Browsing the archives for the Personlig category.

Om att möta en förtryckt nation

Personlig


wall-around-palestineAtt komma till Palestina var som att komma till en annan värld. Människor rör sig annorlunda, dom tittar på en annorlunda och dom beter sig annorlunda ovanför dig. Dom möter ditt blick, dom möter din hand, och dom möter ditt leende. Nyfikna, vackra och underbara. Det tar inte lång tid för någon bjuder dig på en kopp te, en åktur på bussen, et måltid – ofta innan man själv tänker på att det är tid för att betala. Förhoppningsvis får jag tid att åtgärda och åter-erbjuda senare.

Man möter alltså en värld vart människorna genuint önskar att möta människor, som är en rå kontrast emot det svenska och norska samhället jag är vand med vart man har nog med sig själv. Varje dag är en bombardering med intryck som man inte alltid vet hur man ska tolka, hur man ska förstå, hur man ska hantera. I det ena ögonblicket diskuterar man Mohammeds fyra barn, hans trädgård med oliver, hans fru och deras vardagsliv, i det andra ögonblicket delar Ahmad med sig om när Israelisk polis slog ner hans brorsa, hans morfars upplevelse av att bli fördriven från sitt hem i det som nu är Israel, om hur det är att veta att han varenda dag måste få godkännande från Israeliska soldater för att röra sig fritt i sitt eget land.

Man ser själv den jävla väggen på väg från flygplatsen till sitt nya hem, ‘The Apartheid Wall’, där den ruvar 5 meter över marken och skiljer gamla Jerusalem från officiella Jerusalem, skiljer Israel från Palestina, skiljer mellan frihet och förtryck. Man korsar själv “checkpoints” mellan olika städer som – även om dom inte stannar bussen och frågar efter ID-papper och kollar mina grejer – minner om att min frihet inte är äkta frihet, det är någon annans beslut om att tillåta mig att känna mig fri. Vartenda sekund kan dom ändra sig. Varje gång vi åker från vårt hem till en annan stad, finns det en möjlighet för att kontrollpunkten är stängd, och vi måste vända.

Förtrycket är inte som jag trodde. Jag trodde soldaterna skulle vara över allt. Jag trodde man varje dag skulle få frågor om sitt pass, varför en är här, vad en gör – men så är det inte. Dom frågar mig “You turist?” och låter mig vara om jag svarar “Yes”, samtidigt som dom kollar allt min polare Anees har med sig. Dom bygger ut bosättningarna och tar mer och mer land från Palestina, dom nekar Palestinier att resa ut av landet, även att besöka Israel, om dom har fel färg på ID-papperen. Dom använder blykulor mot människor som kastar sten på dom, och veckan vi kom till Palestina sköt dom en 20-årig kille i samma flyktingläger som jag skall ha UNRWA-praktik i. Senare gick jag i en minnesstund för honom. Senare gråt jag i hans begravningsceremoni, då 300 människor tittade på när hans vänner och familj sjöng, dansade, talade och skrek ut sin frustration och sin medömkan till hans efterlevande familj.

Att komma till Palestina var inte som jag trodde. Kvällarna spenderar jag ofta för mig själv, trött och i behov av att vila efter en dag med intryck. Att inte ens kunna gå till affären utan att “alla” vill säga “Hi/Howdoyoudo/Howareyuuuu/Watsyårname” till en, att alltid vara i någons blick, att alltid få frågor och beröm, tacksamhet och beundran, är på ena sidan underbart, men också vansinnigt tröttande. Jag är vit, jag är man, och jag är speciell. I lägenheten har jag 0-tempo, ute bland människor är det 100. Kontrasten är enorm.

Och hela tiden finns förtrycket, kanske mer som en skugga än som en vikt, men hela tiden där.

[Min første svenske bloggpost, fordi teksten først ble skrevet i en svensk sammenheng]

No Comments

Norges kuleste fugl

Miljø, Personlig


Det er én fugl som fascinerer meg mer enn alle andre fuglene i Norge. Én fugl som virkelig skiller seg ut. Den kunne kanskje vært kjent som Corvus cornix, men den er ikke det. Ikke så vidt jeg vet.

