Jeg forteller om mobbingen

Personlig


Jeg har lenge vurdert å skrive om min egen opplevelse av å bli mobbet, og prøve å få frem hvordan det er å være ensom midt i mengden. Jeg har lenge utsatt det, nettopp fordi det er vanskelig å skrive om. Det er vanskelig å få det frem slik at det oppleves, det er vanskelig å få det frem slik at det ikke virker som sutring. For det vil jeg aldri gjøre – for selv om mobbing er et helvete når det pågår, og svært mange blir merket for livet av det, så er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg til den jeg er – og jeg liker hvem jeg er. Jeg oppfordrer alle til å lese og dele sine meninger om det jeg skriver her, for mobbing er et tema som aldri blir diskutert nok!

Det har blitt satt igang et bokprosjekt. Curly fra A Curly life har gått inn for å skrive “Den store mobbeboka for voksne”, og inviterer andre bloggere til å delta. Jeg er usikker på hvorvidt mitt innlegg kvalifiserer til å bli med, men uansett var det inspirasjonen jeg trengte. Et vindpust under vingene. Hun har også laget Den store mobbebloggen for å følge prosessen. Jeg er veldig glad for at mobbesamfunnet også tar opp alvorlige ting, og ikke bare holder seg til “dagens antrekk”.

Det hun ønsker er bidrag fra hvem som helst som har hatt en fot innenfor temaet. Du trenger ikke å ha blitt mobbet for å bidra, du kan ha vært i andre enden. Du kan ha sett på. Du kan være en forelder, en venn, en mobber, et offer. Du kan naturligvis skrive anonymt. Klikk deg inn på en av sidene hennes for å få vite mer.

Her kommer mitt bidrag. Curly velger selv om hun vil bruke det, og hva hun vil bruke – det er uansett godt å få det ned på “papir”.

This is my life:

Jeg har egentlig aldri vært helt sikker på når det begynte. Mobbingen var ikke alltid like direkte, men den var alltid til stede i en eller annen form. Fysisk, psykisk, bevisst og ubevisst. Jeg var i stor grad klassens klovn fra jeg begynte på skolen.

Jeg tror første året gikk sånn passe, men det tok ikke lang tid før jeg ble stemplet som klassens dust. Jeg hadde nemlig en tendens til å søle melkekartongene nokså ofte når vi spiste, og slikt passerer ikke øynene til et kvikt barnesinn. Allikevel var hun der. Jenta med stor J, som reiste seg opp og hentet litt papir og hjalp meg når jeg skulle tørke opp. Gang på gang, uten at vi en gang var venner. Jeg husker jeg bevisst satte meg ved siden av henne på første skoledag nettopp fordi jeg syns hun var vakker. Det er tragisk at en bilulykke frarøvet verden hennes nærvær før hun var fylt 16.

cryingI løpet av de fire første årene på barneskolen økte mobbingen. Jeg ble plukket på, frosset ut, og kalt stygge ting. Jeg nedverdiget meg selv ved å spille “slave” for de kule guttene slik at de kanskje kunne like meg litt. Bar ryggsekken hjem til døren deres, gav dem bursdagsgaver selv om jeg ikke kom i bursdagene deres, de kortvarige smilene var verdt det for meg. Allikevel var det i lengden ikke nok. En gang da jeg sto med hendene fulle av steiner som beskyttelse, med en stor gruppe barn foran meg som skulle ta meg, så var det faktisk én som løp bort og ville stå på min side. Jeg ropte “Pass deg, jeg kaster”, og han svarte med “Nei, jeg vi jo være på ditt lag”. Så snudde jeg oppmerksomheten mot gruppen igjen, mens jeg sa “Ok, men ikke løp – for da kaster jeg stein på deg”. Jeg var allerede da vant med å måtte beskytte meg fysisk; barn kan være forferdelig voldsomme. Det tok bare to minutter, så løp han. Jeg kastet. Traff en ung rygg som gikk i bakken før jeg kunne si “FY FAEN DIN JÆVEL!!!”. Han gråt. “Hvorfor løp du?”. “Jeg skulle bare hente steiner jeg også…”. Han skulle bare ha beskyttelse han også. Ordene fra de andre haglet. Jeg husker ikke mer. Tror jeg løp. Men ikke hjem, de skulle ikke vite dette. Men faen heller, han ville være på min side! 

Vi spoler litt frem. 3. klasse. Fem-seks gutter fra skolen står tettpakket rundt meg og kjefter og skriker til meg. Jeg føler meg uendelig liten, og har ingen vei å gå. Trengt inn i et hjørne. Sittende på et toalett. Ydmykelse. Den kule tar opp toalettkosten. “Denne har vært i dass” sier han, før han dasker meg i låret med den. Øynene blir røde. Armen heves. Jeg ser opp, skjønner hva som kommer. Plutselig kjenner jeg en helt intens smerte, og jeg blir svimmel. Toalettbørsten kastes på gulvet, og rommet er tomt. Tårene velter ut. Bøyd ned, hendene på hodet – tiden gikk i ring. Plutselig hører jeg en lyd. Det er Jenta med stor J som kommer inn på doen. “Hva er det for noe?”. Jeg forklarer, og hun kjenner på kula i hodet mitt. Ei avlang kul, med form som tuppen på en toalettbørste. Hun tar meg med til lærern vår og sier noen har slått meg, og jeg sier hvem det var. Læreren tar meg rolig ut til gutta, sier “Sånn kan vi ikke ha det”, og inviterer dem til å kjenne på kulen. Selvfølgelig har ingen av gutta gjort noe, så det ble med de ordene. Men hun var der…

