M. Night Shyamalan er kanskje min favorittregissør. Ser vi bort fra den forferdelige “The Happening”, så har jeg likt alle filmene jeg har sett av ham; og det inkluderer Den Sjette Sansen, Unbreakable og Signs.

The Village er intet unntak. Det er en veldig undervurdert film, og svært mange jeg har snakket med har delte meninger om filmen. Det er kanskje i stor grad en “liker eller ikkeliker” film; enten hater du den eller du elsker den. Kanskje?

For meg er det en av mine desiderte favoritter!

Settingen

Filmen tar sted i det som ser ut som 1800-tallet i en liten landsby. Menneskene går kledd i hjemmelagde klær, og byen lever av hva den produserer. Byen er omkranset av en skog, og det er denne skogen som utgjør faremomentet i filmen. I denne skogen finnes det noen vesener som er en trussel for menneskene. Heldigvis er det en fredsavtale mellom byen og skogen; menneskene får leve i fred så lenge de lar skogen være i fred.

Plutselig brytes fredsavtalen…

Et utopisk samfunn

I utgangspunktet er det et utopisk* samfunn. Et liv hvor man bruker tiden på å bygge et samfunn, lage mat, klær, opparbeide vennskap, holde regler, leke, lære. Kanskje noe slikt som de fleste av oss i en stressende livsførsel drømmer om og leter etter – et slikt samfunn hvor alt det tekniske maset tas bort. Et samfunn hvor motepresset, slankepresset, og jakten på det verdslige forsvinner helt, og blir erstattet av samarbeid for å få alt til å gli sammen i jakten på det perfekte.

Tanken på å bo i et slik samfunn som beskrives i denne filmen er noe jeg har tenkt på mange ganger, og selv om det hadde blitt mye jobb så hadde jeg gjerne forsøkt det i en periode. Farmen er vel det nærmeste vi kommer det i Norge…

Det som gjør filmen bra

En gjengående setning i filmen er: “Vi er takknemlige for tiden vi har blitt gitt!”. Kanskje det er dét som gjør filmen best for min del. En takknemlighet over gledene i livet; hvor trivielle de enn måtte være. En takknemlighet for tiden i seg selv.

Det er en skummel film. Det er en romantisk film. Det er en film hvor det er lagt såpass mye jobb ned i de mellommennesklige relasjonene at en faktisk føler kjærligheten og varmen i lagt større grad enn i så mange av de romantiske klissefilmene. I tillegg har filmen en fantastisk moral og en motivasjon som er helt skremmende gjenkjennbar.

Filmen har blitt kritisert av mange for å ha en slutt som ødelegger, som gjør filmen dum. Det ironiske er at jeg syns slutten gjør filmen nettopp intelligent og ekstra spennende. Slutten kom for meg som en god overraskelse, og jeg husker jeg satt meg opp i sofaen i opprømthet da “bitene” falt på plass.

Alt i alt er dette en kjempeherlig film som både kan skremme litt, overraske litt, gi deg den gode og deilige følelsen, for ikke å nevne aha-opplevelsen. Den anbefales på det varmeste!

Terningkast 5