Browsing the archives for the Filosofiske tanker category.

Tenk om…

Filosofiske tanker, Personlig, Samfunn

099Jeg hører en sprudlende latter, og øynene åpner for første gang denne morgenen. Caroline, min kjære datter på seks, hopper i senga mi, hyler av latter og roper “Stå nå opp, pappa, jeg vil se barnetv med deg!”. Jeg smiler, setter meg opp, og drar henne inn i armene mine. Jeg kjiler henne litt mens jeg ler og sier “Jeg har jo sagt du aldri må vekke pappa så tidlig på søndagene! Hahaha, nå tar jeg deg!” så løper jeg etter henne og ut til tv-en, slår den på og setter meg ned med henne. Alarmen ringer og jeg sperrer opp øynene, for en utrolig irriterende lyd å våkne til.

“Jeg vil ha leverpostei på den ene! Og masse Nugatti på den andre!”. Jeg smører brødskiver til frokost, og hun smiler når jeg tar en god klatt sjokoladesukker på den ene skiva. “Da må du pusse tennene godt etterpå, Caroline, okei?”, sier jeg mens jeg holder nugattiskiva i hånda og hun hopper og strekker seg etter den med hendene. Jeg står ved kjøkkenbenken og setter tennene i en skive med makrell i tomat med majones på.

“Pappa, hvorfor pusser vi egentlig tennene våre?”. Caroline ser opp på meg mens hun rister febrilsk i tannbørsten for å få like mye skum rundt munnen som jeg har. “Hvis ikke kommer Karius og Baktus og ødelegger tennene dine. De ser snille ut, men egentlig så er de slemme mot tennene dine og ødelegger dem slik at du må ha gebiss slik som bestemor!” Hun skjærer en grimase. “Ææææ, gebiss er sjipt, det faller bare ut når bestemor spiser karameller!”. Vi ler begge to, og pusser ferdig. Jeg spytter ut resten av tannkremen, skyller munnen og går ut av toalettet.

1184341663_6ccbe152fc_mJeg står ved bilen og venter, det er slutten av første skoledag. Hun kommer ut døra og setter opp et bredt smil når hun ser meg. Selv om jeg kjører en rusten Ford Escort og går kledd i arbeidsklær er det ingen tvil om stoltheten i stemmen hennes når hun roper høyt “HEI PAPPA!” og løper til meg. Jeg setter meg på huk og tar imot henne og hører om Marte, Petter, Jonas, Ingrid og alle de andre i klassen hun husker men ikke husker navnet på som var snille, og selvfølgelig også Robin som lugga henne i håret i andre friminutt, og om lærerne som var snille men strenge og atte de måtte rekke opp hånda for å si noe akkurat som pappa hadde sagt. Bilen triller inn i oppkjørselen og jeg går ut av bilen og inn i huset.

Da vi er på lekeplassen dagen etter, faller hun av huska og slår seg. Gråten kommer snikende, men da pappa løfter henne opp av sanda, setter henne på fanget og vi runser sammen går gråten over i en trillende latter. Den samme latteren som vekker meg om morgenen. Den samme latteren som runger inni hodet mitt hver eneste gang jeg er nedfor. Den herlige barnelatteren som kun ett barn har, kun Caroline. Jeg går forbi lekeplassen senere og ser to-tre barn leker der, og tenker et lite øyeblikk at jeg kan hente Caroline og la dem leke sammen.

“Snipp, Snapp, Snute, så er eventyret ute, og Caroline må legge hodet ned på sin pute og sovesooovesoooooovezzzzzzznork”. Det er ikke hver kveld vi leser eventyr, men søndagene gjør vi uansett alltid det. “Hvorfor må jeg egentlig sove nå, Pappa, kan du ikke lese en historie til?”. “Du skal på skolen i morgen vet du, jenta mi, og da må du være uthvilt slik at du kan lære masse, og så komme hjem til pappa og lære alt til meg også!” Hun nikker, men er ikke helt enig. “Men, du kan jo lese bare bittelitt til, og hvis jeg lærer deg masse gøy etter skolen i morgen så kan du lese enda mer?”. En tåre renner sakte nedover kinnet mitt idet jeg lukker øynene og forsøker å sove.

