Mobbing er et av vårt samfunns virkelig store problemer. Det etterlater en forferdelig stor andel av ofre i fortvilelse . sorg, og mange sliter med ettervirkningene resten av livet. Dessverre er dette noe vi enda ikke har klart å få bukt med, selv om mange prøver så godt de kan.

Fordi jeg fortjener det? av Kristin Oudmayer

14. mai 2009 publiserte jeg en av de vanskeligste tekstene jeg noensinne har skrevet. En tekst som beskriver de tyngre delene av oppveksten min, og hvordan jeg selv opplevde mobbingen. Den beskriver lærere som ikke gjorde noe. Den forteller heldigvis også at det går an å reise seg fra opplevelsen.

Jeg hadde over lengre tid hatt planer om å skrive om temaet, men slike tunge temaer trenger ofte litt motivasjon. Så da jeg fikk nyss om at det var satt igang et prosjekt om å skrive ei bok om mobbing, som skulle samle sammen historier fra hele landet og fra alle deler av spekteret, både mobbere og ofre, de som har kommet over det, og de som enda sliter med det, så var det puffet jeg trengte.

Det tok noen timer fra jeg startet å skrive til jeg var ferdig. Jeg sendte inn bidraget. Til Curly. Eller Kristin Oudmayer, som hun heter utenfor bloggeverdenen. Hun brukte det. Og i år, den 15. februar, lanseres boka “Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar“, og den kan forhåndsbestilles her for de som skulle være interessert. Boken inneholder min historie sammen med historien til nærmere 200 andre, inkludert kunnskapsminister Kristin Halvorsen, Aslak i Gatas Parlament og Olaf Thommessen.

Jeg håper denne boka vil gripe. Jeg håper denne boka vil vri. Jeg håper den vil vrenge. Jeg håper den vil få enda flere til å passe på at barna sine hverken blir mobbere eller ofre. Jeg håper den blir pensum på skolen.

Mest av alt håper jeg den bidrar til å skape forståelse rundt temaet. Det er først da forandringene vil komme. Tror jeg…

Har du et forhold til mobbing?

Jeg har lenge vurdert å skrive om min egen opplevelse av å bli mobbet, og prøve å få frem hvordan det er å være ensom midt i mengden. Jeg har lenge utsatt det, nettopp fordi det er vanskelig å skrive om. Det er vanskelig å få det frem slik at det oppleves, det er vanskelig å få det frem slik at det ikke virker som sutring. For det vil jeg aldri gjøre – for selv om mobbing er et helvete når det pågår, og svært mange blir merket for livet av det, så er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg til den jeg er – og jeg liker hvem jeg er. Jeg oppfordrer alle til å lese og dele sine meninger om det jeg skriver her, for mobbing er et tema som aldri blir diskutert nok!

Det har blitt satt igang et bokprosjekt. Curly fra A Curly life har gått inn for å skrive “Den store mobbeboka for voksne”, og inviterer andre bloggere til å delta. Jeg er usikker på hvorvidt mitt innlegg kvalifiserer til å bli med, men uansett var det inspirasjonen jeg trengte. Et vindpust under vingene. Hun har også laget Den store mobbebloggen for å følge prosessen. Jeg er veldig glad for at mobbesamfunnet også tar opp alvorlige ting, og ikke bare holder seg til “dagens antrekk”.

Det hun ønsker er bidrag fra hvem som helst som har hatt en fot innenfor temaet. Du trenger ikke å ha blitt mobbet for å bidra, du kan ha vært i andre enden. Du kan ha sett på. Du kan være en forelder, en venn, en mobber, et offer. Du kan naturligvis skrive anonymt. Klikk deg inn på en av sidene hennes for å få vite mer.

Her kommer mitt bidrag. Curly velger selv om hun vil bruke det, og hva hun vil bruke – det er uansett godt å få det ned på “papir”.

This is my life:

Jeg har egentlig aldri vært helt sikker på når det begynte. Mobbingen var ikke alltid like direkte, men den var alltid til stede i en eller annen form. Fysisk, psykisk, bevisst og ubevisst. Jeg var i stor grad klassens klovn fra jeg begynte på skolen.

Jeg tror første året gikk sånn passe, men det tok ikke lang tid før jeg ble stemplet som klassens dust. Jeg hadde nemlig en tendens til å søle melkekartongene nokså ofte når vi spiste, og slikt passerer ikke øynene til et kvikt barnesinn. Allikevel var hun der. Jenta med stor J, som reiste seg opp og hentet litt papir og hjalp meg når jeg skulle tørke opp. Gang på gang, uten at vi en gang var venner. Jeg husker jeg bevisst satte meg ved siden av henne på første skoledag nettopp fordi jeg syns hun var vakker. Det er tragisk at en bilulykke frarøvet verden hennes nærvær før hun var fylt 16.

