Browsing the blog archives for May, 2009.

Ikke glem nesa di…

Personlig
Foto: Mike Brown

Foto: Mike Brown

Jeg vil gi deg en kort oppfordring;
bruk nesa di!

Dufter har en enorm påvirkningskraft på vårt humør og adferd, langt mer enn hva de aller fleste tenker over. Dette er noe som parfymeselskapene utnytter, og som også plantene utnytter til å trekke insekter for å få spredt pollen. Derfor sier det seg kanskje selv at duftene er sterkest nå på våren?

Jeg oppfordrer dere; prøv å legge merke til dette. Gjør det nå, før nesene deres er vant med duftene, gjør det før de tones ned av moder jord.

Våren er en nydelig årstid

3 Comments

Begraves eller kremeres?

Personlig

urne-01Et spørsmål som til stadighet dukker opp i hodet mitt, selv om jeg egentlig tenker lite på temaet, er hvordan jeg vil bli gjenforent med naturen etter jeg er gått bort. Hvis vi nå ser bort fra de mer uheldige metodene som å bli senket til havets bunn i en plastpose mot min vilje, så gjenstår det kun – såvidt jeg vet – to muligheter. Tradisjonell begravelse, eller en litt mer utradisjonell (i Norsk forstand) kremasjon. Spørsmålet er hvordan skal en velge?

Fra jord til jord?

I Norge er det jo absolutt erketypisk å gå for en begravelse med kiste og hele pakka. Senkes i jorden, og gi resten av familien et sted å besøke i senere tid. At det kan være terapi å snakke til sine etterlattes graver kan muligens også stemme, selv om jeg aldri har hørt at folk har gjort det utenfor amerikanske filmer. Allikevel er det å stelle graven og holde det pent der en måte å hedre minnet om våre kjære etterlatte, og dét er veldig vanlig i Norge. Høytider, fødselsdager og andre merkedager er spesielt typiske dager for denslags. Jeg syns absolutt det er en fin tanke, samtidig som jeg ikke mener at vedlikehold av ei grav er nødvendig for å hedre et minne.

Fra jord til støv?

Kremering derimot, det blir noe helt annet. Kroppen blir lagt inn i en ovn og flamberes i noen timer til levningene reduseres til aske. Så knuses benrestene i en slags knusemaskin. De brenner jo ikke like godt. Så helles alt i en urne, og leveres til de etterlatte. De har så noen forskjellige muligheter. Stort sett ender urnen opp på kirkegården den også; enten begraves den, ellers settes den et sted. De etterlatte kan søke om å få begrave urnen selv (i motsetning til hva man kan ved vanlig begravelse), og de kan søke om en privat spredning. Jeg vet ingenting om hvor mange prosent som får tillatelse til dette, men det er jo virkelig her kremering skiller seg mest fra vanlig begravelse. I alle fall når vi ser på avslutningsseremonien.

Tanken, slik jeg har forstått det, er jo at man holder en nokså vanlig minnestund, men i stedet for å senke ei kiste i bakken så har man en urne med personens aske i. Denne asken er man som sagt ikke fri til å gjøre hva man vil med, men det finnes muligheter. Det er her min romantisering av kremeringen kommer inn; for hva om man tømmer asken rundt personens favoritt-tre? Eller på min elskede badeplass? Eller kanskje i havet, dersom det var avdødes ønske? Da ville man i praksis slått flere fluer i en og samme smekk! La meg skrive i ‘jeg’-form fra nå av.