4.-6. klasse er vage. Det var ikke så mye mobbing som utfrysning. Ikke så mye handling som ord. Dust! Stygging! Hvorfor er du så utrolig ekkel, Samuel? Jeg var med og spilte fotball. Jeg var med og spilte håndball. Jeg var med og kastet ball, hoppet i strikk. Ensomheten var mest fremtredende hjemme, hvor jeg som regel var alene eller med Vennen min. Det er et ekte menneske, og til den dag idag en av mine beste venner. Han har ADHD, og ble selv mobbet. Vi fant sammen lenge før skolen begynte, og har egentlig alltid holdt sammen. Allikevel var det ikke alltid lett. Hans sykdom gjorde ham til tider agressiv og dominant. Glemte han medisinen sin kunne han kreve. Hvis ikke gikk han hjem. Går han hjem hadde jeg ingen å være med. Jeg gjorde det han ba meg om. Ingenting vondt å si om ham, han er en helt topp fyr.

På skolen gjorde jeg merkelige ting for å bli lagt merke til. Jeg tillot meg å synke på mitt ytterste lavpunkt i 5. klasse. Jeg gav jenter klemmer uten at de ville ha det. Eller, for det meste ei jente da. Klassens dronning, hun som alle likte. Jeg også. Desperat forelsket i over 4 år, uten noensinne å nærme meg suksess. Jeg gjorde mer. Jeg kløyp jenter på rompa. Jeg var en dust. Alle mente det jo likevel, og ingenting jeg gjorde kunne overbevise dem om noe annet. Ingenting… Her også var Jenta med stor J, og dro meg med på noen av aktivitetene som jentene holdt på med. Håndball. Husker hun sa en gang “Du, Samuel, du er egentlig veldig snill – du må bare slutte å drite deg ut sånn”. Jeg skjønner jo at jeg kunne vært annerledes, men noen mennesker er mer ansvarlige for egen underholdning enn andre.

bullying

Ungdomsskolen ble selve marerittet. I alle fall de to første årene. Det kom nemlig en ny gruppe elever nå. Jeg kommer fra et lite sted, med flere “lokale” skoler – men ungdomsskolen samlet alle.

Jeg husker en intens frykt for å være ute i friminuttene. Jeg husker bønnfalling om å få lov til å være inne. Jeg husker at selv om jeg sa til lærerne at jeg ble banket ute, var det ingen unntak for reglene som sa at absolutt alle måtte være ute. Jeg husker jeg fotfulgte læreren ute, slik at de ikke skulle få tatt meg. Jeg husker de gangene lærerne ikke var der. Løping. Jeg var kjapp. Måtte være kjapp. Løp ned skråningen mot elven, opp igjen et annet sted, rundt om kring. Løp inn igjen etter friminuttet. Av og til fulgte de etter meg, og jeg endte opp med å gjemme meg bak kateteret og brukte lærerens stol til å forsvare meg mot julinga jeg skulle få. Jeg husker det som om det var igår.

Av og til samlet det seg grupper som skulle ta meg. De spredte seg, skulle absolutt få fatt i meg og kaste meg ned den beryktede “skråningen”. Eller de skulle “stange” meg, ved å løfte meg opp etter armer og bein, spre beina mine, og tilfeldigvis gå på ei stang slik at den treffer der ei stang helst ikke skal være.

Det var ikke bare skolekameratene. En gang spilte jeg fotball med noen litt større gutter. Vi tok en pause. En sier “Hva skal vi gjøre nå?”. En annen sier “Vi banker Samuel”. Jeg smiler og tenker det er kødd. Et minutt, tre slag og to spark senere sitter jeg gråtende med hodet bøyd ned og blodet rennende ut av nesa. Han som slo meg sier jeg må bøye hodet opp for da stopper blødningen raskere. Neste gang jeg møtte ham viste jeg ham fingern. Storebror var med, da var jeg trygg. Senere fikk jeg angre.

Ordene har alltid blitt kastet etter meg. Dust. Du er stygg. Du er teit. Du er ekkel. Du er kvalm. Du er en idiot. Hvorfor aborterte ikke moren din like godt. Pikk. Jævel. Spesielt dette med stygg, det fikk jeg høre såpass ofte at jeg etter hvert var helt sikker på at jeg måtte være den styggeste gutten som fantes. Jeg tror det tok meg fire-fem år med stadig synkende selvtillit før jeg innså at det var meg selv som formet min selvbevissthet. I overraskende ung alder klarte jeg å si til meg selv “Vet du hva? Jeg skal gi pokker i hva disse menneskene påstår om meg, for de tar jo for pokker feil!”. Jeg tror jeg var 12 år gammel, muligens yngre, da jeg bestemte meg for at ordene som ble slengt etter meg bare skulle få passere fritt gjennom den ene øregangen og ut gjennom den andre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte dette, men jeg gjorde det. Jeg er overbevist om at dette reddet meg fra de verste selvmordstankene. For det har jeg egentlig aldri vurdert alvorlig. Ordene haglet fremdeles, men innerst inne visste jeg at jeg egentlig ikke var verdens styggeste. Ikke verdens dummeste. Egentlig nokså smart. Egentlig nokså snill.

