Browsing the archives for the Poetiske strofer category.

Guten jekk ut

Morrosaker, Poetiske strofer


Da var ei gång ein gut
så ville væta sin tut
så han jekk ut

Dar møtte han ei tjei
så virka så grei
som meir enn villig åpna sin trut

snadden jekk inn
guten blei blind
han kom seg aldri ut

8 Comments

Jeg er her…

Filosofiske tanker, Poetiske strofer


Jeg

er her ikke

alltid

sep

Å eksperimentere med skrivestil syns jeg er utrolig spennende. Dette er en diktform jeg faktisk og dessverre ikke husker hva heter, men uansett tror jeg diktet står for seg selv.

5 Comments

Dagen kom aldri – mikronovelle

Poetiske strofer


Dagen kom aldri. De ble liggende…

separator

En mikronovelle er en svært spesiell skriveform, og interesserer meg.
Reglene er veldig enkle; kun seks ord.

Der ligger utfordringen med det, for å skrive noe med mening i på seks ord er utrolig vanskelig. Det som gjør det verdt det er at det blir opp til leseren å utforme selve historien, for skribenten sier så lite at alt ligger i leserens hender. Det er en virkelig språklig utfordring!

Fortell meg gjerne hva du legger i mikronovellen min, uten å bry deg om eventuelle andre tolkninger.

Du kan lese mer om mikronoveller her.

Dersom du er klar for utfordringen, skriv gjerne en egen mikronovelle i kommentarfeltet også.

5 Comments

en tanke…

Poetiske strofer


en tanke

lett som en fjær

forsvinner i mørket

for aldri å bli sett igjen?

14 Comments

Skattekiste fra barndommen

Filosofiske tanker, Kjærlighet, Personlig, Poetiske strofer


treasure20chestDe fleste av oss har skattekister fra vi var barn. For noen så er det en boks med ting, for noen er det bøker med noe vi skrev som små, andre har forskjellige ting. Noen har kanskje ingenting. Jeg har to ting, det første er en kiste med mynter, brev, steiner, medaljer og liknende ting jeg syns var spennende. Denne har min lillebror oppdaget med fryd over de diverse tingene som fantes oppi, og den tok han frem da jeg kom hjem til Kvinesdal på fredag. Vi så litt på innholdet og han fikk noen mynter – og jeg oppdaget en søt liten ting jeg fikk da jeg var veldig liten. En konvolutt. Et dikt. Fra ei jente. Som likte meg.

Tro det eller ei, men jeg syntes du er grei. Derfor skal du få dette smykket jeg har laget til deg.

Sammen med diktet oppi konvolutten lå det et smykke satt sammen av noen forskjellige perler og liknende. Kjempesøtt. Jeg reagerte aldri på diktet, jeg skjønte det ikke.. Skjønte aldri hva hun mente. Det fantes ikke i den villeste fantasi at noen faktisk kunne like meg på den tiden.

hånd
Så var det boka da. Den andre skatten. Her står det også mye forskjellig. Noe moro, noe søtt, noe litt trist. Jeg blar opp på første side og finner dette:

“Stine + Samuel = sant.
Skrevet av Samuel

Stine er veldig søt og pen. For meg er hun en prinsesse. Janicke og Hilde er også søte. Stine er finest i klassen. Stine er kjempe søt

Jeg syntes hun er kjempe snil også for jeg, Magnus, Håkon og Håvard fikk lov av Stine og bli med på sketsjene. Men hun er litt har hent av og til. Adressen til Stine: ***”

Det er så søtt å se hvordan jeg beskrev jenta i mine drømmer som liten. Det står mer, og jeg skal ikke sitere alt. Det står blant annet om mine hemmeligheter, blant annet da jeg slengte meg naken i et slengtau med noen venner, og kastet pølsebrød til måker. Helt fabelaktige hemmeligheter! Lister over hvem jeg likte, hvem jeg syns var frekke og hvem jeg hater (av og til, naturligvis). Der stod det blant andre fristeren!

Det mest spennende i denne boka er faktisk diktene jeg skrev som liten. Jeg oppdager ved å lese dem at jeg faktisk hadde en liten filosofisk poet i meg, og jeg vil idag dele disse diktene med dere. Disse betyr veldig mye for meg, det skal jeg innrømme, selv om kvaliteten ikke er den høyeste så er de overraskende reflekterende til å være ca. 10 år gammel.

Mitt første kjærlighetsdikt

Den STunD Jeg ville, kom Til Meg
Da Jeg sa, jeg Elsker Deg.