Det er flere årsaker. En av dem er at jeg alltid har lagt merke til den for dens majestetiske førsel. En annen er at den er monogam, og kan holde sammen med sin partner i opptil 20 år, som for meg er imponerende å se i dyreriket. I tillegg så er dens posisjon i folketroa som en varsler av død og elendighet absolutt fascinerende. Den er jo også en av de største “dagligdagse” fuglene vi har i innlandet, noe som bidrar til at jeg legger merke til den. En serie filmer til dens ære har også blitt spilt inn, kun en av dem med nevneverdig suksess. Det er også en faktor at Illustrert Vitenskap har tilegnet den en artikkel hvor den beskrives som en av de fuglene med best minne og høyest intelligens.

Så var det også en i barnehagen jeg jobbet før; som kun hadde én fot, men samtidig grasiøsitet og tilstedeværelse nok til å se ut som om han eide hele plassen. Gav meg assosiasjoner til en gammel pirat med trebein, som hadde ofret beinet sitt i kamp for å bli den tøffeste av dem alle.

Men det som nok har hatt mest innvirkning på min fascinasjon for denne fuglen, var en situasjon jeg opplevde for rundt to år siden, som i utgangspunktet handlet om en svarttrost og en skjære.

Jeg var på vei til jobb en dag, og la helt tilfeldig merke til en svarttrost som stod 4-5 meter unna meg og sang av hele sitt hjerte. Innimellom kom det en hes harkete lyd, som jeg først trodde var rettet mot meg for å skremme meg bort. Så ser jeg at det noen meter unna står en skjære og tasser. Jeg stopper helt opp for å se på. Det som så skjer, er at fuglen fortsetter. Kvitrer, og hveser litt, kvitrer, og hveser litt. Skjæra bestemmer seg så for å ta plassen til trosten, så den flyr bort. Dette fører jo til at trosten må stikke, så den flyr opp i et lite tre som er like i nærheten. Der fortsetter den som før. Kvitrer til damene, og hveser for å true skjæra vekk. Skjæra vet jo at den ikke har noe å komme med, så atter en gang flyr skjæra etter trosten – som ydmykt må forlate treet og gi plassen til skjæra for ikke å bli angrepet.

Så skjer det.

KråkePlutselig ser jeg at skjæra stikker. Skjønner ikke hva som forårsaker det i første omgang, før det plutselig sveiper forbi en KRÅKE like ved treet, følger etter skjæra, og jager den langt vekk, over noen trær og bygninger. En kjapp jakt, raskt over, men iøynefallende og imponerende.

Trosten står nå nede på bakken, kvitrer, og hopper lykkelig som bare det rundt på jakt etter damer. Noen sekunder senere ser jeg kråka komme flyvende over oss, kanskje på vei til det stedet den opptok jakta på skjæra fra.

For meg så vil alltid den historien skildre offeret, bølla og den rettferdige. For alt jeg vet hadde kråka helt andre motiver bak det den gjorde, men det kommer jeg aldri til å få vite. Kråka var helten som uselvisk hjalp den stakkarslige trosten som bare ville få seg noe.

Jeg syntes det var snilt jeg!

No Comments

Trenger et navn…

Reisen


travellingJeg har vært uhyre stille for tiden, og det skyldes så mangt. Blant annet har jeg alt for lite tid, dessverre. En annen grunn er at motivasjonen til å fortsette denne bloggen nok har sunket litt ettersom jeg uansett kommer til å opprette en ny blogg dedikert til reisen jeg og kjæresten skal på senere i år.

Om navnet

Det jeg håpte jeg kunne be om, var hjelp til å komme på med et bloggnavn. Jeg har hatt et par brainstormer allerede, både på forumer, på Facebook og sammen med kjæresten, og vi har kommet frem til en liste på noen få navn som så langt er de mest aktuelle;

Walking-about.com   (+7.5)
Alongthegrassroot.com   (+4)
StrollingtheEarth.com   (+3)
Walkingaroundtheearth.com   (+1)

Det jeg håper på er kanskje noen gode forslag til andre navn, eller eventuelt respons på navnene så langt. Personlig så heller jeg mot de to første i listen – men ingenting er bestemt enda.

