Kontakt
Abonner
Sep 2, 2008 
I hele mitt liv har jeg akseptert en “sannhet” som jeg idag vil utfordre. En “sannhet” som tidligere har bygget på erfaringsløshet og dydsmønstre, men som i lys av virkeligheten svinner hen i skyggen og etterlater kun et gammelt minne av glorifiserte* tankemønstre. En “sannhet” som jeg vil påstå er langt fra ekte.
I hele mitt liv har jeg blitt opplært til å mene at selvmord er egoistisk*.
At de som tar sitt liv kun tenker på seg selv og deres smerte. At man idet man tar sitt eget liv etterlater sine venner, sin familie, sin verden i et tomrom hvor ingen forstår og alle har vondt. Det er ikke mye som etter min mening er direkte feil i dette utsagnet. Tar en selvmord, tenker en på seg selv. Man etterlater menneker rundt seg i et vakum av forvirrelse. “Var det min feil?”. “Kunne jeg gjort noe mer?”. Jeg vil ikke late som om jeg har et universelt svar på disse spørsmålene. Men la oss nå ikke være så egoistiske at vi påtar oss ansvaret for et helt menneskeliv.
Jeg har egentlig aldri utfordret denne tankegangen. Det virker jo så logisk; et menneske har det litt tøft, og fylt med selvmedlidenhet bestemmer h*n seg for å forsvinne. Uten å tenke på andre enn seg selv. Uten å tenke på at mammaen kanskje finner vedkommende død. Eller pappaen. Eller lillebroren. Eller kanskje man henger seg rett utenfor en skole, og barn på vei til skolen finner et lik hengende i en snor. Og jeg er enda inneforstått med at det er elementer i et selvmord som jeg lett gir merkelappen egoisme. Å henge seg utenfor en skole er egoistisk.
Allikevel mener jeg at å tittelere selve konseptet ‘selvmord’ som egoisme blir galt. Nye impulser fra nye mennesker har gitt meg ett innblikk som har åpnet øynene mine veldig for et verdenssyn ikke dannet av fra idealistene*.
For hvem er de største egoistene?
Den som sitter med grusomme smerter over lang tid, uutholdelige tanker som preger dem hele tiden. Som til slutt finner ut at å leve i et slikt psykisk smertehelvete rett og slett ikke er verdt det. Som tar sitt eget liv.
Eller de som sitter igjen med smertene etter tapet. De som gråter og bærer seg over å ha mistet en de brydde seg om, og som mener det var egoistisk å ta selvmord..?
Spørsmålet som utfordret meg er dette:
“Hvorfor skal jeg leve et langt og smertefullt liv, kun for å tilfredsstille de rundt meg?”
Og etter å i flere år ha ment at selvmord er selve kulminasjonen* av egoisme, har min egne egoistiske natur virkelig blitt utfordret. Hvem er jeg til å si at det er egoistisk å ta sitt eget liv, når jeg egentlig kun påstår nettopp det ut fra mitt selviske behov om å ikke oppleve smerte over tapet selv?
Jeg skal prøve å ikke rote meg bort i min egen retorikk*, og heller komme med en konklusjon:
I altfor mange år har det vært “allment akseptert” blant idealister som meg at det er uhyre egoistisk å ta selvmord. Faktum er det at de som faktisk tar sitt eget liv har det ofte langt verre enn hva vi noengang kan forestille oss. Og sorgen over tapet er nok peanuts i forhold. At vi da skal kaste merkelappen “egoist” etter de som i desperasjon og smerte bestemmer seg for å gjøre det de oppfatter som sitt eget beste, vil jeg påstå er virkelig egoisme i sin sanne form.
Ikke tro jeg oppfordrer til noe som helst ved dette. Jeg syns ikke det er greit å ta sitt eget liv. Jeg ønsker ikke at noen skal ta sitt eget liv. Enda mindre ønsker jeg at noen skal oppleve så forferdelige ting at det å ta selvmord virker som den beste løsningen. Jeg håper bare dette innlegget vil kaste litt lys over en forferdelig konvensjon som ikke bare etterlater selvmordskandidater som ofre.
For hvem er egentlig de største egoistene?
29 Comments 
