Browsing the archives for the omsorgssvikt tag.

Til en pappa…

Personlig

Jeg snakker mye med ei venninne av meg som har vært litt mindre heldig enn meg i forhold til visse ting i livet. Hun har møtt motgang på områder i livet hvor man egentlig helst håper på medgang, og møtt lukkede dører der man skal finne åpne armer.

Hun sendte meg en brev hun hadde skrevet til sin far, men aldri gitt til ham. For meg ble det veldig sterk lesning, og en påminnelse om hvordan man kan totalt feile som far. En påminnelse om hvordan det vi gjør som foreldre kan påvirke våre barn over lang tid. En påminnelse om at noen ganger er klemmen i et desperat øyeblikk langt bedre enn et sint blikk og kjeft.

Etter å ha lest det, sa jeg at det burde publiseres et sted. Jeg føler nemlig innholdet kan være viktig for langt flere enn de få øyne som har fått lese det med kunnskap om hvem skribenten er. Tillatelsen ble gitt – og jeg vil anbefale alle å lese brevet som ligger under her. Les det nøye, husk det – og reflekter over hva som står her.

Ikke gjør samme feilen, hverken som mor eller far…

˝
Til pappa

Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge dette frem for deg, for jeg vet at uansett så vil du aldri forandre mening. Du har alltid vært en egoist, du har alltid sett broren min fremfor meg. Du skal alltid sammenligne. Når skal du forstå at vi er to forskjellige individer? Når skal du se at jeg kan ta egne valg og at jeg står for dem? Ja, du gir meg penger og alt jeg vil ha. Jeg mangler ingenting, bortsett fra en far som ser og som godtar meg.

Jeg har i alle år sagt at det ikke er mulig å hate sine egne foreldre, men i det siste har jeg fått et helt annet syn på ting. Hvorfor MÅ jeg gå overens med deg når du ikke godtar meg? Jeg har jo ikke valgt å komme til verden? Og enda mindre hadde jeg valgt å få deg til far. Hadde man kunne valgt slikt selv, så hadde det blitt noe annet. Da hadde ikke jeg kunnet sagt noe, men pappa, jeg har ikke valgt dette selv. Jeg går ikke overens med deg. Jeg liker deg ikke. Helt ærlig tåler jeg ikke trynet på deg. Jeg fatter ikke hva mamma ser i deg og hvordan hun kunne involvere seg i deg. Det er helt ubegripelig for meg. Kan hende hun ser deg på en annen måte, jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde kjent deg.

Når skal du begynne å respektere MINE valg? Når skal du respektere at jeg ikke vil kjøre bil. Du har ødelagt den gleden for meg ved å tvinge meg. Husker du den gangen jeg gikk hjem i -5 grader, fordi du ikke ville godta at jeg ikke ville kjøre? Pappa, du tok meg med makt. Jeg kan aldri tilgi deg det. Likevel skal jeg nå kjøre opp, i april. Det er ikke fordi jeg vil, men fordi jobben krever det. Jeg får meg nemlig ikke jobb uten sertifikat. Uansett lurer jeg på om jeg har valgt rett yrke. Jeg er jo ikke glad i å kjøre bil, noe som kanskje er den største fordelen. Eneste grunnen til at jeg står på, er fordi du ikke har trodd på meg. Du trodde ikke jeg skulle klare elektrolinja. Det står du og gnir inn i trynet mitt hver gang du ser det går bra. Jeg skjønner ikke hvorfor du blir så overraska. Men broren min skulle klare det. Du tok fra meg drømmen om å bli journalist, men ikke faen om du skulle få greie å ta fra meg dette også. Jeg har et halvt år igjen, før jeg har fullført utdanningsprogrammet. Et halvt år. For to år siden, prøvde du å nekte meg å søke på Elektro. Jeg turte aldri å si noe om hva jeg søkte på. Jeg bare søkte, og jeg kom inn. Da var det for sent å angre eller å gjøre noe. Jeg hadde takket ja til plassen.

