Har du noen gang lurt på hvordan det er å falle tusen meter?

Morrosaker, Personlig


butterflies

Ti ville okser løper og stanger i magen, samtidig som sommerfuglene frenetisk prøver å unngå dem der de flyr rundtomkring. Et sug som er så rått at det ikke kan forklares med ord, bortsett fra dersom du har opplevd liknende selv. Tanken om at dersom noe går galt, så har hjernen sannsynligvis koblet ut for lenge siden, og du vil rase rett i bakken. Vissheten om at det så godt som aldri skjer.

Dette foregikk i hodet og kroppen min da jeg sto under vingen på flyet i 3500 fots høyde.

Tidligere samme uke

Endelig, første time med linehoppkurs. Er det noe jeg har drømt om i mange år, så er det å hoppe i fallskjerm, og nå ser det ut til å skje. Legen sa jeg var i stand til å hoppe, og at jeg hadde lunger som en 24-åring. Kontigenten er betalt, og her sitter jeg og skal lære om hvordan det er å hoppe i fallskjerm. Sykt!

Mannen, som for øvrig er avbildet to uker senere i Se og Hør fordi han dater Kari Traa, forteller om hva som kan gå galt, og hvor forbaska enkelt det er å fikse det. Trekk, vri, dra. Hvis ingenting funker er det nødprosedyre. SE, SE, TA, TREKK, X, SE, TA, TREKK, X. Så skal reserveskjermen åpne seg. Dette skjer nesten aldri, i hvert fall ikke for elever – for de skjermene pakkes ekstra nøye, forteller mannen.

Så forteller de litt om hvordan en styrer fallskjermen, hva en gjør i hvilke høyder, og hva som er viktig å ha på seg, før vi går ut og øver på SE, SE, TA, TREKK, X, SE, TA, TREKK, X. Og Ettusen, Totusen, Tretusen, Firetusen, Femtusen. For det er viktig å vente med å få panikk til fallskjermen faktisk har fått nok tid på seg. Den skal åpne seg automatisk når en hopper linehopp, så det eneste vi trenger å bekymre oss for er om den åpner seg korrekt. Det skal ta fem sekunder fra jeg slipper flyet, derfor er det så viktig å telle riktig.

Tidligere samme dag

Det er så ufattelig mange tanker som går gjennom sinnet. Det er så mange følelser som gjennomborer kroppen. Når en vet at en skal hoppe ut av et fly i 1100 meters høyde, blir det vanskelig å beskrive hva som foregår inni seg selv. Noen av tankene og følelsene var eksistensielle, andre var banale. De mest tilstedeværende var noe alà “Fy søren, jeg skal hoppe i fallskjerm!”.

Jeg husker at jeg ikke ønsket å ha noen referanse når jeg hoppet, så jeg så aldri opp på de andre når de hoppa ut av flyet mens jeg stod på bakken og venta på at det skulle bli min tur. Jeg ville at alt skulle være helt nytt og ukjent. Derfor håpte jeg også jeg skulle få hoppe først. Endelig spiller vekta mi positivt inn, for med mine 98 kilo med fett og bein så var jeg den tyngste i flyet, og måtte dermed sitte nærmest piloten. Nærmest piloten = nærmest døra = først ut. Dette visste jeg.

Så nå gledet jeg meg bare. Gruet meg. Grugledet meg. Fantastisk!

En time tidligere

“Er du klar?”
“Åjada, klar som et egg!”

Vi måtte kle på oss utstyret og gjøre oss klare. Flytevest, en slags tynn arbeidsdress, gode sko, varmt tøy, noen forferdelig ubehagelige hoppebriller, og hansker med god gripeflate. Ofrer alt av komfort for sikkerhet. Flott! Ikke behagelig, men helt perfekt – for skal en hoppe fra 3500 fots høyde så kommer komfort i siste rekke.

Ti minutter tidligere

Vi snakker hunder. Små hunder. Pudler. Uten negler. Så, umiddelbart etter beskjeden om å komme bort til flyet har nådd øregangen min, blitt tolket av øresystemet og gitt hjernen beskjed om at jeg skal inn i det hinsidige, byttes de små pudlene i magen ut med svære dobermanner som løper løpsk og biter i alt de finner. En utstyrssjekkk senere, og jeg – og de to andre elevene – sitter sammen med instruktøren i flyet og venter på klarering til å ta av.

Så starter motoren!

MMS av meg ved flyet

Det tar ikke lang tid før hundene byttes ut med Sibirske tigre, når bakken forsvinner under meg og vi kommer høyere og høyere opp. Et sted inni meg roper en stemme “HERREGUD MENNESKE, SKAL DU VIRKELIG HOPPE UT AV FLYET???“, samtidig som den roper “DETTE BLIR DET GØYESTE DU NOENSINNE HAR OPPLEVD!!!“. Tror de kaller denne sensasjonen “skrekkblandet fryd”. Ja, jeg mener absolutt at det er en god beskrivelse av hva jeg føler nå.

500 fot. 1000 fot.1500 fot. 2000 fot. Jeg ser stadig på høydemåleren, og elefantene er sluppet løs. 3000 fot. Snart.

Døren åpnes – vi er på run.

Det er få ting som føles likt som å sitte rett ved en dør i et lite skrøpelig fly, hvor alle ujevnheter er jevnet ut med gaffateip, og se døren åpnes opp og ha fri sikt til bakken 3500 fot nedenfor for første gang i sitt liv. Elefantene som løp rundt i magen har nå spredd seg, og de stamper av gårde i brystet mitt og gjør meg skjelven i alt av lemmer.

Allikevel er jeg ikke i tvil. Allikevel er det ikke frykt jeg føler nå, bare ærefrykt.