“Hvorfor er ikke mamma her, Pappa? Trine sier at mamman min var sinna på meg da jeg blidde født, og løp sin vei da hun så meg?”. Caroline har blitt åtte, og spørsmålene er hjerteskjærende, men viktige. “Mamma løp ingensteds hun, hun er rett her, vennen.”, sier jeg og legger hånda mi over hjertet til Caroline. “Men før du ble født, så bestemte jeg og mamma oss for at jeg skulle passe på deg frem til du ble stor jente. Mamma er veldig glad i deg, men hun trodde du ville få det best hos pappa. Og vi har det fint vi, jenta mi?”, spør jeg og smiler til henne mens jeg stryker henne over håret. “Jaah, jeg har det kjempefint med deg pappa, men det er litt rart av og til for alle de andre i klassen har en mamma.” Hun smiler forsiktig opp til meg, og jeg ser dette er litt vanskelig å snakke om for henne. “Da må du bare huske at pappa elsker deg like mye som hundre mammaer til sammen, kanskje til og med tusen!”. Jeg klemmer henne, og kjenner hun strekker armene sine rundt meg. “Jeg er glad i deg, pappa!”.

Jeg er glad i deg også… Jeg vrir meg i halvsøvne og legger puta over hodet.

sep

Den ene måten er å lese historien er å lese om en alenepappa som jobber hardt for å gi datteren sin en lykkelig og levende oppvekst, med trygghet, kjærlighet og smil. Den andre måten er å lese om en mann som måtte stå på sidelinjen uten stemmerett, og som hver dag må leve med det. Det er et kamprop mot at jenter skal ha enerett på bestemmelsen over et liv skapt i samvær.

(foto: www.fdltcc.edu og Flicker: juleeln)

17 Comments

Jeg er her…

Filosofiske tanker, Poetiske strofer

Jeg

er her ikke

alltid

sep

Å eksperimentere med skrivestil syns jeg er utrolig spennende. Dette er en diktform jeg faktisk og dessverre ikke husker hva heter, men uansett tror jeg diktet står for seg selv.

5 Comments

Å møte sin egen dødelighet

Anbefalinger, Filosofiske tanker, Personlig

Hva gjør man når man blir stilt ansikt til ansikt med sin egen dødelighet? Hva gjør man dersom man får beskjed om at nå har man kun en begrenset tid igjen å leve?

Dette er spørsmål mange tenker over. De fleste av oss har et klart svar på det, og jeg tror nok at det for de aller fleste er et rungende neitakk. Det å kunne leve uten å vite begrensingen av sin tid her på jorden er nok en befrielse som vi mennesker er glade for å ha fått. Konsekvensene av å vite det kan faktisk være veldig store.

Min mor fortalte meg en gang at da hun var 14-15 så eksperimenterte hun med spiritisme, og hun fikk da svar på det spørsmålet som altfor mange har stilt; “Når skal jeg dø?”. Svaret var at hun kun ville bli 16 år gammel, og ifølge hennes historie så tilbrakte hun mye av det året i frykt. Hun lever fremdeles, takk og lov, men konsekvensene av å “vite” at hun ville dø i løpet av året var ødeleggende der og da.

The Bucket list

the_bucket_list_movie_poster_onesheetI “The Bucket List” får to svært forskjellige mennesker beskjed om at de ikke har lenge igjen å leve. En av dem er rik og kynisk og har ingen mangler bortsett fra virkelige venner. Den andre har en flott og omtenksom familie, men har aldri hatt mye penger. Tilfeldigheter bringer dem sammen på samme rom på et sykehus eid av førstnevnte, og kjemien er ikke akkurat på plass umiddelbart. Etterhvert så utvikler det seg et vennskap som til tider er fullstendig dysfunksjonellt men allikevel er fantastisk skildret. Et vennskap som fører dem ut i verden og inn i opplevelser som er fullstendig nye for dem begge.

Disse opplevelsene er dels baserte på ei liste som også er tittelen på filmen, “The Bucket List”, altså kistelista godt oversatt til norsk. Ei liste som skal inneholde ting man ønsker å få gjort eller utført før man dør og altså havner i kista (eller “kicks the bucket” som det heter på engelsk). Hvordan man fyller ut denne lista er helt opp til hver enkelt.

Filmen er helt fantastisk gripende, og man møter personligheter så godt skildret at man aldri tenker over at det er en film. Tankene disse menneskene går gjennom er gripende og realistiske, og samtidig så forskjellige, at filmen til tider leder deg inn i både latter og tårer. Et helt unikt vennskap som skaper en helt unik film som tar opp et utrolig viktig tema.

Terningkast 6 er kanskje nok til at du forstår at jeg anbefaler filmen på det varmeste!