Jeg innser i etterkant at jeg selv hadde litt av ansvaret for at jeg ble mobbet. Jeg irriterte på meg feil folk; folkene som er avhengige av et fast adferdsmønster for å kunne holde seg på toppen og være “kule” – og som så på ethvert innspill som ikke føyde seg inn under deres konvensjoner som en trussel. Jeg kunne unnsluppet mye ved å føye meg – men jeg nektet. Der ligger mitt mikroskopiske ansvar! På ungdomsskolen kunne jeg hoppe i en vanndam bare fordi jeg hadde lyst. De eldre og tøffe gutta ropte etter meg at jeg var en helvetes idiot, men jeg brydde meg ikke. Ikke skulle de få komme her og diktere min oppførsel, jeg skulle ikke la frykten for dem kue meg fullstendig. Jeg tillot aldri de som mobbet meg å faktisk få påvirke mine handlinger direkte. Jeg visste jeg fikk igjen for det, men dette var min lille bit av selvstendighet som jeg holdt fast på for alt det var verdt. Jeg kunne nok vært bedre til å tilpasse meg omverdenen, men jeg er egentlig glad jeg ikke gjorde det. Jeg er egentlig glad jeg valgte å være meg selv. Hvis ikke hadde jeg kanskje ikke vært like mye meg selv idag.

Mot slutten av ungdomsskolen fikk jeg meg en ny venn. Så en til. Jeg tror de klarte å gjøre meg litt mer allmennt sosial, og at det reddet meg fra å forbli en fullstendig freak, selv om jeg nok behold mye av det. Så til dere to – jeg er langt mer takknemlig enn jeg noen gang har fortalt dere!

I løpet av ungdomsskolen døde Jenta med stor J. Det var ei tragisk bilulykke, og en av de få jentene som faktisk hadde gjort noe godt mot meg var borte. Det ironiske er at jeg aldri helt har innsett hvor mye hun betød og betyr for meg, før jeg satte meg ned og skrev denne teksten. Takk, Jannicke, for den du var og er. Flere burde være som du.

Kjenner du noen som blir mobbet, kan du bli en slik person. Det er ikke vanskelig. Et smil, et hei, et vennlig ord. Det betyr så mye! Tør du?

Det jeg irriterer meg mest over i etterkant er lærernes fravær. Jeg sa ifra. Jeg gjorde virkelig det. Jeg gikk bort til læreren ute på skoleplassen og sa at de prøvde å ta meg, hun bare smilte dumt og gikk videre. Jeg måtte nærmest fotfølge henne for å være trygg. Hva feiler det lærere som lar barna gjennomgå slikt? Hva feiler det voksne som står og ser på at barn blir jaget, uten å tenke over at det er deres ansvar å stoppe det?

Videregående ble min revolusjon. Idag har jeg det bra. Idag har jeg det topp! Idag har jeg en selvsikkerhet av sement, fundert på alle de gangene jeg klarte å reise meg igjen etter noen tråkket meg ned. Idag har jeg tilgitt alt, møter fortidens mobbere med et gjensidig smil, det er glemt. Jeg er takknemlig. Mitt eneste problem ligger hos lærerne. Som ikke gjorde noe. Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp.

Som passerte meg som om jeg var luft da jeg tryglet om hjelp…

Tilsvarende innlegg:

37 Comments

36 kommentarer

  1. umle  •  May 14, 2009 @11:45

    historier som dette er sterke, og jeg er enig; prosjektet med den store mobbebloggen er veldig bra.
    jeg blir kanskje mer skremt at at jeg kjenner meg igjen i så mange ting, bare ikke oppfattet det før, heller ignorerte det. og nei, du har ikke noe av ansvaret for at du ble mobbet? at du kanskje oppførte deg annerledes enn du “burde” gjort for å forhindre at det skjedde, skal ikke være noen grunn til å ha lov til og mobbe.

  2. Fru Irene, hun pene  •  May 14, 2009 @12:16

    *Tørker tårer*
    Du skriver utrolig bra, Samuel. Har hørt deg fortelle om dette før, men aldri på en så åpen og god måte. Jeg fikk ei gang mulighet til å skrive og dele min historie, men det ble for krevende. Så jeg synes du er tøff som har klart det! Takk for at du delte dette – jeg håper virkelig at Curly bruker det du har skrevet… Sender deg en klem :)

    Fru Irene, hun penes siste blogginnlegg..H u m ø r s v i n g n i n g e r

  3. Samuel  •  May 14, 2009 @13:14

    umle:
    Takk for det Umle. Det er ikke en dårlig ting at du klarte å ignorere det da. Jeg er klar over at ansvaret for mobbingen ikke lå på meg, men det å benekte at jeg kunne forhindret mye av det blir nok litt galt. Det skal ikke være slik at mobberne finner noe de ikke liker og mobber folk til de forandrer seg – så jeg er enig i det du sier i prinsippet!

    Fru Irene, hun pene:
    Takk, Irene, det betyr mye for meg å høre. Det er krevende, men på en god måte for min del. Terapi. Blogg kan brukes til så mangt. Takk for din fantastiske kommentar, Irene!