I løpet av de fire første årene på barneskolen økte mobbingen. Jeg ble plukket på, frosset ut, og kalt stygge ting. Jeg nedverdiget meg selv ved å spille “slave” for de kule guttene slik at de kanskje kunne like meg litt. Bar ryggsekken hjem til døren deres, gav dem bursdagsgaver selv om jeg ikke kom i bursdagene deres, de kortvarige smilene var verdt det for meg. Allikevel var det i lengden ikke nok. En gang da jeg sto med hendene fulle av steiner som beskyttelse, med en stor gruppe barn foran meg som skulle ta meg, så var det faktisk én som løp bort og ville stå på min side. Jeg ropte “Pass deg, jeg kaster”, og han svarte med “Nei, jeg vi jo være på ditt lag”. Så snudde jeg oppmerksomheten mot gruppen igjen, mens jeg sa “Ok, men ikke løp – for da kaster jeg stein på deg”. Jeg var allerede da vant med å måtte beskytte meg fysisk; barn kan være forferdelig voldsomme. Det tok bare to minutter, så løp han. Jeg kastet. Traff en ung rygg som gikk i bakken før jeg kunne si “FY FAEN DIN JÆVEL!!!”. Han gråt. “Hvorfor løp du?”. “Jeg skulle bare hente steiner jeg også…”. Han skulle bare ha beskyttelse han også. Ordene fra de andre haglet. Jeg husker ikke mer. Tror jeg løp. Men ikke hjem, de skulle ikke vite dette. Men faen heller, han ville være på min side! 

Vi spoler litt frem. 3. klasse. Fem-seks gutter fra skolen står tettpakket rundt meg og kjefter og skriker til meg. Jeg føler meg uendelig liten, og har ingen vei å gå. Trengt inn i et hjørne. Sittende på et toalett. Ydmykelse. Den kule tar opp toalettkosten. “Denne har vært i dass” sier han, før han dasker meg i låret med den. Øynene blir røde. Armen heves. Jeg ser opp, skjønner hva som kommer. Plutselig kjenner jeg en helt intens smerte, og jeg blir svimmel. Toalettbørsten kastes på gulvet, og rommet er tomt. Tårene velter ut. Bøyd ned, hendene på hodet – tiden gikk i ring. Plutselig hører jeg en lyd. Det er Jenta med stor J som kommer inn på doen. “Hva er det for noe?”. Jeg forklarer, og hun kjenner på kula i hodet mitt. Ei avlang kul, med form som tuppen på en toalettbørste. Hun tar meg med til lærern vår og sier noen har slått meg, og jeg sier hvem det var. Læreren tar meg rolig ut til gutta, sier “Sånn kan vi ikke ha det”, og inviterer dem til å kjenne på kulen. Selvfølgelig har ingen av gutta gjort noe, så det ble med de ordene. Men hun var der…

4.-6. klasse er vage. Det var ikke så mye mobbing som utfrysning. Ikke så mye handling som ord. Dust! Stygging! Hvorfor er du så utrolig ekkel, Samuel? Jeg var med og spilte fotball. Jeg var med og spilte håndball. Jeg var med og kastet ball, hoppet i strikk. Ensomheten var mest fremtredende hjemme, hvor jeg som regel var alene eller med Vennen min. Det er et ekte menneske, og til den dag idag en av mine beste venner. Han har ADHD, og ble selv mobbet. Vi fant sammen lenge før skolen begynte, og har egentlig alltid holdt sammen. Allikevel var det ikke alltid lett. Hans sykdom gjorde ham til tider agressiv og dominant. Glemte han medisinen sin kunne han kreve. Hvis ikke gikk han hjem. Går han hjem hadde jeg ingen å være med. Jeg gjorde det han ba meg om. Ingenting vondt å si om ham, han er en helt topp fyr.

På skolen gjorde jeg merkelige ting for å bli lagt merke til. Jeg tillot meg å synke på mitt ytterste lavpunkt i 5. klasse. Jeg gav jenter klemmer uten at de ville ha det. Eller, for det meste ei jente da. Klassens dronning, hun som alle likte. Jeg også. Desperat forelsket i over 4 år, uten noensinne å nærme meg suksess. Jeg gjorde mer. Jeg kløyp jenter på rompa. Jeg var en dust. Alle mente det jo likevel, og ingenting jeg gjorde kunne overbevise dem om noe annet. Ingenting… Her også var Jenta med stor J, og dro meg med på noen av aktivitetene som jentene holdt på med. Håndball. Husker hun sa en gang “Du, Samuel, du er egentlig veldig snill – du må bare slutte å drite deg ut sånn”. Jeg skjønner jo at jeg kunne vært annerledes, men noen mennesker er mer ansvarlige for egen underholdning enn andre.

Ungdomsskolen ble selve marerittet. I alle fall de to første årene. Det kom nemlig en ny gruppe elever nå. Jeg kommer fra et lite sted, med flere “lokale” skoler – men ungdomsskolen samlet alle.

