Egoist?

Samfunn

I hele mitt liv har jeg akseptert en “sannhet” som jeg idag vil utfordre. En “sannhet” som tidligere har bygget på erfaringsløshet og dydsmønstre, men som i lys av virkeligheten svinner hen i skyggen og etterlater kun et gammelt minne av glorifiserte* tankemønstre. En “sannhet” som jeg vil påstå er langt fra ekte.

I hele mitt liv har jeg blitt opplært til å mene at selvmord er egoistisk*.

At de som tar sitt liv kun tenker på seg selv og deres smerte. At man idet man tar sitt eget liv etterlater sine venner, sin familie, sin verden i et tomrom hvor ingen forstår og alle har vondt. Det er ikke mye som etter min mening er direkte feil i dette utsagnet. Tar en selvmord, tenker en på seg selv. Man etterlater menneker rundt seg i et vakum av forvirrelse. “Var det min feil?”. “Kunne jeg gjort noe mer?”. Jeg vil ikke late som om jeg har et universelt svar på disse spørsmålene. Men la oss nå ikke være så egoistiske at vi påtar oss ansvaret for et helt menneskeliv.

Jeg har egentlig aldri utfordret denne tankegangen. Det virker jo så logisk; et menneske har det litt tøft, og fylt med selvmedlidenhet bestemmer h*n seg for å forsvinne. Uten å tenke på andre enn seg selv. Uten å tenke på at mammaen kanskje finner vedkommende død. Eller pappaen. Eller lillebroren. Eller kanskje man henger seg rett utenfor en skole, og barn på vei til skolen finner et lik hengende i en snor. Og jeg er enda inneforstått med at det er elementer i et selvmord som jeg lett gir merkelappen egoisme. Å henge seg utenfor en skole er egoistisk.

Allikevel mener jeg at å tittelere selve konseptet ‘selvmord’ som egoisme blir galt. Nye impulser fra nye mennesker har gitt meg ett innblikk som har åpnet øynene mine veldig for et verdenssyn ikke dannet av fra idealistene*.

For hvem er de største egoistene?

Den som sitter med grusomme smerter over lang tid, uutholdelige tanker som preger dem hele tiden. Som til slutt finner ut at å leve i et slikt psykisk smertehelvete rett og slett ikke er verdt det. Som tar sitt eget liv.

Eller de som sitter igjen med smertene etter tapet. De som gråter og bærer seg over å ha mistet en de brydde seg om, og som mener det var egoistisk å ta selvmord..?

Spørsmålet som utfordret meg er dette:
“Hvorfor skal jeg leve et langt og smertefullt liv, kun for å tilfredsstille de rundt meg?”

Og etter å i flere år ha ment at selvmord er selve kulminasjonen* av egoisme, har min egne egoistiske natur virkelig blitt utfordret. Hvem er jeg til å si at det er egoistisk å ta sitt eget liv, når jeg egentlig kun påstår nettopp det ut fra mitt selviske behov om å ikke oppleve smerte over tapet selv?

Jeg skal prøve å ikke rote meg bort i min egen retorikk*, og heller komme med en konklusjon:
I altfor mange år har det vært “allment akseptert” blant idealister som meg at det er uhyre egoistisk å ta selvmord. Faktum er det at de som faktisk tar sitt eget liv har det ofte langt verre enn hva vi noengang kan forestille oss. Og sorgen over tapet er nok peanuts i forhold. At vi da skal kaste merkelappen “egoist” etter de som i desperasjon og smerte bestemmer seg for å gjøre det de oppfatter som sitt eget beste, vil jeg påstå er virkelig egoisme i sin sanne form.

Ikke tro jeg oppfordrer til noe som helst ved dette. Jeg syns ikke det er greit å ta sitt eget liv. Jeg ønsker ikke at noen skal ta sitt eget liv. Enda mindre ønsker jeg at noen skal oppleve så forferdelige ting at det å ta selvmord virker som den beste løsningen. Jeg håper bare dette innlegget vil kaste litt lys over en forferdelig konvensjon som ikke bare etterlater selvmordskandidater som ofre.

For hvem er egentlig de største egoistene?

29 Comments

29 kommentarer

  1. Anonymous  •  Sep 2, 2008 @08:10

    De som er egoistene her, vil jeg si er helsevesenet og andre institusjoner rundt oss som ikke ser menneskene som sliter.
    Det er ikke foreldrene og søskene som er egoistene, de er bare forvirret. Det er ikke den som tok selvmordet, den personen slet og så ingen annen utvei enn å nettopp ta livet sitt, for da ble det jo trossalt bedre for hans del. Det er ikke egoistisk å ønske for seg selv at man skal ha det bra.
    Dessuten, det er jo det samfunnet rundt oss strever etter, at vi skal ha det bra?

