Kontakt
Abonner
Feb 10, 2009 
Foto: Per Arne Kvamsø
“Hey, blir du med ned skogsløypa?”
“Jada, jeg kommer jeg”, sier jeg idet jeg svinger til høyre etter skiheisen. Jeg har ingen anelse om hvor de mener, men det er 8-10 stk der, så jeg blir like godt med. Jeg tar stavene til hjelp og skøyter meg mot dem.
Det bærer utfor. Først er det helt vanlig oppkjørt skibakke, men så tar vi til venstre. Her er det et tykt lag med nysnø med noen få spor her og der. Jeg er relativt uerfaren med Carwing-skiene, så det tar ikke lang tid før jeg går på snørra. Ansiktet dekkes av iskald snø, men jeg blir ikke kald, jeg bare reiser meg opp og børster det litt bort. Smiler.
Flere hopp, flere faceplants. Jeg går regelrett på trynet gang på gang i min første erfaring med kombinasjonen av nysnø og slalomski. Allikevel er det utrolig gøy, for nettopp på grunn av snøen så gjør det aldri vondt. Det er bare litt kaldt. Så jeg reiser meg opp gang på gang, og blir forbikjørt av mange 14-15-åringer som virkelig hadde knust meg i en konkurranse.
Skiheisen tar oss opp igjen, og det er ikke vanskelig å bestemme seg for å ta turen ned igjen flere ganger. Som det konkurransemennesket jeg er vil jeg gjerne mestre bakken iallefall gjennomsnittlig, og etter flere runder så nærmer jeg meg faktisk et akseptabelt nivå. Eller.. egentlig langt ifra!
En runde til. Nå skal jeg virkelig satse. Hoppene går greit. Det første. Det andre. Heyhey, jeg klarer å stå. Plutselig merker jeg noe rart. Noe merkelig. Jeg ser ned, og en av skiene er borte! Jeg blir sykt overrasket, og faceplanter over en liten kant så det synger. Når jeg kommer til meg selv har jeg en fot godt druknet i snø og en ski 20 cm under snø. Jeg ser jeg tilbake, og ser ingenting til skien min. Bruker vel 4-5 minutter på å kave meg opp igjen av den meterdype snøen, foten forsvinner gang på gang, mens skien er det eneste som holder meg over snøen. Når jeg er oppe ser jeg at det faktisk var bindingen som sviktet; en bit av den ligger rett ved skien.
Nå er jeg altså en fjerdedel ned bakken jeg sleit med å komme meg ned med begge skiene på beina, og så har jeg plutselig bare én ski å overleve de resterende tre fjerdedelene med…
Naturligvis forsøker jeg å fikse skien. Prøver å skli, trykke og presse på bindingsbiten, men den ser ut til å være brukket – så jeg legger den i lomma og gjør meg klar til nedturen. Jeg innser kjapt at det vil bli vanskelig å komme meg ned med både staver og en ski i armene – så jeg får lånt bort stavene til en i følget, og så begynner nedturen…
Den viste seg å bli en stor utfordring.
Å stå på ÉN ski nedover en bakke jeg nesten ikke klarer å holde meg på beina i med to ski, kan jeg faktisk fortelle deg at er veldig vanskelig. Det tok vel ca 10 sekunder før jeg falt første gang; jeg sklei plutselig ut av sporet og over en kant, og slo albuen min i fjellet. Full av mot reiste jeg meg allikevel opp igjen.
Å stå på ski med kun én ski foregår omtrent slik som dette;
Jeg gjør mitt aller beste i å balansere på ett ben nedover bakken, og forsøker å holde fast på den adre skien så godt jeg kan. Av og til må det andre benet ned, og jeg merker hvordan det nærmest forsvinner i snøen mens jeg sparker fra. Farten øker og øker, og det blir vanskeligere å holde balansen.
Igjen går jeg på trynet så det synger, og snøen fester seg i alle krinkler og kroker av ansiktet og nedover halsen. Skien holder jeg godt fast på, og når jeg reiser meg opp igjen kommer jeg til å tenke på disse menneskene som balanserer med en sånn lang stav. Så jeg tenker at det er lurt å prøve det samme med skien. Ut går den – og nå har jeg en balansepåle. Det blir faktisk helt andre smuler i salaten nå!
Balansen blir forbedret, og jeg renner nedover bakken i full vigør. Bruker fremdeles den andre foten innimellom, og dessverre får det den effekten at løypa blir litt opptråkket – noe de andre som renner merker. Plutselig renner en gutt på rundt 11 forbi som jeg aldri har sett før. Veslevoksen liten dritt som sier: “Du, kan du ikke bare ta på deg den andre skien så du slipper å ødelegge løypa”. Ærlig talt – trodde han jeg gikk på én ski fordi jeg hadde lyst? Hehe, jeg merket at jeg ble litt provosert – samtidig som jeg ikke kunne annet enn å le av hele situasjonen.
Uansett blir jeg utrolig positivt overrasket over hvor greit det går nedover bakken med én ski på beina og én ski i hendene. Jeg når nokså raskt ned til skiheisen igjen, og ved en enkel forklaring får jeg en fyr i bua til å kjøre meg opp bakken på snøscooter og opp til utleiebua. Det var faktisk utrolig gøy!
“Naturligvis forsøker jeg å fikse skien. Prøver å skli, trykke og presse på bindingsbiten, men den ser ut til å være brukket – så jeg legger den i lomma og gjør meg klar til nedturen.”
I utleiebua tar det karen der 20 sekunder å fikse skiene UTEN verktøy…
28 Comments 
