Jeg har lenge vurdert å skrive om min egen opplevelse av å bli mobbet, og prøve å få frem hvordan det er å være ensom midt i mengden. Jeg har lenge utsatt det, nettopp fordi det er vanskelig å skrive om. Det er vanskelig å få det frem slik at det oppleves, det er vanskelig å få det frem slik at det ikke virker som sutring. For det vil jeg aldri gjøre – for selv om mobbing er et helvete når det pågår, og svært mange blir merket for livet av det, så er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg til den jeg er – og jeg liker hvem jeg er. Jeg oppfordrer alle til å lese og dele sine meninger om det jeg skriver her, for mobbing er et tema som aldri blir diskutert nok!

Det har blitt satt igang et bokprosjekt. Curly fra A Curly life har gått inn for å skrive “Den store mobbeboka for voksne”, og inviterer andre bloggere til å delta. Jeg er usikker på hvorvidt mitt innlegg kvalifiserer til å bli med, men uansett var det inspirasjonen jeg trengte. Et vindpust under vingene. Hun har også laget Den store mobbebloggen for å følge prosessen. Jeg er veldig glad for at mobbesamfunnet også tar opp alvorlige ting, og ikke bare holder seg til “dagens antrekk”.

Det hun ønsker er bidrag fra hvem som helst som har hatt en fot innenfor temaet. Du trenger ikke å ha blitt mobbet for å bidra, du kan ha vært i andre enden. Du kan ha sett på. Du kan være en forelder, en venn, en mobber, et offer. Du kan naturligvis skrive anonymt. Klikk deg inn på en av sidene hennes for å få vite mer.

Her kommer mitt bidrag. Curly velger selv om hun vil bruke det, og hva hun vil bruke – det er uansett godt å få det ned på “papir”.

This is my life:

Jeg har egentlig aldri vært helt sikker på når det begynte. Mobbingen var ikke alltid like direkte, men den var alltid til stede i en eller annen form. Fysisk, psykisk, bevisst og ubevisst. Jeg var i stor grad klassens klovn fra jeg begynte på skolen.

Jeg tror første året gikk sånn passe, men det tok ikke lang tid før jeg ble stemplet som klassens dust. Jeg hadde nemlig en tendens til å søle melkekartongene nokså ofte når vi spiste, og slikt passerer ikke øynene til et kvikt barnesinn. Allikevel var hun der. Jenta med stor J, som reiste seg opp og hentet litt papir og hjalp meg når jeg skulle tørke opp. Gang på gang, uten at vi en gang var venner. Jeg husker jeg bevisst satte meg ved siden av henne på første skoledag nettopp fordi jeg syns hun var vakker. Det er tragisk at en bilulykke frarøvet verden hennes nærvær før hun var fylt 16.

I løpet av de fire første årene på barneskolen økte mobbingen. Jeg ble plukket på, frosset ut, og kalt stygge ting. Jeg nedverdiget meg selv ved å spille “slave” for de kule guttene slik at de kanskje kunne like meg litt. Bar ryggsekken hjem til døren deres, gav dem bursdagsgaver selv om jeg ikke kom i bursdagene deres, de kortvarige smilene var verdt det for meg. Allikevel var det i lengden ikke nok. En gang da jeg sto med hendene fulle av steiner som beskyttelse, med en stor gruppe barn foran meg som skulle ta meg, så var det faktisk én som løp bort og ville stå på min side. Jeg ropte “Pass deg, jeg kaster”, og han svarte med “Nei, jeg vi jo være på ditt lag”. Så snudde jeg oppmerksomheten mot gruppen igjen, mens jeg sa “Ok, men ikke løp – for da kaster jeg stein på deg”. Jeg var allerede da vant med å måtte beskytte meg fysisk; barn kan være forferdelig voldsomme. Det tok bare to minutter, så løp han. Jeg kastet. Traff en ung rygg som gikk i bakken før jeg kunne si “FY FAEN DIN JÆVEL!!!”. Han gråt. “Hvorfor løp du?”. “Jeg skulle bare hente steiner jeg også…”. Han skulle bare ha beskyttelse han også. Ordene fra de andre haglet. Jeg husker ikke mer. Tror jeg løp. Men ikke hjem, de skulle ikke vite dette. Men faen heller, han ville være på min side! 

