fra 12 opp mot 18 uker. Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ca. 23 uker), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten.

Når det så kommer til selve utførelsen av abort så finnes det to metoder; kjemisk og kirurgisk. Frem til uke 7 så gjennomføres alle aborter kjemisk ved at den gravide først får noen tabletter og returnerer to dager senere. Så settes det et stoff i skjeden som setter igang riene som fører til aborten. Etter uke 9 så gjøres abortene kirurgisk ved at man setter inn et sug og suger barnet ut. I perioden 7-9 uker kan moren bestemme selv.

Nå skal vi over til det mer subjektive, og her er det bare min personlige mening jeg kommer med.

Mine meninger om abort

Ansvaret

I mine øyne er abort i prinsippet aldri riktig. Punktum. Det finnes svært få ting som virkelig rettferdiggjør det mange ser på som drap, men som de fleste omtaler som abort. Uansett hvilken vinkling du har på det så er nemlig barnet det ultimate offeret i denne diskusjonen. Det er en fremtidig bestevenn, en fremtidig ektemann, en fremtidig bestefar, og aborten frarøver ikke bare barnet livets mulighet, men også mange mennesker gleden av å bli kjent med dette mennesket.

Det er her jeg mener feilen ligger. Foreldrene har blitt gravide, noe de kanskje mener er feil, men barnet blir ansvarliggjort for denne feilen.

Forståelse

Selv om jeg mener det er galt, kan jeg aldri stille meg over de som velger å ta abort. Jeg ønsker ikke å fremstå som en dømmende gutt som sitter i min trygge posisjon og sier at de som faktisk gjør dette er noen fryktelige mennesker – for det syns jeg ikke. Jeg har faktisk forståelse for at mange velger å gjøre dette. Alle de forskjellige grunnene til å vurdere abort; livssituasjon, omstendigheter rundt befruktelsen, alder, sykdom og så videre. Voldtekt er et svært godt eksempel på en situasjon hvor jeg skjønner utrolig godt at moren vil gjøre dette. Jeg bifaller det ikke, men jeg forstår det.

Det er som med så mange andre diskusjonstemaer; man kan være uenige og samtidig respektere hverandres meninger og handlinger.

Jeg forstår som sagt at jenter kan velge å ta abort i disse situasjonene, for man ønsker jo helst å tilby et eventuelt barn trygge omgivelser. Jeg kan allikevel av prinsipp ikke godta abort som et gyldig prevansjonsmiddel.

Men!

Det finnes noen tilfeller hvor min forståelse er fullstendig borte. Det finnes noen situasjoner hvor jeg absolutt IKKE kommer til å vise forståelse for en abort.

8 av 10 som finner ut at barnet sitt har Downs-syndrom før fødselen tar abort. Å abortere et barn fordi det vil ha en medfødt sykdom kommer jeg aldri til å bifalle. At allerede så mange mennesker er med på å skape et superrasesamfunn er helt utrolig – og på linje med Hitlers tankegang.

Et annet eksempel er gjengangerne . De som har tatt abort før, og gjør det igjen, uten å tenke noe særlig over det. De dreit seg ut litt, og må bare kvitte seg med tabben. Pyttsann, det er bare et barn. Slike mennesker er forkastelige.

Til sist er det de som ikke får dårlig samvittighet av det. Det går litt hånd i hånd med gjengangerne, men også hvis du kun har tatt abort én gang – og ikke merket samvittigheten i hele tatt – så blir jeg helt forferdet.

To viktige debatter

Det er to ting som for meg er viktig å tenke på i sammenheng med abort.

Har vi rett til å ta liv?

Jeg diskuterer av og til med dødsdommotstandere og liknende, og her kommer alltid argumentet “Hvem er vi til å stille oss til doms over andre mennesker?” opp. Gjelder ikke det her også? Hvem er vi til å bestemme hvem som skal leve, og hvem som ikke skal? Greit nok, jenta har ansvar for sin egen kropp – men her tas det en avgjørelse på vegne av en annen organismes liv, et barn, et menneske. Det er ikke en diskusjon om jentas kropp.

Hvorfor er det bare én person som bestemmer?

Den heteste delen av debatten er faktisk for min del at jenta kan bestemme seg alene for å ta abort. Når begge var med på handlingen som førte til at jenta ble gravid, og begge frivillig tok risikoen det er å ha sex, så har begge i mine øyne rett til å bestemme utfallet. At det er jentas kropp det går ut over, er et ansvar hun bør ta til etterretning FØR hun ligger med noen. Så lenge det er en frivillig handling fra begge parter bør begge parter ha et ord med i saken. Dette er mannsdiskriminasjon på sitt verste, og det er helt utrolig at vi ikke har noe vi skulle sagt. Denne debatten tar jeg gjerne opp med dere.

Til slutt

Til slutt vil jeg understreke for alle dere som har hatt ork til å lese hele innlegget at jeg ikke ønsker å virke dømmende, heller ikke sette noen i bås. Jeg bare syns det er viktig å ha fokus på at abort ER en big deal. Man SKAL ha dårlig samvittighet etterpå, det er både sunt og naturlig.

Jeg håper du slipper å havne i en slik situasjon hvor du eller jenta di må vurdere det.