Om turen

For å kunne komme med gode forslag på navn, eller vurdere listen som eksisterer, er det nødvendig med litt kunnskap om turen. Noe kan du finne her, på ‘Verden rundt’, noe kan du finne i blogginnlegget om ‘Internasjonalt humanitært arbeid’ – og noe vil jeg beskrive for deg nå.

I utgangspunktet var det ment å bli et eventyr uten like, uten noe ansvar eller “planlagt alvor”. Store deler av turen vil nok fremdeles inneholde dette, men vi har også kommet frem til at vi ønsker å bruke turen til å gjøre noe litt mer meningsfullt. Hjelpearbeid i en eller annen form har stukket seg frem som veldig aktuelt, og vi kommer til å delta på mange forskjellige typer. Frivillig på barnehjem i Kina. En elefantredningspark i Thailand. Bygging av infrastruktur i Honduras. Masse mer. En av tingene som begrenser er at de fleste former for voluntærarbeid krever en viss egenkapital. Derfor startet vi en facebook-gruppe med håp om hjelp til denne biten.

Vi ønsker også å bevege oss veldig langs grassrota, med andre ord ha en veldig jordnær reise hvor vi bruker lokal transport, lokal overnatting og håper vi møter litt gjestfrihet ved at hyggelige mennesker ønsker oss velkommen inn i deres hjem for en natt eller to. Vi håper vi vil få muligheten til å jobbe for mat og losji på steder hvor det passer seg. Vi håper vi vil finne flotte steder å dykke på. Vi håper vi kan få hyre på seilbåter/skip så vi kan krysse hav. Vi håper vi får padlet, raftet, fjellklatret, lekt med tigre. Mye vet vi også at vi vil få oppleve i løpet av turen, som vil vare alt fra 6 måneder og oppover til 24, alt ettersom hvor lenge vi klarer og ønsker å reise.

Med andre ord er dette en tur hvor vi vil søke både dypere mening, samt åpenbar moro. Dette vil vi oversette til engelsk på en blogg som forhåpentligvis vil være spennende, og som skal fylles med bilder, historier og video. Vi skal få prøvd oss både som journalister, fotografer og videoprodusenter i løpet av denne turen – noe som vil bli veldig spennende. Det håper vi også det blir for de som eventuelt velger å følge bloggen.

Tilbake til navnet

Da trenger vi jo et navn! Det kan godt være at navnet vi ender opp med er av de fire i listen. Det kan godt være du kommer med et forslag vi velger å bruke. Umulig å si akkurat nå; men har du noen forslag eller tanker så er du hjertelig velkommen til å legge igjen en kommentar her!

11 Comments

Reisehistorier/reisetips søkes!

Internasjonale tanker, Reisen


butterflies

Jeg trenger tips og historier. Gode og dårlige. Lange og korte. Holde meg unna? Må besøke? Skriv så det ljomer, gjerne mer også – for når turen jorden rundt i september starter (kun 9 måneder til), vil jeg gjerne være så utrustet som overhodet mulig.

Så dagens bloggpost er et rop om hjelp, ingenting mer, ingenting mindre!

Hjelp meg?

3 Comments

Eventyreren i oss alle

Personlig, Reisen


Togsurfing

Jeg tror og håper at alle mennesker har en eventyrer i seg. Et ønske om å oppleve noe ekstraordinært, noe fantastisk. Se noe fortrollende. Være med på noe ellevilt. Jeg er blant dem. Jeg har allerede klart å kjede noen av mine venner til døde ved å fortelle om mine planer om å reise verden rundt, så jeg skal ikke gjenta meg selv igjen – men jeg har lyst å fortelle om en liten bit av et eventyr jeg håper jeg får oppleve underveis.

For meg så har et veldig godt eventyr noen viktige elementer. Hvilke elementer det er snakk om varierer fra eventyr til eventyr. Generelt sett må det ha noe nytt, noe spennende og gjerne med et lite element av galskap. Et eventyr kan gjerne også inneholde elementene farlig og ulovlig, så lenge det ikke direkte går ut over noen.