Min Liste

Min liste ville nok idag blitt relativt overfladisk, med noen små innfall av tyngde

  • Dykke med haier
  • Hoppe fallskjerm med og uten wingsuit
  • Bli sparket overende av en kenguru
  • Gifte meg og bli pappa
  • Seile jorden rundt
  • Kose med en tam løve
  • Bli slått bevisstløs av en profesjonell bokser
  • Utføre svært spesielle fysiske eksperimenter med meg selv
  • Lage et tv-program basert på disse eksperimentene (secret secret)
  • Reise med Røde Kors til et herjet område og bygge skoler og hjelpe lokalbefolkningen
  • Bety noe…

Ei liste over hva en ønsker å oppnå med livet sitt vil aldri bli komplett, for en forandrer alltid sine ønsker. Erfaring og livsvisdom vil også utgjøre store endringer i listen. Dersom man plutselig fikk veldig kort tid igjen, ville nok listen også forandret seg drastisk… Takk og lov for viskelæret.

Deg da?

Ville du sagt jatakk til å få vite når du dør? Og hvordan ville din liste sett ut?

21 Comments

Skattekiste fra barndommen

Filosofiske tanker, Kjærlighet, Personlig, Poetiske strofer

treasure20chestDe fleste av oss har skattekister fra vi var barn. For noen så er det en boks med ting, for noen er det bøker med noe vi skrev som små, andre har forskjellige ting. Noen har kanskje ingenting. Jeg har to ting, det første er en kiste med mynter, brev, steiner, medaljer og liknende ting jeg syns var spennende. Denne har min lillebror oppdaget med fryd over de diverse tingene som fantes oppi, og den tok han frem da jeg kom hjem til Kvinesdal på fredag. Vi så litt på innholdet og han fikk noen mynter – og jeg oppdaget en søt liten ting jeg fikk da jeg var veldig liten. En konvolutt. Et dikt. Fra ei jente. Som likte meg.

Tro det eller ei, men jeg syntes du er grei. Derfor skal du få dette smykket jeg har laget til deg.

Sammen med diktet oppi konvolutten lå det et smykke satt sammen av noen forskjellige perler og liknende. Kjempesøtt. Jeg reagerte aldri på diktet, jeg skjønte det ikke.. Skjønte aldri hva hun mente. Det fantes ikke i den villeste fantasi at noen faktisk kunne like meg på den tiden.

hånd
Så var det boka da. Den andre skatten. Her står det også mye forskjellig. Noe moro, noe søtt, noe litt trist. Jeg blar opp på første side og finner dette:

“Stine + Samuel = sant.
Skrevet av Samuel

Stine er veldig søt og pen. For meg er hun en prinsesse. Janicke og Hilde er også søte. Stine er finest i klassen. Stine er kjempe søt

Jeg syntes hun er kjempe snil også for jeg, Magnus, Håkon og Håvard fikk lov av Stine og bli med på sketsjene. Men hun er litt har hent av og til. Adressen til Stine: ***”

Det er så søtt å se hvordan jeg beskrev jenta i mine drømmer som liten. Det står mer, og jeg skal ikke sitere alt. Det står blant annet om mine hemmeligheter, blant annet da jeg slengte meg naken i et slengtau med noen venner, og kastet pølsebrød til måker. Helt fabelaktige hemmeligheter! Lister over hvem jeg likte, hvem jeg syns var frekke og hvem jeg hater (av og til, naturligvis). Der stod det blant andre fristeren!

Det mest spennende i denne boka er faktisk diktene jeg skrev som liten. Jeg oppdager ved å lese dem at jeg faktisk hadde en liten filosofisk poet i meg, og jeg vil idag dele disse diktene med dere. Disse betyr veldig mye for meg, det skal jeg innrømme, selv om kvaliteten ikke er den høyeste så er de overraskende reflekterende til å være ca. 10 år gammel.

Mitt første kjærlighetsdikt

Den STunD Jeg ville, kom Til Meg
Da Jeg sa, jeg Elsker Deg.

Jeg likTe Meg Da Jeg så deg
Det VAR Som en Rose inni Meg

Dette diktet ble skrevet til Stine, jenta som nevnes lengre oppe. Senere forelsket jeg meg i Hildegunn, og jeg var såpass lur at jeg visket bort Stines navn og skrev Hildegunn inn med penn. Dette diktet viste jeg faktisk til Hildegunn i løpet av de fire årene jeg var håpløst forelsket i henne. Hehe, morro å lese det igjen. Bokstavene er litt store og små, det var slik jeg skrev da.

ENsomheTs DikT

Jeg er så Ensom,
Hver eneste dag.

Jeg har inGenTinG å gjøre,
det gjør meg gal.

det er så kjedelig å bare siTTe,
i morgen kåpe og se, å titte.