For det første ville jeg slippe å ende opp på en kirkegård med masse andre døde mennesker ved siden av meg, og masse ikoniske steinstøtter over meg som gjør det vanskelig å skille min gravplass med Johannes Gundersens (f. 9.7.22, d. 3.1.81 – takk for alt).
For det andre ville mine etterlatte slippe å stelle ved graven og bruke masse penger på blomster, lykter og andre dekorasjoner.
For det tredje ville de slippe å bekymre seg for gravplasskostnaden og fornydelse/forlengelse av gravene.
For det fjerde ville de i like stor grad kunnet besøke mine levninger bare ved å besøke stedet hvor asken ble tømt – eller en tilknytning til stedet. Eksempelvis om jeg ble tømt i havet eller ei elv, kunne jeg når som helst blitt besøkt ved at vedkommende gikk et eller annet sted langs elven, eller ved havet.
For det femte ville JEG blitt fornøyd, for hvor er det vel bedre å ende opp enn i sitt favorittsted? Heller det enn et sted man nærmest vegrer seg for å besøke…
For det sjette slipper mine etterlatte å tenke på at mine levninger blir spist opp av andre organismer.

Fra jord til …?

Det vanskelige spørsmålet er jo; er min familie klar for det? Når det kommer til hvordan ens kropp skal forenes med moder jord, så vil jeg egentlig si at alle egosentriske behov bør vike for de etterlattes. Ønsker de ett konkret sted å besøke, midt mellom masse andre steiner? Eller liker de idéen på å kunne besøke favorittstedet ditt og minnes deg på den måten? Jeg kan ikke svare for deg og dine, og jeg kan heller ikke svare for mine. For i mitt vedkommende så spiller det jo egentlig ingen rolle, for jeg kommer jo strengt talt ikke til å merke forskjellen!

Så mitt egentlige ståpunkt er at jeg aldri kommer til å be mine etterlatte om å kremere meg; det får bli opp til dem. Uansett håper jeg de tar det de kan ut av kroppen min og donerer det til de som skulle ha behov for det – for organdonasjon er viktig!

Trosrelatert?

Hva med trosspørsmålet? Er det greit å kremere seg i følge kristen tro? Hva med “Fra jord til jord”? Vel, jeg tror ikke Gud ville stoppet noen ved perleporten og si “Hah, nei du ble kremert du – ta heisen ned heller, her er du ikke velkommen”. For ikke å nevne alle de stedene i Bibelen som nevner at kroppen kun er et verktøy, og at det er sjelen som er det vesentlige komponentet i vår bevissthet. Så basert på min tro, så er jeg overbevist om at det er greit. Jeg vet ikke hva som gjelder for andres trossamfunn, det gjør kanskje du?

Til slutt

Som jeg sier så kommer jeg nok aldri til å kreve eller ønske veldig mye i denne sammenhengen, det lar jeg heller være opp til mine etterlatte. Jeg bare merker at tanken på å ende mitt liv flytende nedover elven som jeg elsker over alle andre jordens vidundre tiltrekker meg merkelig mye..

Hva syns du om den tanken da?

21 Comments

Guten jekk ut

Morrosaker, Poetiske strofer

Da var ei gång ein gut
så ville væta sin tut
så han jekk ut

Dar møtte han ei tjei
så virka så grei
som meir enn villig åpna sin trut

snadden jekk inn
guten blei blind
han kom seg aldri ut

8 Comments

Jeg forteller om mobbingen

Personlig

Jeg har lenge vurdert å skrive om min egen opplevelse av å bli mobbet, og prøve å få frem hvordan det er å være ensom midt i mengden. Jeg har lenge utsatt det, nettopp fordi det er vanskelig å skrive om. Det er vanskelig å få det frem slik at det oppleves, det er vanskelig å få det frem slik at det ikke virker som sutring. For det vil jeg aldri gjøre – for selv om mobbing er et helvete når det pågår, og svært mange blir merket for livet av det, så er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg til den jeg er – og jeg liker hvem jeg er. Jeg oppfordrer alle til å lese og dele sine meninger om det jeg skriver her, for mobbing er et tema som aldri blir diskutert nok!

Det har blitt satt igang et bokprosjekt. Curly fra A Curly life har gått inn for å skrive “Den store mobbeboka for voksne”, og inviterer andre bloggere til å delta. Jeg er usikker på hvorvidt mitt innlegg kvalifiserer til å bli med, men uansett var det inspirasjonen jeg trengte. Et vindpust under vingene. Hun har også laget Den store mobbebloggen for å følge prosessen. Jeg er veldig glad for at mobbesamfunnet også tar opp alvorlige ting, og ikke bare holder seg til “dagens antrekk”.