    Men når de rundt oss ikke ser det, når vi trenger det mest, så er det DE som er egoistene. Noen velger å ikke se det, andre ser forbi det, andre velger å ikke bry seg fordi det går over.

    I mitt tilfelle var det nye venner på nettet som gjorde at jeg er her idag. Ikke foreldrene mine, for de mente det var en fase og jeg hadde det ikke ikke. Jeg var lei av å skade meg sjøl, hvorfor ikke bare gjøre slik at jeg får slutte? Skolen så det ikke, for de var medvirkende og valgte å ikke se det. De gamle vennene mine, var ikke så gode venner alikavel.

    Så min konklusjon er at de er de rundt oss, i ring nr 2, som er egoistene. Nettopp fordi de velger å ikke se.

  2. Regine  •  Sep 2, 2008 @10:07

    Godt innlegg Samuel! Og takk for sist;)

    Tenkte på akkurat det der med selvmord når vi var på prekestolen, det å bare hoppe utfor der liksom..

    Heldigvis har eg det så bra at eg slapp å gjennomføre noe sånt.

    Eg trodde det var en sånn kristengreie at det var egoistisk fordi du ikkje skal bestemme selv når man skal dø, det er det Gud som skal gjøre.. (kortversjonen)

    So long snickers:)
    -Regine-

  3. Samuro  •  Sep 2, 2008 @10:11

    Takk for sist ja :D

    Hehe, ja, det er bare å hoppe – men heldigvis falt det meg aldri inn :P

    Jeg syns ikke man skal ta selvmord, naturligvis også pga min tro, men innlegget hadde egentlig absolutt ingenting med selve selvmordet å gjøre :P

  4. Anonymous  •  Sep 2, 2008 @12:27

    Selvmord er ikke bra, selvmord har aldri vært bra! Det kan jeg si, fordi jeg har prøvd.. Men uheldigvis for meg akkurat da hadde jeg ikke kunnskap nok om hvordan gjøre det riktig. Men heldigvis for meg nå lever jeg enda. Men jeg levde i skam i lang – lang tid etterpå. Jeg fikk se min far gråte for første gang, og det tok mange dager før han stoppet. Min mor holdt på å bli gal, – hun hadde jo ikke oppdratt meg til å gjøre sånn? Min lillesøster ble redd meg, turte ikke å snakke med meg. Men hun gråt seg i søvn hver kveld. Min bror ville gjøre alt for meg, han gjorde det han kunne for å få meg i godt humør. Min storesøster vendte seg bort fra meg, – hun ble bitter og sinna. Det tok noen år før vi ble ordentlig venner igjen. Det eneste jeg tenkte var at jeg aldri – aldri skal gjøre det igjen! Jeg turte ikke å se noen i øynene.. Jeg hadde bare dårlig samvittighet. Og det skal jeg med hånda på hjertet si at det knyter seg enda litt i magen når folk snakker om selvmord. Og nå er det mange år siden.. Jeg heller mer mot den siden at selvmord ER egoistisk. Men det var i grunnen det beste som kunne ha hendt meg. I tiden etterpå måtte jeg med min skam og dårlige samvittighet gjøre opp for meg og forklare meg.. Å forklare en sånn grusom smerte til sine foreldre er ikke lett, det kan jeg love deg! Men jeg ble også sendt på psykiatrisk. Der satt en eldre mann og provoserte fram tankene mine annen hver dag. Og han fant smilet mitt, smilet som jeg er så glad for å ha i dag. I årene etterpå har jeg måttet se smerten i øynene. Jeg har reist ryggen og hevet hodet. Men for all del, jeg har på ingen måte hatt et rosenrødt liv i etterkant, men jeg takler motgang så mye bedre.
    Men hadde jeg klart å ta livet mitt den gangen så hadde det vært greit det også. . Jeg mener at hvis du virkelig vil dø, så kan viljen få hjertet til å stoppe av seg selv. Men hvis du egentlig ikke vil, og du føler at ingen ser deg, du selv lever i en vakumboble og har ikke en eneste positiv tanke igjen. Prøv, vær så snill og prøv å riste litt liv i hodet igjen, og klor deg fast til dørkarmen på psykiatrisk. En av dem der inne kan hjelpe deg. Men det kan ta lang tid.