Jeg husker en intens frykt for å være ute i friminuttene. Jeg husker bønnfalling om å få lov til å være inne. Jeg husker at selv om jeg sa til lærerne at jeg ble banket ute, var det ingen unntak for reglene som sa at absolutt alle måtte være ute. Jeg husker jeg fotfulgte læreren ute, slik at de ikke skulle få tatt meg. Jeg husker de gangene lærerne ikke var der. Løping. Jeg var kjapp. Måtte være kjapp. Løp ned skråningen mot elven, opp igjen et annet sted, rundt om kring. Løp inn igjen etter friminuttet. Av og til fulgte de etter meg, og jeg endte opp med å gjemme meg bak kateteret og brukte lærerens stol til å forsvare meg mot julinga jeg skulle få. Jeg husker det som om det var igår.

Av og til samlet det seg grupper som skulle ta meg. De spredte seg, skulle absolutt få fatt i meg og kaste meg ned den beryktede “skråningen”. Eller de skulle “stange” meg, ved å løfte meg opp etter armer og bein, spre beina mine, og tilfeldigvis gå på ei stang slik at den treffer der ei stang helst ikke skal være.

Det var ikke bare skolekameratene. En gang spilte jeg fotball med noen litt større gutter. Vi tok en pause. En sier “Hva skal vi gjøre nå?”. En annen sier “Vi banker Samuel”. Jeg smiler og tenker det er kødd. Et minutt, tre slag og to spark senere sitter jeg gråtende med hodet bøyd ned og blodet rennende ut av nesa. Han som slo meg sier jeg må bøye hodet opp for da stopper blødningen raskere. Neste gang jeg møtte ham viste jeg ham fingern. Storebror var med, da var jeg trygg. Senere fikk jeg angre.

Ordene har alltid blitt kastet etter meg. Dust. Du er stygg. Du er teit. Du er ekkel. Du er kvalm. Du er en idiot. Hvorfor aborterte ikke moren din like godt. Pikk. Jævel. Spesielt dette med stygg, det fikk jeg høre såpass ofte at jeg etter hvert var helt sikker på at jeg måtte være den styggeste gutten som fantes. Jeg tror det tok meg fire-fem år med stadig synkende selvtillit før jeg innså at det var meg selv som formet min selvbevissthet. I overraskende ung alder klarte jeg å si til meg selv “Vet du hva? Jeg skal gi pokker i hva disse menneskene påstår om meg, for de tar jo for pokker feil!”. Jeg tror jeg var 12 år gammel, muligens yngre, da jeg bestemte meg for at ordene som ble slengt etter meg bare skulle få passere fritt gjennom den ene øregangen og ut gjennom den andre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte dette, men jeg gjorde det. Jeg er overbevist om at dette reddet meg fra de verste selvmordstankene. For det har jeg egentlig aldri vurdert alvorlig. Ordene haglet fremdeles, men innerst inne visste jeg at jeg egentlig ikke var verdens styggeste. Ikke verdens dummeste. Egentlig nokså smart. Egentlig nokså snill.

Jeg innser i etterkant at jeg selv hadde litt av ansvaret for at jeg ble mobbet. Jeg irriterte på meg feil folk; folkene som er avhengige av et fast adferdsmønster for å kunne holde seg på toppen og være “kule” – og som så på ethvert innspill som ikke føyde seg inn under deres konvensjoner som en trussel. Jeg kunne unnsluppet mye ved å føye meg – men jeg nektet. Der ligger mitt mikroskopiske ansvar! På ungdomsskolen kunne jeg hoppe i en vanndam bare fordi jeg hadde lyst. De eldre og tøffe gutta ropte etter meg at jeg var en helvetes idiot, men jeg brydde meg ikke. Ikke skulle de få komme her og diktere min oppførsel, jeg skulle ikke la frykten for dem kue meg fullstendig. Jeg tillot aldri de som mobbet meg å faktisk få påvirke mine handlinger direkte. Jeg visste jeg fikk igjen for det, men dette var min lille bit av selvstendighet som jeg holdt fast på for alt det var verdt. Jeg kunne nok vært bedre til å tilpasse meg omverdenen, men jeg er egentlig glad jeg ikke gjorde det. Jeg er egentlig glad jeg valgte å være meg selv. Hvis ikke hadde jeg kanskje ikke vært like mye meg selv idag.

Mot slutten av ungdomsskolen fikk jeg meg en ny venn. Så en til. Jeg tror de klarte å gjøre meg litt mer allmennt sosial, og at det reddet meg fra å forbli en fullstendig freak, selv om jeg nok behold mye av det. Så til dere to – jeg er langt mer takknemlig enn jeg noen gang har fortalt dere!

I løpet av ungdomsskolen døde Jenta med stor J. Det var ei tragisk bilulykke, og en av de få jentene som faktisk hadde gjort noe godt mot meg var borte. Det ironiske er at jeg aldri helt har innsett hvor mye hun betød og betyr for meg, før jeg satte meg ned og skrev denne teksten. Takk, Jannicke, for den du var og er. Flere burde være som du.

Kjenner du noen som blir mobbet, kan du bli en slik person. Det er ikke vanskelig. Et smil, et hei, et vennlig ord. Det betyr så mye! Tør du?