Det hun ønsker er bidrag fra hvem som helst som har hatt en fot innenfor temaet. Du trenger ikke å ha blitt mobbet for å bidra, du kan ha vært i andre enden. Du kan ha sett på. Du kan være en forelder, en venn, en mobber, et offer. Du kan naturligvis skrive anonymt. Klikk deg inn på en av sidene hennes for å få vite mer.

Her kommer mitt bidrag. Curly velger selv om hun vil bruke det, og hva hun vil bruke – det er uansett godt å få det ned på “papir”.

This is my life:

Jeg har egentlig aldri vært helt sikker på når det begynte. Mobbingen var ikke alltid like direkte, men den var alltid til stede i en eller annen form. Fysisk, psykisk, bevisst og ubevisst. Jeg var i stor grad klassens klovn fra jeg begynte på skolen.

Jeg tror første året gikk sånn passe, men det tok ikke lang tid før jeg ble stemplet som klassens dust. Jeg hadde nemlig en tendens til å søle melkekartongene nokså ofte når vi spiste, og slikt passerer ikke øynene til et kvikt barnesinn. Allikevel var hun der. Jenta med stor J, som reiste seg opp og hentet litt papir og hjalp meg når jeg skulle tørke opp. Gang på gang, uten at vi en gang var venner. Jeg husker jeg bevisst satte meg ved siden av henne på første skoledag nettopp fordi jeg syns hun var vakker. Det er tragisk at en bilulykke frarøvet verden hennes nærvær før hun var fylt 16.

cryingI løpet av de fire første årene på barneskolen økte mobbingen. Jeg ble plukket på, frosset ut, og kalt stygge ting. Jeg nedverdiget meg selv ved å spille “slave” for de kule guttene slik at de kanskje kunne like meg litt. Bar ryggsekken hjem til døren deres, gav dem bursdagsgaver selv om jeg ikke kom i bursdagene deres, de kortvarige smilene var verdt det for meg. Allikevel var det i lengden ikke nok. En gang da jeg sto med hendene fulle av steiner som beskyttelse, med en stor gruppe barn foran meg som skulle ta meg, så var det faktisk én som løp bort og ville stå på min side. Jeg ropte “Pass deg, jeg kaster”, og han svarte med “Nei, jeg vi jo være på ditt lag”. Så snudde jeg oppmerksomheten mot gruppen igjen, mens jeg sa “Ok, men ikke løp – for da kaster jeg stein på deg”. Jeg var allerede da vant med å måtte beskytte meg fysisk; barn kan være forferdelig voldsomme. Det tok bare to minutter, så løp han. Jeg kastet. Traff en ung rygg som gikk i bakken før jeg kunne si “FY FAEN DIN JÆVEL!!!”. Han gråt. “Hvorfor løp du?”. “Jeg skulle bare hente steiner jeg også…”. Han skulle bare ha beskyttelse han også. Ordene fra de andre haglet. Jeg husker ikke mer. Tror jeg løp. Men ikke hjem, de skulle ikke vite dette. Men faen heller, han ville være på min side! 

Vi spoler litt frem. 3. klasse. Fem-seks gutter fra skolen står tettpakket rundt meg og kjefter og skriker til meg. Jeg føler meg uendelig liten, og har ingen vei å gå. Trengt inn i et hjørne. Sittende på et toalett. Ydmykelse. Den kule tar opp toalettkosten. “Denne har vært i dass” sier han, før han dasker meg i låret med den. Øynene blir røde. Armen heves. Jeg ser opp, skjønner hva som kommer. Plutselig kjenner jeg en helt intens smerte, og jeg blir svimmel. Toalettbørsten kastes på gulvet, og rommet er tomt. Tårene velter ut. Bøyd ned, hendene på hodet – tiden gikk i ring. Plutselig hører jeg en lyd. Det er Jenta med stor J som kommer inn på doen. “Hva er det for noe?”. Jeg forklarer, og hun kjenner på kula i hodet mitt. Ei avlang kul, med form som tuppen på en toalettbørste. Hun tar meg med til lærern vår og sier noen har slått meg, og jeg sier hvem det var. Læreren tar meg rolig ut til gutta, sier “Sånn kan vi ikke ha det”, og inviterer dem til å kjenne på kulen. Selvfølgelig har ingen av gutta gjort noe, så det ble med de ordene. Men hun var der…