Jeg likTe Meg Da Jeg så deg
Det VAR Som en Rose inni Meg

Dette diktet ble skrevet til Stine, jenta som nevnes lengre oppe. Senere forelsket jeg meg i Hildegunn, og jeg var såpass lur at jeg visket bort Stines navn og skrev Hildegunn inn med penn. Dette diktet viste jeg faktisk til Hildegunn i løpet av de fire årene jeg var håpløst forelsket i henne. Hehe, morro å lese det igjen. Bokstavene er litt store og små, det var slik jeg skrev da.

ENsomheTs DikT

Jeg er så Ensom,
Hver eneste dag.

Jeg har inGenTinG å gjøre,
det gjør meg gal.

det er så kjedelig å bare siTTe,
i morgen kåpe og se, å titte.

Jeg har aldri nektet for at jeg var mye ensom som barn, og da jeg så dette diktet igjen så fikk jeg litt vondt av meg selv. Et lite håp er til stede om at det er barnet i meg som likte det faktum at jeg fikk til kjærlighetsdikt og bare ønsket å prøve ut mine poetiske evner – men uansett vitner det om hvor mine tanker fløy. En tankevekker.

jeg håper dikt

Jeg fårstår deT bare ikke
Hvorfor Gud har laTT deT Skje,

Vi bygger biler og båter
det forstyrrer ro og fred.

Jeg håPer den dag kan komme
da alle kan få smile

da Jesus kommer,
og lar oss få HVile.

Jeg er helt ærlig ikke sikker på hvordan jeg skal tolke dette diktet. Det handlet garantert ikke om min egen dødelighet, selv om det kan virke slik på siste setning. Det var nok mer en tanke om at mennesket har forstyrret og forurenset noe forferdelig – og kun Jesus kan innføre harmoni igjen. Jeg var veldig miljøbevisst som barn, det husker jeg veldig godt.

jeg ønsker dikt

jeg ønsker meg en hund
jeg ønsker meg et hus i en fredelig lund

jeg ønsker meg ikke mer
jeg ønsker meg ikke alt jeg ser

Mitt favorittdikt når jeg leser over dem nå. Jordnært, åpent, og hyggelig. Har ikke så mye mer å si om det, enn at jeg liker svært godt å lese det igjen.

Konklusjon

Dette er mine to skattekister fra min barndom. Mine verdifulle tanker og dikt, og mine verdifulle ting både samlet sammen og gitt fra andre. Dette er noen av de mest verdifulle tingene jeg har, og jeg lar dem ligge hjemme hos familien min i trygghet der.

Nå håper jeg det kan ha gitt deg et lite smil på ditt ansikt, og kanskje noen gode tanker om dine egne skattekister fra barndommen?

5 Comments

Den gravide mannen!

Kjærlighet, Morrosaker, Nyheter, Poetiske strofer, Samfunn, Sex og samliv


Nei, idag skal jeg ikke snakke om Thomas Beatie, faktisk! Jeg skal snakke om en helt annen type gravid mann, nemlig dem man ser over alt!

“Hæh, gravid mann? Hvor?”

(Svaret er) Elementært, kjære Watson. Det er bare så altfor få som ser og vektlegger det, fordi det er kona som går med klumpen på magen!

Is klokka to på morgenen!

Foto: Matvareguiden.noSaken er nemlig den at når ei jente blir gravid, så får hun det tungt og krever mye pleie. Mange blir svært utålmodige, får humørsvingninger, vil ha, skal ha, må ha, bør få. Hvem er det da som må stille opp for å ordne opp for henne? Åjoda, det er mannen som må ta den børen. Det er ikke snakk om en sjelden gang, men vil dama ha iskrem klokka to på natta, så får mannen ikke fred før han har sørget for det.

En time til?

Foto: MastheadI tillegg så må vi høre på all den gnålinga. “Jeg har så vondt i knærne”, “Jeg har så vondt i ryggen”, “Jeg har så vondt i magen” og så videre. Mannen må værsågod tålmodig høre etter og trøste og gjøre det han kan for å bidra til å hjelpe kvinnen. Hvis ikke så vil jo hele samfunnet rundt dem dømme ham nedenom og hjem. Hun vil si “Han har ikke forståelse for hvor tungt det er, og hjelper meg nesten ingenting” dersom han ikke orket å massere ryggen hennes i to timer i strekk. Gravide damer har humørsvingninger, og vil gjøre pingpongballer til varmluftsballonger. Ingen har forståelse for at situasjonen er slitsom og tung for mannen. Ingen ønsker å forstå, fordi de ikke ser hvor mye han faktisk gjør. Det er ingen som får høre om den første timen han masserte ryggen, når han ikke fortsatte en time til.