“Gjør klar!” – jeg gjør som vi har lært. Armen ut på vingestøtten utenfor flyet, svinge meg rundt, foten på staken under flyet, hånda i døra.
“Still i dør!” – den andre hånda følger etter, helt inntil langs flykroppen og til vingestøtten. Tar tak. Glir utover. Jeg reiser meg opp. Jeg står nå oppreist, under flyvingen, utenfor flykroppen, med en fot på en stake rett under døra. Jeg er fullstendig utenfor flyet, og alt i meg roper “JA!”.

Nå!

Ti ville okser løper og stanger i magen, samtidig som sommerfuglene frenetisk prøver å unngå dem der de flyr rundtomkring. Et sug som er så rått at det ikke kan forklares med ord, bortsett fra dersom du har opplevd liknende selv. Tanken om at dersom noe går galt, så har hjernen sannsynligvis koblet ut for lenge siden, og du vil rase rett i bakken. Vissheten om at det så godt som aldri skjer.

Jeg tror kanskje oksene hadde litt sommerfugler i magen de også.

Vektløs? Overhodet ikke!

Instruktøren bare gliser, han vet hva som kommer. Tommelen opp, mitt signal. Jeg nøler ikke mer enn et lite sekund. Ser opp. Ser ned.

Jeg slipper. Jeg faller. Rett ned. Farta øker så sykt fort, jeg skjønner ikke – skulle ikke fallskjermen åpne seg nå??? Jeg faller. Panikk! Jeg blir dratt bakover, faller med ryggen først. Armer og bein spreller. I alle dager, dør jeg nå???

*floff* sier det bare, så henger jeg der. Oi pokker da, “TRE TUSEN, FIRE TUSEN, FEM TUSEN” sier jeg, så alt for sent, og ser opp. Fallskjermen er der, men er det ikke noe galt der også?

De første 5-10 sekundene etter jeg slapp flyet var garantert den mest skremmende følelsen jeg noensinne har opplevd. Opprivende. Fantastiske. Men definitivt skremmende. Jeg følte jeg ble dratt bakover, og falt med ryggen først mot bakken. Jeg trodde et øyeblikk fallskjermen ikke hadde åpna seg, og vurderte et øyeblikk å trekke nødskjerm. “Er du i tvil, så er du ikke i tvil” lærte vi på kurset, og den setningen kvernet da jeg så opp og trodde jeg så noe annet enn det jeg så.

Så roet jeg meg ned, trakk styrelinjene og koste meg. Flere hundre meter over Kjevik tronet en ensom majestet, hengende i sin krone av tøy og tråder, og svingte i sirkler.

Konge over over lufta, vannet, jorden – og livet!

Tilsvarende innlegg:

11 Comments

11 kommentarer

  1. Marianne  •  Nov 13, 2009 @12:37

    Utrolig bra skrevet, fikk frysninger! :P
    .-= Marianne´s last blog ..Kreativ dag #12 =-.

  2. Majann  •  Nov 13, 2009 @12:49

    Så sinnsykt kult! Bra beskrevet og!! :)

  3. Anenomym  •  Nov 13, 2009 @15:13

    Fikk sommerfugler og ble litt småkvalm bare av å lese det du skrev :P Fytti, det skal jeg og en dag!

  4. Tryllestav  •  Nov 15, 2009 @21:08

    Åh du er tøff!!! Og du beskriver det utrolig bra :D
    .-= Tryllestav´s last blog ..Mitt budskap til verden =-.

  5. Gunn Karin  •  Nov 16, 2009 @00:18

    Dægarten!
    Det må ha vore litt av eit kick!
    Bra blogg du har…

  6. Samuel  •  Nov 16, 2009 @12:56

    Marianne: Hehe, så gøy å høre det!

    Majann: Thanx alot!

    Anenomym: Biggest dream to come alive, du bør absolutt prøve det! Mange takk for en inspirerende kommentar :D

    Tryllestav: Takk skal du ha, glad jeg klarte å beskrive det på en måte som gjorde at dere skjønner litt av kicket!

    Gunn Karin: Eey, velkommen hit, og takk! :) Glad du liker bloggen!

  7. Maren  •  Nov 16, 2009 @13:33

    Det er tagget under “idioti”. Jeg ser den! Hehe!
    Huff… Sykt digg og tørre å gjøre det! :D Du er kul!

  8. Samuel  •  Nov 16, 2009 @14:02

    Maren: Haha, det tror jeg faktisk var en tabbe :P

  9. Maren  •  Nov 16, 2009 @22:27

    Det vil si at det bare er ment to be under idioti… Vet ikke om det var noe bedre? ;)

  10. Paul Brown  •  Jan 31, 2013 @21:29

    Sykt bra skrevet!
    Hoppa i fallskjerm i England i september:)
    Og satser på å ta fallskjerm kurs i mars:) i Molde.
    Den følelsen e det sykeste e har opplevd! Du kan virkeli å beskrive d og!
    Selvom e hoppa tandem i september blir det rart å hoppe ut aleine!
    Skrekkblandet gru som du sa:)
    Men jeg elsket d!!
    Hvor ofte dør folk liksom? Haha:) nesten aldri:)
    Farligere å kjøre bil.

  11. Samuel  •  Jan 31, 2013 @23:25

    Paul Brown: Lykke til med fallskjermhoppingen, jeg håper virkelig det blir noe av det i Mars for din del. Det er en helt sprø følelse å henge der under vingen og være den som med 100% kontroll slipper taket i tryggheten og farer i vei mot avgrunnen – men åh, for en opplevelse det er!

    Vil nok uansett anbefale AFF-kurs i stedet for linekurs, tror du har mye mer glede av et slikt kurs. Lykke til!

Legg igjen et svar

Allowed tags: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>




Bloggurat