    Et lite spørsmål helt til slutt, står det virkelig i bibelen at man ikke skal bestemme selv når man skal dø, fordi det skal Gud gjøre?

  5. Samuro  •  Sep 2, 2008 @12:42

    Takk til begge anonyme for viktige bidrag til denne bloggen. Merker at det er et viktig tema.

    Anonym #1:
    Jeg sier ikke at foreldre og søskne automatisk er egoister. Sier at de som vil noen skal leve kun for å tilfredsstille DEM er egoistene. Eller, som du sier, de som velger å se fullstendig bort fra sine venner/familie når de har det vondt. Det finnes dessverre alt for mange av dem.

    Anonym #2:
    Det finnes garantert eksempler på noen som tar selvmord for å si “Hah, nå ser dere meg iallefall”, men jeg vil aldri bli den som kaller dem egoist, selv om deler av samfunnet mener de er det. De som tar selvmord for å unnslippe det de mener er et forferdelig liv, syns jeg ingen bør få lov til å kalle egoister.

    Jeg forsvarer ikke selvmord, jeg sier ikke det er lurt eller bra, jeg er på ingen måte glad for at folk tar sitt eget liv. Jeg tror at i de fleste tilfeller så finnes det bedre alternativer, eller potensielt så vil tiden lege sårene – som det kanskje har gjort med deg.

    Ang bibelen:
    Det står at man ikke skal drepe et menneske, og selvmord er jo å drepe et menneske – så jeg vil nok si at bibelen taler imot selvmord.

    Allikevel fordømmer ikke bibelen alle som tar selvmord, såvidt jeg kan se.

  6. Anonym#2  •  Sep 2, 2008 @12:59

    Når jeg tenker meg om så kan man jo egentlig kalle det en uegoistisk handling, – fordi man kunne jo ha hatt det så mye bedre… Man kunne fått et herlig liv :)

    Dette med Gud igjen da.. (Som sikkert mange skjønner så er jeg ikke kristen, men jeg funderer mye for tia.)
    Dere sier at Gud har bestemt alt, Gud vet hva som skal skje osv.. Men visste ikke Gud da at han eller hun skulle bli drept, at han kom til å ta livet sitt den dagen?

  7. Samuro  •  Sep 2, 2008 @13:36

    Guds allvitenhet er et komplekst tema, som innebærer mye teologi – og det er stor uenighet inad i kristne miljøer om hvorvidt Gud kjenner fremtiden eller om han bare vet alt som er mulig å vite.

    Jeg personlig tror ikke Gud kjenner fremtiden i detalj, da vi mennesker har fri vilje. Dermed kan han ikke vite hva vi velger FØR vi velger det.. Skjønner du poenget?

    Jeg kan ta utgangspunkt i Guds allvitenhet til morgendagens blogginnlegg, hva tror du om det? :)

  8. Anonym#2  •  Sep 2, 2008 @13:50

    Jeg skjønner poenget :) Men jeg selv har litt tro på at det er en mening med det meste, og jeg tror at skjebnen hjelper oss med noe.. Noe som hjelper oss på vei på en måte. Kanskje det er Gud? Hmm, ikke vet jeg..

    Jeg gleder meg til morgendagens blogginnlegg. Det blir interessant lesestoff.. :)

  9. Regine  •  Sep 2, 2008 @15:20

    (tenkte bare på det du skrev med å ta selve selvmordet utenfor en skole osv..) ;)

  10. Samuro  •  Sep 2, 2008 @23:55

    @ regine:
    Aah ;) Then I misunderstood you :) Er jo “mange” som har følt suget og hoppet derfra liksom :)

  11. Kvinlaug  •  Sep 5, 2008 @14:50

    Jeg er av den oppfatning at selvmord IKKE er egoistisk. Men det var ikke inntil 2005 at jeg mente det..Da jeg selv prøvde for første gang å ta livet mitt..Jeg var redd for å dø, men jeg var enda mer redd for å leve..

    Å sitte med den redselen for å leve, hver dag, hver natt, livredd og ha panikkangst og havne inn i store, skumle psykoser er helt ufattelig ekkelt og vondt. Tenk deg å være livredd hver eneste dag. Redd for å sove i frykt for å drømme vonde ting og våkne opp i kaldsvette og full panikk..Men samtidig også livredd for å være våken fordi man konstant har vondt inni seg grunnet angst og går inn i tunge psykoser. Det er rett og slett helt for jævlig..