Det jeg irriterer meg mest over i etterkant er lærernes fravær. Jeg sa ifra. Jeg gjorde virkelig det. Jeg gikk bort til læreren ute på skoleplassen og sa at de prøvde å ta meg, hun bare smilte dumt og gikk videre. Jeg måtte nærmest fotfølge henne for å være trygg. Hva feiler det lærere som lar barna gjennomgå slikt? Hva feiler det voksne som står og ser på at barn blir jaget, uten å tenke over at det er deres ansvar å stoppe det?

Videregående ble min revolusjon. Idag har jeg det bra. Idag har jeg det topp! Idag har jeg en selvsikkerhet av sement, fundert på alle de gangene jeg klarte å reise meg igjen etter noen tråkket meg ned. Idag har jeg tilgitt alt, møter fortidens mobbere med et gjensidig smil, det er glemt. Jeg er takknemlig. Mitt eneste problem ligger hos lærerne. Som ikke gjorde noe. Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp.

Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp…

Jeg snakker mye med ei venninne av meg som har vært litt mindre heldig enn meg i forhold til visse ting i livet. Hun har møtt motgang på områder i livet hvor man egentlig helst håper på medgang, og møtt lukkede dører der man skal finne åpne armer.

Hun sendte meg en brev hun hadde skrevet til sin far, men aldri gitt til ham. For meg ble det veldig sterk lesning, og en påminnelse om hvordan man kan totalt feile som far. En påminnelse om hvordan det vi gjør som foreldre kan påvirke våre barn over lang tid. En påminnelse om at noen ganger er klemmen i et desperat øyeblikk langt bedre enn et sint blikk og kjeft.

Etter å ha lest det, sa jeg at det burde publiseres et sted. Jeg føler nemlig innholdet kan være viktig for langt flere enn de få øyne som har fått lese det med kunnskap om hvem skribenten er. Tillatelsen ble gitt – og jeg vil anbefale alle å lese brevet som ligger under her. Les det nøye, husk det – og reflekter over hva som står her.

Ikke gjør samme feilen, hverken som mor eller far…

˝
Til pappa

Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge dette frem for deg, for jeg vet at uansett så vil du aldri forandre mening. Du har alltid vært en egoist, du har alltid sett broren min fremfor meg. Du skal alltid sammenligne. Når skal du forstå at vi er to forskjellige individer? Når skal du se at jeg kan ta egne valg og at jeg står for dem? Ja, du gir meg penger og alt jeg vil ha. Jeg mangler ingenting, bortsett fra en far som ser og som godtar meg.

Jeg har i alle år sagt at det ikke er mulig å hate sine egne foreldre, men i det siste har jeg fått et helt annet syn på ting. Hvorfor MÅ jeg gå overens med deg når du ikke godtar meg? Jeg har jo ikke valgt å komme til verden? Og enda mindre hadde jeg valgt å få deg til far. Hadde man kunne valgt slikt selv, så hadde det blitt noe annet. Da hadde ikke jeg kunnet sagt noe, men pappa, jeg har ikke valgt dette selv. Jeg går ikke overens med deg. Jeg liker deg ikke. Helt ærlig tåler jeg ikke trynet på deg. Jeg fatter ikke hva mamma ser i deg og hvordan hun kunne involvere seg i deg. Det er helt ubegripelig for meg. Kan hende hun ser deg på en annen måte, jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde kjent deg.

Når skal du begynne å respektere MINE valg? Når skal du respektere at jeg ikke vil kjøre bil. Du har ødelagt den gleden for meg ved å tvinge meg. Husker du den gangen jeg gikk hjem i -5 grader, fordi du ikke ville godta at jeg ikke ville kjøre? Pappa, du tok meg med makt. Jeg kan aldri tilgi deg det. Likevel skal jeg nå kjøre opp, i april. Det er ikke fordi jeg vil, men fordi jobben krever det. Jeg får meg nemlig ikke jobb uten sertifikat. Uansett lurer jeg på om jeg har valgt rett yrke. Jeg er jo ikke glad i å kjøre bil, noe som kanskje er den største fordelen. Eneste grunnen til at jeg står på, er fordi du ikke har trodd på meg. Du trodde ikke jeg skulle klare elektrolinja. Det står du og gnir inn i trynet mitt hver gang du ser det går bra. Jeg skjønner ikke hvorfor du blir så overraska. Men broren min skulle klare det. Du tok fra meg drømmen om å bli journalist, men ikke faen om du skulle få greie å ta fra meg dette også. Jeg har et halvt år igjen, før jeg har fullført utdanningsprogrammet. Et halvt år. For to år siden, prøvde du å nekte meg å søke på Elektro. Jeg turte aldri å si noe om hva jeg søkte på. Jeg bare søkte, og jeg kom inn. Da var det for sent å angre eller å gjøre noe. Jeg hadde takket ja til plassen.

