Browsing the archives for the Politikk category.

Ikke pokker…

Debatt, Politikk

1250756983756_596Ikke så altfor ofte jeg skriver om nyhetssaker, men denne tok kaka!

NRK foreslår å øke lisensene på grunnlag av at de har vunnet og må beverte Grand Prix i 2010. Nå syns jeg jammenmeg de må sette seg ned, ta en pust i bakken, og tenke seg litt om!

Altså…

  1. For det første, så vil jeg nok lett påstå at de aller fleste som idag betaler for NRK, egentlig ikke ønsker å ha kanalen en gang.
  2. For det andre, så vil jeg nok også lett tro at mange av de som liker NRK, ikke liker MGP.
  3. For det tredje, så kommer aldri i livet lisensen til å bli senket tilbake til årets priser igjen etter MGP er overstått.
  4. For det fjerde, så er deltakelse i MGP en frivillig sak – og NRK må akseptere risikoen for å vinne når Norge melder seg på MGP.
  5. For det femte, kan man vel forestille seg hvor mange dyre programmer NRK vil produsere fremover og bare øke lisensen bittelitt for å finansiere dem.

Er det da rettferdig å legge på lisenskostnaden pga ETT program som med hyggelige anslag blir sett av 1/4 av de betalende?

Det er altså Trond Giske som står i spissen her, og NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas er ikke snauere enn å si at han blir glad om det gjennomføres. Å finne et svar på hvor mye lisensen potensielt vil økes, vil ta ca 3-4 uker – og gjett hva, det er ca. 3-4 uker til valget (takk til tv-slave for den sammenlikningen)! Så greit å slippe å ha nrk-lisensøkningen som et anker rundt halsen i valgkampen.

Jeg foreslår heller en annen løsning:

Ta fem kroner per stemme som tikkes inn på grand-prix-kvelden. Slik fører dere til at de som liker programmet, er de som betaler for programmet, og de som ikke liker det – de slipper. Så, hvert år vi IKKE vinner MGP, så setter vi alle disse femmerne inn på en egen konto – og skulle vi vinne igjen om 20 år så kan vi lage et himmelsk show for pengene!

Eller hva syns du?

4 Comments

Kvinnedagen er fremdeles aktuell!

Debatt, Politikk

Har kanskje kvinnedagen aldri vært mer aktuell? Kanskje vi bare må lære å bruke dagen litt mer internasjonalt, i stedet for å fokusere på oss selv?

Ulovlig å nekte ektemannen sex

Ifølge ny afghansk lov.

Loven sier blant annet at kvinner ikke kan nekte ektemannen sex, og de bare skal kunne forlate huset, søke jobb eller gå til legen med ektemannens tillatelse.

Kilde: Dagbladet.no

Foto: AP/Allauddin Khan/SCANPIX

Foto: AP/Allauddin Khan/SCANPIX

At det er mulig å tenke slike tanker i år 2009 er for meg helt ufattelig, og tross at jeg ikke har noe rasistiske tendenser personlig, så må jeg innrømme at slike saker får meg til å slite med min toleranse. Hvem er disse fordømte idiotene som hever seg så over det andre kjønn?

Det interessante er også at Norge støtter de Afghanske styresmaktene med 500 millioner kroner i 2009; det vil si vi støtter kvinnediskriminering. Kan det være så mye vanskeligere enn at Afghanistans støttespillere (også Norge) gir dem et ultimatum – og at vi avstår fra støtten dersom de ikke trekker denne diskriminerende loven?

Vi må lære oss å være mer direkte. Avisartiklen skriver at det kan være for sent, i så fall bør vi trekke oss tilbake fullstendig fra å støtte denne idiotstaten, og å offisielt fraskrive oss all samarbeid med dem. Vi kan ikke støtte en stat som står for det motsatte av alt vi står for!

51 Comments

En politikers livsløp

Morrosaker, Politikk

Det har nå blitt bevist at politikere er en egen subrase av homo sapiens kalt homo sapiens politicus. Mange års forskning har gitt en overraskende innsikt i deres livsførsel, og rapporten skal jeg nå dele med dere.

Unnfangelsen
Ved å undersøke tusener av menneskers samliv, seksuelle aktivitet og forplantning, har man kommet frem til at spermien som førte til en politikers fødsel faktisk ikke nådde frem til eggcellen først, slik som er tilfelle ved alle andre befruktelser. Spermien som førte til et politikerbarn har faktisk blitt observert at snirkler seg rundt sædcellen som nådde frem til egget først, og på den måten klarer å overtale spermien til å snu. Dette viser en svært tidlig utviklet forhandlingssans. Når spermien så trekker seg ut, kan politikerspermien sakte og rolig entre egget på egenhånd.

Prefødselen
Tiden fra unnfangelsen og til fødselen bruker fosteret aktivt. Man har observert i svært mange tilfeller at fosteret holder seg til haken, og gestikulerer svært mye mer aktivt enn andre fostre. Pekefingeren er ofte fremme også, og dette faktum forbløffet forskerne, da ingen andre profesjonsgrupper klarer å kontrollere fingrene i så tidlig alder. Forskerne så også tegn til at barnet forsøkte å vise “fingeren”, men dette har enda ikke blitt verifisert.

Ut over det har man også påvist at politikerpoder utvikler lepper og taleorganer langt tidligere enn andre fostre, noe man tror at er med på å styrke taleevnen.

Fødselen
Når det kommer til fødselen har man påvist få særegenheter. Et morsomt fellestrekk er allikevel at Norges tre siste statsministre, samt de nåværende ordførerene i Oslo og Bodø alle ble født med hoven tunge.