  4. Marianne  •  May 14, 2009 @14:00

    Utrolig sterkt å lese.. fikk helt frysninger. Enig med Irene; har hørt litt før, men dette var en fantastisk tekst, selv om den beskriver noe av det desidert verste et menneske kan oppleve. Du er god, Samuel. Og jeg er så utrolig takknemlig for den du er i dag. Takk for at du er du. Hundre prosent.

    Takk for alt du skriver og deler, og beklager at jeg ikke tar meg tid til å kommentere det oftere. Jeg setter mer pris på å lese det, enn du aner.

    *klemme lenge*

    Mariannes siste blogginnlegg..En vanlig dag i bakgården

  5. Ufrivillig barnløs  •  May 14, 2009 @15:55

    Også hørt historien din før, men var utrolig å lese den. Høre hva du opplevde og tenkte mer ord for ord. Vinklingen med Jannicke oppe i det hele var det ekstra bra :) Utrolig så usikkre og redde lærerne er, gjelder ikke bare mobing men omsorgssvikt og lignende. De er for redde til å ta opp ting :(

    Ufrivillig barnløss siste blogginnlegg..Utfordring

  6. mirakel  •  May 14, 2009 @17:45

    Dette var en rørende historie, Samuel! Og for en fantastisk person du er, som sier at dette gjorde deg til den du er – og at du sånn sett ikke ville vært det foruten. Det er så sterkt, du er så sterk.

    Historien om Jannicke var, som Ufrivillig barnløss skriver, også veldig vakker. Så fint at du peker på de som betydde noe for deg, det gir kanskje andre mot til å gjøre det samme en dag.

    Jeg vet ikke hva jeg skal si.. annet enn at jeg er lei for at du har måttet gå gjennom dette, og at jeg er glad for at du har kommet gjennom det på den måten du har gjort.

    Stor klem

    mirakels siste blogginnlegg..Å være tvilling

  7. Maren  •  May 14, 2009 @21:54

    Jeg har og hørt historien før. Men det er like fasinerende hver gang. Ekstra spesielt å få lese den. Får høre hva du tenker osv… Takk for det (:

    Jeg synes det er bra at du har kommet sånn ut av det som det du har. At det har gjort deg til hvem du er. Det er det ikke alle som kunne sagt! Men at du føler deg ansvarlig for at du har blitt mobba syns jeg er noe tull! Ingen “fortjener” å bli mobbet for det man gjør. Uansett hva man gjør! Men… Det er jo alltid noen som trenger å heve seg over andre. Mobbing er ikke en kul måte å gjøre det på. Men det er det uheldigvis ikke alle som forstår… Det kan ødelegge så mye mer enn mobberene har noe som helst anelse!

    Og som Mirakel sa. Jeg er lei meg for at du måtte oppleve mobbing, men jeg er glad du har blitt den du er blitt! Du er kjempegod (:

    KLEEEM!

  8. majann  •  May 14, 2009 @22:57

    Sterkt Samuel – vanvittig sterkt.
    Jeg kjenner deg ikke godt nok til å ha hørt det før, men jeg kjenner at jeg tørker tårer nå…å klare å finne selsikkerhet av sement etterpå, står det respekt av. Min selvsikkerhet er ikke sement, for å si det sånn…

    *klemmepåsamuel*

    majanns siste blogginnlegg..Vår er fine tider…

  9. Miss Piggy  •  May 15, 2009 @18:29

    Samuel; takk for utrolig sterke ord!! Du har klart å sette ord på mobbingen uten å “sutre”!

    Og denne mobbebloggen skal jeg se nærmere på. Så får vi se om jeg klarer å være like tøff som deg, – sette ord på følelsene som fortsatt herjer kroppen min..

  10. Elisabeth  •  May 15, 2009 @21:31

    Hmmm…dette vekker mange minner…Bra for deg at du i alle fall hadde én person på din side, ikke sant? Kvdal var et helvete, beklager ordbruken.
    Klem fra meg.

  11. Somalieren  •  May 16, 2009 @00:17

    Jeg er også glad for at du valgte å være deg selv. Du var modigere enn alle mobberne, kombinert. Dessuten, takk for at du delte din sterke historie med oss.

  12. Kristin  •  May 16, 2009 @11:57

    Du er ikke eneste..

    Rart at to mobbeofre ender opp med å mobbe hverandre..

  13. Samuel  •  May 16, 2009 @12:18

    Marianne:
    Hei Marianne. Det er ingen kommenteringskrav her, det at du er innom iblant er mer enn hva jeg kan be om. Tusen takk for en kjempehyggelig kommentar, og for at du tok deg tiden til å lese det!

    *klemme*

    Ufrivillig barnløs:
    Hei til deg også. Det var godt for meg også å få satt ord på det, og selv om jeg (tydeligvis) har fortalt det til en del før, så er det å skrive en mer nøyaktig sammenfatning langt mer krevende. Jeg er veldig takknemlig for at du leser.

    Vinklingen med Jannicke ble mer og mer tydelig etter hvert som jeg tenkte gjennom det. Vi hadde våre krangler vi også, men det er synd at jeg aldri fikk sagt til henne hvor mye hun faktisk betød for meg…

    mirakel:
    Mange tusen takk for en utrolig rørende kommentar. Jeg har ikke ord… Setter utrolig pris på det, mirakel!

    Maren:
    Jeg mente naturligvis ikke at det var min skyld – poenget ved å ta litt av ansvaret er egentlig bare at jeg hele tiden visste jeg kunne unnslippe mye av det, men jeg nektet. Så sånt sett kunne jeg gjort min hverdag enklere for meg selv.