Hva når jeg har vært syk, pappa? Når det lave stoffskiftet mitt har herja som verst i kroppen. Hvor var du da? Du lå i lenestolen og sov mens du kommanderte meg rundt. Du kjefta på meg og sa jeg var lat og udugelig. Tror du jeg spiser medisiner fordi jeg liker dem? Tror du virkelig at jeg liker å ta blodprøver hver femte uke og har gjort det i over 4 år? Tror du jeg liker å sitte på legekontoret alene mens jeg får vite at jeg kan ha feil med hjertet? Skjerp deg, det er du som ligger for døden ved feber på 38 grader celsius og litt snufsing. Da er det synd i deg, da skal alle varte deg opp. Uten medisinene mine, så dør jeg innen 10 år, pga at organene mine svikter. Leveren vil gå først, deretter forsvinner de en etter en. Forresten, visste du at legene har hatt mistanke om svulst i skjoldbrukskjertelen min? Det er ikke så uvanlig at folk med lavt stoffskifte får svulster. Ofte er de ondartet, mange ganger er de godartet. Kulen min bare forsvant. Så kanskje den ikke er der. Jeg kunne hatt kreft, men det ser du ikke. Du vet ikke en gang hva Lavt stoffskifte er, og hva det går ut på. Mamma vet og skjønner, men du vil aldri høre. Husker du den gangen jeg var så sliten at jeg bare knakk sammen og sov i nesten 20 timer? Da var jeg en lat og udugelig unge. Jeg var visst ikke noe tess, men var virkelig du bedre?

Siden jeg har vært mye syk igjen dette siste året, har karakterene mine ikke vært femmere og seksere bestandig. Jeg har måttet ta til takke med treere og firere. Ja, kanskje en toer. Fordi jeg hadde kyssesyka, jeg endte opp på legevakta. Kroppen min ble ekstra sliten og sårbar, likevel greide du å si jeg var lat. Du sa jeg måtte starte med å danse igjen. Komme i form, så jeg ikke ble så feit. Jeg skulle gjerne starta å danse, jeg skulle til og med hatt gym. Enda det er det faget jeg kanskje hater mest her på skolen. Dessverre sykemeldte legen min meg i seks måneder. Skjønner du ikke at det var alvorlig? Til og med i dag, snart 1 år etter, så sliter jeg fra sykdommene. Jeg hadde kanskje ikke blitt så syk, dersom jeg hadde fått lov til å slappe av. Og ikke hatt stoffskiftet. Dessverre fikk jeg begge deler, i tillegg til at jeg var feilmedisinert på det groveste. Det er ikke din feil, men du kunne latt meg slappe av litt. Kunne ikke du hente den kaffekoppen din selv? Så du ikke hvor ille det sto til med meg og kyssesyken da jeg reiste meg og skulle på do, men før jeg kom meg i kjøkkenet, så svimte jeg av pga utmattelse? Mamma måtte følge meg på do, fordi jeg ikke klarte det selv.

Da jeg fikk toer i matte, var det ikke måte på hvor dum, udugelig og lat jeg var. Jeg fulgte aldri med på skolen, du var ikke en gang sikker på at jeg møtte opp. Jeg husker mamma sa at du måtte slutte. Broren min var SÅ mye bedre. Han fikk 6 i matte på ungdomsskolen. Du så aldri den fireren han hadde i norsk. Og du så ikke min 6 i norsk og engelsk. Jeg gikk ut med høyere snitt. Likevel var du ikke fornøyd. Det såret meg, og det har såret meg i all tid.

Når jeg ble mobba på barne- og ungdomsskolen, støtta du meg ikke. Dere ville ikke en gang i møte med læreren fordi dere mente det ble så pinlig siden det var et så tett samfunn. Jeg betydde ikke mer for deg. I dag derimot, så vil du saksøke både lærere og foreldre. Du ser ikke at det er for sent, skaden er allerede gjort. Jeg er ødelagt og har brukt lang dit på å komme meg opp igjen. Du vet ikke at jeg har prøvd å ta selvmord. Jeg har aldri turt å si det, fordi jeg vet du ville blitt forbanna. Du holdt på å gi meg juling da jeg sa jeg hadde vært selvskader. Pappa, det er ikke rette måten å reagere på. Du kunne bare gitt meg en klem og fortalt meg at dette ordna seg, men du hadde det jo så mye verre da du var ung. Jeg skal ikke få lov til å ha det ille. Det er det bare du som får. Alt er om deg. Du påstår til og med at det var du som fikk meg til og ikke være religiøs og melde meg ut av statskirka. Du ser ikke at jeg har et eget hode og kan tenke selv. Som vanlig, ser du bare deg selv. Du står i sentrum for alt.

