Det er én fugl som fascinerer meg mer enn alle andre fuglene i Norge. Én fugl som virkelig skiller seg ut. Den kunne kanskje vært kjent som Corvus cornix, men den er ikke det. Ikke så vidt jeg vet.

Det er flere årsaker. En av dem er at jeg alltid har lagt merke til den for dens majestetiske førsel. En annen er at den er monogam, og kan holde sammen med sin partner i opptil 20 år, som for meg er imponerende å se i dyreriket. I tillegg så er dens posisjon i folketroa som en varsler av død og elendighet absolutt fascinerende. Den er jo også en av de største “dagligdagse” fuglene vi har i innlandet, noe som bidrar til at jeg legger merke til den. En serie filmer til dens ære har også blitt spilt inn, kun en av dem med nevneverdig suksess. Det er også en faktor at Illustrert Vitenskap har tilegnet den en artikkel hvor den beskrives som en av de fuglene med best minne og høyest intelligens.

Så var det også en i barnehagen jeg jobbet før; som kun hadde én fot, men samtidig grasiøsitet og tilstedeværelse nok til å se ut som om han eide hele plassen. Gav meg assosiasjoner til en gammel pirat med trebein, som hadde ofret beinet sitt i kamp for å bli den tøffeste av dem alle.

Men det som nok har hatt mest innvirkning på min fascinasjon for denne fuglen, var en situasjon jeg opplevde for rundt to år siden, som i utgangspunktet handlet om en svarttrost og en skjære.

Jeg var på vei til jobb en dag, og la helt tilfeldig merke til en svarttrost som stod 4-5 meter unna meg og sang av hele sitt hjerte. Innimellom kom det en hes harkete lyd, som jeg først trodde var rettet mot meg for å skremme meg bort. Så ser jeg at det noen meter unna står en skjære og tasser. Jeg stopper helt opp for å se på. Det som så skjer, er at fuglen fortsetter. Kvitrer, og hveser litt, kvitrer, og hveser litt. Skjæra bestemmer seg så for å ta plassen til trosten, så den flyr bort. Dette fører jo til at trosten må stikke, så den flyr opp i et lite tre som er like i nærheten. Der fortsetter den som før. Kvitrer til damene, og hveser for å true skjæra vekk. Skjæra vet jo at den ikke har noe å komme med, så atter en gang flyr skjæra etter trosten – som ydmykt må forlate treet og gi plassen til skjæra for ikke å bli angrepet.

Så skjer det.

Plutselig ser jeg at skjæra stikker. Skjønner ikke hva som forårsaker det i første omgang, før det plutselig sveiper forbi en KRÅKE like ved treet, følger etter skjæra, og jager den langt vekk, over noen trær og bygninger. En kjapp jakt, raskt over, men iøynefallende og imponerende.

Trosten står nå nede på bakken, kvitrer, og hopper lykkelig som bare det rundt på jakt etter damer. Noen sekunder senere ser jeg kråka komme flyvende over oss, kanskje på vei til det stedet den opptok jakta på skjæra fra.

For meg så vil alltid den historien skildre offeret, bølla og den rettferdige. For alt jeg vet hadde kråka helt andre motiver bak det den gjorde, men det kommer jeg aldri til å få vite. Kråka var helten som uselvisk hjalp den stakkarslige trosten som bare ville få seg noe.

Jeg syntes det var snilt jeg!

En fantastisk video hvor dyrene er i fokus og sprer glede;