Jeg har aldri nektet for at jeg var mye ensom som barn, og da jeg så dette diktet igjen så fikk jeg litt vondt av meg selv. Et lite håp er til stede om at det er barnet i meg som likte det faktum at jeg fikk til kjærlighetsdikt og bare ønsket å prøve ut mine poetiske evner – men uansett vitner det om hvor mine tanker fløy. En tankevekker.

jeg håper dikt

Jeg fårstår deT bare ikke
Hvorfor Gud har laTT deT Skje,

Vi bygger biler og båter
det forstyrrer ro og fred.

Jeg håPer den dag kan komme
da alle kan få smile

da Jesus kommer,
og lar oss få HVile.

Jeg er helt ærlig ikke sikker på hvordan jeg skal tolke dette diktet. Det handlet garantert ikke om min egen dødelighet, selv om det kan virke slik på siste setning. Det var nok mer en tanke om at mennesket har forstyrret og forurenset noe forferdelig – og kun Jesus kan innføre harmoni igjen. Jeg var veldig miljøbevisst som barn, det husker jeg veldig godt.

jeg ønsker dikt

jeg ønsker meg en hund
jeg ønsker meg et hus i en fredelig lund

jeg ønsker meg ikke mer
jeg ønsker meg ikke alt jeg ser

Mitt favorittdikt når jeg leser over dem nå. Jordnært, åpent, og hyggelig. Har ikke så mye mer å si om det, enn at jeg liker svært godt å lese det igjen.

Konklusjon

Dette er mine to skattekister fra min barndom. Mine verdifulle tanker og dikt, og mine verdifulle ting både samlet sammen og gitt fra andre. Dette er noen av de mest verdifulle tingene jeg har, og jeg lar dem ligge hjemme hos familien min i trygghet der.

Nå håper jeg det kan ha gitt deg et lite smil på ditt ansikt, og kanskje noen gode tanker om dine egne skattekister fra barndommen?

5 Comments

Supre krefter

Debatt, Filosofiske tanker

SuperheltEn spennende samtale ble grobunn for denne artikkelen. En samtale om drømmer, om ønsker, om fantasier. En samtale om superhelter og ånder i flasker. En samtale om hva man ville bedt om og hvordan man ville brukt.

Hvem av oss kan si at vi aldri har tenkt at det hadde vært helt fantastisk å ha superkrefter? Hvilken gutt har vel aldri fantasert om å være en superhelt? Jeg gjør det hele tiden. Etter The Matrix gikk jeg rundt og slengte meg i lyktestolper. Etter Spiderman “slengte” jeg meg rundt over alt. Jeg ser samme effekten hos mange andre.

I mange år har jeg gått rundt med spørsmålet om hva jeg ville valgt dersom jeg fikk tre frie ønsker om evner/egenskaper til selv. Hvis jeg kunne velge hvilke egenskaper jeg ville, hva hadde jeg valgt. To av dem har vært selvsagte fra dag én. Jeg vil kunne fly, og jeg vil kunne puste under vann.

Det er det tredje ønsket jeg sliter med.

Flygningen er selvsagt for meg. Jeg har alltid vært fascinert av fugler, har alltid drømt om følelsen av å bare sveve i luften, kjenne følelsen av å treffe skyene, fly side om side med en måke. På en dårlig dag når jeg har hastverk – hvorfor gå rundt, jeg kan jo bare fly over. Tenk også på alle mulighetene man har i forhold til å kunne hjelpe mennesker… Derfor fikk jeg nesten orgasme da jeg oppdaget at det går an å basehoppe med wingsuit. Bare synd det skal så ekstremt mange hopp til før en kommer så langt. Det er helt seriøst min største friluftsdrøm.

Å kunne puste under vann er også et naturlig valg for en badenymfe. Jeg elsker vannet, og tanken på å kunne fridykke uten oksygenbekymring er utrolig deilig. Jeg hadde på dagen takket ja til gjellene til Kevin Kostner i Waterworld.

Det er det tredje ønsket jeg sliter med!

Det er så mye å velge mellom. Heroes og superheltfilmer er klart inspirasjonskilder til muligheter her. Animorps er (uten at jeg har lest dem) også det.

For å være helt ærlig er det to ønsker jeg har tenkt mest på. Kontrollere (stoppe og starte) tiden, og det å kunne gjøre seg selv usynlig. Begge disse stammer litt fra ungdomsskoletiden hvor jeg hadde mest lyst til å bruke mine powers for “evil” ved å snike meg inn i jentedusjen, men selv om den tankegangen er over så ser jeg fremdeles klart at disse egenskapene ville kunne ført med seg mange fordeler.