    Det er nok alltid noen som trenger noen å stå på for å heve hodet sitt, slik er verden. Jeg er bare glad vi nå kan spille volleyball og prate sammen uten å hele tiden tenke på det som skjedde da vi var barn.

    majann:
    Det er gripende å høre at min fortelling rører til tårer… Takk for at du forteller meg det, det betyr mye. Jeg tror dessverre det er få som har “sementert” selvtillit, men jeg tror de fleste kan få det om de ser inn i seg selv og forstår at det er ens eget syn på seg selv som betyr mest (og samtidig kaster bort alle negative inntrykk de har fått utenfra). Det er der trikset ligger, det er der utfordringen ligger…

    Miss Piggy:
    Takk for det, Miss Piggy. Godt du fikk det inntrykket. Anbefaler deg virkelig å sette deg ned og skrive det hvis du klarer. I mange tilfeller kan bare det å skrive det være terapi, og du trenger ikke vise det til en levende sjel. I tillegg kan du sende anonyme bidrag til mobbebloggen, om du føler det kan være til hjelp for noen.

    Takk for at du leser!

    Elisabeth:
    Hei Elisabeth, og velkommen.. Jeg er garantert ikke alene om å ha blitt mobbet – det vet jeg. At du oppfatter tiden din der som et helvete syns jeg er trist, for jeg minnes deg med et stort smil om min munn – og savner deg. Du er hjertelig velkommen til å dele din historie om du føler for det. En lang klem tilbake med håp om at du faktisk leser denne kommentaren.

    Somalieren:
    Takk skal du ha, Somalieren. Og takk for at du leste den…

    Kristin:
    Så klart (og dessverre) er jeg ikke den eneste som blir mobbet. Det finnes nok mange eksempler på mobbeofre som mobber igjen; som med så mange andre ting så er det en del mennesker som føler at det en selv har opplevd bør andre også kjenne til.

  14. Marley Kristin  •  May 16, 2009 @19:32

    E kan tenke meg at det var godt for deg å få alle tankene rundt fortia ned på papir. Det er jo en form for healing og bevisstgjøring, for både deg og andre som enten er eller har vært i samme situasjon.

    Du e en sterk person, Samuel, den ska du ha^^
    Og denne teksten var gripende å lese. Du skriver fantastisk bra!:D
    E sikker på at om fleire kommer innom bloggen din, og leser di her, blir dem selv inspirert til å åpne seg og skrive ned sin historie:)

    Marley Kristins siste blogginnlegg..Grimstad i mitt hjerte

  15. Samuel  •  May 16, 2009 @22:48

    Marley Kristin:
    Takk skal du ha, Marley! Setter pris på dine hyggelige ord, og det at du har lest det jeg har skrevet. Jeg håper at min tekst kan være til glede og inspirasjon; om så bare for én person så har jeg oppnådd mye!

  16. M  •  May 18, 2009 @22:39

    Hei Samuel!

    Det er sterkt å lese det du har skrevet her, ikke bare fordi det er veldig alvorlig, men også fordi jeg har gjennomgått det samme selv. Helt fram til 5. klasse var jeg den samme som deg. Nå er jeg 17 og bor i en annen del av landet, og dette ble min redning.

    Jeg beundrer deg for det du har skrevet her i dag, noe mer har jeg ikke å si nå.
    Du virker reflektert og forståelsesfull, og jeg kunne tenkte meg å prate litt hvis du har anledning til det. Du har mailen.
    – M

  17. Samuel  •  May 19, 2009 @07:28

    M:
    Mange takk for dine ord, og at du har tatt deg tiden innom bloggen min. Jeg vil bare starte med å si at jeg er glad du har funnet din redning. Det er leit at du måtte flytte for å finne den, men det var forhåpentligvis verdt det?

    Jeg vil gjerne prate med deg, og jeg sender deg en e-post umiddelbart.

  18. Spire  •  May 19, 2009 @08:33

    Jeg synes du er flink som velger å stå frem på denne måten med denne historien:) Godt at du er kommet deg videre og håper hun bruker bidraget ditt:)

    Spires siste blogginnlegg..Jeg har kjøpt meg nye klær!

  19. Samuel  •  May 19, 2009 @08:51

    Spire:
    Takk skal du ha! Hun har signalisert at hun ønsker å bruke det, så det kan bli spennende å se når boken kommer ut. Den skal uansett kjøpes :)

  20. Mathias  •  May 19, 2009 @20:07

    Hallo, jeg har enorm respekt for mennesker som deg. Det var en gripende historie og jeg tenkte på en gutt jeg har gått på barneskolen og ungdomskolen med som har opplevd mye av det samme som deg når jeg leste dette.

    Jeg synes plutselig så utrolig synd på han og jeg forstår så mye mer av det han har gjennomgått ut i fra dette. Kanskje når man er 8 år gammel så går det kanskje ikke helt igjennom en at det er ens egen feil, men hvorfor skulle man i så ung alder. Jeg synes det er så utrolig trist og jeg innser at jeg selv har tatt del i noen små frekke kommentarer mot denne gutten selv, men jeg mobbet eller gjorde aldri noe fysisk med han. Man skjønner da at verden egentlig er et ganske jævlig og urettferdig sted men ikke for alle andre. Stå på Samuel!