Hva når jeg har vært syk, pappa? Når det lave stoffskiftet mitt har herja som verst i kroppen. Hvor var du da? Du lå i lenestolen og sov mens du kommanderte meg rundt. Du kjefta på meg og sa jeg var lat og udugelig. Tror du jeg spiser medisiner fordi jeg liker dem? Tror du virkelig at jeg liker å ta blodprøver hver femte uke og har gjort det i over 4 år? Tror du jeg liker å sitte på legekontoret alene mens jeg får vite at jeg kan ha feil med hjertet? Skjerp deg, det er du som ligger for døden ved feber på 38 grader celsius og litt snufsing. Da er det synd i deg, da skal alle varte deg opp. Uten medisinene mine, så dør jeg innen 10 år, pga at organene mine svikter. Leveren vil gå først, deretter forsvinner de en etter en. Forresten, visste du at legene har hatt mistanke om svulst i skjoldbrukskjertelen min? Det er ikke så uvanlig at folk med lavt stoffskifte får svulster. Ofte er de ondartet, mange ganger er de godartet. Kulen min bare forsvant. Så kanskje den ikke er der. Jeg kunne hatt kreft, men det ser du ikke. Du vet ikke en gang hva Lavt stoffskifte er, og hva det går ut på. Mamma vet og skjønner, men du vil aldri høre. Husker du den gangen jeg var så sliten at jeg bare knakk sammen og sov i nesten 20 timer? Da var jeg en lat og udugelig unge. Jeg var visst ikke noe tess, men var virkelig du bedre?

Siden jeg har vært mye syk igjen dette siste året, har karakterene mine ikke vært femmere og seksere bestandig. Jeg har måttet ta til takke med treere og firere. Ja, kanskje en toer. Fordi jeg hadde kyssesyka, jeg endte opp på legevakta. Kroppen min ble ekstra sliten og sårbar, likevel greide du å si jeg var lat. Du sa jeg måtte starte med å danse igjen. Komme i form, så jeg ikke ble så feit. Jeg skulle gjerne starta å danse, jeg skulle til og med hatt gym. Enda det er det faget jeg kanskje hater mest her på skolen. Dessverre sykemeldte legen min meg i seks måneder. Skjønner du ikke at det var alvorlig? Til og med i dag, snart 1 år etter, så sliter jeg fra sykdommene. Jeg hadde kanskje ikke blitt så syk, dersom jeg hadde fått lov til å slappe av. Og ikke hatt stoffskiftet. Dessverre fikk jeg begge deler, i tillegg til at jeg var feilmedisinert på det groveste. Det er ikke din feil, men du kunne latt meg slappe av litt. Kunne ikke du hente den kaffekoppen din selv? Så du ikke hvor ille det sto til med meg og kyssesyken da jeg reiste meg og skulle på do, men før jeg kom meg i kjøkkenet, så svimte jeg av pga utmattelse? Mamma måtte følge meg på do, fordi jeg ikke klarte det selv.

Da jeg fikk toer i matte, var det ikke måte på hvor dum, udugelig og lat jeg var. Jeg fulgte aldri med på skolen, du var ikke en gang sikker på at jeg møtte opp. Jeg husker mamma sa at du måtte slutte. Broren min var SÅ mye bedre. Han fikk 6 i matte på ungdomsskolen. Du så aldri den fireren han hadde i norsk. Og du så ikke min 6 i norsk og engelsk. Jeg gikk ut med høyere snitt. Likevel var du ikke fornøyd. Det såret meg, og det har såret meg i all tid.