Stolt som en hane var jeg da jeg hadde fått meg kjæreste, vi har vært sammen i snart 1 år. Dere vil ikke treffe han. Dere prøvde å tvinge meg til å slå opp. Dere ga meg et ultimatum, enten måtte jeg flytte hjem eller så måtte jeg slå opp med han. Skjønner ikke dere at dere bare skyver meg fra dere. Jeg gjorde det aldri slutt, og hadde jeg måttet gjort det, så hadde dere aldri sett meg mer. Hvorfor kan dere bare ikke treffe han før dere stempler han som en pedofil idiot. Han er ikke pedofil selv om han er 8 år eldre enn meg. Dere kan ikke anmelde han for å være sammen med meg. Jeg er over 16 år. Dessuten er det ikke ulovlig å være sammen med noen. Det er ulovlig å ha sex med mindreårig. Verken jeg eller han er mindreårig. Les lovene før dere uttaler dere. Han har ikke hindra meg i å gå på skolen, jeg har klart meg fint. Dere kan velge og ikke møte han og jeg kommer ikke til å tvinge han på deg og mamma. Dersom dere velger og ikke å treffe han, velger dere samtidig og ikke se meg så mye lenger. Dette er ikke noen to ukers-fjortissforelskelse. Det har gått 1 år og det ser ikke ut til å forandre seg med det første. Vi flytter kanskje til neste år, forresten. Du sier bestandig at det ikke er bedre andre byer, men det vet du ikke. Denne byen passer kanskje for deg, men jeg trives ikke her. Derfor vil jeg bort. Det ligger for mange dårlige minner i denne byen og området rundt til at jeg skal kunne trives. Dessverre er det sånn, og det er noe dere bare må godta. Dere kan kanskje bestemme over meg i 3 mnd til, men så blir jeg 18 år. Da har dere ikke noen hender eller klør på meg og jeg kan gjøre som jeg vil. Tenk litt på det. Den dagen er det du som angrer, ikke jeg.

Som jeg nevnte før i brevet, jeg har alltid sagt at man ikke kan hate sine egne foreldre, men jeg er av en helt annen oppfatning. Du har aldri vært der, når jeg har trengt støtte. Å kjøpe meg en mobiltelefon eller en bunad, er ikke nok. Det er ikke det materielle jeg savner. Helt ærlig, kunne jeg veldig gjerne vært foruten. Jeg trenger støtte og rettferdighet. Til tross for dette, har faktisk jeg og broren min et godt forhold til hverandre. Uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, men akkurat nå er jeg lei. Jeg vil bort. Det eneste som holder meg igjen nå er kjæresten og skolen, selv om jeg vet at kjæresten min flytter etter meg dersom jeg flytter. Derfor, er det foreløpig kun skolen som holder meg igjen.

Dessverre pappa, du mister meg og jeg skjønner ikke hvorfor du ikke ser det selv. Jeg er lei for det, men jeg holder egentlig ikke ut lenger. Med en gang du får dette brevet, ringer du meg vel for å kjefte. Jeg kommer ikke til å ta telefonen. Det er for seint nå, nok en gang er du for seint ute.

Beklager, men jeg tror vi ender her.

Hilsen din datter.

Selvtillit er et stort tema. Et viktig tema. Et tema som opptar de aller fleste på et eller annet nivå. Jeg har flere ganger blitt spurt om tips til hvordan en kan få bedre selvtillit, og ofte har jeg ikke kunnet gi noe ordentlig svar. Det kan jeg fremdeles ikke.

Denne artikkelen er en utlevering av meg selv på det aller mest personlige. Mange vil kanskje reagere på det jeg skriver, og bli overrasket på noen nivåer. Velkommen til min blogg.

Noen vil kanskje syntes mye her er flåsete, barnslig, umodent eller teit. Dette kan både gjelde de som har opplevd dårlig selvtillit, og de som ikke har det. Jeg vil invitere dere skeptikere til å forsøke. Jeg vil invitere alle som leser til å komme med gode forslag eller forbedringer. Desto mer informasjon vi har, desto bedre hjelp vil denne bloggen kunne yte.

Andre igjen vil kanskje se på teksten som naiv og enkel. Jeg håper allikevel det lyser gjennom at jeg ikke tror jeg gir noen en snarvei til “lykke”. Dette er personlige erfaringer og opplevelser, og teksten vil nok også være begrenset av dette.

Jeg har aldri vært så personlig offentlig før. Kan det hjelpe én person har jeg utrettet langt mer enn jeg håpte på.

Min egen historie
Som barn ble jeg mobbet. Ikke verre enn andre, det er jeg helt sikker på, men jeg hadde svært få venner. Opplevde å få en toalettbørste smørt over låret og dengt i hodet i 2. klasse. Opplevd å bli jaget og banket av en eller flere medelever frem til i 9. klasse. Har blitt frosset ut. Har blitt kalt stygg, teit, jævlig, ekkel, idiot og mye mer, samt fått jevnlig bank eller blitt plukka på gjennom alle disse årene.

Jeg vil ikke ha din sympati*. Nå er jeg glad det skjedde.

Der og da derimot, følte jeg meg som verdens minste menneske. Det er jeg sikker på at de aller fleste som opplever mobbing gjør. Uansett hvordan de blir mobbet, og stor grad mobbingen påvirker hverdagen deres. Det påvirker selvtilliten noe enormt; når alle forteller meg at jeg er stygg, må jeg jo være det..?

Da jeg reiste meg
De fleste oppfatter meg som en gutt med svært høy selvtillit. Og det er sant, jeg har det. Dersom noen antar at den har kommet gratis, og at den ligger naturlig til meg, tar de feil. Det er noe jeg må jobbe med hver dag. Usikkerhet finnes i oss alle, og den slipper svært sjeldent helt taket i de som har møtt den.