  21. Mathias  •  May 19, 2009 @20:09

    Rettelse: litt sin egen feil til tider** beklager!

  22. Samuel  •  May 20, 2009 @00:06

    Mathias:
    Hei Mathias, og velkommen til bloggen! Mange takk for dine hyggelige ord. Det er interessant å se at du kan relatere dette til noen du har gått på skole med.

    Småfrekke kommentarer kan dessverre oppfattes som mobbing hvis en ser det fra offerets synspunkt, uten at jeg ønsker å kaste noe ansvar din vei. Barn tenker ikke så langt som de burde, og ting blir sagt og gjort som man ikke kan kreve at de tar ansvar for. Der og da er det nok mer foreldrenes ansvar – ansvar for å lære barna deres til å respektere og sette pris på forskjeller.

    Har du snakket med vedkommende senere? Vet du noe om hvordan hans liv har utspilt seg i etterkant, og hvorvidt han har kommet seg videre fra dette? Har du vurdert å snakke med ham?

    Det var utrolig godt å høre at historien traff deg, og jeg setter pris på dine gode ord. Det varmer!

  23. glasshjerte  •  May 20, 2009 @02:10

    “Jeg mente naturligvis ikke at det var min skyld – poenget ved å ta litt av ansvaret er egentlig bare at jeg hele tiden visste jeg kunne unnslippe mye av det, men jeg nektet. Så sånt sett kunne jeg gjort min hverdag enklere for meg selv.”

    Problemet er at du vel egentlig ikke kan vite sikkert at du ville gjort det enklere. Antageligvis ville de fortsatt å plage deg, uansett hvor usynlig du gjorde deg. Det skjedde hvertfall med meg. Poenget er at man oftest er helt forsvarsløs når man blir mobbget, og at det er tilnærmet ingenting man kan gjøre med det. Nettopp detfor trengs inngripen, fra blant annet lærere.

    Og man skal så klart ikke la være å være seg selv bare fordi man vet at noen reagerer på det. Hadde jeg fått 50 øre for hver gang noen sa “Du er så RAR!” hadde jeg vel vært et helt annet sted akkurat nå. Poenget er at dersom du hadde kuet deg, hadde mobberne trodd at de hadde rett, og du hadde trodd at det var hos deg feilen lå, at det var galt at du var deg selv, at du var annerledes enn dem. Men det er det ikke. Det er det aldri.

    Ellers: Kardemommelovne ftw!

    glasshjertes siste blogginnlegg..Kasper

  24. Lars F  •  May 20, 2009 @13:21

    Beklager at jeg ikke har svart tidligere.

    Dette var både trist og fint å lese. Jeg beundrer styrken din, Samuel. Jeg beundrer hvordan du har snudd noe så vondt til styrke. Jeg beundrer måten du forteller om det på, og oppfordringen din til å være en venn.

    Takk for at du delte dette.

    Glad i deg, amigo!

    Lars Fs siste blogginnlegg..Per-Jarle Heggelund – Enda en grunn til å se fotball

  25. Siri, Hanne whatever  •  May 24, 2009 @03:32

    Så bra, Samuel.
    Jeg har ikke hørt om mobbingen din før, men har alltid forestilt meg at den en gang var der. En som til de grader er seg selv, ikke bryr seg om hva andre sier, som nekter å formes i en ferdigstøpt form; det sier seg selv at du hvertfall har fått hørt det. Jeg ble kjent med deg på høyskolen, og vet at du hørte ting også der, men du lot det prelle av. Din likefremme måte å være på kan provosere, men den har også den fantastiske evnen til å bry seg der andre trekker seg unna. Gikk jo som du vet gjennom tøffe ting, spes det første året. Hvem var det som med oppriktig interesse kunne legge en trøstende arm om skulderen, jo det var Samuel. Ikke EN annen gutt der kunne gjøre det. Andre SÅ det ikke en gang. Det du har opplevd Samuel, kan bli til gull for andre. Tusen takk, Samuel!

    Make your scars into stars * Are you bitter or better?

    Må Gud velsigne deg, og du tilgi meg for et langt innlegg. Siri

  26. Samuel  •  May 24, 2009 @13:53

    glasshjerte:
    Hei, og hjertelig velkommen til bloggen!

    Du har naturligvis helt rett. En kan aldri være helt sikker på at en unnslipper deres klør, og jeg vil nok aldri si at mobbingen var min feil direkte. Håper i alle fall ikke jeg har gitt inntrykk av det, for det mener jeg ikke. Jeg mener bare at mye av tynet jeg fikk nettopp var fordi jeg skilte meg en god del ut. Med det sagt, så tror jeg mobbere alltid vil finne grunner, uansett om de ikke eksisterer – kanskje slik det var med deg?

    Jeg tror at mobbere er de svakeste av oss, gjemt bak et sterkt skall. Dette skallet bruker de for alt det er verdt, og for å heve seg selv så må de trå på de som ser svakere ut. Derfor leter de etter grunner, enten bevisst eller ubevisst, for å ta noen. Dessverre så er det noen personligheter som er lettere mål enn andre.

    Det er ikke galt å være annerledes, det er en bonus. En bonus som er verdt sin vekt i gull. Jeg er glad jeg er blant dem. Tusen takk for en kjempehyggelig kommentar, glasshjerte!

    Lars F:
    Tusen takk, Lars, jeg setter stor pris på det du skriver! Du har naturligvis ingenting å beklage.