Men det finnes så mye annet
Det tredje ønsket er så vanskelig! Shapeshifting (skifte form til f.eks. en ørn, en fisk eller en gepard) syns jo å virke som et langt bedre alternativ for meg, siden jeg da får to ønsker i ett. Allikevel er det en forskjell på å være et flygende menneske og en flygende ørn. Å kunne snakke med dyr tror jeg er en utrolig egenskap. Styrke kunne man valgt. Evnen til å kunne gå gjennom fast materie.  Regenerasjon hadde vært nyttig, slik at når man skader seg så healer kroppen på sekunder. Kontroll over elementer. Tenk så mye fett og nyttig en kunne gjort om en bare kunne kontrollere vannet. Eller ilden. Eller lufta. Wow.

Disse tankene driver meg gal, og jeg tror kanskje aldri jeg vil med sikkerhet klare å finne det tredje ønsket. Kanskje jeg ombestemmer meg om mine to første også etterhvert som jeg blir eldre.

Hva jeg ville gjort med det?
Først ville jeg nok bare hatt det utrolig mye kult. Etter hvert tenker jeg jo at jeg ville begynt å bruke kreftene til noe godt. Kunne jeg fly, ville jeg reddet katter ned fra høye trær. Kunne jeg puste under vann ville jeg tulla med fiskerne, dratt i snøret deres litt. Kan hende jeg hadde gjort dypere ting også. Håper egentlig det.

Finnes det superheltegenskaper hos vanlige mennesker?
Dette er jo premisset for serien Heroes; at menneskeheten utvikler seg og danner nye egenskaper. Jeg tror vi ser det, kanskje spesielt hos autistiske savanter. Jeg tror også det kan oppdages hos vanlige mennesker. Et barn blir klemt under en bil, og moren løfter bilen bort og tar ut barnet. Adrenalinstyrke kan man kanskje lære å beherske?

I’m living proof
Jeg vet jeg har en superheltegenskap, men jeg har ikke lært å kontrollere den. Jeg har nemlig tidvis lynrask reaksjon. Det er helt sant. En gang var jeg på besøk hos en kamerat og vi skulle spise pizza, så satt jeg meg ned og pizzaen skled av tallerkenen min. Før det hadde gått et millisekund hadde jeg et fast tak i skorpa på pizzaen, en cm over gulvet, og la den på plass igjen. Kameraten min så det selv, “Whoa shit!”, ellers hadde historien vært verdt lite. En annen gang skulle jeg ta med meg ei lue jeg hadde lagt fra meg, og idet jeg nykker til den faller ei lampe ned. Før den treffer bakken har jeg vridd meg ned slik at jeg fanger lampa undenifra. En annen kompis er vitne til det. Artige historier, artige opplevelser. Tilfeldigheter, naturligvis, men interessant uansett.

Dine tre ønsker?
Hva ville du ønsket deg? Fortell litt om egenskapene. Og sist, men ikke minst – hva ville du brukt dem til?

44 Comments

tomme mennesker…

Filosofiske tanker

lonely

 
Du ser dem plutselig.

De er over alt. Man legger ikke alltid merke til dem. Kanskje man må lete etter dem. Nettopp fordi de er som de er. Apatiske. Fremmedgjorte. Stille. Tomme?

Menneskene jeg snakker om er de som går med et fullstendig tomt blikk oppover gata, som sitter med det tomme blikket på en restaurant. Sitter med typen og råner stirrende rett ut, eller nærmest bedende mot deg der du går hånd i hånd med kjæresten eller tusler med en venn. Jeg så noen igår. Jeg så noen idag. Jeg tror nesten jeg ser noen hver dag.

De virker så uinspirerte. Ikke søkende, ikke nysgjerrige. Har de grodd fra det? Har noe fratatt dem livsgnisten. Det ser slik ut…

To på Dolly Dimples igår. Det så ut som et kjærestepar, men samtidig ikke. De spiste pizza, og snakket ingenting. Helt tomme blikk. Så ikke på hverandre, så ikke på noen andre. Løftet bare stykket opp til munnen og stirret tomt ut i rommet. Enset ikke omverdenen. Smakte de en gang pizzaen? Umulig for meg å spekulere i…

Spesielt de i bilene som ser på deg. Ikke øyekontakt, men et tomt blikk rettet rett mot deg. Det ser ut som om de fantaserer om livet ditt. Som om de vil bytte plass. Som om de ikke skjønner hvordan livet deres ble så trist. Som om de tenker at alt annet er mye bedre. Tomme blikk, søkende blikk.