4.-6. klasse er vage. Det var ikke så mye mobbing som utfrysning. Ikke så mye handling som ord. Dust! Stygging! Hvorfor er du så utrolig ekkel, Samuel? Jeg var med og spilte fotball. Jeg var med og spilte håndball. Jeg var med og kastet ball, hoppet i strikk. Ensomheten var mest fremtredende hjemme, hvor jeg som regel var alene eller med Vennen min. Det er et ekte menneske, og til den dag idag en av mine beste venner. Han har ADHD, og ble selv mobbet. Vi fant sammen lenge før skolen begynte, og har egentlig alltid holdt sammen. Allikevel var det ikke alltid lett. Hans sykdom gjorde ham til tider agressiv og dominant. Glemte han medisinen sin kunne han kreve. Hvis ikke gikk han hjem. Går han hjem hadde jeg ingen å være med. Jeg gjorde det han ba meg om. Ingenting vondt å si om ham, han er en helt topp fyr.

På skolen gjorde jeg merkelige ting for å bli lagt merke til. Jeg tillot meg å synke på mitt ytterste lavpunkt i 5. klasse. Jeg gav jenter klemmer uten at de ville ha det. Eller, for det meste ei jente da. Klassens dronning, hun som alle likte. Jeg også. Desperat forelsket i over 4 år, uten noensinne å nærme meg suksess. Jeg gjorde mer. Jeg kløyp jenter på rompa. Jeg var en dust. Alle mente det jo likevel, og ingenting jeg gjorde kunne overbevise dem om noe annet. Ingenting… Her også var Jenta med stor J, og dro meg med på noen av aktivitetene som jentene holdt på med. Håndball. Husker hun sa en gang “Du, Samuel, du er egentlig veldig snill – du må bare slutte å drite deg ut sånn”. Jeg skjønner jo at jeg kunne vært annerledes, men noen mennesker er mer ansvarlige for egen underholdning enn andre.

bullying

Ungdomsskolen ble selve marerittet. I alle fall de to første årene. Det kom nemlig en ny gruppe elever nå. Jeg kommer fra et lite sted, med flere “lokale” skoler – men ungdomsskolen samlet alle.

Jeg husker en intens frykt for å være ute i friminuttene. Jeg husker bønnfalling om å få lov til å være inne. Jeg husker at selv om jeg sa til lærerne at jeg ble banket ute, var det ingen unntak for reglene som sa at absolutt alle måtte være ute. Jeg husker jeg fotfulgte læreren ute, slik at de ikke skulle få tatt meg. Jeg husker de gangene lærerne ikke var der. Løping. Jeg var kjapp. Måtte være kjapp. Løp ned skråningen mot elven, opp igjen et annet sted, rundt om kring. Løp inn igjen etter friminuttet. Av og til fulgte de etter meg, og jeg endte opp med å gjemme meg bak kateteret og brukte lærerens stol til å forsvare meg mot julinga jeg skulle få. Jeg husker det som om det var igår.

Av og til samlet det seg grupper som skulle ta meg. De spredte seg, skulle absolutt få fatt i meg og kaste meg ned den beryktede “skråningen”. Eller de skulle “stange” meg, ved å løfte meg opp etter armer og bein, spre beina mine, og tilfeldigvis gå på ei stang slik at den treffer der ei stang helst ikke skal være.