    Jeg har vært innlagt på psykiatrisk en del ganger nå og blir innlagt på langtidspost
    22.sep. Kanskje så lenge som et år og jeg ser veldig frem til oppholde. Få muligehet til å hvile litt ifra vonde ting utenfor..

    I løpet av livet mitt har jeg mistet syv venner i selvmord. Alle med psykiske lidelser, konstant redsel, uutholdelig smerte og panikk- hver eneste dag..Tenk deg sist du var lei deg. Tenk sist det ble slutt med kjæresten din eller du mistet et familiemedlem i død. Husker du smerten? Tenk deg å ha den smerten hver dag, hver time, hvert sekund konstant i årevis..Ville du orket enda en dag med smerte?

    Det aller, aller værste jeg vet er når mennesker som aldri selv har opplevd å faktisk ønske å ta livet sitt og prøvd alt de kan for å klare å få bukt med smerten via det å dø, uttaler seg om saken. Hvordan kan de uttale seg om noe de ikke har vært i nærheten av eler har peil på? Det er som om jeg skulle uttale meg om x-box som jeg ikke har noe peil på..

    Eks: Sett at du har brukket beinet. Det står bein rett ut av kneet og smertene dine er helt uutholdelige..Du ønsker så sykt å bli kjørt av din mor eller far til legevakten å få det gipset for å få bort smertene. Men mor/far sier nei. De vil ikke ofre smerten din for dyr behandling. De vil heller at det brukne beinets ekstreme smerter skal fikses gjennom tid fremfor at de må ut med penger for evt behandling og de forventer at du skal lide deg gjennom smerten slik at de kan få beholde pengene sine..

    Synes du at det rettferdig av disse foreldrene å la deg ligge med den enorme smerten fordi du må ta hensyn til DERES ønske om å få beholde en grei økonomi?

    Skal en person som har det helt forferdelig dag ut og dag inn måtte lide seg gjennom livet fordi andre mennesker rundt h*n skal ha det bra? De andre som er i jobb, studerer, har mange venner, drikker kaffe sammen og snakker om forrige helg da de gjorde morsomme ting sammen, mens du sitter og skjelver i en grusom smerte og redsel. Har låst deg inne på badet i tre dager for du har så utrolig panikk for resten av verden..Hvem er da egoisten? De som vil holde vennen/venninna eller familiemedlemmet i livet fordi DE ikke skal få en smerte? Eller menneske som ønsker å dø fordi h*n har så vondt og kan ikke klare å leve mer og vet at venner og familie faktisk vil få det bedre når h*n får lov til å endelig hvile..De pårørende ser det ikke der og da, men på sikt..

    Min bestevenninne tok livet sitt noen år tilbake..Selvsagt var det helt forferdelig å miste et så verdifullt menneske, men jenta hadde vært innlagt på psyk i hele tre år fordi h*n hadde blitt misbrukt seksuelt av stefaren fra hun var TRE år. Ingen psykologer, psykiatre eller terapauter klarte å hjelpe henne. Det var altfor store sår. Uhelbredelige arr..Det fantes ikke lenger noe håp for henne til å noen gang kunne leve et normalt liv slik hun så det..Så hun tok livet sitt. Hang seg..

    Jeg gråt mange tårer over tapet, men samtidig satt jeg og smilte på graven hennes. Smilte fordi jeg visste at nå har hun det endelig godt. Nå er hun endelig kvitt smerten i hjerte og sjel som hun har båret på i hele 18år..Og nå fikk hun endelig hvile. Endelig den freden hun ønsket..

    Jeg snakket dessuten med familien hennes. Søstra hennes sa at tapet var forferdelig, men trøsten var at hun visste at lillesøstra hennes hadde det godt nå. At hun er fri fra smerte og hun sa at familien ikke følte noe sinne i det hele tatt for de så den enorme smerten til sin datter og søster og kunne aldri, aldri ha funnet på å ville bemane henne om å være i live for deres skyld. De som hadde bra liv med jobb og skole, kjæreste og venner og et hjerte og sjel fri fra mer smerte enn normalt..

    Jeg vet at jeg vil komme til å miste mange venner som jeg blir kjent med når jeg er innlagt på psyk.avd. Jeg vet at mange av de kommer til og gi opp en dag fordi de ikke orke mer..Jeg vil savne de enormt mye. Jeg vil gråte mange tårer for dem, men jeg vil glede meg over at de endelig er fri fra smerte..