Jeg dømmer ikke – de bare ser slik ut.

Disse tomme menneskene.. som er over alt.. hva er det egentlig som befinner seg i hodet på dem? Hva tenker de? Av og til fantaserer jeg om dem.

De to på restauranten. Gutten.

“Hmmm, lurer på om Everton vinner i kveld.. De har jo spilt bra de siste tre kampene, men to av spillerne ble jo skada sist kamp”
“Shit hu Jessica var digg på den festen. Hun skulle jeg gjerne pult..”
“…”

Jenta.

“…”
“Fuck, har ikke hatt mensen på åtte uker. Tenk om det ikke er Jonas, men Geir Inge.. Hva i helvete skal jeg gjøre?”
“Lurer på hva de snakker om på Operah imorgen…”

Vanskelig å si. Kanskje de ikke tenker på noe som helst. Kanskje prikk-prikk-prikk er det mest sannsynlige. Kanskje de er sørgelige. Apatiske blikk som hverken vender innover eller utover. Kanskje de bare har et øyeblikk i en annen verden, slik vi har iblant. Faller ut.

Hva da når de samme menneskene alltid har det blikket?

Jeg syns det er litt sørgelig…

17 Comments

Å reise i tid..?

Filosofiske tanker, Vitenskap

For et par dager siden skrev jeg om tankeeksperimentet “hva kunne du bidratt med om du plutselig hadde befunnet deg i steinalderen?”. Dette har medført seg overraskende lite diskusjon, men har gitt spire til ett nytt men relatert tema – nemlig tidsreise. Det er da spesielt min bloggevenn Joakim som tok det opp, og har skrevet en artikkel om det. Ikke en helt uventet vridning på tematikken, og jeg gyver løs på det jeg også – for tanken er jo utrolig spennende!

Tenk om…

Tenk om du kunne gå inn i en maskin, trykke på en knapp, og plutselig befinner du deg langt bak i tid. Hva du ser er jo på mange måter forsøkt beskrevet i historiebøker; kanskje befinner du deg midt på Omaha Beach i andre verdenskrig? Kanskje du er i Hitlers bunker og hører stemmen hans? Kanskje du dukker opp midt i et åpent landskap og det er en svær Sabeltanntiger som er i løpende sprang på vei mot deg. Eller kanskje noe hyggeligere – du møter din bestemor da hun var 7 år gammel, og hun kommer suttende på noen karameller som hun har i et hvitt kremmerhus?

Kanskje du da griper sjansen og sier noe til henne, som du har hørt henne si til deg hele sitt liv?

Hva om…
Ville det du gjorde i fortiden da forplantet seg fremover? Slik at de ordene du hadde hørt fra din bestemor, kanskje i effekt var et resultat av at hun nettopp møtte deg når hun var 7 år gammel? Kanskje det var derfor hun sa det til deg når hun ble bestemor, fordi hun husket møtet med en fremmed og ordtaket hun fikk med seg? Og hvis den fremmede var deg, var det da bestemt at du skulle reise tilbake i tid allerede før du hadde gjort det? Som en slags skjebne?

Eller ville fortiden vært som en annen dimensjon; at vi kan reise tilbake, observere og handle. Påvirke. MEN vår tilstedeværelse ikke ville påvirket noe som helst – nettopp fordi det tross alt levde mennesker i nåtiden, og man kan ikke forandre noe som allerede har skjedd? Og når man så reiste “hjem” til vår dimensjon igjen, ville alt være som før, uforandret?

For går det virkelig an å endre fortiden? Hva om man endrer noe som hadde resultert i at man selv aldri ville bli født… Kan man da i utgangspunktet klare å gjøre nettopp den endringen? Og ville man i så fall bare plutselig forsvinne?

“If I just turn this button, the whole humanity will die – and never know about it.. But uh-oh, that would mean that my mother would die and never give birth to me – ergo, I would not live – ergo I cannot possibly be able to do this..?”

Noen er enige…
Bilde av: Yousuf KarshMange svært smarte mennesker har teoretisert rundt dette med tidsreise. Einstein er en av de mest sentrale, og han hevdet det ville kunne være teoretisk mulig. Dersom man reiser fortere enn lysets hastighet, skal visstnok det kunne gjøre at man reiser tilbake i tid. For å sitere Wikipedia:

 

Albert Einstein kom med teorien om at lysets hastighet var den eneste konstanten i universet. Farten til lyset vil være lik uansett hvilket treghetssytem vi observerer den fra. Dette betyr at noe annet må endre seg. Tiden endrer seg for at vi skal kunne observere lysfarten slik vi gjør. Dette medfører at en person som beveger seg veldig fort i forhold til et treghetssystem vil ha en helt annen tidsregning. Tiden for personen som beveger seg vil gå mye senere. Dette gjelder også biologiske prosesser i kroppen.