Det er en del ting jeg vet om meg selv. Det er en del ting du vet om deg selv også om du tenker deg om. For min del vet jeg at det finnes mennesker som er mindre pene enn meg. Jeg vet også at det finnes mange mennesker som er langt penere enn meg. Jeg vet jeg er hyggelig. Jeg vet jeg kan være morsom. Jeg vet jeg er til å stole på. Jeg vet jeg stiller opp for venner. Jeg tror jeg vil bli en bra pappa en dag. At det finnes mennesker som er glade i meg. Jeg vet svært mange positive ting om meg selv, og de aller fleste kan jeg tenke meg til selv uten å få dem i form av bekreftelse fra andre. Jeg vet naturligvis om mange negative ting også, men det er ikke der min fokus ligger.

Saken er den, at da jeg gjennom år med dårlig selvtillit plutselig en dag innså at jeg rett og slett ikke er så ille som jeg trodde jeg var, som jeg var blitt overbevist om at jeg var, så innså jeg at jeg hadde masse gode egenskaper. Å komme hit var allikevel ingen lett og hurtig prosess.

Det er fremdeles utfordrende.

Lav selvtillit
Det er lav selvtillit jeg skal snakke om her. Ikke mobbing, mobbing blir i denne sammenhengen nevnt fordi det er en kanal som kan føre til dårlig selvtillit hos offeret, og som ofte skjer på grunn av dårlig selvtillit hos mobberen. Det finnes svært mange andre grunner til å ha et dårlig forhold til seg selv. Uten å forsøke å liste opp disse grunnene, vil jeg hevde at det for de fleste dreier seg om ens forhold til seg selv eller andre. Dårligere, styggere, feitere, kjedeligere, rarere..

Noen er preget av dette hele livet. Noen klarer aldri å reise seg igjen, uansett hva grunnen var. Alle dette gjelder har min dypeste sympati*, og jeg håper de finner nok gleder i livet ellers til at de allikevel er lykkelige. I den sammenhengen anser jeg meg som ekstremt heldig som er der jeg er idag. Dersom du er en av “oss”, håper jeg du har klart eller vil klare å reise deg ut av elendigheten.

Dersom du ønsker å reise deg
Dersom du, som meg, har slitt eller sliter med dårlig selvtillit, så vit at det ikke finnes noen snarvei til å forbedre den. Det finnes ingen fasit, så jeg vil ikke late som om jeg har svaret for hva akkurat du må gjøre. Jeg kan allikevel forsøke å gi deg noen tips i forhold til ting som fungerte og fremdeles fungerer for meg.

Og ta meg på ordet når jeg sier at selv jeg fremdeles må jobbe med flere av disse punktene!

1. Positiv Egenskapsliste
   Lag ei så stor liste som mulig over ting du er god til, ting du er flink til, ting du liker ved deg selv og ting du tror eller vet at andre liker ved deg. Legg merke til at jeg har en slik liste lengre oppe. Dette er en utrolig viktig liste. Minn deg på disse tingene så ofte du kan. De kommer til å gjøre deg glad :)
    
2. Negativ Egenskapsliste
   Dårlig selvtillit er ofte et resultat av at en syns egenskaper ved seg selv er dårlige. En god øvelse er da å skifte fokus på disse egenskapene. Finn ut hva de er, skriv dem gjerne ned, og fokuser på hvordan du kan endre disse. Misfornøyd med vekta? Begynn å tren. Syns du at du er en dårlig venn, mor eller bror; fokuser mer på å tilbringe tid med dine nærmeste. Hva enn det er du syns du gjør galt, finn ut av det, og gå virkelig inn for å gjøre noe med det. Alle kan forbedre noe. Ved å forbedre disse punktene, vil du kanskje merke at du får bedre selvtillit.
    
3. Holdning
   Dette er en rent mekanisk øvelse, men du kan bli overrasket over hvor mye den hjelper. Holdning har mye å si for hvordan du blir oppfattet av andre, og her er tipset: 
   • Rett opp ryggen. Ikke lut, da ser du både lavere og tristere ut. Gå heller ikke som om du har en pistol mot ryggen din, men finn en holdning hvor ryggen er rett uten at det ser unaturlig ut. Fokuser på å gå slik så ofte som mulig, etter hvert vil det bli en vane.
   • Gå sikkert og bevisst. Ikke subb beina etter deg, ikke gå halvveis, men bestem deg for hvor du skal, og gå dit i et jevnt tempo. Du trenger ikke nødvendigvis gå fort, men gå heller ikke for seint.
   • Hold blikket opp og frem. Ikke la øynene hvile på bakken to meter foran deg, men fokuser et par hundre meter fremover. Da hever du hodet, som igjen gir et tryggere inntrykk ovenfor andre.
   • Hold øyekontakt. For all del, ikke stirr, men vær heller ikke redd for å se noen inn i øynene. Hvis øynene dine svirrer på alt annet enn du snakker med, virker du usikker. Klarer du derimot å holde kontakten, vil du fremstå som trygg på deg selv.
   • Smil mye. Smil til deg selv, smil til mennesker du får øyekontakt med. Bare husk at det her såklart er viktig at smilet er ekte, og ikke et påklistret fakesmil.
4. Fortell deg selv at du er bra Dette er et typisk “psykologtriks” som du hører om over alt. Prøv det. Når du står opp, se deg i speilet og si til deg selv, høyt eller lavt, “Idag ser du bra ut!” etter du har stelt deg. Smil til deg selv.
    