    Så nei, selvmord er IKKE egoistisk i det hele tatt etter min mening. Det er tvert imot egoistisk av andre og faktisk ønske at det menneske skal måtte leve hver dag med smerte for at de selv ikke skal få noen smerte over tap..

    Kristin

  12. Samuro  •  Sep 8, 2008 @11:58

    Tusen takk for din kommentar, Kristin. Dette er et kjempeviktig innspill til denne bloggen, og det gjør meg utrolig vondt at du har måttet gå gjennom det du har…

    Det vet du jo allerede…

    Takk!

  13. Joakim  •  Jan 16, 2009 @00:21

    Selvmord er en desperat løsning på et midlertidig problem. Jeg har faktisk forsøkt det selv en gang.

  14. Samuel  •  Jan 16, 2009 @00:43

    Joakim:
    Da kjenner du tematikken langt bedre enn meg, og jeg skal ikke forsøke å late som noe annet. Glad du tok deg tid til å lese eldre poster – var det introduksjonsposten som ledet deg hit?

    Vil bare igjen si at jeg ikke påstår jeg forstår så altfor mye av den psykiske tilstanden til de som er innstilt på å ta sitt eget liv, jeg prøver enkelt og greit bare å si at jeg ikke syns man har rett til å kalle dem egoister.

    Jeg vil ikke grave i ditt privatliv, Joakim, men jeg er svært glad du fremdeles lever!

  15. Joakim  •  Jan 16, 2009 @00:55

    Nei, det var ikke innlegget som førte meg hit, jeg snoket bare rundt. Jeg har ikke noe problemer med å snakke om min tid som selvskader og mitt selvmordsforsøk, om det bidrar til mer åpenhet og at folk kanskje får hjelp. Jeg har alltid ment at dette skal snakkes om, ikke ties ihjel.

  16. Samuel  •  Jan 16, 2009 @01:02

    Joakim:
    Hyggelig at du snoker rundt litt; alltid gøy når de litt eldre temaene fremdeles blir lest.

    For øvrig er jeg veldig enig i det du sier, og setter veldig pris på åpenheten din. Litt samme tankegang jeg har om min fortid som mobbeoffer – selv om det naturligvis blir en annen sak så tror jeg det at jeg er villig til å snakke om det kan gjøre det enklere for noen andre å åpne seg.

  17. Joakim  •  Jan 16, 2009 @01:06

    Det kommer ett innlegg om dette, så fort jeg har korrekturlest det blir det publisert.

  18. Samuel  •  Jan 16, 2009 @01:10

    Joakim:
    Spennende, ser frem til det :)

  19. Graylady  •  Jan 20, 2009 @19:18

    Endelig, noen som tør å si at selvmord ikke e egoistisk. Jeg synes ikke vi skal leve for andre hvis vi ikke kan leve med oss selv. Jeg har ansvaret for mitt liv, jeg er sint på den skyldfølelsen det blir skapt etter selvmordsforsøk.
    Jeg skulle ta meg sammen for mine foreldres skyld, leger og psykiatere vil ha garanti for at jeg ikke gjør det.
    Jeg kan ikke gi noen en garanti. Når/ om jeg bestemmer meg vil jeg selvfølgelig ikke si det til noen.
    Hvis eg har det så jævlig at jeg vil leve kan jeg “true” med selvmord, da får jeg kanskje hjelp, men…
    Den som vil dø gjør alt for at det skal lykkes, kanskje til og med rydder etter seg på forhånd?
    Men ingen får ta fra meg retten til å bestemme over eget liv.

  20. Samuel  •  Jan 21, 2009 @00:26

    Graylady:
    Hei Graylady, og velkommen til bloggen! Jeg er enig med deg at vårt liv er vårt, og at ingen kan kreve at vi skal leve for deres skyld.

    Jeg må bare si at jeg håper ikke du går med disse tankene det nesten kan høres litt ut som om du gjør. Jeg kjenner deg ikke, men jeg unner ingen så vondt. Allikevel unner jeg deg all rett til selv å bestemme, jeg håper bare du har det bra..

  21. Joakim  •  Jan 21, 2009 @02:04

    Selvmord har ingenting med egoisme å gjøre, det er desperasjon som er inne i bildet når en person vurderer selvmord. Det var i alle fall desperasjon som var inne i bildet når jeg forsøkte å ende det hele, men jeg lyktes ikke heldigvis.

  22. Samuel  •  Jan 21, 2009 @02:08

    Joakim:
    Da er vi fremdeles enige, også i at det er bra du ikke lyktes!