Dette stipulerer altså følgende; reiser man fort nok, endrer tiden seg, og kroppen vil eldes saktere fordi man beveger seg såpass mye fortere enn treghetssystemet alle andre befinner seg i. Einstein sa også at man aldri vil kunne aksellerere noe opp til lyshastigheten, og dermed avviste han i stor grad sin egen tankegang rundt tidsreise. Det er allikevel et stort MEN her, for det går fremdeles ann å bevege seg veldig fort i forhold til andre treghetssystemer. Så teorien åpner fremdeles for at man vil ha en viss effekt om man beveger seg opp mot lyshastigheten.

Men altså…
Jeg tror ingenting på denne tankegangen. Det er heldigvis loads med forskere som heller ikke tror på tidsreise, så jeg står ikke helt alene.

Tanken om at dersom man bare reiser fort nok, og at man dermed reiser fortere enn lyset (og dermed fortere enn synlig bevis for eksistens), vil man reise i tid, er for meg en utrolig herlig men tilsvarende latterlig tanke. Hvis man kan reise fortere enn lysets hastighet, så vil man absolutt kunne se tilbake i tid – det er ingen tvil om det. Det er fordi når man da når en viss avstand, vil lyset som kommer frem til der du er være “gammelt”. Når så lyset fra 2004 når frem til der du observerer fra, ser du i effekt bakover i tid – men du har ikke reist bakover av den grunn.

Du ser bakover i tid hver dag!
Det betyr (og dette har du kanskje ikke tenkt over) at du hver eneste dag ser tilbake i tid! Lyset du ser fra stjernene er flere år gammelt.

Når du ser lyset fra sola, ser du i effekt 8 minutter bak i tid. Lyset fra den nærmeste stjerna er 4,5 år gammelt. Ser du på en stjerne som ligger 100 lysår unna, ser du 100 år gammelt lys.

Og det tror jeg blir konklusjonen min idag.
Jeg tror ikke det vil bli mulig å reise i tid i fremtiden, aller mest fordi det bringer med seg altfor mange metafysiske utfordringer av typen “Kan jeg reise tilbake i tid og gjøre én endring som fører til at jeg aldri ble født?”.

Jeg håper jeg har rett, for konsekvensene av at menneskene skulle ha tidsreiser i sitt arsenal kan bli astronomiske.

Som vanlig ender jeg innlegget med et spørsmål til deg;
Hva syns du om dette innlegget, og hva tror og håper du selv om tanken på tidsreise?

19 Comments

Et fortidseksperiment!

Filosofiske tanker, Vitenskap
I dag skriver jeg om et tankeeksperiment jeg har tenkt mye på i det siste. Det dreier seg litt om fortiden, litt om teknologi, og det er av åpenbare grunner rent filosofisk. Det spennende med eksperimentet er at absolutt ingen har fasitsvarene, og alle er forskjellige. Dermed finnes det like mange mulige svar som deltakere.

Nettopp derfor oppfordrer jeg alle som leser til å bli med!

Tankeeksperimentet er ikke unikt for meg, og det er rett og slett;
Hvis du ble sendt tilbake til steinalderen, med akkurat den kunnskapen du innehar idag, hvordan ville du kunne bidra til utviklingen – og hvordan ville verden sett ut idag?

Steinalderbilde
Hva tror jeg?
Dette er en problemstilling jeg har mange teorier på, og mange tanker rundt – ingen av dem spiller naturligvis noen rolle i det hele og det store, men det er interessant å gruble rundt det. I utgangspunktet hadde jeg ikke planlagt å skrive så mye, for på den måten ikke påvirke dine tanker – men samtidig så tror jeg det kan være sunt med et utgangspunkt.

Kan vi ikke si det slik; hvis du allerede har klart ditt svar – gå rett til kommentarfeltet, skriv dine tanker, og så kan du komme tilbake og lese resten.

Jeg tror at…
…jeg i starten hadde hatt fryktelig lite å bidra med. Jeg hadde stått der som en klossete idiot, uten evne til å kommunisere noe særlig, uten evne til å bidra med noe, og egentlig bare vært til bry. En halvbleik og hårløs bygutt uten overlevelsesinstinkt hadde nok ikke stått høyt i gradene blant disse mennene.

