Å være et annet menneskes venn, hva innebærer det? Hva er det som kjennetegner en ekte venn? Hvilken rolle har jeg som noens venn? Hvilket ansvar har jeg? Hvor går linjene for hva jeg kan, bør og skal gjøre?
Mange spørsmål. Ingen fasit.
Den ærlige
Noen venner sier alltid ting rett ut som de oppfatter situasjonen. Er alltid bånn ærlig; noen ganger pinlig ærlig, noen ganger smertefullt ærlig, andre ganger deilig ærlig. Du vet alltid at det de sier er hva de mener, og de gidder ikke å sy puter under armene dine.
Den støttende
Noen venner støtter deg alltid, uansett hva du velger. Avstår fra å bryte inn i ditt liv med sine meninger, og lar deg styre ditt liv helt på egenhånd – men de står der rett ved siden av deg og holder deg oppe om du faller, og støtter deg om du vakler.
Den balanserte
Så har du den salige kombinasjonen da. En venn som sier rett ut hva den mener er rett, og står fast på det – men allikevel stiller opp og er der for deg om du trenger det. Har du valgt å trosse denne vennens anbefalinger, blir han ikke sur – men aksepterer og tilpasser seg.
Men hva er egentlig best?
Det jeg egentlig lurer på er hva som gjenkjenner en virkelig sann venn. Hvis jeg vet at en av mine venner er i ferd med å gjøre en stor feil, bør jeg da si ifra og stå fast på at de gjør en stor feil? Bør jeg si ifra, og stille opp for dem uansett om de velger noe jeg mener er helt galt? Eller bør jeg bare holde kjeft om mine meninger og la dem gjøre valgene 100% uten ytre påvirkning fra meg?
En ting er uansett helt sikkert; en venn skal alltid stille opp. Spørsmålet er kanskje bare hvor ærlig og sta en ekte venn skal være. Jeg har nemlig møtt venner av alle disse typene; noen som avstår fra å dele sine meninger og bare skal være støtten. Noen som kun gir den helt ærlige og streite meningen, og hvis jeg velger å se bort fra det de sier så er det mitt problem. Og til sist, de som sier fra hva de mener, og lar meg gjøre mine egne feil.
Jeg tror ikke jeg helt liker holdningen til de som kun vil være støttende, det syns jeg nok er litt pysete, jeg mener at venner skal kunne være ærlige og lære av hverandres erfaringer.
De “tøffeste” er de som tør å være bånn ærlige uansett, og som sier “hvis du virkelig vil drite deg på leggen, så får du vaske beina sjæl!”. Det skal enormt mye til å klare dette.
Personlig tror jeg at jeg nærmer meg mer den balanserte, med de fordeler og ulemper det innebærer.
Dette innlegget er egentlig mest ment som oppfordring til diskusjon;
Hvilken rolle mener du en venn skal ta? Skal en venn være bånn ærlig hele linja ut, eller er det støttefaktoren som er den viktigste?
