Et spørsmål som til stadighet dukker opp i hodet mitt, selv om jeg egentlig tenker lite på temaet, er hvordan jeg vil bli gjenforent med naturen etter jeg er gått bort. Hvis vi nå ser bort fra de mer uheldige metodene som å bli senket til havets bunn i en plastpose mot min vilje, så gjenstår det kun – såvidt jeg vet – to muligheter. Tradisjonell begravelse, eller en litt mer utradisjonell (i Norsk forstand) kremasjon. Spørsmålet er hvordan skal en velge?

Fra jord til jord?

I Norge er det jo absolutt erketypisk å gå for en begravelse med kiste og hele pakka. Senkes i jorden, og gi resten av familien et sted å besøke i senere tid. At det kan være terapi å snakke til sine etterlattes graver kan muligens også stemme, selv om jeg aldri har hørt at folk har gjort det utenfor amerikanske filmer. Allikevel er det å stelle graven og holde det pent der en måte å hedre minnet om våre kjære etterlatte, og dét er veldig vanlig i Norge. Høytider, fødselsdager og andre merkedager er spesielt typiske dager for denslags. Jeg syns absolutt det er en fin tanke, samtidig som jeg ikke mener at vedlikehold av ei grav er nødvendig for å hedre et minne.

Fra jord til støv?

Kremering derimot, det blir noe helt annet. Kroppen blir lagt inn i en ovn og flamberes i noen timer til levningene reduseres til aske. Så knuses benrestene i en slags knusemaskin. De brenner jo ikke like godt. Så helles alt i en urne, og leveres til de etterlatte. De har så noen forskjellige muligheter. Stort sett ender urnen opp på kirkegården den også; enten begraves den, ellers settes den et sted. De etterlatte kan søke om å få begrave urnen selv (i motsetning til hva man kan ved vanlig begravelse), og de kan søke om en privat spredning. Jeg vet ingenting om hvor mange prosent som får tillatelse til dette, men det er jo virkelig her kremering skiller seg mest fra vanlig begravelse. I alle fall når vi ser på avslutningsseremonien.

Tanken, slik jeg har forstått det, er jo at man holder en nokså vanlig minnestund, men i stedet for å senke ei kiste i bakken så har man en urne med personens aske i. Denne asken er man som sagt ikke fri til å gjøre hva man vil med, men det finnes muligheter. Det er her min romantisering av kremeringen kommer inn; for hva om man tømmer asken rundt personens favoritt-tre? Eller på min elskede badeplass? Eller kanskje i havet, dersom det var avdødes ønske? Da ville man i praksis slått flere fluer i en og samme smekk! La meg skrive i ‘jeg’-form fra nå av.

For det første ville jeg slippe å ende opp på en kirkegård med masse andre døde mennesker ved siden av meg, og masse ikoniske steinstøtter over meg som gjør det vanskelig å skille min gravplass med Johannes Gundersens (f. 9.7.22, d. 3.1.81 – takk for alt).
For det andre ville mine etterlatte slippe å stelle ved graven og bruke masse penger på blomster, lykter og andre dekorasjoner.
For det tredje ville de slippe å bekymre seg for gravplasskostnaden og fornydelse/forlengelse av gravene.
For det fjerde ville de i like stor grad kunnet besøke mine levninger bare ved å besøke stedet hvor asken ble tømt – eller en tilknytning til stedet. Eksempelvis om jeg ble tømt i havet eller ei elv, kunne jeg når som helst blitt besøkt ved at vedkommende gikk et eller annet sted langs elven, eller ved havet.
For det femte ville JEG blitt fornøyd, for hvor er det vel bedre å ende opp enn i sitt favorittsted? Heller det enn et sted man nærmest vegrer seg for å besøke…
For det sjette slipper mine etterlatte å tenke på at mine levninger blir spist opp av andre organismer.

Fra jord til …?

Det vanskelige spørsmålet er jo; er min familie klar for det? Når det kommer til hvordan ens kropp skal forenes med moder jord, så vil jeg egentlig si at alle egosentriske behov bør vike for de etterlattes. Ønsker de ett konkret sted å besøke, midt mellom masse andre steiner? Eller liker de idéen på å kunne besøke favorittstedet ditt og minnes deg på den måten? Jeg kan ikke svare for deg og dine, og jeg kan heller ikke svare for mine. For i mitt vedkommende så spiller det jo egentlig ingen rolle, for jeg kommer jo strengt talt ikke til å merke forskjellen!