Det var ikke bare skolekameratene. En gang spilte jeg fotball med noen litt større gutter. Vi tok en pause. En sier “Hva skal vi gjøre nå?”. En annen sier “Vi banker Samuel”. Jeg smiler og tenker det er kødd. Et minutt, tre slag og to spark senere sitter jeg gråtende med hodet bøyd ned og blodet rennende ut av nesa. Han som slo meg sier jeg må bøye hodet opp for da stopper blødningen raskere. Neste gang jeg møtte ham viste jeg ham fingern. Storebror var med, da var jeg trygg. Senere fikk jeg angre.

Ordene har alltid blitt kastet etter meg. Dust. Du er stygg. Du er teit. Du er ekkel. Du er kvalm. Du er en idiot. Hvorfor aborterte ikke moren din like godt. Pikk. Jævel. Spesielt dette med stygg, det fikk jeg høre såpass ofte at jeg etter hvert var helt sikker på at jeg måtte være den styggeste gutten som fantes. Jeg tror det tok meg fire-fem år med stadig synkende selvtillit før jeg innså at det var meg selv som formet min selvbevissthet. I overraskende ung alder klarte jeg å si til meg selv “Vet du hva? Jeg skal gi pokker i hva disse menneskene påstår om meg, for de tar jo for pokker feil!”. Jeg tror jeg var 12 år gammel, muligens yngre, da jeg bestemte meg for at ordene som ble slengt etter meg bare skulle få passere fritt gjennom den ene øregangen og ut gjennom den andre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte dette, men jeg gjorde det. Jeg er overbevist om at dette reddet meg fra de verste selvmordstankene. For det har jeg egentlig aldri vurdert alvorlig. Ordene haglet fremdeles, men innerst inne visste jeg at jeg egentlig ikke var verdens styggeste. Ikke verdens dummeste. Egentlig nokså smart. Egentlig nokså snill.

Jeg innser i etterkant at jeg selv hadde litt av ansvaret for at jeg ble mobbet. Jeg irriterte på meg feil folk; folkene som er avhengige av et fast adferdsmønster for å kunne holde seg på toppen og være “kule” – og som så på ethvert innspill som ikke føyde seg inn under deres konvensjoner som en trussel. Jeg kunne unnsluppet mye ved å føye meg – men jeg nektet. Der ligger mitt mikroskopiske ansvar! På ungdomsskolen kunne jeg hoppe i en vanndam bare fordi jeg hadde lyst. De eldre og tøffe gutta ropte etter meg at jeg var en helvetes idiot, men jeg brydde meg ikke. Ikke skulle de få komme her og diktere min oppførsel, jeg skulle ikke la frykten for dem kue meg fullstendig. Jeg tillot aldri de som mobbet meg å faktisk få påvirke mine handlinger direkte. Jeg visste jeg fikk igjen for det, men dette var min lille bit av selvstendighet som jeg holdt fast på for alt det var verdt. Jeg kunne nok vært bedre til å tilpasse meg omverdenen, men jeg er egentlig glad jeg ikke gjorde det. Jeg er egentlig glad jeg valgte å være meg selv. Hvis ikke hadde jeg kanskje ikke vært like mye meg selv idag.

Mot slutten av ungdomsskolen fikk jeg meg en ny venn. Så en til. Jeg tror de klarte å gjøre meg litt mer allmennt sosial, og at det reddet meg fra å forbli en fullstendig freak, selv om jeg nok behold mye av det. Så til dere to – jeg er langt mer takknemlig enn jeg noen gang har fortalt dere!

I løpet av ungdomsskolen døde Jenta med stor J. Det var ei tragisk bilulykke, og en av de få jentene som faktisk hadde gjort noe godt mot meg var borte. Det ironiske er at jeg aldri helt har innsett hvor mye hun betød og betyr for meg, før jeg satte meg ned og skrev denne teksten. Takk, Jannicke, for den du var og er. Flere burde være som du.

Kjenner du noen som blir mobbet, kan du bli en slik person. Det er ikke vanskelig. Et smil, et hei, et vennlig ord. Det betyr så mye! Tør du?

