Jeg er kanskje blant dem som tenker over gjennomsnittet mye på språkbruk og språklige virkemidler. Dette gjelder både tekst og verbalt. For meg er det en stor betydningsforskjell i bruken av to punktum (..) og tre punktum (…) på slutten av en setning, for å nevne et lite eksempel. Jeg forsøker også å tenke over mitt eget språkbruk, og forsøker å luke ut de feilene jeg legger merke til hos andre og meg selv. Idag skal jeg skrive litt om det.

Jeg har lenge planlagt det, og da jeg oppdaget en tekst jeg skrev i 2004 om nettopp dette temaet, valgte jeg å ta utgangspunkt i det. Dette er da en revisjon av det jeg skrev da.

Jeg er blant dem som lar meg overraske over andres mangel på bevissthet i språkbruk. Jeg irriterer meg også over min egen tilbøyelighet til å kompromittere mine egne prinsipper ved å bruke ord og uttrykk som er offentlig aksepterte bare fordi de brukes uansett. Jeg blir overrasket over menneskers tendens til å akseptere det uakseptable, kun fordi de ikke har kapasitet, overskudd eller vilje til å søke det akseptable fremfor det uakseptable.

Dette gjør jeg ofte selv. Jeg kan ikke nekte for det; vi mennesker har en tendens til å søke det komfortable.

Jeg tenker idag spesielt på hvordan vi ofte bruker negativt ladde ord for å beskrive positive opplevelser, positive egenskaper eller positive personer. Det er for meg i prinsippet et paradoks som forklares i vår tankeløshet. Nedenfor følger et par eksempler på hva jeg mener.

1. Åå, den genseren var dritfin
2. Åå, den buksa var jævlig kul
3. Åå, du er så sinnsykt snill
4. Åå, du er dødsmorsom
osv.

Jeg vil i vanlig stil ta for meg hvert enkelt eksempel, og forklare hva jeg syns om dem. Jeg vil også forsøke å utlede hvorfor jeg syns det er galt å bruke ordene i de sammenhengene de ofte brukes. Stay with me here ;)

# Disclaimer

Målet mitt er ikke å kritisere bruken, men kanskje å gjøre deg mer oppmerksom på din språkbruk. Legg merke til at jeg selv må ta meg sammen, så om det skulle oppfattes som kritikk er den i så fall også rettet mot meg selv.

1. Åå, den genseren var dritfin
Jeg har faktisk forståelse for at visse mennesker kan finne både bæsj og tiss både interessant og morsomt, og i noen tilfeller fint og nødvendig å dele med andre (ref: http://www.ratemypoo.com/). At noen i vanlig dagligtale skal bruke ordet ‘drit’ for å omhylle ordet ‘fin’ er derimot langt utenfor min fatteevne. Det er å negativisere et positivt ment uttrykk, og dermed blir det en svært feil og ureflektert bruk av vårt språk. Det blir galt å beskrive objekter på denne måten. Enda mer feil blir det å beskrive levende vesener eller deres egenskaper slik.

2. Åå, den buksa var jævlig kul
Som noen kanskje allerede vet, har jeg mine meninger om banning. Uavhengig av disse meningene, så tror jeg de fleste mennesker ser at ordet ‘jævlig’ er utledet fra navnet ‘Djevelen’. De fleste assosierer Djevelen med enten en ond ånd/engel, eller en fiksjonsfigur “skapt” av de religiøse for å skremme barn og voksne fra å gjøre noe galt, eller gi dem noen å skylde på. Uansett betyr dette at de fleste har negative assosiasjoner med ordet ‘jævlig’. Det er nå spørsmålet kommer inn; hvordan kan ei bukse være jævlig kul, når ordet faktisk er negativt ladd? Jeg forstår det virkelig ikke.

3. Åå, du er så sinnsykt snill
Dette er sannsynligvis det mest idiotiske og mest feilbrukte ord noensinne. Ordet sinnsyk beskriver en sinnstilstand/sykdom, og er hverken et adjektiv eller et superlativ. Hvordan noen da kan tillate seg å bruke dette ordet for å beskrive (iht. eksemplet) hvor snill en er, eller hvor tøft noe er osv., det klarer jeg bare ikke å fatte. Noen forsøker å rettferdiggjøre denne ordbruken ved å si at “det er bare en måte å prate på”, men det er fremdeles respektløst ovenfor de som lider av dette. Kunne jeg fjerne én av disse fire måtene å omtale noe på, hadde jeg valgt denne.

Det er rett og slett en bisarr ordbruk!

4. Åå, du er dødsmorsom
Om jeg legger velviljen til, kan jeg delvis forstå denne talemåten, da noen mennesker faktisk anser døden som positiv. Døden er det siste stoppested før en skal videre til noen annet; for noen er det Nirvana, for meg blir det Himmelen. Selv om jeg har denne tryggheten, anser jeg fremdeles ikke døden som noe så positivt at det skal brukes i slike talemåter. Jeg vil gjerne få fremheve at jeg syns det blir spesielt feil å bruke slike ord om andre levende skapninger, samtidig som jeg mener at den generelle bruken er idiotisk uansett hva som omtales.

Døden er blant det vi mennesker frykter ALLER mest, og det gjør det enda mer vrient for meg å forstå hvordan noen kan akte døden som de gjør, ved å bruke ordet “død/døds” som et positivt adjektiv…

Hjelp meg her…
Hvis du kan være så snill å bruke fem minutter av ditt liv på enten å forklare meg dette, eller dele dine meninger om dette, så kan jeg kanskje finne fred angående dette temaet. Gjerne unngå å si det er en “måte å prate på”, for det forstår jeg ikke.

Tenk deg litt godt om, og kom så med en konstruktiv og personlig forklaring på hvorfor du bruker/ikke bruker disse måtene å ordlegge deg på – så hjelper du kanskje både meg selv og deg å få noe ut av vårt eget språkbruk.