Bebisen

Foto: retzno.noOg hva med alle disse fæle kallenavnene vi menn må tolerere om vårt kjærkomne lille barn? Bebisen? Nurket? Gulleklumpedumpen? I de dårlige dagene; Faenskapet? Trollungen? Ersåleiogvilbarefådetut? Uansett hva kona sier på privaten må vi bare smile fint til våre venner og si at kona tar det så fint, og jatte med når hun snakker så stolt om Bebisen som snart kommer. AARGH! Gjør vi det ikke, protesterer vi og sier at “Bebisen” er det verste ordet som finnes om vår kjære tøffe fotballspiller, så blir skoen kastet etter oss, og alle venninnene hennes ser på oss som den kalde dritten.

En god fotballspiller!

Foto: inmagine.comOg jippi, barnet sparker! WOW, det er så kult og spennende! Alle må få høre om det, dette er jo helt utrolig! Helt til barnet har gjort det i 4 uker, og mamma begynner å bli sliten av det. Hos venninnene er det fremdeles kjempekult, og alle får holde på magen, men hjemme med pappa så er det ikke så kult allikevel. “Hold deg unna magen min, jeg er så sliten”. Da faller vitsen om at han vil bli en god fotballspiller i dårlig jord. Nevnte jeg at gravide er humørsyke og absolutt ikke deler din humor?

Den gravide mannen!

Foto: BBC.co.ukHver eneste mann med ei kone eller en kjæreste/samboer som er gravid, er i “praksis” det selv. Ikke at vi selv får en utvidet mage med strekkmerker og alt slikt. Men i praksis går vi i ni måneder og må tilpasse alt i huset og alle våre gjøremål til kvinnens humør, og gjør vi det ikke er vi en forferdelig fyr, og ungen vil få en forferdelig dårlig pappa. Slik er det bare. På slutten av dagen sitter kona igjen med verdens mest dyrebare minne, mens vi gutta bare vil sove…

Den gravide dama..

Foto: Babychildcpr.comJeg har alltid vært mer eller mindre sjalu på kvinnens mulighet til å bli gravid. For den nærheten som man får til barnet ved å bære det i seg, føde det, amme det og gi det livets mest viktige kjærhet i starten av livet – det kan aldri mannen få. Mannen kan såklart på alle måter bli en god pappa, gi barnet trøst, glede, være en samtalepartner og alt det. Men vi vil aldri kunne kjenne følelsen det er å ha gitt liv til et annet menneske så direkte. Jeg hadde gjerne gått gjennom en 9 måneders graviditet for å kunne kjenne den følelsen dersom jeg kunne. Vi vil for alltid være pappaen som bare så på at mamma gikk med barnet i magen…

Men nå kan vi ENDELIG begynne å spille fotball med nurket! Åneipokker, han kan jo ikke gå enda…

“Kjære, nå må du løpe og kjøpe litt beibimat til bebisen og ta med en sjokolade til meg er du snill. Husk, jeg gikk tross alt gravid i ni måneder, så dette syns jeg du kan gjøre for meg…”


13 Comments

Takk for i år!

Personlig, Poetiske strofer


Kjære Samuel.

Det har vært så koselig å ha deg her og bli kjent med deg! Vi syns det er trist at du skal slutte og vi kommer til å savne deg! Men gleder oss til du kommer på besøk =) Lykke til på Holbekk! Ønsker deg en GOD JUL!! Gla’ i deg!

Store klemmer fra Lykketrolla

Idag tok jeg farvel. Med alle de voksne. Med nesten 40 barn som jeg nå har lekt med de siste månedene. Passet på. Overvåket. Kjeftet på. Matet. Lekt med. Lekt med. Lekt med

En virkelig drømmejobb, hvor dagene stort sett gikk ut på å leke med masse artige barn i aldersgruppen 3-6 år. En jobb hvor det i starten mest av alt gikk ut på å kaste og riste og slenge så mye på barna som mulig, hvor man egentlig ikke helt så ansvaret som lå i jobben. Som vikar og ufaglært så blir det gjerne slik.