Det jeg irriterer meg mest over i etterkant er lærernes fravær. Jeg sa ifra. Jeg gjorde virkelig det. Jeg gikk bort til læreren ute på skoleplassen og sa at de prøvde å ta meg, hun bare smilte dumt og gikk videre. Jeg måtte nærmest fotfølge henne for å være trygg. Hva feiler det lærere som lar barna gjennomgå slikt? Hva feiler det voksne som står og ser på at barn blir jaget, uten å tenke over at det er deres ansvar å stoppe det?

Videregående ble min revolusjon. Idag har jeg det bra. Idag har jeg det topp! Idag har jeg en selvsikkerhet av sement, fundert på alle de gangene jeg klarte å reise meg igjen etter noen tråkket meg ned. Idag har jeg tilgitt alt, møter fortidens mobbere med et gjensidig smil, det er glemt. Jeg er takknemlig. Mitt eneste problem ligger hos lærerne. Som ikke gjorde noe. Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp.

Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp…

37 Comments

Careful, my friend…

Anbefalinger

Husk at ansvaret er ditt eget og ingen andres. Husk inntrykkene du får av denne videoen. Tilpass deg dem. Unngå dem.

Det er ikke så mye å be om egentlig…

(Videoen ble funnet hos Mirakel, takk for inspirasjonen)

15 Comments

Fantastisk observasjonsevne og en liten konspirasjonsteori!

Morrosaker

Jeg har helt ærlig ikke fulgt med på Norske Talenter i år, og dermed gått glipp av en del fantastiske oppvisninger. Jeg så et par i kveld, bl.a. vinnerne Quick – og jeg må innrømme at jeg sjeldent har sett så gode danseoppvisninger før. De kan virkelig bli store dersom de fortsetter som nå.

Jeg så også en søt herlig video av en liten magiker som heter Brian. Videoen jeg så ligger her:

Det jeg vil dere skal ta med dere fra dette er ikke at han er utrolig sjarmerende. Det er ikke at han er en svært dyktig magiker. Det er ikke feil, men det er ikke dét jeg vil vise dere idag. Jeg vil vise dere en hemmelighet, som jeg er overbevist om at var med å hjelpe ham til finalen.

Ta en god titt på dette bildet:

brianStuder det nøye. Se nøye på gutten Brian. Ser du det?

Ser du hvorfor TV2 rett og slett måtte sende ham til finalen? Ser du hvorfor han kom på palleplassering? Ser du hvorfor jeg antar det er en konspirasjon i bildet her? Ser du likheten?

Jeg lar bildet tale for seg selv…

STAFF

3 Comments

Forståelse for fotballhysteri? Kanskje…

Debatt, Morrosaker

Det er rart.. dette med fotballhysteri… Helt siden jeg spilte Championship Manager 97 (tror det var 97) med Barcelona, hvor jeg hver eneste gang jeg startet en sesong begynte med å kjøpe Erik Nevland – så har jeg likt denne spilleren til tross for at jeg ikke vet noe som helst om hans sportslige prestasjoner. Jeg eller noen av mine venner fant ham ved en tilfeldighet, og han hadde statistikk og evner som overgikk det meste av de profesjonelle spillerne den sesongen av spillet, i tillegg til at han var svært ung. Det førte jo til at alle kjøpte ham til sitt lag, på hver sin versjon av spillet.

soccer-player-1

Det jeg merker nå er at hver gang jeg nå hører om Erik Nevland, så tenker jeg på en spiller som er utrolig flink! Som virkelig kan drible seg gjennom sine motstandere og som burde sitte på toppen av tronen. I virkeligheten spiller han for Fullham. Fullham er et passe kjipt lag som i flere sesonger har kjempet for å forbli i Premier League og aldri gjort noe særlig av seg, men han har proffstatus da – så han smiler nok iallefall litt bredt. Poenget et at jeg rett og slett bare må innse at Erik Nevland er en ok spiller, men ikke den ultimate fotballspilleren jeg en gang trodde han var og ville bli. Jeg må innse at jeg tok feil.