5. Skryt av andre. Bryt den negative sirkelen og finn positive egenskaper hos andre, og fortell dem at du setter pris på de egenskapene deres. Ved å skryte av andre får du selv mer fokus på det positive i livet, og dermed åpner du dørene for å se dine egne positive trekk.
    
6. Vær positiv, vær optimistisk. Prøv å se det gode i så mye som mulig. Håp på det beste (men forbered deg på det verste). Selv om det ofte er vanskelig, selv om det ofte blir motbevist; forsøk å leve etter regelen “Smil til verden, og verden smiler til deg”.
    
7. Ikke frykt et nederlag. Ta sjanser! Alle driter seg ut. ALLE opplever nederlag. Det er ikke å oppleve dem, men hva man gjør med dem, som definerer hvem man er. Sett pris på dine nederlag minst like mye som dine oppturer, og lær av dem. Le av dem om du kan. Og nyt dine seire, for hver gang du får til noe du kanskje ikke trodde du ville klare, vil din selvtillitt vokse som gress!

Dårlig selvtillit kan bli en ond sirkel
Ulempen med dårlig selvtillit er at det merkes ofte av mennesker rundt deg. Deres holdning til deg påvirkes av det, og deres humør kan påvirkes av det, alt avhengig av hvordan du reflekterer din selvtillit naturligvis. Dette igjen kan påvirke deg, og trykke deg enda lengre ned.

God selvtillit kan bli en god sirkel
Alle legger merke til god selvtillit og en positiv innstilling. Jeg merker det selv nesten hver dag. En positiv holdning og et smil om munnen sprer seg utrolig raskt, og når en legger merke til at sitt eget smil får andre til å smile blir en faktisk glad. Dermed smiler en mer, oftere, og større. Dermed øker selvtilliten.

Den rike blir rikere, den fattige blir fattigere.

Hvorfor jeg er glad jeg ble mobbet
Vil bare kjapt nevne hvorfor jeg lengre oppe sier jeg er glad jeg ble mobbet. Det har rett og slett med at jeg lærte meg selv å kjenne ufattelig godt av det. Merket at jeg har vilje til å stå for det jeg mente var riktig, og at jeg ikke lar meg trykke ned. Det kom til et punkt hvor jeg bestemte meg for at min egen mening om meg selv (den positive innstillingen) betyr mer for meg enn hva de andre mener. Så banalt og “enkelt” var starten på min forandring. Fra det punktet har min selvtillit økt til det stadiet det er idag, blant annet ved hjelp av mye av det jeg nevner tidligere. Ved at de forsøkte å tråkke på meg, og jeg klarte å reise meg, har jeg innsett at jeg har en kapasitet til å ta imot mye uten å bryte sammen.

Det er allikevel viktig å nevne at jeg syns mobbing er forkastelig, og langt fra alle klarer å reise seg slik. Jeg unner ingen å oppleve det.

Hverdagsjobben
Å forbedre sin egen selvtillit er ikke hokus-pokus, det er ikke lett og skjer ikke plutselig. Det krever mye jobb, og det vil for mange av oss kreve daglig fokus. Det betyr ikke at man hver dag tenker over våre dårlige egenskaper og strever for å fikse selvtilliten, men at man må gjøre det til det faller naturlig. Jeg tror jeg har nådd det punktet hvor mange av disse “øvelsene” faller naturlig for meg, og jeg tenker ikke over dem en gang, de bare skjer. Det har blitt en naturlig del av den jeg er.

Misforstå meg riktig; det finnes dager hvor jeg føler meg kjempelow og har det kjipt som bare det, det er disse dagene det er viktigst å kjempe. Poenget er bare at en positiv innstilling vil gjøre livet mye bedre generelt, selv om vi alle møter tilbakeslag.

Aldri glem
Aldri glem at du har masse gode egenskaper. Aldri glem at det finnes mennesker som setter deg utrolig høyt, som er glade i deg, som liker deg for den du er. Aldri glem at du er den eneste som finnes av deg selv. Aldri glem at det er du som må ta ansvar for ditt eget liv.

Du er din egen lykkes smed. Ikke glem det!

Fortell meg!
Hva syns du om teksten? Hvordan forholder du deg til din egen selvtillit? Hvis den er positiv; hva har du gjort for å komme dit du er nå? Hvis den er dårlig; hva tror du at du må gjøre for å få det bedre med deg selv? Jeg er kjempeinteressert i å høre din historie. Post gjerne anonymt hvis det blir for personlig..