Det handler for meg om frihet. Frihet til å ville, frihet til å kunne, frihet til å gjøre. Ikke minst frihet til å oppleve friheten.

Du har kanskje sett en amerikansk film en gang, hvor en eller flere av karakterene i filmen hopper på et tog i bevegelse og sitter i vogna en stund og hopper av. For meg er det dette det handler om. Det er nytt. Det er spennende. Det faktum at det både er farlig og ulovlig gjør at det er galskap på så mange plan. Det er nemlig ikke til å feie under teppe at såkalt ‘trainhopping’ eller ‘freighthopping‘ er risikabelt. Det finnes mennesker som har mista både liv og lemmer i forsøk på å komme seg på et tog i fart.

Heldigvis finnes det ressurser som kan lære oss hvordan vi unngår slike risikoer. SquatThePlanet er en slik ressurs. Råd #1 – aldri gjør det uten noen som har gjort det før. Nok om det. Dette er i alle fall et av mine ‘eventyrlige ønsker’ som jeg håper jeg vil oppleve i løpet av mitt livs største eventyr. Se videoen om du vil.

(teksten fortsetter under videoen)

Hva med deg?

Dagens innlegg skulle ikke først og fremst handle om meg. Jeg ønsker å oppfordre deg til å tenke. Til å virkelig søke i deg selv. Jeg tror det er viktig å ha noen drømmer, og minst like viktig å være bevisst på dem. Det morsomme er at dersom du deler drømmene dine med noen, så er sjansene større for at du forfølger dem.

Så:

Hvis du hadde fullstendig frie tøyler; hva er det eventyreren i deg selv har lyst til å oppleve? Del dine drømmer!

8 Comments

Morsomme desember, dag 4

Personlig


I dag vil jeg hylle en side som ikke lenger eksisterer i sin opprinnelige form, men som har byttet navn. Det er enda en bildeblogg med svært morsomme bilder, og navnet i sin glanstid var PwnedOnCamera – godt oversatt til “Eid på Kamera”. Bildene viste alle mulige, både kjente og ukjente, i det de blir tatt bilde av når de stirrer på litt intime områder, kanskje i litt uheldige stillinger, med litt uheldige grimaser, eller noe liknende. Ja, sånn som vår gode venn Charles her nedenfor!

hawtness.com - viser Charles fra sin beste side

hawtness.com – viser Charles fra sin beste side

Continue Reading »

No Comments

Takk Chris!

Personlig


Chris SyvertJeg har mistet en fetter. Et nært familiemedlem. En helt. Mest av alt en venn. En venn jeg dessverre så alt for lite til disse siste årene av hans liv. Mamma spurte så mange ganger “Har du prata med Chris i det siste?”, og jeg sa “Nei, jeg har ikke det” – og tenkte “Jeg har jo så god tid, vi kommer alltids til å snakkes.”.

Naturligvis angrer jeg nå. Naturligvis håper jeg at jeg lærer. Naturligvis vet jeg at man aldri kan vite. Allikevel angrer jeg på at jeg ikke slo opp navnet hans og ringte.

Helt tilfeldig så befant jeg meg på Harvest Bar i Kvinesdal for noen uker siden, etter en fotballkamp og fest på Feda. Jeg var sjåfør. Der møtte jeg på Chris, og vi ble sittende å snakke en god stund. Så ringte noen som hadde blitt igjen på Feda og lurte på om jeg kunne hente dem, så jeg spurte Chris om han ville bli med, komme seg litt bort fra bråket. Han takket ja, og vi kjørte frem og tilbake sammen, og snakket om mange ting. Jeg husker ikke alt, men det viktigste sitter. Jeg sa han var velkommen til Grimstad en helg, en uke, en måned – om han ville. Han sa ja. Han ville gjerne ta ei helg i Grimstad.