Når jeg ble mobba på barne- og ungdomsskolen, støtta du meg ikke. Dere ville ikke en gang i møte med læreren fordi dere mente det ble så pinlig siden det var et så tett samfunn. Jeg betydde ikke mer for deg. I dag derimot, så vil du saksøke både lærere og foreldre. Du ser ikke at det er for sent, skaden er allerede gjort. Jeg er ødelagt og har brukt lang dit på å komme meg opp igjen. Du vet ikke at jeg har prøvd å ta selvmord. Jeg har aldri turt å si det, fordi jeg vet du ville blitt forbanna. Du holdt på å gi meg juling da jeg sa jeg hadde vært selvskader. Pappa, det er ikke rette måten å reagere på. Du kunne bare gitt meg en klem og fortalt meg at dette ordna seg, men du hadde det jo så mye verre da du var ung. Jeg skal ikke få lov til å ha det ille. Det er det bare du som får. Alt er om deg. Du påstår til og med at det var du som fikk meg til og ikke være religiøs og melde meg ut av statskirka. Du ser ikke at jeg har et eget hode og kan tenke selv. Som vanlig, ser du bare deg selv. Du står i sentrum for alt.

Stolt som en hane var jeg da jeg hadde fått meg kjæreste, vi har vært sammen i snart 1 år. Dere vil ikke treffe han. Dere prøvde å tvinge meg til å slå opp. Dere ga meg et ultimatum, enten måtte jeg flytte hjem eller så måtte jeg slå opp med han. Skjønner ikke dere at dere bare skyver meg fra dere. Jeg gjorde det aldri slutt, og hadde jeg måttet gjort det, så hadde dere aldri sett meg mer. Hvorfor kan dere bare ikke treffe han før dere stempler han som en pedofil idiot. Han er ikke pedofil selv om han er 8 år eldre enn meg. Dere kan ikke anmelde han for å være sammen med meg. Jeg er over 16 år. Dessuten er det ikke ulovlig å være sammen med noen. Det er ulovlig å ha sex med mindreårig. Verken jeg eller han er mindreårig. Les lovene før dere uttaler dere. Han har ikke hindra meg i å gå på skolen, jeg har klart meg fint. Dere kan velge og ikke møte han og jeg kommer ikke til å tvinge han på deg og mamma. Dersom dere velger og ikke å treffe han, velger dere samtidig og ikke se meg så mye lenger. Dette er ikke noen to ukers-fjortissforelskelse. Det har gått 1 år og det ser ikke ut til å forandre seg med det første. Vi flytter kanskje til neste år, forresten. Du sier bestandig at det ikke er bedre andre byer, men det vet du ikke. Denne byen passer kanskje for deg, men jeg trives ikke her. Derfor vil jeg bort. Det ligger for mange dårlige minner i denne byen og området rundt til at jeg skal kunne trives. Dessverre er det sånn, og det er noe dere bare må godta. Dere kan kanskje bestemme over meg i 3 mnd til, men så blir jeg 18 år. Da har dere ikke noen hender eller klør på meg og jeg kan gjøre som jeg vil. Tenk litt på det. Den dagen er det du som angrer, ikke jeg.

Som jeg nevnte før i brevet, jeg har alltid sagt at man ikke kan hate sine egne foreldre, men jeg er av en helt annen oppfatning. Du har aldri vært der, når jeg har trengt støtte. Å kjøpe meg en mobiltelefon eller en bunad, er ikke nok. Det er ikke det materielle jeg savner. Helt ærlig, kunne jeg veldig gjerne vært foruten. Jeg trenger støtte og rettferdighet. Til tross for dette, har faktisk jeg og broren min et godt forhold til hverandre. Uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, men akkurat nå er jeg lei. Jeg vil bort. Det eneste som holder meg igjen nå er kjæresten og skolen, selv om jeg vet at kjæresten min flytter etter meg dersom jeg flytter. Derfor, er det foreløpig kun skolen som holder meg igjen.

Dessverre pappa, du mister meg og jeg skjønner ikke hvorfor du ikke ser det selv. Jeg er lei for det, men jeg holder egentlig ikke ut lenger. Med en gang du får dette brevet, ringer du meg vel for å kjefte. Jeg kommer ikke til å ta telefonen. Det er for seint nå, nok en gang er du for seint ute.

Beklager, men jeg tror vi ender her.

Hilsen din datter.

9 Comments



Bloggurat