Etter hvert som kommunikasjonen hadde opparbeidet seg litt, jeg lærte å ta meg av meg selv i dette miljøet, og jeg forsto forskjellen på “UGHI” og “UGHA”, så ville kanskje ting gått litt greiere.

Alt dette forutsetter jo naturligvis at de ikke hadde angrepet og drept meg så fort de så meg.

Moderne teknologi
Her hadde jeg ikke hatt noe å bidra med. Med verktøyene de har der, og min absolutt mikroskopiske kunnskap om dagens teknologi – så hadde jeg nok endelig innsett hvor lite av nåtidens løsninger jeg kunne ta æren for.

Levesett og primitiv teknologi
Her kunne jeg kanskje bidratt med litt (og med min begrensede kunnskap om steinalderen gjør at jeg bare må forutsette at de ikke visste dette allerede da).

  • Kunne vist hvordan man ved å bygge doble vegger i husene, med et tykt lag gress/blader mellom, ville kunne holde bedre på varmen.
  • Kunne vist dem prinsippet bak hjulet.
  • Kunne lært dem å lage garn til å fiske med.
  • Pil og bue?

Som dere ser, så vet jeg ikke om så altfor mye jeg kunne gjort. Jeg har på en måte ingen anelse om hvordan man lager de mest primitive tingene vi bruker i dag en gang, så hvordan skal jeg kunne bidra der?

Hvordan ville mitt bidrag påvirket fremtiden (eller – nåtiden)?
Vel… Det kan hende at jeg ville kommet på flere ting når jeg hadde begynt å lære av deres livsstil, og kunne vist dem noen bruksområder de kanskje selv ikke hadde sett for seg. Uansett er det ingen tvil om at små endringer så langt tilbake i tid kunne ha fått enorme konsekvenser ut i tid.

Hvem vet – om oppdagelsen av hjulet kom 10 000 år før det gjorde, så kunne det ført til at andre oppdagelser kom før også – nettopp fordi det kunne ha satt en kreativ gnist i hodene på menneskene da. Eller kanskje det kunne ført til kunnskapskriger og utslettet menneskeheten i de områder hvor jeg hadde fått påvirke.
Hvis vi forutsetter at menneskeheten hadde overlevd, så tror jeg faktisk det ville hatt svært stor påvirkningskraft på sikt – selv om mitt bidrag der og da med stor sannsynlighet for det meste hadde vært irritasjon for de “dafødte”. Et kjent ordtak (dog noe omskrevet) sier noe slikt som “Et vingeslag av en sommerfugl i USA kan forandre været i Norge”. Jeg tror det er et ordtak som passer i denne sammenhengen – en liten forandring langt bak i tid, vil få store konsekvenser forover i tiden.

Men så kommer det til det viktige og egentlige spørsmålet her;
Hva tror du?

16 Comments

Godt nytt år!

Filosofiske tanker, Personlig


Til alle mine lesere, både nye og gamle, venner og ukjente, ønsker jeg et riktig godt nytt år!

Etter årets nyttårsfeiring blir jeg sittende igjen med noen tanker om feiringen av det nye året. Feirer vi egentlig inngangen til et nytt år, eller utgangen av et gammelt?

Klemmene jeg gav på overgangen til 2009 var egentlig ikke så mye en feiring av overgangen, like mye som at jeg ville vise mine venner at jeg bryr meg om dem like mye nå som før. At de er mine venner, og at jeg bryr meg om dem, og at overgangen bare var enda en unnskyldning til å vise dem det.

De varme smilene, håndtrykkene, gleden over de fargesprakende smellene var for min del et uttrykk for det samme.

Jeg velger å entre det nye året med gode ønsker for det, og en helhjertet takk for 2008 til alle jeg har delt tiden med. Både oppturer og nedturer. Alle minnne skal hedres med ære.

Tidenes sommer. Frafall i familie og blant venner. Barn. Nye bekjentskaper. Vennskaper som har utviklet seg. Avslutning av forhold. Nye utfordringer. Flytting. Avslutning av jobber. Nye jobber. Finanskrise. Tap. Seire. Internasjonale kriser. Samfunnsforandringer. Kjærlighet og glede.

Måtte 2009 være en opptur for deg og dine! Godt nytt år!

4 Comments

Jeg har en drøm

Filosofiske tanker, Poetiske strofer
jeg har en drøm…

UIMOTSTÅELIG
uoppnåelig…

drømmen
er
virkelig..

UFATTELIG…

drømmen
er
min…

17 Comments
« Older Posts



Bloggurat