Sist gang før det, som jeg virkelig møtte ham, var da vi kjørte frem og tilbake til Oslo for å hente en bil. Det var før han hadde fylt 18… Før det igjen kan jeg huske en barndom sammen. Jeg pleide å sitte barnevakt for ham mye, og vi fant på utrolig mye morro, og noe fanterier.

Forrige helg var jeg hjemme i Kvinesdal igjen, og jeg stakk innom hos min storebror sammen med mamma etter hun hentet meg på togstasjonen. Jeg ble da gjort oppmerksom på en helt utrolig historie. Du skjønner det, at Chris og min bror var venner og tilbrakte en del tid sammen.  Besøkte hverandre.

Chris mistet sin far da han var svært ung. Faren døde av røykforgiftning. Dette har jeg “alltid” visst. En kveld min bror kom hjem sent satte han noen pølser til kok, og sovnet i stolen. Vannet fordampet, pølsene forkullet. Chris kom opp trappa i 2.-etasje der min bror bor, og han så bare røyken sive ut av frontdøra. Døra var låst, så Chris løp rundt bygningen, klatret opp på altanen, og reiv opp døra. Røyken var så tykk at han ikke så noe som helst, og selv om broren min satt en liten meter til høyre for ham visste han det ikke før han fikk famla seg frem til ham, og dro ham ut.

Den siste meldingen jeg skrev til Chris var en melding hvor jeg sa han fremdeles var velkommen, og at han ikke var noe annet enn en helt for meg. Han hadde tenkt å komme…

Slik kommer jeg alltid til å huske Chris. Han reddet min brors liv mot det som tok livet av hans far. Han var en helt. Han var en man kunne stole på.

Takk, Chris, for tiden sammen i oppveksten, for bilturen til Feda, for at du reddet min brors liv, og for at du er den du er. Jeg kommer til å savne deg fryktelig mye…

Jeg vil avslutte med det aller siste Chris la ut på Facebook, “It’s not over”.

8 Comments

Har du noen gang lurt på hvordan det er å falle tusen meter?

Morrosaker, Personlig


butterflies

Ti ville okser løper og stanger i magen, samtidig som sommerfuglene frenetisk prøver å unngå dem der de flyr rundtomkring. Et sug som er så rått at det ikke kan forklares med ord, bortsett fra dersom du har opplevd liknende selv. Tanken om at dersom noe går galt, så har hjernen sannsynligvis koblet ut for lenge siden, og du vil rase rett i bakken. Vissheten om at det så godt som aldri skjer.

Dette foregikk i hodet og kroppen min da jeg sto under vingen på flyet i 3500 fots høyde.

Tidligere samme uke

Endelig, første time med linehoppkurs. Er det noe jeg har drømt om i mange år, så er det å hoppe i fallskjerm, og nå ser det ut til å skje. Legen sa jeg var i stand til å hoppe, og at jeg hadde lunger som en 24-åring. Kontigenten er betalt, og her sitter jeg og skal lære om hvordan det er å hoppe i fallskjerm. Sykt!

Mannen, som for øvrig er avbildet to uker senere i Se og Hør fordi han dater Kari Traa, forteller om hva som kan gå galt, og hvor forbaska enkelt det er å fikse det. Trekk, vri, dra. Hvis ingenting funker er det nødprosedyre. SE, SE, TA, TREKK, X, SE, TA, TREKK, X. Så skal reserveskjermen åpne seg. Dette skjer nesten aldri, i hvert fall ikke for elever – for de skjermene pakkes ekstra nøye, forteller mannen.

Så forteller de litt om hvordan en styrer fallskjermen, hva en gjør i hvilke høyder, og hva som er viktig å ha på seg, før vi går ut og øver på SE, SE, TA, TREKK, X, SE, TA, TREKK, X. Og Ettusen, Totusen, Tretusen, Firetusen, Femtusen. For det er viktig å vente med å få panikk til fallskjermen faktisk har fått nok tid på seg. Den skal åpne seg automatisk når en hopper linehopp, så det eneste vi trenger å bekymre oss for er om den åpner seg korrekt. Det skal ta fem sekunder fra jeg slipper flyet, derfor er det så viktig å telle riktig.