    Siri, Hanne whatever:
    Jeg har vansker for å forklare hvor hyggelig det er å lese det du skriver, Siri. Jeg er glad du har gode minner til vår tid på skolen! Jeg provoserte en del mennesker, ingen tvil om det – vi hadde jo også våre “disputter”, men det er utrolig godt å se at du allikevel sitter igjen med slike gode tanker om meg. Vit at de er gjensidige!

    Tusen takk selv, Siri, og Gud velsigne deg også! Aldri bekymre deg for lengden på innleggene, skriv det du måtte ønske! Det er kun positivt :)

  27. Terje  •  May 25, 2009 @22:33

    Vil også bare kommentere at jeg ser opp til styrken din.
    For å blande inn mitt religiøse perspektiv, synes jeg det er gripende hvilken styrke Gud har lagt ned i deg. Du har også en gave i formidling og framstår for meg som et sympatisk forbilde.
    Du gir mye av deg selv Samuel, signe deg for det.

  28. Samuel  •  May 27, 2009 @08:06

    Terje:
    Det er ingen tvil i mitt hjerte nå om at Gud har gitt meg mye styrke gjennom mitt liv. At jeg ikke var kristen akkurat da livet mitt faktisk ble bedre tror jeg ikke har hindret ham i å være til stede for meg så langt han kunne. Jeg setter veldig pris på dine gode ord, Terje – de varmer veldig!

  29. Pappa til jenta med stor J  •  Jun 3, 2009 @14:00

    Tårene renner… gråten tar meg. Først og fremst fordi eg mista denne jenta mi Jannicke som var sånn som du beskriver henne. Stolte tårer fordi hun uredd, selvstendig tok parti for den forsvarsløse, den som ble krenket, for deg som levde i ett helvete, og forat hun gav deg beskyttelse og forsvar så langt det stod i hennes makt.
    Dernest renner tårene for deg Samuel. Sinnet og fortvilelsestårene forat ingen fanget deg opp, så deg, forstod ungers adferd, ungers behov for kompensering når grundleggende behov ikke er stimulert.
    Eg vil på vegne av alle disse her som forårsaket for deg en barndom som du her beskriver, be deg om tilgivelse. Tilgivelse for alle vonde ord, slag, mobbing og harselering. Tilgivelse for skolens og andre bemyndigede personers manglende oppfølging og evne til å se hva som pågikk.
    Håper at du etterhvert kan klare å snu det fatalt meningsløse i det du har gjennomgått til noe som kan gi deg en meningsfylt livskvalitet, der du kan som en del av ditt liv bruke dette til å hjelpe alle, og det er det desverre ikke få av.
    Du vil alltid være velkommen hjem til meg når du måtte ha behov for det Samuel,
    Din venn for alltid
    Jan Egil
    Pappa til jenta med stor J

  30. Eli Losnegård  •  Jun 13, 2009 @16:02

    Hei. veldig rørande historia di. Mange minner kommer opp. Eg har nok tilgitt på ein måte men aldri glømt noko av det. Og eg kjenner det fort satt etter 30 år att eg ikkje er blitt ferdig med det. Det sitter der men eg lar det ikkje merkes på meg. Men det kjem opp heile tida for eg har barn som blir mobba og der stiller eg opp og hjelper og har tatt tak i mange ting men der svikta også læraren. Eg klarer ikkje dei såkalla venninnene som min datter hadde (trudde ho). Dei har gjort so mykje vondt for alle. Trur dei er so mykje bedre men i mine auger er dei små innsekt og desverre kjem dei alltid til å vere det. men du har gjort det rette men det er mange som desverre ikkje har den unike måten din.

  31. AgentHate  •  Jun 22, 2009 @11:38

    Med fare for å virkelig kaste gift i et fint blogginlegg og fine kommentare: La aldri denne “Gud’en” deres ta cred for deres styrke. Å fraskrive seg hele eller deler av egen prestasjon er ikke ydmykt eller storsinnet – det er dumt og destruktivt.

    Tildel gjerne bragden til andre mennesker rundt deg dersom du ikke står alene for den, men å gi den bort til en navngitt tomhet er lile tullete som å gi denne samme tomheten dine måltider.

    AgentHates siste blogginnlegg..AgentHate: !!!!!! Åj åj åj, saftige saker for norsk media, politikere og samfunnsengasjerte: http://tr.im/oSSM

  32. Samuel  •  Jun 24, 2009 @10:08

    Eli Losnegård:
    Huff, alltid trist når ens barn blir mobbet. Jeg håper mine barn slipper det. En kan vel egentlig aldri forvente at alle skal bli ferdige med mobbingen. For svært mange av oss tar mobbingen et tak og slipper aldri løs. Jeg var nok heldig som klarte å rive meg løs.

    Barn er slemme mot hverandre. Jeg tror du gjør rett i å støtte dine barn som best du kan, lære dem empati og å tilgi. Det er et av de viktigste stegene i å komme over mobbing – og det må du også klare. Å huske at det er mennesker med feil, ikke insekter, tror jeg er et viktig steg i riktig retning. Men det er meg om det :)

    Jeg ønsker deg i det minste lykke til med deg selv og dine barn. Tusen hjertelig takk for at du har lest og skrevet en hilsen til meg. Det betyr mye!