Barndomsårene
Politikerspiren er gjerne det barnet i stor grad aldri stiller spørsmål ved foreldrenes autoritet. De har en innbakt forståelse av hva det vil si å være i lederposisjon. Har de derimot søsken, er sladderhandlinger ofte å finne, samt ser vi etter observasjoner at politikere i langt større grad krever høyere ukelønn enn sine søsken. Rettferdiggjørelsen barna bruker er at de alltid bruker lengre tid på arbeidsoppgavene sine, men foreldrene klør seg ofte i hodet når de ser at jobben som regel er halvgjort eller ikke en gang påbegynt. Ofte har barna rett og slett bare lagt alt rotet inn på sine søskens rom.

Med dette konkluderer man at politikerspirene ser på sine egne bestrebelser som av langt høyere verdi enn andres, selv om effekten av bestrebelsene er minimal eller ikke-eksisterende. Man har enda ikke lyktes med å forstå hensikten med denne medfødte mekanismen, men vi antar det skyldes et ekstremt høyt ego.

Forskningen legger også trykk på at politikerkandidatene har blitt påvist å allerede i svært ung alder klare å manipulere sine foreldre til å få ting slik de ønsker, gjerne på søskens bekostning.

Ungdommen – idealisten
Uten unntak starter idealisten å bygge seg frem i ungdomsårene. Våre politikerkandidater har begynt å forstå omfanget av sine taleevner og karismatiske muligheter, i tillegg til at de endelig begynner å legge merke til alt som er galt i miljøet rundt dem. Dette er unnfangelsen av den aktive politiske karrieren hos våre studieobjekter.

Denne unnfangelsen fører til en revolusjon i nærområdet. Alt som ikke stemmer overens med deres livssyn skal fikses. På grunn av alle sine medfødte og utviklede talenter, blir kandidaten fort med i elevråd og lokalpolitikk. Det vokser også frem en gryende arroganse når kandidaten innser at han faktisk kan mye mer om verden enn alle sine medungdom. Allikevel ønsker kandidaten å gjøre alt til det beste, så han kjemper for å forbedre sportstilbud i lokalmiljøet og besøker gamlehjem og lover flere senger.

Det er nå forskerne endelig fikk observere hvordan kandidatene reagerte på motgang.

Voksenlivet – realisten
Etter flere år med både skuffelser og seire, har politikeren endelig trådd inn i de voksnes rekker. De aller beste ender opp på stortinget og i regjering. En vesentlig forandring i holdning kan vi allikevel spore.

Politikeren har nå oppnådd en høyere status, samt et mer overordnet syn på hva han faktisk kan oppnå. År med motgang får dem i stor grad til å innse at det er visse ting man ikke klarer alene. Så den nå mer realistiske politikeren forsøker å jobbe i lag med andre politikere både inad i partiet og på tvers av partirammene, for på den måten å oppnå sine nå mer tilgjengelige mål.

Man observerer her at politikeren har blitt mer ydmyk ovenfor andre politikere uoffisielt, men satire og angrep og usakligheter fremdeles blir mye brukt i diskusjoner. Ved å forske på hvordan politikere taklet motgang og uenighet, ble det faktisk påvist at de har et eget kromosom som fører til usaklighet og personangrep i diskusjoner hvor deres egne argumenter faller i fisk.

Man ser også i denne fasen at arrogansen slår frem sterkere enn før, og at politikeren begynner å ta valg på tross av hva folket ønsker, fordi han selv er overbevist om at han er den med de beste definisjonene av “vårt felles beste”.

Voksenlivet – egoisten
I brorparten av tilfellene vi undersøkte, førte motgang og problemer til en forståelse hos undersøkelsesobjektene. Politikeren så ut til å innse hvor liten han faktisk var, og at han i beste fall ville kunne utgjøre marginal forskjell for menigmann. Dette har i våre observasjoner uten unntak ført til en svært uheldig transformasjon hos vår kjære kandidat.

Hans idealisme forsvinner, og realismen og egoismen tar over styringen. Politikeren som har skjønt hvor liten nasjonal forandring han kan slå gjennom med, begynner å jobbe for sin egen sak. Dette gjør han ved å fremme regler som gjør at han får høyere lønn, høyere pensjon, kortere pensjonsopptjeningstid, bedre tilbud i sitt lokalmiljø, og generelt ordner det til slik at han kan nyte livet og alderdommen som best mulig. Her ser man klare paralleller til barndomsårene.

Dette er det siste steget i en politikers livsløp. I noen sjeldne tilfeller returnerer politikeren til idealismen etter han har ordnet seg som best mulig. Forskningen har påpekt at dete er sjeldne tilfeller.

Seniorlivet
Etter endt tid som politiker har vår kjære kandidat allerede gjennom mange år ordnet seg nok kontakter til å få en toppjobb rett etter endt kandidatur. Om ønskelig kan de nyte eldretilværelsen med en pensjon høyere enn gjennomsnittslønnen i Norge.

Oppsummering
Kort og enkelt; forskningen har utvetydig påvist at politikere er en egen subrase av menneskerasen som starter sin politiske karriere allerede før unnfangelsen. Karrieren preges først av den idealismen som initiativt trekker dem inn i politikkens verden, hvor de faktisk ønsker å hjelpe andre mennesker. Det er dessverre også påvist at realismen og egoismen tar overhånd og fører til at egne behov er det dem setter først. Lyspunktet er at noen returnerer til idealismen etter de har sørget for sine egne behov.

Vi har ikke lyktes med å finne noe botemiddel mot denne utviklingen. Sakens stilling er dessverre idag at vi ikke ledes av våre likemenn, men en helt egen rase som ikke styres av vårt felles beste, men av sitt eget ego og selvpreserveringsbehov.

Vi må rett og slett sette vår litt til de få som returnerer til idealismen…

17 Comments



Bloggurat