Tidligere samme dag

Det er så ufattelig mange tanker som går gjennom sinnet. Det er så mange følelser som gjennomborer kroppen. Når en vet at en skal hoppe ut av et fly i 1100 meters høyde, blir det vanskelig å beskrive hva som foregår inni seg selv. Noen av tankene og følelsene var eksistensielle, andre var banale. De mest tilstedeværende var noe alà “Fy søren, jeg skal hoppe i fallskjerm!”.

Jeg husker at jeg ikke ønsket å ha noen referanse når jeg hoppet, så jeg så aldri opp på de andre når de hoppa ut av flyet mens jeg stod på bakken og venta på at det skulle bli min tur. Jeg ville at alt skulle være helt nytt og ukjent. Derfor håpte jeg også jeg skulle få hoppe først. Endelig spiller vekta mi positivt inn, for med mine 98 kilo med fett og bein så var jeg den tyngste i flyet, og måtte dermed sitte nærmest piloten. Nærmest piloten = nærmest døra = først ut. Dette visste jeg.

Så nå gledet jeg meg bare. Gruet meg. Grugledet meg. Fantastisk!

En time tidligere

“Er du klar?”
“Åjada, klar som et egg!”

Vi måtte kle på oss utstyret og gjøre oss klare. Flytevest, en slags tynn arbeidsdress, gode sko, varmt tøy, noen forferdelig ubehagelige hoppebriller, og hansker med god gripeflate. Ofrer alt av komfort for sikkerhet. Flott! Ikke behagelig, men helt perfekt – for skal en hoppe fra 3500 fots høyde så kommer komfort i siste rekke.

Ti minutter tidligere

Vi snakker hunder. Små hunder. Pudler. Uten negler. Så, umiddelbart etter beskjeden om å komme bort til flyet har nådd øregangen min, blitt tolket av øresystemet og gitt hjernen beskjed om at jeg skal inn i det hinsidige, byttes de små pudlene i magen ut med svære dobermanner som løper løpsk og biter i alt de finner. En utstyrssjekkk senere, og jeg – og de to andre elevene – sitter sammen med instruktøren i flyet og venter på klarering til å ta av.

Så starter motoren!

MMS av meg ved flyet

Det tar ikke lang tid før hundene byttes ut med Sibirske tigre, når bakken forsvinner under meg og vi kommer høyere og høyere opp. Et sted inni meg roper en stemme “HERREGUD MENNESKE, SKAL DU VIRKELIG HOPPE UT AV FLYET???“, samtidig som den roper “DETTE BLIR DET GØYESTE DU NOENSINNE HAR OPPLEVD!!!“. Tror de kaller denne sensasjonen “skrekkblandet fryd”. Ja, jeg mener absolutt at det er en god beskrivelse av hva jeg føler nå.

500 fot. 1000 fot.1500 fot. 2000 fot. Jeg ser stadig på høydemåleren, og elefantene er sluppet løs. 3000 fot. Snart.

Døren åpnes – vi er på run.

Det er få ting som føles likt som å sitte rett ved en dør i et lite skrøpelig fly, hvor alle ujevnheter er jevnet ut med gaffateip, og se døren åpnes opp og ha fri sikt til bakken 3500 fot nedenfor for første gang i sitt liv. Elefantene som løp rundt i magen har nå spredd seg, og de stamper av gårde i brystet mitt og gjør meg skjelven i alt av lemmer.

Allikevel er jeg ikke i tvil. Allikevel er det ikke frykt jeg føler nå, bare ærefrykt.

“Gjør klar!” – jeg gjør som vi har lært. Armen ut på vingestøtten utenfor flyet, svinge meg rundt, foten på staken under flyet, hånda i døra.
“Still i dør!” – den andre hånda følger etter, helt inntil langs flykroppen og til vingestøtten. Tar tak. Glir utover. Jeg reiser meg opp. Jeg står nå oppreist, under flyvingen, utenfor flykroppen, med en fot på en stake rett under døra. Jeg er fullstendig utenfor flyet, og alt i meg roper “JA!”.

Nå!