Så mitt egentlige ståpunkt er at jeg aldri kommer til å be mine etterlatte om å kremere meg; det får bli opp til dem. Uansett håper jeg de tar det de kan ut av kroppen min og donerer det til de som skulle ha behov for det – for organdonasjon er viktig!

Trosrelatert?

Hva med trosspørsmålet? Er det greit å kremere seg i følge kristen tro? Hva med “Fra jord til jord”? Vel, jeg tror ikke Gud ville stoppet noen ved perleporten og si “Hah, nei du ble kremert du – ta heisen ned heller, her er du ikke velkommen”. For ikke å nevne alle de stedene i Bibelen som nevner at kroppen kun er et verktøy, og at det er sjelen som er det vesentlige komponentet i vår bevissthet. Så basert på min tro, så er jeg overbevist om at det er greit. Jeg vet ikke hva som gjelder for andres trossamfunn, det gjør kanskje du?

Til slutt

Som jeg sier så kommer jeg nok aldri til å kreve eller ønske veldig mye i denne sammenhengen, det lar jeg heller være opp til mine etterlatte. Jeg bare merker at tanken på å ende mitt liv flytende nedover elven som jeg elsker over alle andre jordens vidundre tiltrekker meg merkelig mye..

Hva syns du om den tanken da?

Min bestefars død har blusset opp en gammel tanke i meg. En frykt, kanskje. Eller et håp? Kanskje frykten og håpet går hånd i hånd i dette tilfellet…

Frykten
Jeg er ikke redd for å dø. Den dagen kommer, og det er lite jeg kan gjøre med den annet enn å forholde meg til at det vil skje en gang. Min tro gjør meg i tillegg veldig trygg på hva som vil skje meg.

Derimot er jeg veldig redd for hva andre vil tenke om meg når jeg en gang blir borte. Jeg er mest redd for å bli idyllisert etter jeg har gått bort.

Misforstå meg riktig nå…
Jeg har ingen grunn til å tro at noen vil hverken idolisere eller idyllisere meg, dét skal være sagt. Allikevel ser jeg veldig ofte etter en persons bortgang at de fort blir idyllisert av sine etterlatte, og man kun husker og minnes deres positive sider. “Hun var aldri sint!”, “Han var så god mot absolutt alle”, “Det var aldri noe annet enn et smil på den munnen” og så videre. For noen tror jeg tanken på å bli idyllisert er kjempedeilig, og jeg vil ikke frata noen det. Jeg er allikevel ikke positiv til tanken på at det kan skje med meg.

Å bli husket kun for mine positive egenskaper er noe jeg virkelig frykter. Jeg legger nemlig ned masse innsats i å være nettopp meg!

Jeg bruker jo faktisk hele livet mitt på det…

Håpet
Jeg håper at jeg, når jeg en gang dør, vil bli husket for den jeg faktisk var. Blir jeg en grinebiter som gammel, kan dere gjerne se bort fra akkurat de aller verste tendensene, men hadde jeg gått bort imorgen vil jeg gjerne bli husket som dere opplever meg hver dag. Enten det, eller bare bli glemt. Forlate livet og historien samtidig, og bli et tapt kapittel i vår historie.

For hvor ligger gleden i å bli husket som en helt annen person enn den man var? Hvem tror jeg vil ha noen glede av å bli husket som en glisende fjott, når jeg fryder meg over det faktum at jeg blir sett på som en kverulant? Selv om jeg såklart mener at jeg er en utfordrende debattant fremfor en kverulant da, såklart!

Håpet står; la meg bli husket for mine positive og mine negative sider, la meg bli husket som den jeg levde som.

Begravelsen
Min egen begravelse er noe jeg tenker en del på når mennesker rundt meg dør. Jeg tenker ikke på hvem som kommer, jeg gleder meg ikke til å hjemsøke den og se hvordan folk reagerer, don’t think that I’m a freak now!

Jeg bare håper litt mer.