    AgentHate:
    Alle har lov til å si sin mening, om den enn skiller seg ut eller ikke. Du har ikke kastet gift såvidt jeg kan se, selv om du er uhyre påståelig.

    Det du bør være forsiktig med er å påstå at Gud – spesielt for oss som tror – er en “navnløs tomhet”, og at man ved å gi cred til Gud fratar oss selv cred. Du kunne ikke vært lengre fra sannheten, men jeg forstår at en i din posisjon kan tro noe slik. Det er oppbyggende for meg at jeg i tillegg til å klare meg selv, har en hjelpende hånd. Det får meg ikke til å føle meg mindre “dyktig” på noe som helst vis, og det fratar ikke æren til noen av dem som har vært med og støttet.

    Pappa til jenta med stor J:
    Jeg vet ikke hva jeg skal si. Tusen takk for at du leste, og dine gode ord. Tilgivelsen er gitt for lenge siden, både til de som mobbet og ikke minst til de som var likegyldige og gjorde ingenting. Det eneste jeg har problemer med er skoleverket som gjorde så alt for lite, og fremdeles gjør alt for lite. Økonomi var aldri årsaken til at min mobbing fikk foregå, såpass kan jeg si. Ressursproblemer kan nok være en årsak, i og med at mennesker er ressurser.

    Jeg vil nok stå fast på det at jeg allerede har klart å snu det til noe positivt, og dermed har mobbingen vært med og styrket meg gjennom mitt liv. Igjen takk for dine varme ord, og ditt vennskap!

  33. Jonathan  •  Jun 26, 2009 @00:53

    Dette gjorde sterkt inntrykk, Samuel! Muchos respektos!
    Denne Jenta med stor J var som en engel. En sånn spesiell person som det burde finnes flere av. Og man skjønner ikke alltid virkelig hvor gode de var før i ettertid. Jeg har en slik jente med stor J i mitt liv også, bare på en annen måte enn du beskriver, andre omstendigheter, kortere tidsrom osv. Solveig Solstråle kalte jeg henne. For god for denne verden.
    Veldig bra innlegg, mobbing er noe svineri, jeg har ikke blitt mobbet selv, men blir forbanna bare av å tenke på det du beskriver. Spesielt på lærerne. Man kan jo lure på om de har noe hjerte?

  34. Viv  •  Feb 5, 2010 @08:56

    Nå holdt du meg opptatt ei stund ja, måtte jo lese gjennom det du hadde skrevet og har bare en ting å si: IMPONERT!! Du beskriver følelsene du hadde og har utrolig godt, det var umulig å ikke lese ferdig! Takk for at du setter ord på det du har opplevd, gjør at jeg som mor kan i det minste prøve å holde øyne og ører åpne for hva som skjer med og rundt barna mine, med litt mer åpent sinn. Takk!

    Glad det går bra med deg, tross det du har opplevd, Samuel. :-) Lykke til videre, vet du klarer deg godt :-)

  35. Hege  •  Nov 21, 2010 @17:13

    Meget bra skrevet, men jeg er ikke enig i at du selv har litt av ansvarligheten for å ha blitt mobbet.. Du gjorde bare ting du trodde du ville bli likt for, for du ville jo inn i gjengen og ikke stå utenfor.. Ingen vil være en outsiders, og til og med nå i voksen alder kjemper jeg enda om å bli likt for den jeg er.. Det er virklig tungt, det tar aldri slutt.. Lærerene på Ungdomskolen der jeg fikk starten av mobbingen, ville kun snu ryggen til uansett hva dem så og hørte. De var feige på midten av 80 tallet, og kanskje dem er like feige nå. Jeg håper og tro dem er tøffere nå.
    Mobbing i arb.livet er like ille og kanskje enda verre tør jeg å si erfaringsmessig.. De er så mange som er så feige at dem ikke tørre å si ifra og stå utenfor å liksom akseptere at noen ble mobbet, trakassert, utfryst og ikke ble interegrert i arb.miljøet med kollegaene.. Når man endelig tørre å si ifra(slik per.håndboka og arb,miljø loven sier at man skal), ble man “kastet” ut av firmaet fort som f.. Da er vi et problem som dem vil ble kvitt fort som f. Har du da ikke vært lenge nok fagorganisert, så stiller ikke dem opp heller som støtte og hjelp. Da skylder dem på 3 mnd karenstid, men 1 år etterpå skylder dem forsatt på dette, da dem vet at det koster å rydde opp i slike saker..

    Ingen mobbeoffere er skyldig og det er ikke vi det er noe galt med, men muligvis oppdragelsen til dem som mobber oss.. Det ligger mye i hvordan foreldrene lære ungene sine å være, tro meg.. Har sittet på Barne og Unges kontakttelefon i over 5 år, da hørte jeg veldig mye trist.. Skriv ned opplevelser med engang du ble mobbet, få det ut, ikke lagre alt i “Harddisken”hjernen din. Fortell om det til familie og venner og er du heldig, har du noen som virkelig lytte og tro på deg.. Har meget få av dem jeg, men skal klare meg også denne gangen.. Hege

  36. degu  •  Nov 7, 2016 @10:16

    Kjære Samuel!

    Eg viste ikke før, at du er en så fantastiske menneske!

    En dag e skal banke på teltdøra di for å gi deg en stor klem :)

    Gabor (Eik ;) )

Én trackback

Legg igjen et svar

Allowed tags: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>




Bloggurat