Ti ville okser løper og stanger i magen, samtidig som sommerfuglene frenetisk prøver å unngå dem der de flyr rundtomkring. Et sug som er så rått at det ikke kan forklares med ord, bortsett fra dersom du har opplevd liknende selv. Tanken om at dersom noe går galt, så har hjernen sannsynligvis koblet ut for lenge siden, og du vil rase rett i bakken. Vissheten om at det så godt som aldri skjer.

Jeg tror kanskje oksene hadde litt sommerfugler i magen de også.

Vektløs? Overhodet ikke!

Instruktøren bare gliser, han vet hva som kommer. Tommelen opp, mitt signal. Jeg nøler ikke mer enn et lite sekund. Ser opp. Ser ned.

Jeg slipper. Jeg faller. Rett ned. Farta øker så sykt fort, jeg skjønner ikke – skulle ikke fallskjermen åpne seg nå??? Jeg faller. Panikk! Jeg blir dratt bakover, faller med ryggen først. Armer og bein spreller. I alle dager, dør jeg nå???

*floff* sier det bare, så henger jeg der. Oi pokker da, “TRE TUSEN, FIRE TUSEN, FEM TUSEN” sier jeg, så alt for sent, og ser opp. Fallskjermen er der, men er det ikke noe galt der også?

De første 5-10 sekundene etter jeg slapp flyet var garantert den mest skremmende følelsen jeg noensinne har opplevd. Opprivende. Fantastiske. Men definitivt skremmende. Jeg følte jeg ble dratt bakover, og falt med ryggen først mot bakken. Jeg trodde et øyeblikk fallskjermen ikke hadde åpna seg, og vurderte et øyeblikk å trekke nødskjerm. “Er du i tvil, så er du ikke i tvil” lærte vi på kurset, og den setningen kvernet da jeg så opp og trodde jeg så noe annet enn det jeg så.

Så roet jeg meg ned, trakk styrelinjene og koste meg. Flere hundre meter over Kjevik tronet en ensom majestet, hengende i sin krone av tøy og tråder, og svingte i sirkler.

Konge over over lufta, vannet, jorden – og livet!

11 Comments

Verden rundt!

Internasjonale tanker, Reisen


Foto av verden holdt inni to hender

Foto: bambino333

For ikke lenge siden ble en drøm født. En drøm om å forlate alt og stikke, reise, reise, reise, og kanskje returnere. Kanskje bli. Sannsynligvis returnere. Det er på tide å fortelle om planene om å reise verden rundt i ett-to år.

I meg har det har alltid eksistert en indre drøm om å reise verden rundt. Til tider har transportmiddelet vært seilbåt, til tider har det vært motorsykkel, og til tider har middelet vært føttene. Denne drømmen ble plutselig brakt opp i lyset i en spøkefull tone da jeg og kjæresten satt på bussen mellom Kristiansand og Grimstad og latet som om vi møttes for første gang og fortalte om oss selv (naturligvis med noen kreative friheter).

Da “leken” var over hadde jeg fortalt om mine “planer” om å reise jorden rundt i ett år, etter jeg var ferdig med vikariatet jeg har nå. Det ble egentlig fortalt på tull, det var ikke en plan, bare noe jeg hadde lyst å gjøre en gang. Det hindret henne allikevel ikke henne i å spørre “Mener du virkelig det?”.

Fødselen

backpackerDet ble fort tydelig at dette var noe vi begge hadde lyst til og behov for, og vi begynte å diskutere dette litt mer. Tanker ble til planer, uoffisielt ble til offisielt, og nå er bestemmelsen falt. Vi skal. Vi skal spare så mye gryn vi kan, vurdere å ta ekstrajobber, leve billig, se etter ekstramuligheter – og i september 2010 så stikker vi. Vi skal backpacke jorda rundt. Vi blir borte så lenge vi kan. Dét, i et nøtteskall, er planene.