  23. Graylady  •  Jan 21, 2009 @10:45

    Joakim Og Samuel: Dere trenger ikke bekymre dere for meg. Joda, det hender jeg tenker på det de dagene som blir utrolig tunge, det hender også at jeg bare planlegger, men det dere kan være sikre på er at jeg ville aldri skrevet eller pratet om det om det var like før. Men jeg føler meg ikke desperat, bare veloverveid.
    Jeg synes bare det er så synd at en ikke kan snakke om det. Når selv en psykiater en gang satte som betingelse for at jeg fikk gå til henne at jeg ikke skulle tenke selvmord. Hvem kan gi slike garantier?
    Jeg kan snakke kynisk om dette, jeg kan snakke rolig og jeg kan tie. Tie er det farligste.

  24. Samuel  •  Jan 21, 2009 @12:03

    Graylady:
    Det står respekt av at du tør/klarer å være så åpen og ærlig om det når du på en måte står midt i det. Veloverveid er uansett bra, langt bedre å ha vurdert det ordentlig enn å evt. gjøre det “in the spur of the moment”.

    Det er jo helt utrolig at psykiateren setter slike betingelser! Naturligvis kan ingen gi garantier rundt hvor tankene farer… Får du gitt uttrykk for tankene dine i forskjellige foraer slik at du slipper å holde trykket inne?

  25. tosommerfugle  •  Jan 25, 2009 @16:47

    Godt indlæg, ja. Jeg vil endda gå et trin videre, med det synspunkt at mange selvmord direkte er udtryk for altruisme. At den som ønsker at dø føler at de pårørende derved ville få det bedre, ved at blive befriet fra et menneske der er en fiasko. Men for en sørgende efterladt kan den vinkel jo være meget svær at rumme som tanke.

    Jeg har i øvrigt selv på min danske blog haft disse overvejelser oppe:
    Er selvmord egoistisk?

  26. Samuel  •  Jan 26, 2009 @08:45

    tosommerfugle:
    Mange takk, og i like så. Du har pekt på mye av det samme som jeg pekte på, og så to år i forveien. Dine tanker om altruisme tror jeg at på alle måter er sentrale for mange som velger den veien.

  27. Samuel  •  Jan 26, 2009 @15:58

    Vil bare henvise til publiseringen av dette innlegget:
    http://psykisk.wordpress.com/2009/01/25/egoist/

  28. Elisabeth  •  Jun 7, 2009 @16:04

    Jeg ble funnet helt tilfeldig etter en OD av reseptmedikamenter, lå i respirator i 2 døgn, hadde flere kritiske episoder i komaen hvor legene nesten mistet meg, fikk beskjed i etterkant at om ambulansen hadde ankommet 3 minutter senere til sykehuset ville de aldri greid å gjenopplive meg. Jeg var klinisk død flere ganger i løpet av disse døgnene, mao var dette et seriøst selvmordsforsøk som egentlig burde ha lyktes (i følge legene og oddsene). Samuel, du kjenner ikke hva som lå til grunn for denne hendelsen, hva jeg tenkte eller følte, MEN du kjenner meg…er jeg en egoistisk person? Jeg er glad for å lese at du ikke tar en så bastant stilling til dette temaet som jo så mange andre fordømmende mennesker gjør.

  29. Samuel  •  Jun 9, 2009 @11:58

    Elisabeth:
    Jeg er svært glad for at du fremdeles er her, Elisabeth, såpass kan jeg si. Jeg har aldri oppfattet deg som en egoistisk person, og ditt valg av metode bekrefter egentlig det også. Det finnes mange svært egoistiske måter å ta sitt liv på (som inkluderer at andre mennesker vil føle et direkte ansvar, eller blir skadet av det selv), du valgte ikke en av dem. Nok om det.

    Mine tanker om deg inneholder ikke snev av egoisme, det skal du i alle fall vite. Jeg tør ikke være bastant til noe jeg ikke kan relatere meg til, annet enn at jeg vil si at det blir galt å hevde at å ta sitt eget liv per definisjon er egoisme. Det er fryktelig, det er trist, og det er ikke en handling jeg ‘godkjenner’ – men jeg kan ikke sette meg på en høy hest angående et slikt tema. Jeg er glad du ikke oppfatter meg som fordømmende, og jeg er glad du leste og fortalte – selv om det var vondt å lese…

Legg igjen et svar

Allowed tags: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>




Bloggurat