Vi spoler litt frem. 3. klasse. Fem-seks gutter fra skolen står tettpakket rundt meg og kjefter og skriker til meg. Jeg føler meg uendelig liten, og har ingen vei å gå. Trengt inn i et hjørne. Sittende på et toalett. Ydmykelse. Den kule tar opp toalettkosten. “Denne har vært i dass” sier han, før han dasker meg i låret med den. Øynene blir røde. Armen heves. Jeg ser opp, skjønner hva som kommer. Plutselig kjenner jeg en helt intens smerte, og jeg blir svimmel. Toalettbørsten kastes på gulvet, og rommet er tomt. Tårene velter ut. Bøyd ned, hendene på hodet – tiden gikk i ring. Plutselig hører jeg en lyd. Det er Jenta med stor J som kommer inn på doen. “Hva er det for noe?”. Jeg forklarer, og hun kjenner på kula i hodet mitt. Ei avlang kul, med form som tuppen på en toalettbørste. Hun tar meg med til lærern vår og sier noen har slått meg, og jeg sier hvem det var. Læreren tar meg rolig ut til gutta, sier “Sånn kan vi ikke ha det”, og inviterer dem til å kjenne på kulen. Selvfølgelig har ingen av gutta gjort noe, så det ble med de ordene. Men hun var der…

4.-6. klasse er vage. Det var ikke så mye mobbing som utfrysning. Ikke så mye handling som ord. Dust! Stygging! Hvorfor er du så utrolig ekkel, Samuel? Jeg var med og spilte fotball. Jeg var med og spilte håndball. Jeg var med og kastet ball, hoppet i strikk. Ensomheten var mest fremtredende hjemme, hvor jeg som regel var alene eller med Vennen min. Det er et ekte menneske, og til den dag idag en av mine beste venner. Han har ADHD, og ble selv mobbet. Vi fant sammen lenge før skolen begynte, og har egentlig alltid holdt sammen. Allikevel var det ikke alltid lett. Hans sykdom gjorde ham til tider agressiv og dominant. Glemte han medisinen sin kunne han kreve. Hvis ikke gikk han hjem. Går han hjem hadde jeg ingen å være med. Jeg gjorde det han ba meg om. Ingenting vondt å si om ham, han er en helt topp fyr.

På skolen gjorde jeg merkelige ting for å bli lagt merke til. Jeg tillot meg å synke på mitt ytterste lavpunkt i 5. klasse. Jeg gav jenter klemmer uten at de ville ha det. Eller, for det meste ei jente da. Klassens dronning, hun som alle likte. Jeg også. Desperat forelsket i over 4 år, uten noensinne å nærme meg suksess. Jeg gjorde mer. Jeg kløyp jenter på rompa. Jeg var en dust. Alle mente det jo likevel, og ingenting jeg gjorde kunne overbevise dem om noe annet. Ingenting… Her også var Jenta med stor J, og dro meg med på noen av aktivitetene som jentene holdt på med. Håndball. Husker hun sa en gang “Du, Samuel, du er egentlig veldig snill – du må bare slutte å drite deg ut sånn”. Jeg skjønner jo at jeg kunne vært annerledes, men noen mennesker er mer ansvarlige for egen underholdning enn andre.

Ungdomsskolen ble selve marerittet. I alle fall de to første årene. Det kom nemlig en ny gruppe elever nå. Jeg kommer fra et lite sted, med flere “lokale” skoler – men ungdomsskolen samlet alle.

Jeg husker en intens frykt for å være ute i friminuttene. Jeg husker bønnfalling om å få lov til å være inne. Jeg husker at selv om jeg sa til lærerne at jeg ble banket ute, var det ingen unntak for reglene som sa at absolutt alle måtte være ute. Jeg husker jeg fotfulgte læreren ute, slik at de ikke skulle få tatt meg. Jeg husker de gangene lærerne ikke var der. Løping. Jeg var kjapp. Måtte være kjapp. Løp ned skråningen mot elven, opp igjen et annet sted, rundt om kring. Løp inn igjen etter friminuttet. Av og til fulgte de etter meg, og jeg endte opp med å gjemme meg bak kateteret og brukte lærerens stol til å forsvare meg mot julinga jeg skulle få. Jeg husker det som om det var igår.

Av og til samlet det seg grupper som skulle ta meg. De spredte seg, skulle absolutt få fatt i meg og kaste meg ned den beryktede “skråningen”. Eller de skulle “stange” meg, ved å løfte meg opp etter armer og bein, spre beina mine, og tilfeldigvis gå på ei stang slik at den treffer der ei stang helst ikke skal være.

Det var ikke bare skolekameratene. En gang spilte jeg fotball med noen litt større gutter. Vi tok en pause. En sier “Hva skal vi gjøre nå?”. En annen sier “Vi banker Samuel”. Jeg smiler og tenker det er kødd. Et minutt, tre slag og to spark senere sitter jeg gråtende med hodet bøyd ned og blodet rennende ut av nesa. Han som slo meg sier jeg må bøye hodet opp for da stopper blødningen raskere. Neste gang jeg møtte ham viste jeg ham fingern. Storebror var med, da var jeg trygg. Senere fikk jeg angre.