Jeg håper at mitt liv vil gi mine venner og nære noe å le av. At de som går opp til podiet og skal si noen ord om meg, kan fortelle noen historier som får “publikum” til å bryte ut i spontan latter. At min begravelse skal bli en dag hvor folk kan samles i glede, ikke i sorg, og feire at jeg har levd et godt liv.

For mitt største ønske er faktisk at min familie, mine venner og mine nærmeste skal forlate min begravelse med et smil om munnen. Ikke glede over at jeg er død, men fryd over at jeg har hatt det fantastisk sammen med dem, og var glad i dem til dagen jeg døde.

Videoen
Nå kommer det som mange kanskje vil oppfatte som litt morbid*, men det får jeg takle. Jeg har nemlig lyst å spille inn et filmklipp til min egen begravelse. Hehehe, huff, jeg må jo nesten høres fryktelig selvgod ut akkurat nå, men les nå videre! Jeg har faktisk tenkt MYE på dette.

Jeg ønsker å spille inn en video der jeg utfører en monolog til alle mine nærmeste. Jeg har ikke i detalj planlagt hvordan videoen vil gå – og mine tanker om den vil nok endre seg etterhvert som jeg blir eldre og opplever mer, men jeg skal gjøre et forsøk på å skrive hva det er jeg ønsker å få frem.

Jeg vil begynne filmen med et stort smil om munnen.

“Hei alle sammen. Hei til alle som har fått muligheten til å dukke opp i den koslige anledningen som er min begravelse. Jeg sier koslig, for det gir dere alle muligheten til å møte hverandre, og å smile over det faktum at jeg nå er trygt hjemme i himmelen. Gled dere over det!

Ikke kast bort dagen på sorg og smerte, selv om tapet av noen som var dere nære ofte kan oppfattes som triste dager. Jeg vil heller be dere om noen små tjenester. Smil! Akkurat nå. Smil til de som sitter på siden av dere. Gi hverandre klemmer, dere som har lyst til det. Når dere går ut av kirken litt senere, smil til menneskene dere ser, og som ser dere. Dette er mitt høyeste ønske for dagen idag; at dere skal se tilbake på denne dagen som en gledes dag, hvor dere møtte mange hyggelige smil og der dere fikk mange gode klemmer!

De fleste av dere som har møtt opp her husker nok hvor glad jeg er i klemmer? Bruk denne dagen til å gi klemmer selv.

De fleste av dere som har møtt opp husker nok også hvor utrolig irriterende jeg kunne være til tider? At jeg aldri gav meg i en diskusjon, og var påståelig som få. At jeg var en kverulant uten sammenlikning, og ikke gav slipp på diskusjonen før dere enten gav dere, eller forsvant i sinne. At jeg var sta? At jeg kunne plukke, tulle, sparke dere i beina så dere nesten gikk på trynet? At jeg til tider var arrogant og litt klysete!

Husk dette også! Husk gjerne mine positive sider, dersom dere syns jeg har det, det tror jeg er viktig. Men husk også mine negative sider, mine irriterende sider, husk meg som jeg ER, ikke som dere gjerne skulle ønske jeg var. Det er så altfor lett å idyllisere en person som ikke er med dere lngre, men gjør dere det mot meg så fratar dere meg min personlighet. Vær så snill å ikke gjøre det mot meg.

Det viktigste er; Smil! Så mye dere bare klarer, kos dere idag. Husk at jeg er utrolig glad i dere alle sammen, og jeg er veldig takknemlig for at dere møtte opp idag og gav min familie deres støtte.

Jeg GLEDER meg til vi sees igjen…”

Filmen avsluttes ved at jeg vinker og smiler igjen.

Jeg håper jeg når jeg spiller inn denne filmen, klarer å gjøre det på en måte som får folk til å smile og le. Sånn teksten fremstår nå, er den for seriøs – så jeg må nok omskrive den et par ganger.

Poenget her er ikke å hype meg selv. Det er heller ikke å si at jeg tror noen vil overdrive de positive tankene om meg. Tro ikke jeg er en superego som tenker altfor mye på meg selv her. Jeg tror de fleste av oss tenker på hva som vil bli etterdønningene av våre liv, og de fleste håper nok også de vil sette positive merker i andres liv. Jeg håper bare de merkene jeg kanskje setter vil minnes med realisme.

Dette leder meg jo til et spørsmål; Hvordan håper du at du blir minnet?