Browsing the blog archives for October, 2008.

Pride from hell?

Personlig

I hele mitt liv har jeg vært veldig bevisst på at en del spesifikke faktorer ikke skal få innpass i mitt liv. Dette er da faktorer som at jeg aldri skal begynne å røyke tobakk, jeg skal aldri gå til prostituerte og jeg skal aldri bli en aktiv rusmisbruker. Dette er enkle faktorer, og det finnes flere. Grunnen til at jeg nevner dem er at jeg alltid har hatt en faktor til som mange vil mene at jeg i det siste har brutt.

Jeg skulle aldri bli telefonselger. Selger
Da jeg tok jobben i Current Communication AS for en liten stund siden, hadde jeg selv innstillingen “Å nei, nå har jeg blitt telefonselger – men jaja, det er bare for en liten periode! Jeg forsøker og gjør mitt beste, så kommer jeg meg vekk!”. Jeg var nokså flau over at jeg måtte se meg nødt til å ta en slik jobb for å overleve etter jeg møtte en stor utfordring i mitt profesjonelle liv. Allikevel tok jeg jobben og bestemte meg allerede første dagen for å forsøke å ha en positiv innstilling.

På forhånd visste jeg at jobben på Current Communication AS ville medføre at jeg skulle sitte på telefonen og selge produkter fra Tele2, og som forhåpentligvis alle som leser bloggen her vet, så er Tele2 en av Norges rimeligste telefonileverandører. Tele2 må nok se seg slått på noen enkeltpunkter, men som totalleverandør har jeg enda ikke sett noen som kan slå “oss”. Dette hadde jeg delvis fått med meg før jeg begynte, og jeg fikk absolutt muligheten til å få det inn med t-skje under introduksjonskurset som ble holdt for oss som skulle bli nye salgsagenter.

Jeg ble veldig overrasket på dette kurset. Kurslederen Joon Andersen snakket en del om stolthet over jobben, og det faktum at vi faktisk hjelper kunden. Han understrekte også at vi aldri skal lyve til kunden, noe som overrasket meg – da jeg alltid har hatt inntrykk av at telefonsalg medfører en del løgn. I starten fnyste jeg litt av dette med stolthet og kundehjelp, men jeg har allikevel kommet til å innse at det er mye riktig i det. Kurset og tiden etter har nemlig vist meg at det ikke er så mye bullshit i dette yrket, eller kanskje mer konkret dette firmaet, som jeg hadde trodd på forhånd.

Happy sellerDet finnes eksempler på personer som har hatt familieløsninger med mange mobiltelefoner, hustelefon og adsl, som har vist seg å spare opptil 15 000 kroner i året på å skifte leverandør fra et annet firma til Tele2. Prøv å fortell meg at vi, ved å ringe, ikke hjalp denne kunden da? Det finnes kunder som har grått av glede fordi vi har ringt dem og presentert prisene våre. Jeg har selv ringt til kunder som ringer mye til Australia, for å få vite at det som koster 15 kroner minuttet hos Telenor, kun koster 0,17 kroner minuttet med det riktige abonnementet hos Tele2. Du skulle hørt gleden i stemmen hennes over at jeg ringte da! Du tar kanskje poenget?

Såklart møter vi kunder som ikke er interessert i å snakke med oss. Såklart møter vi kunder som er drittleie av å bli oppringt av diverse telefonselgere. Såklart er det noen som har hatt dårlige erfaringer med Tele2 før. Såklart er det mange som bare legger på. Såklart er det noen av oss som får kjeft. Det er en del av pakka, delvis fordi folk til en viss grad ikke vet hva vi har å tilby. Mange tror også det byr på mye problemer å skifte leverandør. Mange frykter forandringer, that’s human nature!

Jeg er ustyrtelig glad for at jeg slipper å selge
Røde Kors støttepakker, rosenrotdrikke eller lodd til Redningsskøyta. Dette er det telefonselgere gjør. Det er her man må selge sjela si for å få gjennom et salg. Hvem ønsker vel å gi 500 kroner til Røde Kors eller Redningsskøyta når de vet at telefonselgeren får 150 av de kronene? Hvem ønsker vel å kjøpe Rosenrot over telefonen, når en kan gå til en helsekostbutikk og få en ordentlig innføring i produktet, og kanskje en smaksprøve, før en kjøper det? Jeg er ustyrtelig glad for at det jeg presenterer for kundene faktisk er et produkt jeg kan stå for.

Jeg sier ikke at jeg kommer til å forbli salgsagent resten av mitt liv. Det jeg sier er at nå, mens jeg jobber her, så er jeg faktisk stolt over jobben – fordi det faktisk er en jobb som tillater meg å hjelpe andre mennesker. Derfor kaller jeg meg ikke telefonselger, jeg kaller meg salgsagent.

Derfor kan jeg være stolt over jobben min! Derfor kan jeg si at jeg enda ikke har brutt mitt eget prinsipp om å ikke bli telefonselger. Du kan gjerne si det er en vag forskjell, en bortforklaring eller at jeg har blitt hjernevasket, det har du rett til å mene. Jeg sier bare at du fra mitt synspunkt tar feil.

Jeg er stolt over jobben min!

10 Comments

En har alltid en unnskyldning..

Kosthold, Morrosaker

Når det gjelder å ha et sunt kosthold og en bra livsstil, så er det som regel slik at man setter seg noen rammer for hva man skal spise, og lever stort sett sunt og greit. Iblant må man tillate seg noen utskeielser, det tror jeg de fleste som ønsker å leve sunt er enige om.

Jeg ønsker å være en person som har et sunt kosthold og lever etter visse regler. I perioder klarer jeg det veldig bra, i andre perioder klarer jeg det ikke så bra. That’s life, I believe!

Ofte så tillater man seg slike utskeielser i sammenheng med en eller annen “hendelse” som er over oss. Fødselsdager. Jul. Påske. Slike ting. Jeg har tenkt litt over det i det siste, og jeg har kommet frem til at en har alltid en unnskyldning.

Årstidsbaserte unnskyldninger
Disse er enkle!

Sommeren må en jo kunne unne seg noe godt. Det er jo fint vær, sol, smil, glede, strand, bading, varme, kos og utetid. I tillegg er det jo sommer, så da skal man jo kose seg litt!

Høsten er jo elementær, min kjære Watson. Etter en lang og god sommer, må man jo kose seg med litt godsaker når himmelen faller i hodet på oss, og vinden blåser oss inn igjen. Man må jo kunne kose seg litt når man nesten må sitte inne uansett!

Vinteren er lang og kald. Da er det viktig med masse kakao, sjokolade og annet kos for å holde varmen. Naturligvis!

Våren er tiden for fornyelse og forberedelse. Sommeren er jo her snart, og vi har overlevd en lang og kald vinter. Da er det lov å kose seg litt.

Værforbeholdte unnskyldninger
Mange gode grunner til å ta litt snop!

Regn; referer litt til høstgrunnlaget; når det er dårlig vær, så er det utrolig deilig å sette seg ned med litt kos og nyte været innenfra.

Sol er en kilde til varme, og da trengs det en is for å kjøle ned!

Overskyet vær er demotiverende – og da må en ha noe for å dra opp igjen humøret. En sjokolade? En is? Litt deilig kakebakst, eller en skolebolle? I’m all ears!

Snø er kaldt. Da må man ha noe varmt å få opp temperaturen med. Bolle og kakao er perfekt, eller kanskje en tur på fjellet med en Kvikklunch eller 14?

Hagl kan gjøre vondt å få i hodet. Da trenger man trøst!

Skikkelig stormvær er den perfekte kulminasjon av grunner for kos. Da er det chips, brus, kakao og is med nonstop og andre duppedarier som må til. Ingen tvil!

Høytidsbaserte unnskyldninger
Disse nevnes bare i stikkordsform, alle betyr det samme! Snop, digg, eller usunn mat :P

Jul, nyttår, fødselsdag, påske, 17. mai, 1. mai, halloween, pluss alle de andre jeg nå har glemt!

Dagsbaserte unnskyldninger
Nå blir det tydelig at man alltid har en unnskyldning…

Mandag er første dagen etter ei lang og deilig helg. Altså en dag hvor man nesten må trøste seg litt på grunn av at man har startet ny uke med jobb/skole igjen.

Tirsdag er dagen derpå første dagen. Litt kos er da tillatt for å døyve det faktum at uka så brått starta igår.

Onsdag er midt i uka. Toppen av deprimert når man når man vet man har like lenge igjen til helg. En liten kosesjokolade må da være lov på en slik dag?

Torsdag er det jo helg imorgen, dette må feires. Snart slutten av arbeidsuka :D

Fredag er det endelig helg :D Wiiii, da blir det chips og sjokolade, brus og snop, egentlig stort sett det man måtte ha lyst på!

Lørdag er jo kosedag nummer en. Finn en familie hvor man ikke har fått indoktrinert fra barnetider at man kan spise snop på denne dagen! Du klarer neppe det ;) Spis det hjertet lyster idag!

Søndag er dagen før ny arbeids- eller skoleuke. Blæh, huff, vræl. Trøstespising gjelder så høyst idag, og det er til de grader tillatt!

Som dere ser så finnes det alltid en unnskyldning.

Hva er din?
14 Comments

Antijanti

Samfunn

I det norske samfunnet har vi en fryktelig tendens til å la oss styre av negativ tankegang om oss selv. Det har nærmest blitt galt å ha troen på seg selv. Denne tankegangen blir ofte referert til som janteloven; en tekst som ble skrevet av Aksel Sandemose i 1933 og ble publisert i en av hans bøker. Janteloven er en god illustrasjon på «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned».

Idag har jeg tenkt å invitere deg til å vise fingern til janteloven og åpne armene for antijanti, eller Anti-Janteloven, som det egentlig heter.

Janteloven
  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

av Aksel Sandemose (1933)

Anti-janteloven
  1. Du er enestående.
  2. Du er mer verdt enn noen kan måle.
  3. Du kan noe som er spesielt for deg.
  4. Du har noe å gi andre.
  5. Du har gjort noe du kan være stolt av.
  6. Du har store ubrukte ressurser.
  7. Du duger til noe.
  8. Du kan godta andre.
  9. Du har evner til å forstå og lære av andre.
  10. Det er noen som er glad i deg.

av Erling Førland

Poenget mitt ved å legge ut denne listen, er å vise forholdet mellom det jeg ser på som et grunnløst verdiperspektiv og et verdifullt verdiperspektiv. Å kaste bort livet sitt på en idiotisk selvpessimisme er noe jeg tror alt for mange mennesker faktisk gjør, og jeg tror naturligvis ikke jeg kan forandre noe som helst. Jeg prøver bare å minne så mange som mulig på at en slik tankegang er ødeleggende. Jeg prøver bare å inspirere så mange som mulig til å våge å tenke høyt om seg selv.

Det er lov!
Det er faktisk lov å tenke positivt om seg selv. Man er ikke en egoist, man er ikke selvgod, man er ikke klysete. Man er ikke det bare man har høye eller positive tanker om seg selv. Det er det øyeblikket man hever seg over andre det blir galt, og det må vi alle vokte oss mot.

Det er lov å tro man kan!
Du er flink til masse, og du må tillate deg selv å tro på det. Enten det er innen musikk, data, design, grafikk, med mennesker, med dyr, med planter, med mat, uansett hva det er – tillat deg selv å se dine kvaliteter!

“If you think you can, or you think you can’t, you’re probably right.”
- Henry Ford

VÅG å tro på deg selv. VÅG å innse dine kvaliteter. VIT om dine svakheter, men FOKUSER på det positive. La hver dag bli en mulighet, ikke en problemstilling.

Våg å se dine kvaliteter. Smak på den setningen. Dine kvaliteter. Våg. Se! De er dine, og du fortjener å være stolt av dem. Vær det!

Tør du fortelle meg om dine kvaliteter?

15 Comments

Life changing positivity

Filosofiske tanker, Personlig

Idag har jeg valgt å legge ut en tekst som jeg har lest for lenge siden. En fantastisk tekst, som jeg her gjengir i sin helhet. En tekst som har vært til inspirasjon for meg i årevis, og som jeg håper vil inspirere deg også!

Disclaimer:
Jeg har ikke skrevet denne teksten selv. Kilden finner du her.


Historien

Michael er den typen du elsker å hate. Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: “Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger”. Han var en naturlig inspirator. Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Michael der og fortalte den ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen. Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Michael og spurte ham: “Hvordan gjør du det?”

Michael svarte: “Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv; du har to valg i dag. Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør. Jeg velger å være i godt humør. Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller å ta lærdom fra det. Jeg velger å ta lærdom fra det. Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene deres eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet. Jeg velger de positive sidene i livet. “

“Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt”, protesterte jeg.

“Det er det,” sa Michael. “Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten så er enhver situasjon et valg. Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene. Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør. Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.”

Jeg tenkte over hva Michael hadde sagt. Like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv. Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i forhold til livet istedenfor bare å reagere på det. Mange år senere hørte jeg at Michael var innblandet i en alvorlig ulykke med et fall på 20 meter fra en radiomast. Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Michael utskrevet fra sykehuset med skinner langs ryggen. Jeg traff Michael omtrent seks uker etter ulykken. Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: “Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?”

Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i hodet på ham under ulykken. “Det første jeg tenkte på var velferden til min ennå ufødte datter,” svarte Michael. “Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg. Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve.”

“Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?” spurte jeg. Michael fortsatte, “Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg så uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres sto det skrevet: ‘han er dødsens’. Jeg visste at jeg måtte gjøre noe.”

“Hva gjorde du da?” spurte jeg.

“Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til meg”, sa Michael. Hun spurte om jeg var allergisk for noe. “Ja,” svarte jeg. Legene og pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt.

Jeg trakk pusten og ropte: “Tyngdekraften!”.

Gjennom latteren deres sa jeg til dem: “Jeg velger å leve. Operer meg som om jeg er levende, ikke død.”

Michael overlevde takket legenes dyktighet, men også på grunn av sin fantastiske holdning. Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Holdning er, tross alt, alt.

“Bekymre deg derfor ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg
for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.”
Matteus 6:34

“Egentlig er dagen i dag den morgendagen du bekymret deg for i går”
Ukjent


Si gjerne hva du syns om teksten. Er det ikke så enkelt? Kan det være så enkelt? Kan det i det minste få en positiv effekt? La meg få vite hva du tenker!

5 Comments

Å gi av seg selv…

Personlig, Samfunn

Jeg tar et standpunkt til organdonasjon!
Idag har jeg latt meg inspirere av en annen blogger, fordi samtidig som jeg lenge har vært på samme tanken selv, så har jeg faktisk aldri gjort noe konkret for å sikre mine organers fremtidige bruk. Idag skal jeg gjøre noe med det.

Organdonasjon er en av de enkleste måtene å sette deg selv i posisjon til å hjelpe andre mennesker, til og med redde deres liv. I mine øyne finnes det ingen grunn til å ikke være organdonor. En trenger ikke sine indre organer når en selv dør, og det vil ikke føre til noen belastning for meg å la noen andre overta dem da.

Det eneste du egentlig trenger å gjøre for å bli organdonor er å fortelle alle dine nærmeste at du er det (donorkortet er i prinsippet overflødig, men kjekt å ha for fortgangens skyld). Da vil de kunne gi ordet videre til eventuelle leger som måtte komme med forespørselen. Når jeg så vet at mine nærmeste leser denne bloggen, kan jeg like godt gjøre det her. Så her kommer det;

Jeg forteller herved alle mine nærmeste at jeg er organdonor. Skulle jeg være så uheldig å dø i en alder hvor mine organer kan være til nytte for andre, la meg bli begravd uten dem – de er ingen nytte for meg. Donorkortet er som sagt i prinsippet unødvendig, men allikevel greit å ha. Så nå skal jeg få henta det – just in case.

Har du tatt et standpunkt til organdonasjon?
Hva med deg, har du tatt et standpunkt til det? Uansett om du er for eller imot, er det greit å iallefall ha bestemt seg.

Burde det egentlig vært obligatorisk?
Et spørsmål jeg har stilt meg mye, og diskutert litt med andre på forumer online, er hvorvidt organdonasjon egentlig burde vært obligatorisk. Eller – om ikke obligatorisk, så burde vi kanskje alle vært oppført som donorer fra fødselen av, og så måtte vi hente et ikkedonorkort i stedet for å faktisk måtte gjøre det til et tiltak å være donor.

Misforstå meg riktig, jeg syns ikke det er for mye bry å hente dette kortet. Jeg bare ser ikke noe gyldig grunnlag for at det ikke er slik allerede. Og det ville med stor sannsynlighet ført til at behovet for faktiske donorer ville sunket betraktelig, om ikke nærmest forsvunnet.

Så kan heller de som faktisk har et seriøst argument for ikke å ville være donorer hente seg et slikt kort…?

Eller hva syns du?

17 Comments

P.O. #1 – Svindel!

Personlig

Svindel og bedrag! Fusk og fanteri! Jeg har opplevd det. Jeg har vært midt i det. Jeg har blitt offer for en svindler, jeg gikk på limpinnen så det sang, og nå danser jeg taperdansen på sidelinjen av livets skole.


Jeg smiler, for mulighetene det har gitt er både morsomme og interessante, men for en tankevekker. For en skremmende tankevekker. Oppdagelsen av at jeg har blitt lurt trill rundt av en person er langt fra en soloppgang på en vakker strand.

Her er historien, så kort og anonymt beskrevet som mulig;
Min drømmejobb har siden jeg fikk interesse for programmering vært å programmere spill med et verktøy som kalles Adobe Flash, i et språk som heter Actionscripting.

For noen måneder siden blir jeg kontaktet av en venn (la oss kalle ham Gunnar), som sier at han har vært med å starte opp et firma som skal drive med spillprogrammering og annen morro i Flash. Gunnar sier samtidig at firmaet gjerne vil ha et møte med underskrevne, noe jeg naturligvis blir happy for. Faktisk svært oppspilt og glad, det ser ut som om jeg får en mulighet til å jobbe med drømmen min alt i en alder av 24. Møtet går svært bra, og jeg blir bedt om å gjøre et prøveprosjekt for dem – og leverer et produkt de i etterkant gir uttrykk for at de er svært fornøyd med, og sier de nå har bestemt seg for at jeg er en de ønsker å ha med på teamet.

Jeg blir ekstatisk. Ekstase er farlig. På samme måte som det å bli sjarmert av et menneske gjør at det mennesket plutselig bare har gode sider og er ubegripelig vakker, gjør ekstase oss fullstendig fraværende med tanke på kritisk sans, og alt høres bare rosenrødt og greit ut.

Tillit
Det var en digresjon, back to the story. I lys av at de er nyoppstartede må de nemlig gjennom en del prosesser med sine overmenn og investorer før de er klare til å ansette. Dette aksepterer jeg, og ber om løpende oppdateringer så jeg kan vite hvor vi er i prosessen. Påfølgende har vi mye kommunikasjon frem og tilbake, noe som fører til at jeg får en god tillit til han som er fungerende daglig leder (la oss kalle ham Arild). I løpet av to-tre måneders tid utsetter allikevel Arild alltid datoen for når tilbudet kommer. Han har alltid en god grunn, og gjør det alltid klart for meg at han gjør sitt for å få ting i orden så fort som mulig, og at det er investorgruppen bak som er bremseklossen. Han sier også at jeg bør sikre meg en god jobb om jeg har mulighet, men at han er sikker på at jeg vil få tilbudet fra dem snart. Når han så etter kanskje tre måneder med konstant ambivalens og utsettelser sier at nå er alt klart om to magre uker, så hører jeg naturligvis på ham, for følelsen av ekstase kommer hver gang han nevner nye detaljer om hva som vil skje fremover.

Jeg hadde nemlig fått beskjed om at lønnstilbudet vil overstige 50 000 mer enn hva jeg tjente der jeg jobbet fra før, jeg fikk beskjed om å si hva jeg ønsket av goder (typiske forslag er da at jobben betaler telefon og internett), og jeg fikk beskjed om at tilbudet var klart – de ventet bare på godkjenning fra investorene til å starte å ansette.

Ikke glem at dette er snakk om drømmejobben for mitt vedkommende…

“This part of my life I like to call: ‘Being stupid’
Så nå er det to uker igjen altså. Månedsskiftet er rett i nærheten, og med tre måneders oppsigelse så finner jeg ut at jeg ikke vil vente til over månedsskiftet, for da må jeg vente en hel måned ekstra før jeg faktisk kan starte i ny jobb, for en oppsigelse må leveres før den 1. i hver måned. Så jeg skriver en oppsigelse og takker for en flott tid i mitt gamle firma, og slenger den på pulten til sjefen dagen før månedsskiftet.

Nå skal det endelig skje noe i mitt liv. Mange ganger tenker jeg at det er for godt til å være sant. Venner i alle aldre forteller meg at jeg må være forsiktig og ikke stole på Arild, familien er skeptisk, vennene er kritiske – og jeg blir fornærmet over at de ikke stoler på at jeg har riktig forståelse av Arilds intensjoner. Det er jo tross alt jeg som har snakket med ham, og vet best hvordan han er å forholde seg til.

“nå på mandag…”
Jeg burde kanskje sett det komme. Mønsteret. Utsettelser atter en gang. Utsettelser gang på gang. Nye løfter om at “nå på mandag…” eller “til fredag så…”.

Tilbudet kommer aldri. Tiden begynner å ebbe ut. Oppsigelsestidspunktet nærmer seg med buldrende skritt, og jeg begynner å skjønne ting jeg fremdeles ikke helt har skjønt. Telefonsamtaler mellom meg og Arild gir positive prognoser om at ting vil komme i orden før tidspunktet jeg frykter. Smilet sitter fremdeles løst rundt munnen min. Jeg er optimistisk, helt til jeg ringer og ber om en endelig avklaring. Helt til jeg får følgende mail i innboksen min:

“Hei Samuel!
Jeg har sagt to ting til deg….det ene er at vi trenger din kompetanse og at jeg er sikker på at vi kan tilby deg jobb…men at jeg ikke vet nøyaktig når. Som du vet har jeg arbeidet hardt for å få dette til. Jeg har også sagt…og sier det igjen…at du må tenke på deg selv og din hverdag når du gjør dine valg. Har du en sikker jobb på hånden bør du ta den…så lenge det er et fnugg av tvil om når jobben hos oss dukker opp. Jeg har ikke lykkes med en snarlig løsning så langt. Årsakene er mange og jeg kan ikke gå inn på disse. Så beskjeden er fremdeles den samme, tilbudet kommer når jeg har fått bokset dette. Det har tatt lenger tid enn jeg troddde…velg en trygg løsning…er mitt råd. Når jeg har ting klart….sender jeg tilbudet…og du kan godta, eller avslå. Slik må det være dessverre.

Jeg er frykteleg mye på farten og er litt lei å nå frem til…beklager dette…

Med hilsen
*******”

Denne mailen inneholder flere løgner, og hvitvasker veldig hva Arild har sagt direkte på telefonen tidligere. Den er en endelig bekreftelse på at jeg ikke vil få noe tilbud om jobb hos dette firmaet på en stund enda. Denne kommer en liten uke før oppsigelsen trer i kraft. Jeg må rydde opp nå. Jeg må rydde opp fort.

Vaskedag
Firmaet jeg jobbet hos før har nå forholdt seg til at jeg ikke vil fortsette, og har dermed ikke booket arbeid tilsvarende at de trenger meg hos dem fremover. Dermed har de ikke behov for mine tjenester når jeg spør om de kanskje er interessert i å se på vår gamle avtale på nytt. Jeg møter en fantastisk sjef som gjør sitt for å gi meg arbeidsoppgaver og finne nye ting å gjøre, en imøtekommenhet som for min del ikke kan sammenliknes med noe. Jeg blir imponert og på grensen til rørt, over en arbeidsgiver som virkelig fremdeles er personlig engasjert i meg tross at jeg planla å forlate firmaet.

Han kunne allikevel ikke gi meg full jobb tilbake, men vil gjerne ansette meg i perioder. For min del er det naturligvis viktig å sørge for full dekning; dvs en full arbeidsuke, så jeg blir rett og slett nødt til å søke jobber. For å hurtig sikre meg full dekning, søker jeg jobb i et arbeid jeg hele mitt liv har garantert meg selv å aldri bli. I tillegg søker jeg jobb i en barnehage i Grimstad.

Rent og pent
Jeg får gjennomslag på begge. Telefonselgerjobben først, det er et to minutter langt intervju, og en beskjed om når jeg skal møte opp på første kursdag. Barnehagejobben etter det, et halvtimeslangt intervju med ei svært hyggelig dame som er veldig positiv allerede på intervjuet, og 3 dager senere ringer meg og sier hun er interessert i å ha meg fast på mandager og tirsdager. Det tok altså ikke lang tid å ordne full dekning, jeg jobber mandag og tirsdag som barnehageonkel, resten av hverdagene som “salgsagent”. Begge jobbene er i Grimstad, så nå må jeg ordne sykkelen min.

Salgsagentjobben er tilfeldigvis i samme bygg som firmaet både Arild og min venn Gunnar holder til. I samme etasje også, bare i helt andre enden av bygget. Der har jeg vært tre dager denne uka.

Fusket og fanteriet kommer for en dag
Idag møtte jeg på Gunnar igjen. Han møtte meg da jeg kom på jobb og lurte på hva jeg jobbet med nå. Etter en rask forklaring spør han om han kan få noen ord med meg under fire øyne.

Jeg blir med inn, og han ser alvorlig på meg. Tar en diskret mine, og venter til vi er alene. Snakker rolig.

“Jeg ville bare si at vi nå vet at Arild er en eneste stor svindler. Han har lurt både oss andre i firmaet, investorer og alle, og han er en eneste stor egoist. Jeg vet ikke hva han har sagt til deg, men det er meget godt mulig alt har vært løgn. Omtrent alt han har gjort har vært for egen vinnings skyld, det virker som om han får et “high” av å starte opp nye ting, tjene penger på dem, og så stikke. Han er ekstremt smart da, og han har jo vært med å sørget for en del kunder og gitt meg jobb, men samtidig har han jobbet aktivt for å sørge for splid her i firmaet og ellers. Vi holder på med en skikkelig oppvask etter ham nå, og purringer og inkassovarsler dukker opp i fleng. Vi har rett og slett blitt kraftig lurt hele gjengen.”

Gunnar har tatt over mesteparten av driften, og forsøker nå å rydde opp. Han står foran meg med to nøkler til kontoret, låsen er byttet, og Arild slipper ikke inn.

Hårene reiser seg på hele kroppen min. Alvoret tynger blikket hans. Jeg kjenner det knyter seg i magen min. Ikke bare har jeg vært direkte involvert i en svindel, men Gunnar er tobarnsfar, og den andre ansatte har også barn. Arild har altså vært så direkte kvalm og motbydelig at han har våget å gamble og svindle med fremtiden til barna deres. Han har for egen vinnings skyld holdt på med en “lek” som går på bekostning av hele familier. Min deltakelse i dette er peanuts and beans i forhold til engasjementet til de andre to.

Jeg blir kvalm av slike mennesker. Jeg blir skremt. Jeg blir forbanna. Oppgitt. Trist.

Jeg håper Gunnar klarer å stable bedriften opp på beina igjen, slik at de kan sikre sine jobber og familier. At mitt eget liv ble snudd på hodet av denne personen spilte plutselig ingen rolle når jeg fikk vite at han var en virkelig svindler, og når jeg fikk se hvor stort omfang hans narrskap har fått.

Jeg blir kvalm av slike mennesker. Jeg blir skremt. Jeg blir forbanna. Oppgitt. Trist.

Jeg håper de klarer å ordne opp etter skadedyret som herjet.

18 Comments

negativt positiv?

Samfunn, Språklige finurligheter

Jeg er kanskje blant dem som tenker over gjennomsnittet mye på språkbruk og språklige virkemidler. Dette gjelder både tekst og verbalt. For meg er det en stor betydningsforskjell i bruken av to punktum (..) og tre punktum (…) på slutten av en setning, for å nevne et lite eksempel. Jeg forsøker også å tenke over mitt eget språkbruk, og forsøker å luke ut de feilene jeg legger merke til hos andre og meg selv. Idag skal jeg skrive litt om det.

Jeg har lenge planlagt det, og da jeg oppdaget en tekst jeg skrev i 2004 om nettopp dette temaet, valgte jeg å ta utgangspunkt i det. Dette er da en revisjon av det jeg skrev da.

Jeg er blant dem som lar meg overraske over andres mangel på bevissthet i språkbruk. Jeg irriterer meg også over min egen tilbøyelighet til å kompromittere mine egne prinsipper ved å bruke ord og uttrykk som er offentlig aksepterte bare fordi de brukes uansett. Jeg blir overrasket over menneskers tendens til å akseptere det uakseptable, kun fordi de ikke har kapasitet, overskudd eller vilje til å søke det akseptable fremfor det uakseptable.

Dette gjør jeg ofte selv. Jeg kan ikke nekte for det; vi mennesker har en tendens til å søke det komfortable.

Jeg tenker idag spesielt på hvordan vi ofte bruker negativt ladde ord for å beskrive positive opplevelser, positive egenskaper eller positive personer. Det er for meg i prinsippet et paradoks som forklares i vår tankeløshet. Nedenfor følger et par eksempler på hva jeg mener.

1. Åå, den genseren var dritfin
2. Åå, den buksa var jævlig kul
3. Åå, du er så sinnsykt snill
4. Åå, du er dødsmorsom

osv.

Jeg vil i vanlig stil ta for meg hvert enkelt eksempel, og forklare hva jeg syns om dem. Jeg vil også forsøke å utlede hvorfor jeg syns det er galt å bruke ordene i de sammenhengene de ofte brukes. Stay with me here ;)

# Disclaimer

Målet mitt er ikke å kritisere bruken, men kanskje å gjøre deg mer oppmerksom på din språkbruk. Legg merke til at jeg selv må ta meg sammen, så om det skulle oppfattes som kritikk er den i så fall også rettet mot meg selv.

1. Åå, den genseren var dritfin
Jeg har faktisk forståelse for at visse mennesker kan finne både bæsj og tiss både interessant og morsomt, og i noen tilfeller fint og nødvendig å dele med andre (ref: http://www.ratemypoo.com/). At noen i vanlig dagligtale skal bruke ordet ‘drit’ for å omhylle ordet ‘fin’ er derimot langt utenfor min fatteevne. Det er å negativisere et positivt ment uttrykk, og dermed blir det en svært feil og ureflektert bruk av vårt språk. Det blir galt å beskrive objekter på denne måten. Enda mer feil blir det å beskrive levende vesener eller deres egenskaper slik.

2. Åå, den buksa var jævlig kul
Som noen kanskje allerede vet, har jeg mine meninger om banning. Uavhengig av disse meningene, så tror jeg de fleste mennesker ser at ordet ‘jævlig’ er utledet fra navnet ‘Djevelen’. De fleste assosierer Djevelen med enten en ond ånd/engel, eller en fiksjonsfigur “skapt” av de religiøse for å skremme barn og voksne fra å gjøre noe galt, eller gi dem noen å skylde på. Uansett betyr dette at de fleste har negative assosiasjoner med ordet ‘jævlig’. Det er nå spørsmålet kommer inn; hvordan kan ei bukse være jævlig kul, når ordet faktisk er negativt ladd? Jeg forstår det virkelig ikke.

3. Åå, du er så sinnsykt snill
Dette er sannsynligvis det mest idiotiske og mest feilbrukte ord noensinne. Ordet sinnsyk beskriver en sinnstilstand/sykdom, og er hverken et adjektiv eller et superlativ. Hvordan noen da kan tillate seg å bruke dette ordet for å beskrive (iht. eksemplet) hvor snill en er, eller hvor tøft noe er osv., det klarer jeg bare ikke å fatte. Noen forsøker å rettferdiggjøre denne ordbruken ved å si at “det er bare en måte å prate på”, men det er fremdeles respektløst ovenfor de som lider av dette. Kunne jeg fjerne én av disse fire måtene å omtale noe på, hadde jeg valgt denne.

Det er rett og slett en bisarr ordbruk!

4. Åå, du er dødsmorsom
Om jeg legger velviljen til, kan jeg delvis forstå denne talemåten, da noen mennesker faktisk anser døden som positiv. Døden er det siste stoppested før en skal videre til noen annet; for noen er det Nirvana, for meg blir det Himmelen. Selv om jeg har denne tryggheten, anser jeg fremdeles ikke døden som noe så positivt at det skal brukes i slike talemåter. Jeg vil gjerne få fremheve at jeg syns det blir spesielt feil å bruke slike ord om andre levende skapninger, samtidig som jeg mener at den generelle bruken er idiotisk uansett hva som omtales.

Døden er blant det vi mennesker frykter ALLER mest, og det gjør det enda mer vrient for meg å forstå hvordan noen kan akte døden som de gjør, ved å bruke ordet “død/døds” som et positivt adjektiv…

Hjelp meg her…
Hvis du kan være så snill å bruke fem minutter av ditt liv på enten å forklare meg dette, eller dele dine meninger om dette, så kan jeg kanskje finne fred angående dette temaet. Gjerne unngå å si det er en “måte å prate på”, for det forstår jeg ikke.

Tenk deg litt godt om, og kom så med en konstruktiv og personlig forklaring på hvorfor du bruker/ikke bruker disse måtene å ordlegge deg på – så hjelper du kanskje både meg selv og deg å få noe ut av vårt eget språkbruk.

6 Comments

Det skitne tegneseriesamfunn!

Morrosaker

Andeby… et samfunn i fordervelse. Et samfunn i forråtnelse, drevet av korrupsjon, grådighet og vold. Et samfunn som kan rive i stykker kjernefamiliens verdier det øyeblikket barnet faktisk begynner å tenke selv.

Hva er det vi utsetter barna våre for? Tenker vi ikke klart?

Rasisme, kanibalisme, doping, dominasjon, nakenhet, forskjellsbehandling og mye mer – at Donald Duck og Andeby-universet er en del av barns hverdagsunderholdning er langt over min fatteevne. Det er et paradoks med få sammenlikninger. Det inneholder så ufattelig mange samfunnselementer og -verdier man ønsker å ha bort at jeg ikke forstår hvordan vi kan la dem bli indoktrinert i barna våre.

#Disclaimer :


Mange av disse punktene er tatt opp i andre sammenhenger av andre mennesker. Jeg hevder ikke å ha oppdaget noen av disse, selv om jeg ikke har hørt alle av andre. Mitt bidrag er mer å sette dem i en samfunnskritisk sammenheng.


La oss ta for oss paradoksene en etter en.

Om å dekke til underlivet
Donald Duck er en and. Det ligger i navnet. Han går som regel iført en matrosjakke og blotter uten forlegenhet underlivet til alle som måtte ha glede av å se det. Det faktum at han er en and, og ikke har synlige kjønnsorganer, gjør at jeg personlig kan godta det, men da kommer et relevant og ofte stilt spørsmål; hvorfor dekker han da til underlivet med et håndkle etter han har dusjet? For ikke å nevne at han nå blotter brystene, som ellers er tildekket.

Om kanibalisme
Vår kjære Donald Duck er som avdekket en and, og bor i Andeby. I det samme Disney-universet finnes det byer som heter både Gåseby og Kalkunby. Disse byene har Donald i en eller annen sammenheng besøkt og snakket nettopp med gjess og kalkuner. Allikevel, tross at han har snakket med dem, spiser han både gås og kalkun til jul eller høytider. Dette er jo kannibalisme i en mild form, men om man da tar med at Guffen (ei gås) spiser det samme, så kommer kannibalismen virkelig frem for oss..

Kan kjapt nevne at kalkun og gås ikke er med i den typiske dietten til hverken and eller gås, i tilfelle det skulle være noen tvil.

Om makt og maktbruk
Det hersker vel liten tvil om at det er Onkel Skrue og Rikerud som er de rikeste i Disney’s univers, og følgelig de to med mest makt og innflytningskraft. Det leder meg til følgende spørsmål; i et univers hvor det er både personifiserte fugler, hunder og mus (men ikke katter!?!), hvorfor er det da fuglene som skal være de mest velstående?

Og hvorfor skal de alltid behandle sine tjenere og hjelpere med total mangel på respekt? Donald blir jo selv behandlet som dritt gang på gang av sin kjære onkel, og Rikerud’s undersåtter har det stort sett ikke bedre de. Samtidig brukes det en god del våpen og feller mot potensielle inntrengere og ulydige medlemmer av familien.

Om språk
Et paradoks i disneyuniverset som imponerer meg er språkfellesskapet. I tillegg til andisk snakker Donald og de andre endene også bjeffisk, musisk, gåsisk, kalkunisk og flere andre språk. Spesielt er det også at ei gås og en kalkun, eller ei mus og en hund, begge kan forstå en helt identisk setning. Kanskje det er gjessene og kalkunene som snakker andisk?

Forvirrende og imponerende på en gang!

Om juks og fanteri
Det skjer gang på gang at det er en eller annen duell mellom Rikerud og Skrue, der vinneren skal kåres. Like ofte som det er slike dueller, ser vi en juksekamp uten like. Begge forsøker å seire gjennom skitne triks og manipulering. At dette kanskje er realistisk er en ting, men vil vi ha det i våre barns litteratur?

Om veksthormoner
Mikke Mus er – som navnet tilsier – en mus. En veldig stor mus, faktisk overdimensjonert; på størrelse med ender og større enn en hund. Dette må jo nødvendigvis bety at Disney har tvangsforet disse stakkars dyrene på veksthormoner for å gjøre dem salgbare. De fleste vet jo at mus er langt mindre enn hunder, og at hunder ofte pleier å jage mus når de finner dem.

At en hund da lar seg underkue av ei mus på veksthormoner er et av de større paradoksene i Disney-universet.

Om forskjellsbehandling
Mikke Mus, som allerede har blitt fastslått at er en mus, har en bestevenn som er en hund. Han er igjen litt større enn Mikke, noe som virker langt mer logisk enn det meste jeg har skrevet så langt. Størrelsesforskjellen mellom hunder kan nok tilskrives at det er forskjellige hunderaser, men det betyr ikke at vi skal måtte godta at;

Langbein – en hund – går på to bein, samtidig som Pluto – en hund – går på fire?
Langbein – en hund – er Mikkes besteven, samtidig som Pluto – en hund – er hans kjeledyr?
Langbein – en hund – har klær, hus og venner, samtidig som Pluto – en hund – har et halsbånd, et hundehus og en eier?
Langbein – en hund – har (delvis tilstedeværende) intelligens, samtidig som Pluto – en hund – er dum som en stokk og reagerer kun på instinkt?

Samtidig er Mikke Mus sammen med Petter Smart to av de smarteste figurene i Disneys Donald-univers. Er ikke dette forskjellsbehandling på sitt mest groteske?

Tankekors
Er dette verdier og holdninger vi ønsker at våre barn skal vokse opp med og ta med seg videre i livet? Dyr på veksthormoner, forskjellsbehandling, diskriminasjon, vold mot familie, uvenner og fiender, kanibalisme..?

Jeg er overbevist om at det finnes mange eksempler på Andebys fordervelser som jeg ikke har tatt med selv. Bidra gjerne hvis du har noen ved å slenge inn en liten kommentar. Men først og fremst protester mot dette drittet. Ikke godta at barna våre må lese slikt makabert skit!

Reis deg, i stolen du nå sannsynligvis sitter!

Reis deg og rop ut:
JEG VIL IKKE HA DETTE MER!!!
Bli med, støtt saken! UmD – Ungdom mot Disney!

;)

25 Comments

Dagen jeg dør

Personlig

Min bestefars død har blusset opp en gammel tanke i meg. En frykt, kanskje. Eller et håp? Kanskje frykten og håpet går hånd i hånd i dette tilfellet…

Frykten
Jeg er ikke redd for å dø. Den dagen kommer, og det er lite jeg kan gjøre med den annet enn å forholde meg til at det vil skje en gang. Min tro gjør meg i tillegg veldig trygg på hva som vil skje meg.

Derimot er jeg veldig redd for hva andre vil tenke om meg når jeg en gang blir borte. Jeg er mest redd for å bli idyllisert etter jeg har gått bort.

Misforstå meg riktig nå…
Jeg har ingen grunn til å tro at noen vil hverken idolisere eller idyllisere meg, dét skal være sagt. Allikevel ser jeg veldig ofte etter en persons bortgang at de fort blir idyllisert av sine etterlatte, og man kun husker og minnes deres positive sider. “Hun var aldri sint!”, “Han var så god mot absolutt alle”, “Det var aldri noe annet enn et smil på den munnen” og så videre. For noen tror jeg tanken på å bli idyllisert er kjempedeilig, og jeg vil ikke frata noen det. Jeg er allikevel ikke positiv til tanken på at det kan skje med meg.

Å bli husket kun for mine positive egenskaper er noe jeg virkelig frykter. Jeg legger nemlig ned masse innsats i å være nettopp meg!

Jeg bruker jo faktisk hele livet mitt på det…

Håpet
Jeg håper at jeg, når jeg en gang dør, vil bli husket for den jeg faktisk var. Blir jeg en grinebiter som gammel, kan dere gjerne se bort fra akkurat de aller verste tendensene, men hadde jeg gått bort imorgen vil jeg gjerne bli husket som dere opplever meg hver dag. Enten det, eller bare bli glemt. Forlate livet og historien samtidig, og bli et tapt kapittel i vår historie.

For hvor ligger gleden i å bli husket som en helt annen person enn den man var? Hvem tror jeg vil ha noen glede av å bli husket som en glisende fjott, når jeg fryder meg over det faktum at jeg blir sett på som en kverulant? Selv om jeg såklart mener at jeg er en utfordrende debattant fremfor en kverulant da, såklart!

Håpet står; la meg bli husket for mine positive og mine negative sider, la meg bli husket som den jeg levde som.

Begravelsen
Min egen begravelse er noe jeg tenker en del på når mennesker rundt meg dør. Jeg tenker ikke på hvem som kommer, jeg gleder meg ikke til å hjemsøke den og se hvordan folk reagerer, don’t think that I’m a freak now!

Jeg bare håper litt mer.

Jeg håper at mitt liv vil gi mine venner og nære noe å le av. At de som går opp til podiet og skal si noen ord om meg, kan fortelle noen historier som får “publikum” til å bryte ut i spontan latter. At min begravelse skal bli en dag hvor folk kan samles i glede, ikke i sorg, og feire at jeg har levd et godt liv.

For mitt største ønske er faktisk at min familie, mine venner og mine nærmeste skal forlate min begravelse med et smil om munnen. Ikke glede over at jeg er død, men fryd over at jeg har hatt det fantastisk sammen med dem, og var glad i dem til dagen jeg døde.

Videoen
Nå kommer det som mange kanskje vil oppfatte som litt morbid*, men det får jeg takle. Jeg har nemlig lyst å spille inn et filmklipp til min egen begravelse. Hehehe, huff, jeg må jo nesten høres fryktelig selvgod ut akkurat nå, men les nå videre! Jeg har faktisk tenkt MYE på dette.

Jeg ønsker å spille inn en video der jeg utfører en monolog til alle mine nærmeste. Jeg har ikke i detalj planlagt hvordan videoen vil gå – og mine tanker om den vil nok endre seg etterhvert som jeg blir eldre og opplever mer, men jeg skal gjøre et forsøk på å skrive hva det er jeg ønsker å få frem.

Jeg vil begynne filmen med et stort smil om munnen.

“Hei alle sammen. Hei til alle som har fått muligheten til å dukke opp i den koslige anledningen som er min begravelse. Jeg sier koslig, for det gir dere alle muligheten til å møte hverandre, og å smile over det faktum at jeg nå er trygt hjemme i himmelen. Gled dere over det!

Ikke kast bort dagen på sorg og smerte, selv om tapet av noen som var dere nære ofte kan oppfattes som triste dager. Jeg vil heller be dere om noen små tjenester. Smil! Akkurat nå. Smil til de som sitter på siden av dere. Gi hverandre klemmer, dere som har lyst til det. Når dere går ut av kirken litt senere, smil til menneskene dere ser, og som ser dere. Dette er mitt høyeste ønske for dagen idag; at dere skal se tilbake på denne dagen som en gledes dag, hvor dere møtte mange hyggelige smil og der dere fikk mange gode klemmer!

De fleste av dere som har møtt opp her husker nok hvor glad jeg er i klemmer? Bruk denne dagen til å gi klemmer selv.

De fleste av dere som har møtt opp husker nok også hvor utrolig irriterende jeg kunne være til tider? At jeg aldri gav meg i en diskusjon, og var påståelig som få. At jeg var en kverulant uten sammenlikning, og ikke gav slipp på diskusjonen før dere enten gav dere, eller forsvant i sinne. At jeg var sta? At jeg kunne plukke, tulle, sparke dere i beina så dere nesten gikk på trynet? At jeg til tider var arrogant og litt klysete!

Husk dette også! Husk gjerne mine positive sider, dersom dere syns jeg har det, det tror jeg er viktig. Men husk også mine negative sider, mine irriterende sider, husk meg som jeg ER, ikke som dere gjerne skulle ønske jeg var. Det er så altfor lett å idyllisere en person som ikke er med dere lngre, men gjør dere det mot meg så fratar dere meg min personlighet. Vær så snill å ikke gjøre det mot meg.

Det viktigste er; Smil! Så mye dere bare klarer, kos dere idag. Husk at jeg er utrolig glad i dere alle sammen, og jeg er veldig takknemlig for at dere møtte opp idag og gav min familie deres støtte.

Jeg GLEDER meg til vi sees igjen…”

Filmen avsluttes ved at jeg vinker og smiler igjen.

Jeg håper jeg når jeg spiller inn denne filmen, klarer å gjøre det på en måte som får folk til å smile og le. Sånn teksten fremstår nå, er den for seriøs – så jeg må nok omskrive den et par ganger.

Poenget her er ikke å hype meg selv. Det er heller ikke å si at jeg tror noen vil overdrive de positive tankene om meg. Tro ikke jeg er en superego som tenker altfor mye på meg selv her. Jeg tror de fleste av oss tenker på hva som vil bli etterdønningene av våre liv, og de fleste håper nok også de vil sette positive merker i andres liv. Jeg håper bare de merkene jeg kanskje setter vil minnes med realisme.

Dette leder meg jo til et spørsmål; Hvordan håper du at du blir minnet?

20 Comments

Min bestefar er død

Personlig

Enda en stor mann har dratt fra oss. En mann som viet store deler av sitt voksne liv til lokalmisjon. Skrev sanger, spilte gitar, og forkynnet sin tro ved å samle sammen mennesker til sang. Som viet mye av sitt liv til familie og venner. En omsorgsperson.

Jeg var i hans begravelse igår. Det var en kjempeflott begravelse, med gode tårer, godt savn, og gode mennesker. Det var en fin farvel, og jeg tror han fikk en hjertelig hjemkomst da han døde. Og han har helt tydelig satt sine spor hos sine medmennesker, og det var godt å se. Når hans sanger ble sunget i minnestunden etter begravelsen, var det kjempemange som kunne teksten og sang med. Det rørte meg veldig. Det er utrolig hvor mye man lærer om mennesker når de dør. Fortellinger og oppsummeringer av deres liv.

Jeg gråt mye igår, mer enn jeg hadde trodd. Da jeg fant ut om hans død, gikk det nemlig ikke helt opp for meg at mannen som alltid kom rullende inn i oppkjørselen vår i sin lille dingelbil aldri vil komme igjen. At bestefaren min, som alltid satt relativt lite entusiastisk på julaften, men med sitt opprømte blikk over andre som åpnet sine gaver, ikke vil være til stede denne julen. At jeg aldri mer vil høre ham ta opp gitaren og sette i en trall, med sin svært særegne skarre-r… Det gikk opp for meg igår. Da gråt jeg.

Jeg gråt også over tanken på at et av de sterkeste og seneste minnene mellom meg og min bestefar var en krangel. Vi hadde noen av dem oppover årene, for jeg har aldri vært den som klarer å ti still når jeg mener noe. Jeg ba mye til Gud igår om at bestefar måtte få vite at jeg alltid var glad i ham tross disse kranglene.

Jeg er overbevist om at han både visste og vet det.

Hvil i fred, bestefar. Jeg er glad i deg!

3 Comments
« Older Posts



Bloggurat