Jeg klarer det ikke. Hver eneste gang jeg hører navnet hans, dukker det lille minnet om hans fantastiske statistikk opp, og jeg tenker atter en gang “Wow, for en spiller!”. Mitt hode er låst fast i en slags hypnose hvor jeg ikke klarer å glemme det gode, og ikke klarer å huske det dårlige eller middelmådige.

Hmmm…

Det er vel kanskje litt sånn det er med fotballfans også – de digger selv om laget ikke nødvendigvis spiller bra… De mimrer om seire og pokaler de aldri vil se igjen, og fryder seg over den tilfeldige seieren en gang hvert skuddår. De syter og klager over tapene; noen går så langt at deres humør daglig blir preget av lagets prestasjon; og alt som trengs er å innse sine dårlige valg og ta mer kvalifiserte valg.

Hmmm…

De klarer det heller ikke. Selv om laget deres hadde spilt seg ned i 6. divisjon så hadde de vært stakkarslige ofre av denne hypnoseliknende transen som ikke slipper taket på dem, og drar mye av selvrespekten deres ned i søla når den får dem til å proklamere sin kjærlighet offentlig – samtidig som de påstår laget sitt er det beste uten noen form for forbehold. Et destruktivt ballegrep som ikke later til å slippe taket tross at alle objektive fakta peker i andre retningen.

Altså…

Jeg tror jeg endelig forstår dem. Delvis. Ikke hooligan-delen. Ikke “vi-er-best”-delen. Den delen som gjør at de holder fast på sin affeksjon. Den delen som gjør at de aldri forandrer mening.

Jeg mener… Navnet Erik Nevland henger fremdeles fast i meg. Det er dumt, men jeg står iallefall for det. Begrunner det med at på CM97 så var han en kongespiller, for det var han virkelig. Akkurat det samme som disse stakkars supporterne – som i tillegg til å bemerke seg navnet faktisk tilskriver seg det og sier ‘vi’ når laget omtales. Som forteller at ‘vi’ gjorde det bra for ti år siden, eller at ‘vi’ vant de tre siste kampene mot Manchester United.

Det å velge et favorittlag.. det er kanskje ikke det smarteste en kan gjøre, for det går nesten alltid på subjektive fakta. Allikevel så får de min kudos for at de klarer å holde fast på idiotien.

Litt respekt står det nemlig av et så dumt valg!

18 Comments

AntiKonfirmantene

Debatt, Religion, Samfunn, Språklige finurligheter

konfgt_2007Det er konfirmasjonstider, gode koslige tider hvor man skal komme sammen som familie og feire viktige valg i livet. Spise god mat, gi gaver, tale, og rett og slett feire begivenheten det er å tre over i de voksnes rekker. Så er spørsmålet da; hvor ofte smaker man på ordene man tar i bruk?

Konfirmasjon.
Konfirmasjon.
Konfirmasjon.
Konfirmere.
Konfirmere…
Konfirmere?
Bekrefte?
Bekrefte???
Bekrefte!

Ordet konfirmasjon betyr faktisk å bekrefte eller stadfeste, og ordet har hatt religiøs betydning siden rundt år 450. Da ble det brukt om riten det er å stadfeste dåpen – altså akkurat det samme som idag. Jeg syns det er litt interessant da å se på hvordan mange velger å konfirmere seg.

Antikonfirmasjon i kirken

Ikke nok med at mange velger å konfirmere seg i kirken selv om de ikke er kristne, og dermed egentlig står foran en full kirke og hykler seg. Løgn om nettopp dette er såpass utbredt at selv mine protester der ikke vil nå frem. De gjør allikevel noe jeg syns er trist; nemlig å bre over seg en kappe med løgn bare for å få disse gavene og pengene – selv om de fleste sannsynligvis ville fått samme overgangsrite av familien sin om de gjorde det utenfor kirken. Ærlig talt så forstår jeg ikke poenget. Dette kommer fra en som gjorde det samme selv; men som har valgt å døpe seg i etterkant ettersom jeg først tok valget som 19-åring. Så ja – jeg gjorde samme feilen som jeg nå kritiserer hos andre.