Ordene har alltid blitt kastet etter meg. Dust. Du er stygg. Du er teit. Du er ekkel. Du er kvalm. Du er en idiot. Hvorfor aborterte ikke moren din like godt. Pikk. Jævel. Spesielt dette med stygg, det fikk jeg høre såpass ofte at jeg etter hvert var helt sikker på at jeg måtte være den styggeste gutten som fantes. Jeg tror det tok meg fire-fem år med stadig synkende selvtillit før jeg innså at det var meg selv som formet min selvbevissthet. I overraskende ung alder klarte jeg å si til meg selv “Vet du hva? Jeg skal gi pokker i hva disse menneskene påstår om meg, for de tar jo for pokker feil!”. Jeg tror jeg var 12 år gammel, muligens yngre, da jeg bestemte meg for at ordene som ble slengt etter meg bare skulle få passere fritt gjennom den ene øregangen og ut gjennom den andre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte dette, men jeg gjorde det. Jeg er overbevist om at dette reddet meg fra de verste selvmordstankene. For det har jeg egentlig aldri vurdert alvorlig. Ordene haglet fremdeles, men innerst inne visste jeg at jeg egentlig ikke var verdens styggeste. Ikke verdens dummeste. Egentlig nokså smart. Egentlig nokså snill.

Jeg innser i etterkant at jeg selv hadde litt av ansvaret for at jeg ble mobbet. Jeg irriterte på meg feil folk; folkene som er avhengige av et fast adferdsmønster for å kunne holde seg på toppen og være “kule” – og som så på ethvert innspill som ikke føyde seg inn under deres konvensjoner som en trussel. Jeg kunne unnsluppet mye ved å føye meg – men jeg nektet. Der ligger mitt mikroskopiske ansvar! På ungdomsskolen kunne jeg hoppe i en vanndam bare fordi jeg hadde lyst. De eldre og tøffe gutta ropte etter meg at jeg var en helvetes idiot, men jeg brydde meg ikke. Ikke skulle de få komme her og diktere min oppførsel, jeg skulle ikke la frykten for dem kue meg fullstendig. Jeg tillot aldri de som mobbet meg å faktisk få påvirke mine handlinger direkte. Jeg visste jeg fikk igjen for det, men dette var min lille bit av selvstendighet som jeg holdt fast på for alt det var verdt. Jeg kunne nok vært bedre til å tilpasse meg omverdenen, men jeg er egentlig glad jeg ikke gjorde det. Jeg er egentlig glad jeg valgte å være meg selv. Hvis ikke hadde jeg kanskje ikke vært like mye meg selv idag.

Mot slutten av ungdomsskolen fikk jeg meg en ny venn. Så en til. Jeg tror de klarte å gjøre meg litt mer allmennt sosial, og at det reddet meg fra å forbli en fullstendig freak, selv om jeg nok behold mye av det. Så til dere to – jeg er langt mer takknemlig enn jeg noen gang har fortalt dere!

I løpet av ungdomsskolen døde Jenta med stor J. Det var ei tragisk bilulykke, og en av de få jentene som faktisk hadde gjort noe godt mot meg var borte. Det ironiske er at jeg aldri helt har innsett hvor mye hun betød og betyr for meg, før jeg satte meg ned og skrev denne teksten. Takk, Jannicke, for den du var og er. Flere burde være som du.

Kjenner du noen som blir mobbet, kan du bli en slik person. Det er ikke vanskelig. Et smil, et hei, et vennlig ord. Det betyr så mye! Tør du?

Det jeg irriterer meg mest over i etterkant er lærernes fravær. Jeg sa ifra. Jeg gjorde virkelig det. Jeg gikk bort til læreren ute på skoleplassen og sa at de prøvde å ta meg, hun bare smilte dumt og gikk videre. Jeg måtte nærmest fotfølge henne for å være trygg. Hva feiler det lærere som lar barna gjennomgå slikt? Hva feiler det voksne som står og ser på at barn blir jaget, uten å tenke over at det er deres ansvar å stoppe det?

Videregående ble min revolusjon. Idag har jeg det bra. Idag har jeg det topp! Idag har jeg en selvsikkerhet av sement, fundert på alle de gangene jeg klarte å reise meg igjen etter noen tråkket meg ned. Idag har jeg tilgitt alt, møter fortidens mobbere med et gjensidig smil, det er glemt. Jeg er takknemlig. Mitt eneste problem ligger hos lærerne. Som ikke gjorde noe. Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp.

Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp…