Facebook har utviklet seg til å bli en tredje statsmakt i Norge. Det har i alle fall skaffet oss Urge på halvannenlitersflasker, fått frem fokus på mange viktige saker, og nå prøver de å skaffe Urge som saftis også. Sånt sett kan Facebook både brukes til nyttige og unyttige (men hyggelige) ting.

En gang iblant dukker det opp saker jeg er fullstendig uenig i. Gruppen for å få Natasha hjem til mamma er en av dem. Jeg siterer deler av teksten på gruppa:

Jeg har vært til behandling sammen med dattera mi i ett år nå… De som jobber der har sendt bekymringsmelding etter bekymringsmelding

onsdag den 13 januar,så var ikke Natasha helt i form,hun kasta opp flere ganger og hadde veldig problemer med magen,så jeg tok å la ho på sofaen å ga ho vann så hun kunne ligge der å kose seg,etter 10 minutter ca sovnet hun.. Etter en halv time våknet hun igjen å sa hun hadde gulpa,da så jeg at hun hadde slim i håret…

Hun hadde 40.5 da,så jeg tok å helte opp i litt bade vann i badebalja hennes… det var kveldsvakten som kom… Jeg stod å prata med han i ca 30 sekunder å prøvde å hinte til han at jeg måtte gå ned til Natasha for hun satt i badebalja alene.. Da jeg kom ned igjen,lå Natasha helt stille i balja,det var ingen reaksjon og hun begynte å bli blå

Jeg betviler ikke kjærligheten denne kvinnen har for datteren sin – det må jeg få sagt like godt først som sist. En slik nydelig jente må det være umulig å ikke elske. Det jeg allikevel må få frem, er hvor ufattelig tåpelig jeg mener denne mammaen er. For det første er hennes egen versjon av historien grunnlag nok:

1. Hun er til behandling med sitt barn. Hvorfor? Hva forårsaket det? Dette nevner hun ikke.
2. Bekymringsmeldinger leveres av de som jobber der. Hvorfor mener de hun ikke er skikket?
3. Det syke barnet hennes kaster opp, og hun merker det ikke i løpet av 30 minutter før barnet selv våkner.
4. Hun plasserer et sykt barn i en badebalje og forlater rommet.

Er ikke dette flere ting som tyder på at det både har vært problemer og fremdeles ER problemer i familien. Punkt 3 og 4 innrømmer hun jo til og med selv. Virker dette som en god mamma?

Så har vi jo punkt 5 – det faktum at hun starter en offentlig gruppe på Facebook, er smart nok til å fortelle alle hvor mye galt hun gjør, refser de som tar avgjørelser på vegne av henne og barnet, forteller åpent at hun vil sabotere samarbeidet med barnevernet fremover, og legger ut tekster som dette:

Og en annen ting,de FUCKER ikke med denne dama her,jeg kommer ALDRI til å gi meg,koste hva det koste vil,Natasha SKAL tilbake til meg NO MATHER WHAT!!!!

Ord er fattige…

Jeg tør ikke påstå at denne kvinnen ikke er en god mamma, men jeg tør påstå at det finnes gode indisier både i teksten hun selv skriver og i handlingene hennes (for ikke å nevne fortiden som vi ikke kjenner) til å si at barnevernet handler etter sine rettigheter når de plasserer Natasha hos en mer egnet familie.

Jeg håper dette kan bli en spennende debatt på hvorvidt denne kvinnen faktisk bør ha omsorg for barnet sitt. Kanskje også en debatt på hvorvidt det bør finnes grenser for hva man forsøker å bruke Facebook til?

Så.. hva mener du?

Jeg trenger tips og historier. Gode og dårlige. Lange og korte. Holde meg unna? Må besøke? Skriv så det ljomer, gjerne mer også – for når turen jorden rundt i september starter (kun 9 måneder til), vil jeg gjerne være så utrustet som overhodet mulig.

Så dagens bloggpost er et rop om hjelp, ingenting mer, ingenting mindre!

Hjelp meg?

Jeg tror og håper at alle mennesker har en eventyrer i seg. Et ønske om å oppleve noe ekstraordinært, noe fantastisk. Se noe fortrollende. Være med på noe ellevilt. Jeg er blant dem. Jeg har allerede klart å kjede noen av mine venner til døde ved å fortelle om mine planer om å reise verden rundt, så jeg skal ikke gjenta meg selv igjen – men jeg har lyst å fortelle om en liten bit av et eventyr jeg håper jeg får oppleve underveis.