Ansvaret kryper innpå etter hvert. Man merker det ikke alltid så mye på selve jobben, men når man kommer hjem og man tenker over hva som har skjedd, og de små og subtile tegnene man har sett her og der begynner å sette sine spor. Det barnet som alltid henger seg på uten at noen egentlig virker interessert i å ha det der. Hun som alltid er sutrete og klengete. Det barnet som åpnet armene for deg med en gang. Han som snakker som om han var 8 år gammel, og egentlig bare er 2,5. Det barnet som nesten ikke tør se deg i øynene. Det barnet som alltid er tøffing. Han som kler seg naken og løper leende og smilende rundt og viser tissen. Han som passer på de mindre barna og gir dem fart på huska.

Det er ikke alle disse tingene som trenger å bety noe. Noen av dem gjør. Noen av dem gjør meg veldig vemodig. Og det er her ansvaret kommer inn. Når man blir bevisst på hvor utrolig forskjellige disse personlighetene er, og hvor utviklet deres sanser er allerede i så ung alder, så innser man plutselig at ordene man velger, bevegelsene man gjør og ansiktsuttrykkene våre faktisk betyr utrolig mye. En forstår at barna trenger individuell oppfølging. Alle kan ikke lekes med på samme måte. Alle liker ikke det samme. Når han slår seg, så er det beste om du setter ham på kneet og blåser på stedet. Når hun slår seg er den beste trøsten en klem.

De sporene jeg setter igjen i dag kan få store ringvirkninger senere.

Nå skal jeg såklart ikke gi inntrykk av at jeg tror mitt ansvar er større enn hva det egentlig er. Poenget er at jeg etter hvert merket det som egentlig var usagt – at det som i første omgang egentlig bare var lek og morro, faktisk er en jobb med et helt enormt ansvarsbegrep.

Det beste for meg var fremdeles å være i de områdene hvor det var flest og villest barn, gjerne med høyt støy- og aktivitetsnivå. De som kjenner meg bare bittelitt tror jeg kan se akkurat den koblinga. Fra første til siste dag i denne barnehagen har jeg fått muligheten og gleden av å i all hovedsak stå med barn til knærne, eller ligge under en haug med barn som skal ta meg. Av en eller annen grunn så er det lettere å gjøre det når man kun er der 2 dager i uka i noen måneder, enn når man jobber med dette 5 dager i uka over flere år. Kan ikke skjønne det ;)

For meg var det en gave å få lov. For noen av de andre så satt de pris på muligheten til å slippe å stå midt oppi skrikingen. Jeg forstår dem. Man blir sliten av å jobbe aktivt i en barnehage. Det betyr ikke at man liker barna mindre eller mer dersom man liker å stå midt oppi akkurat dette. Det betyr bare at man har lært seg å ta hensyn til hva kroppen forteller oss på ettermiddagen.

Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at jeg er godt sliten når jeg nå sitter i sofaen etter en dag i barnehagen. Det er dét som er så deilig! Jeg gleder meg til å komme meg på jobb, men på grunn av slitet så gleder jeg meg faktisk litt til å komme hjem også.

Ikke idag. Idag var en dag som gjerne kunne vart noen timer ekstra. Idag var min siste dag på Askeladden Barnehage på Groos. Det var en trist dag for meg.

I juletider har Askeladden en hyggelig tradisjon, som jeg bare må ta med her. Det lages en julekalender med hvert eneste barns navn på et hjerte. Hver eneste dag i desember trekkes det et par navn som skal få hjertet sitt, og på baksiden står det et lite dikt om den som trakk. Vi voksne var også satt opp med slike hjerter, og igår fikk jeg mitt.

Jeg ble faktisk veldig rørt over det som stod på baksiden av mitt, og selv om jeg satt og smilte og tulla med barna mens det ble lest opp så må jeg innrømme at jeg kjente tilløp til tårekanalsprengning.

Samuel, det er du som nyest er
men du har jo blitt så fort kjent her.

Mandag og tirsdag vi venter på deg,
det er fordi vi syns du er så grei.

Oppe du liker deg veldig godt,
leke masse og herje er topp.

Du blid og snill er,
og vi har allerede blitt glad i deg her.

Smilende tok jeg med meg hjertet mitt ned og satt meg med barna igjen.

Jeg skal fortsette i en annen avdeling (Holbekk) til neste år, samme turnus på to dager i uka. Uansett er det fremdeles trist å ta farvel med masse mennesker man har blitt glad i. De voksne treffer jeg jo alltids på her og der, så det er nok alle barna som jeg har lekt, snakket og hygget meg med jeg kommer til å savne mest. Barna som jeg håper har blitt litt glad i meg. Det er mennesker jeg virkelig kommer til å savne. Smilene, tilliten, den fantastiske gleden over noe så enkelt som å bli løftet opp og slengt litt på.