Antikonfirmasjon utenfor kirken

Det jeg egentlig syns er enda mer interessant er disse “konfirmasjonene” utenfor kirken. Humanetisk (borgerlig), holistisk og akademisk, for å nevne de tre mest kjente i Norge (iflg. Wikipedia). Dette er da trosnøytrale konfirmasjoner som rett og slett har litt mer fokus på andre ting. Jeg anerkjenner på alle måter de forskjellige undervisningsplanene og oppsettene – for jeg tror mange kan ha godt av det som læres.

Humanetikerne lærer mye om menneskerettigheter, rus, forskjellige livssyn, ansvar og mye mer.
Holistene har en opplevelsesrettet undervisning, og har fokus borte fra det å gi fasitsvar.
Akademikerne introduserer ungdommene for forskning og akademi, og prøver å gjøre dem klar for voksenlivet. Likestilling er også et viktig tema her.

Jeg har bare én ting å si om det; nemlig kudos! Dette er viktige temaer, og kirkelige konfirmasjoner burde også inneha mye av disse temaene.

Problemet dukker opp når de velger å kalle det ‘konfirmasjon’

Jeg er ingen fanatiker som mener at ordet ‘konfirmasjon’ er berettiget de kristne, men jeg mener det skal brukes om nettopp det å bekrefte noe.

Såvidt jeg kan forstå så brukes ordet ‘konfirmasjon’ kun fordi det er et ord vi nordmenn er vant til å bruke for overgangsritualet i 14-årsalderen. Det et et ord som går langt bak i tid, og ifølge Humanetisk Forbunds hjemmeside så ble ordet i 1500 år brukt om en rekruttskole for romerske soldater. Videre begrunner de navnevalget med:

“Den kirkelige konfirmasjon hadde allerede langt på vei vært en verdslig ordning gjennom flere hundre år. Konfirmasjon i kirken var nødvendig for å oppnå rent verdslige goder så som videre utdanning, arbeid og giftermål. Konfirmasjonen var pliktig for alle. Den gjaldt alle i samfunnet. Slik sett var kirkelig konfirmasjon hele tiden uttrykk for noe allment og verdslig. Alternative ungdomsfeiringer var forbudt. Det norske folk fikk på denne måten aldri noe annet språklig uttrykk for markering av ungdomstiden enn nettopp ordet “konfirmasjon”.”

I say bullshit. Jeg mener på ingen måte at humanetisk forbund har stjålet navnet/ordet fra kirken – da språk ikke eies av hverken kirken eller andre forbund. Jeg mener bare det blir feil å kalle det konfirmasjon når de ikke konfirmerer noe som helst.

Riktignok kommer ordene confirmatio og confirmare begge fra ordet confirmate, som kan bety både stadfestelse, bekreftelse, styrkelse og å støtte og styrke (Cappelens latinske ordbok). Nå vil du nok si at det i seg selv knuser hele min argumentasjon, og jeg ser jo hvordan dette kan føles naturlig. Det jeg allikevel hevder er at ordet konfirmasjon er såpass hardt forankret både i Norsk og Engelsk (Confirm) at man nå i det tredje årtusen faktisk må ta hensyn til populærkulturelle betydninger fremfor gamle definisjoner. Ordet er såpass alment forankret i nettopp bekreftelse at det blir dumt av humanetisk forbund å bruke det om noe annet.

Så min protest idag går på bruken av ordet ‘konfirmasjon’ når det ikke omhandler en bekreftelse. Jeg syns ikke at ordet skal være forbeholdt de kristne bare fordi konfirmasjonen er ment som en bekreftelse av dåpshandlingen, men at dersom de andre organisasjonene skal benytte seg av ordet så bør det begrunnes i den dagligdagse bruken av ordet.

Hva syns du?

25 Comments



Bloggurat