For meg så har et veldig godt eventyr noen viktige elementer. Hvilke elementer det er snakk om varierer fra eventyr til eventyr. Generelt sett må det ha noe nytt, noe spennende og gjerne med et lite element av galskap. Et eventyr kan gjerne også inneholde elementene farlig og ulovlig, så lenge det ikke direkte går ut over noen.

Det handler for meg om frihet. Frihet til å ville, frihet til å kunne, frihet til å gjøre. Ikke minst frihet til å oppleve friheten.

Du har kanskje sett en amerikansk film en gang, hvor en eller flere av karakterene i filmen hopper på et tog i bevegelse og sitter i vogna en stund og hopper av. For meg er det dette det handler om. Det er nytt. Det er spennende. Det faktum at det både er farlig og ulovlig gjør at det er galskap på så mange plan. Det er nemlig ikke til å feie under teppe at såkalt ‘trainhopping’ eller ‘freighthopping‘ er risikabelt. Det finnes mennesker som har mista både liv og lemmer i forsøk på å komme seg på et tog i fart.

Heldigvis finnes det ressurser som kan lære oss hvordan vi unngår slike risikoer. SquatThePlanet er en slik ressurs. Råd #1 – aldri gjør det uten noen som har gjort det før. Nok om det. Dette er i alle fall et av mine ‘eventyrlige ønsker’ som jeg håper jeg vil oppleve i løpet av mitt livs største eventyr. Se videoen om du vil.

(teksten fortsetter under videoen)

Hva med deg?

Dagens innlegg skulle ikke først og fremst handle om meg. Jeg ønsker å oppfordre deg til å tenke. Til å virkelig søke i deg selv. Jeg tror det er viktig å ha noen drømmer, og minst like viktig å være bevisst på dem. Det morsomme er at dersom du deler drømmene dine med noen, så er sjansene større for at du forfølger dem.

Så:

Hvis du hadde fullstendig frie tøyler; hva er det eventyreren i deg selv har lyst til å oppleve? Del dine drømmer!

Verdenskart over land med dødsstraff - blått: avskaffet; grønt: avskaffet i fredstid; oransje: ikke avskaffet, men ikke i bruk; rødt: fremdeles i bruk. Illustrasjon: Wikipedia

På verdensbasis blir dødsstraff fremdeles praktisert av over 30 land, dersom man regner USA for å være étt land. Deler man opp USA i stater og tar hver for seg, så praktiseres dødsstraff i 37 av de 50 delstatene. Det har vært diverse skriverier i avisene i det siste, både hos Dagbladet og VG, om mennesker som har blitt dømt til døden i eksempelvis Kina og Pakistan (for ikke å nevne Kongo) – noen av “ofrene” med vestlig opprinnelse. Naturligvis reagerer vi vestlige som vi hør og bør – vi hyler og skriker og krever at UD skal fikse det hver eneste gang en nordmann oppfører seg som en idiot i land med mer strenge lover. Vi beskylder disse landene for å være nettopp primitive og river oss i håret over at land i det moderne 2009/2010 fremdeles praktiserer dødsstraff. Når det kommer til å henrette utlendinger så er det naturligvis ingen tvil – ingen skal ha rett til å henrette utenlandske borgere. Dødsdom generelt har jeg derimot litt andre tanker om.

Jeg er strengt uenig i at vi har noen rett til å reagere på disse urettferdighetene. Jeg mener faktisk at så lenge vi aksepterer at et vestlig land som USA praktiserer dødsstraff, så er det helt naturlig at mindre moderne land også praktiserer dem. Inntil vi har fått USA til å snu på hælen, kan vi heller ikke forvente at andre land vil det.

Som det fremgår på kartet, så er det i hovedsak afrikanske og asiatiske land som fremdeles praktiserer dødsstraff. Og USA.

Jeg er på ingen måte for dødsstraff. Jeg hevder bare at så lenge USA, som fremstiller seg som verdenspoliti og teknologisk verdenssenter, praktiserer dødsstraff, så kan man heller ikke forvente at u-land skal være bedre. Man kan håpe og kjempe for det, men ikke forvente.

Så skal vi først fordømme og kaste drit, så må vi også gjøre det samme – i enda større grad – mot USA.