Derfor var dette en trist dag for meg.

Det var igår jeg fikk vite det. Marianne, sjæfen, kom inn på avdelingen jeg var og fortalte meg at de gjerne ville jeg skulle fortsette til neste år, men at det da måtte bli på en annen avdeling med en annen aldersgruppe (0-3). Jeg ble naturligvis glad for å få fortsette, og jeg gleder meg veldig. Naturligvis kommer nye gleder i en ny avdeling, og jeg kommer nok til å bli like knyttet til de jeg møter der. Forandringen i arbeidsoppgaver tror jeg også vil bli en spennende utfordring; jeg kommer til å bli en racer på bleieskift etterhvert tipper jeg! Positiv innstilling tross litt sorgmodighet tror jeg er viktig.

Idag hadde vi en liten avslutning for meg. Min overførsel ble omtalt som en “fryktelig trist nyhet”. Jeg fikk gaver, tre poser med forskjellige typer hjertegodteri. Sjokoladehjerter. Rosa hjerter. Skumsjokoladehjerter. Barna hadde vært med å plukke ut, om jeg skjønte det riktig. Et julehefte, og et hefte med tegninger fra barna. På utsiden av det heftet stod den teksten jeg begynte dagens innlegg med.

Kjære Samuel.

Det har vært så koselig å ha deg her og bli kjent med deg! Vi syns det er trist at du skal slutte og vi kommer til å savne deg! Men gleder oss til du kommer på besøk =) Lykke til på Holbekk! Ønsker deg en GOD JUL!! Gla’ i deg!

Store klemmer fra Lykketrolla

Jeg sa noen få ord til barna om at jeg hadde hatt det kjempegøy med dem, og at jeg kom til å savne dem, før jeg satte meg ned. Når den første jenta da sa “Jeg kommer til å savne deg, Sanuel”, så fikk jeg gleden av å gi henne en klem.

Så strømte det på mange flere, og det ble en god del klemmer. Varmende klemmer. Deilige barneklemmer!

Så jeg tror jeg vil avslutte dette innlegget nå, med mange hjertens takker til alle de jeg har jobbet sammen med på Groos. Takk til alle de herlige barna. Takk for hyggelige tider som har vært og vil komme. Og ikke minst – takk for muligheten til å fortsette i barnehagen, jeg gleder veldig meg til å begynne på Holbekk etter jul!

17 Comments

det er noe i det!

Poetiske strofer


Det er noe i det å legge seg ned og se rett opp på stjernene
Det er noe i det å stå i pøsende regn med åpne armer og ansiktet opp

Det er noe i det å våkne til en soloppgang som fyller himmelen med rødt
Det er noe i det å stå i lavende snø med åpen munn og tunga ute

Det er noe i det å spille gitar på et svaberg med bølgebrus som bakgrunnsmusikk

Det er noe i det å sette pris på en klisjé
 
 

Det er noe i det!

5 Comments

Jeg har en drøm

Filosofiske tanker, Poetiske strofer


jeg har en drøm…

UIMOTSTÅELIG
uoppnåelig…

drømmen
er
virkelig..

UFATTELIG…

drømmen
er
min…

17 Comments

det er rart…

Filosofiske tanker, Poetiske strofer


Det er rart hvordan et liv kan sno seg opp og ned langs helt uforutsette stier. Hvordan ting helt plutselig kan forandre seg drastisk, og uten forvarsel snu tilbake på seg selv igjen.

Det er rart å tenke på hvordan man i blind tillit og ønsketenkning kan gi ukjente mennesker makt over seg. Hvordan venner og familie kan advare mot farer som tårner som svære fjell foran seg. Hvordan man allikevel velger å se bort fra disse advarslene.

Det er rart hvordan man som mennesker hele sitt liv kan gå med en bestemthet ovenfor visse saker, men i nøden lærer naken kvinne å spinne, og selv den hardeste vilje kan knas til bolledeig.

Det er rart å tenke på hvordan håp og glede raskt kan snus til tårer og smerte.
Det er rart å tenke på hvordan tårer og smerte raskt kan snus til håp og glede.

Det er rart hvordan et liv kan sno seg opp og ned langs helt uforutsette stier, og hvordan vi mennesker ofte er som en tømmerstokk flytende nedover i elvens nåde.

Det er rart å tenke på hvor rart livet faktisk er.

P.S. Jeg har fått jobb som telefonselger…

10 Comments



Bloggurat