Ruta

Vi har satt opp en mulig rute. Europa, Afrika, Europa igjen, Asia, Oseania, Afrika igjen, Sør-Amerika, Nord-Amerika, hjem. Vi diskuterer også en annen alternativ rute – rett til Asia. Det er mange fordeler med begge valgene som gjør at vi ikke er helt sikre. Men vi diskuterer i det minste. Planlegger. Vurderer. Det er økonomien som setter rammene. Klarer vi å overleve i ett år, reiser vi i ett år. Klarer vi oss kun i 6mnd, er vi snart tilbake igjen. Klarer vi mer, kommer vi til å vurdere det også.

Jeg trenger hjelp

Jeg har allerede skrevet litt som kan relateres til dette. Hvordan spare penger på mat, Jobbe på vingård i Frankrike, og Humanitært internasjonalt arbeid har alle vært eksempler på tanker som har sprunget ut fra reiseplanene. Jeg trenger fremdeles hjelp. Råd og tips om reisemål. Gjøremål. Godt turtøy. Sko. Sparetips. Utstyrstips. Visumtips. Formaliteter. Lover. Regler. Osv. Det er når jeg har snakket med folk om turen at jeg har fått vite mange greie ting. Som for eksempel at man meldes ut av Folketrygden dersom man er ute av landet i mer enn étt år.

Jeg kommer til å skrive mye mer om dette, spesielt hvis det er interesse for det. Utdype reiserute, fortelle om komplikasjoner, valg, muligheter, umuligheter – nå i første omgang ville jeg bare fortelle om turen. Be om hjelp. Diskutere.

Så derfor; kjenner du noen som har backpacket selv eller reist mye, noen som kan mye om regelverk, noen som selger sko og turtøy, eller andre som kunne ha noen gode tips – send dem gjerne til siden min og si de har full frihet til å skrive så mye de ønsker. Det samme gjelder deg; dersom du har noen gode tips. Eller om du bare vil si hva du mener om planene, det er også gøy å høre.

Sist men ikke minst; nå har jeg fortalt om de mest spennende planene jeg noensinne har hatt. Dersom du har noen spennende planer selv, del dem gjerne!

8 Comments

Humanitært, internasjonalt arbeid

Internasjonale tanker, Reisen


Foto: American Red Cross

Foto: American Red Cross

Jeg har et brennende ønske om å jobbe som frivillig i en eller annen humanitær organisasjon utenlands, helst i den tredje verden. Bygge skoler, kirker, barnehjem, jobbe på barnehjem, egentlig hva som helst – men jeg vet for lite om det. Det kan gjerne være en kristen organisasjon, men det er ikke nødt til å være det.

Da kunne jeg gjerne sett for meg at jeg signer opp for 3/6/9/12 måneder, men det er et par issues knyttet til dette;

Jeg har ingen spisskompetanse direkte lenket til utvikling i den tredje verden. Jeg er hverken snekker, rørlegger, elektriker, lege, sykepleier eller innehar andre slike umiddelbart nyttige utdannelser. Jeg har it-utdanning (programmering og mediefag), og har litt utdanning i Røde Kors innen førstehjelp og instruksjon. Jeg har også jobbet i barnehage, og jeg vet jeg er dyktig med barn, men… That’s it.

Jeg har heller ikke mulighet til å betale 30/60/90/120 tusen kroner for oppholdet, men jeg kan akseptere å betale reisekostnadene mot at kost og losji betales gjennom arbeidet jeg gjør. Jeg forstår at det ofte er slik at man må betale en del for å jobbe som frivillig, dette er ikke ment som kritikk mot denslags, jeg har bare ikke mulighet til det akkurat nå.

Jeg er villig til å gjøre drittjobber, jeg er villig til å være slave for spesialistene, jeg er villig til å lære praktiske fag som gjør meg i stand til å bistå på alle måter jeg kanskje ikke måtte være utrustet for per dags dato, jeg er villig til å være barnepasser, jeg er villig til å være hva som helst egentlig, bare jeg får bidra i et humanitært samarbeid.

Problemet er; jeg vet ikke hvor jeg begynner og hvem jeg kan spørre. Vet du? Eller vet du om noen som vet? Send dem hit, be dem kontakte meg!

11 Comments
« Older Posts



Bloggurat