14 kommentarer

1. Line  •  Feb 17, 2009 @18:04
   

   Mi yndlingsløve :)
   http://www.youtube.com/watch?v=zVNTdWbVBgc
   Løver og mennesker kan være gode venner, selv om løva lever i Afrika der den skal.

   Lines siste blogginnlegg..Don’t sleep away the daylight

2. Lars F  •  Feb 17, 2009 @21:24
   

   Er det noe unaturlig i at et menneske redder et dyr?

   Disse bildene er fantastiske, og jeg (som elsker dyreprogrammer, og dyr) sitter ikke igjen med en følelse av at noe er galt…

   Lars Fs siste blogginnlegg..Away – av Ingrid og Lars Frøsland – "ny versjon – ferdigredigert"

3. Heidi  •  Feb 17, 2009 @22:14
   

   Christian, løven, ble tross alt bare tam fordi han ble holdt som kjæledyr. I Storbritannia er det fortsatt et problem med aper og andre eksotiske dyr som fortsatt er i live fra perioden i 60-70-årene hvor slikt dyrehold ennå ikke var ulovlig. På sett og vis var Christian “heldig” som faktisk kom til mennesker med kontakter som gjorde at han til slutt ble rehabilitert. Man kan godt få tårer i øynene (som meg) når man ser hvor glad han ble for å treffe menneskevennene sine igjen, men det er som Samuel skriver om ganske bittersøtt. De hadde ikke vært venner om ikke mennesket hadde gjort enorme overtramp overhodet, og han var som sagt utrolig heldig som faktisk kunne la seg rehabilitere.

   Ift. innlegget så vet jeg ikke hvor optimistisk jeg er angående alle de truede dyreartene. Det er mye fy og fanteri som foregår i artsvernets navn. Flere institusjoner fanger dyrene inne i bur og bruker dem som utstillingsobjekter, liksom for å bedre kunne sikre god reproduksjon – slik at arten “kan la seg redde”, noe som ofte virker mot sin hensikt fordi naturen ikke fungerer slik. Jeg tror det er et altfor stort fokus på å gå inn direkte for å “hjelpe dyrene”, mens vi hadde hatt større hell om vi faktisk hadde fokusert på å sikre leveområdene.

   Heidis siste blogginnlegg..Skjebne, midd og eplecidereddik

4. Samuel  •  Feb 17, 2009 @23:48
   

   Line:
   Hehe, og jeg er veldig glad for det. Nå er det ikke den hyggeligste forhistorien til løven i klippet ditt, men absolutt et deilig innslag om at dyrenes kjærlighet kan vare selv om selve dyret returneres til det “ville” :)

   Lars F:
   Ingenting uvanlig, faktisk svært bra. Bildene ER fantastiske, men de betyr jo rett og slett at vi mennesker har fucka opp denne verdenen så mye med rovdrift og ulovlig jakt at dyrene faktisk trenger hjelpen. Det er det som gir den triste baktanken i disse bildene for min del.

   Heidi:
   Tror nok du kan ha mye rett i det du sier, men det er veldig lett å stå på sidelinjen og komme med ideelle løsninger – mens de som faktisk er i skyttergraven gjør sitt beste for å faktisk oppnå resultater. Jeg er overbevist om at de som idag gjør en seriøs innsats for å bevare artene gjør det med absolutt beste intensjoner for dyrene, selv om det kanskje ikke alltid fungerer.

   Leste faktisk idag (etter jeg hadde skrevet dette innlegget) at det er mindre enn 5000 ville tigre igjen, og at de nå kjemper i potensielt siste fase av artsoverlevelsen. Er kanskje litt “journalistikk” i bildet, siden det lenge nå har vært mellom 5-7000 igjen av arten, men det er allikevel både trist og sørgelig at situasjonen er som den er.

5. Kaja  •  Feb 19, 2009 @12:53
   

   Jeg så enig med det siste avsnittet ditt Heidi. Jeg har ikke så mye til overs får “bevaring” av arter i fangenskap. Noen av disse vil hevde at det er for å redde arten fra utryddelse, men gjør de egentlig det? Å tilbakeføre tamdyr til naturen funker som regel dårlig. Faren er at vi sitter igjen med en haug med halvtamme dyr som må bo bur hele livet sitt, mens alle de ville er dødd ut. Jeg synes ikke det er spesielt verdifullt. Å bevare de områdene de utrydningstruede dyreartene lever på er et mye mer effektivt virkemiddel. Men det tjener man ikke billettpenger på.

   Kajas siste blogginnlegg..Pels og generasjoner

6. Heidi  •  Feb 19, 2009 @14:43
   

   Kaja: Jeg er enig. Tror vi kan skille mellom det artsvernet som gjøres for dyrene (med fokus på leveområder) og det som dypest sett gjøres for mennesker (dyrene trenger ikke leve fritt så lenge det finnes noen artseksemplarer igjen på kloden). Sistnevnte er på alle måter egoistisk. Jeg mener også det er et problem at det innenfor artsvernet fokuseres for mye på artene og ikke de gjeldende individer.

   Heidis siste blogginnlegg..Skjebne, midd og eplecidereddik

7. Samuel  •  Feb 19, 2009 @17:26
   

   Kaja:
   Heidi:
   Svarer like godt begge her.

   Jeg forstår tankegangen rundt at det beste ville vært å bevare en levedyktig stamme i frihet. Sett i lys av at snikskyttere og liknende er svært aktive for å felle de frie dyrene, så er deres holdninger rundt dyr i fangenskap svært kortsiktige.

   I lengre perspektiv kan vi faktisk håpe at dersom dyrene i frihet nå skulle dø ut, kan vi bruke de dyrene som overlever i fangenskap til å skape en levedyktig stamme som i løpet av noen generasjoner kan tilpasses det frie liv igjen. Med økt kunnskap vil økt vilje og mulighet for dette kunne oppstå.

   Er det ikke bedre å bevare en viss artsmengde for at selve potensialet for frigjøring skal eksistere, fremfor å ta risikoen på at alt skal dø ut mens det fremdeles er i frihet?

   Her syns jeg dere har veldig begrensede perspektiver.

8. Heidi  •  Feb 19, 2009 @19:34
   

   Men Samuel, planen din innebærer at vi faktisk ofrer enkeltindividers velbehag, livskvalitet og frihet (mot deres vilje) for at vi skal slippe å ta de vanskelige valgene og sette inn ressurser som faktisk monner. Jeg mener at vi ikke har rett til å gjøre dette mot enkeltindivider, og dette er akkurat hva jeg snakker om når jeg sier at store deler av artsvernbevegelsen setter art foran individ. Har vi ressurser til å starte slike avlsprogram, så har vi ressurser til vakthold der snikskytterne er mest aktive.

   Heidis siste blogginnlegg..Skjebne, midd og eplecidereddik

9. Samuel  •  Feb 20, 2009 @08:38
   

   Heidi:
   Nei, planen min innebærer at det allerede har blitt gjort – og at vi allerede har en del dyr som avhenger av oss. Min plan baseres på der vi er nå, ikke der vi idéelt kunne vært.

   De avlsprogrammene du snakker om er jo delvis selvfinansierende nettopp på grunn av den offentlige interessen og turismen det skaper. Derfor er det lettere og mer bærekraftig å sette igang slik enn å plassere ut vakter – for både snikskyttere og dyrene forflytter seg veldig mye.

   Jeg skjønner poenget ditt, Heidi, og hadde vi levd i en mer perfekt verden så hadde dette vært realiserbart – men på samme måte som bøndene sliter med å beskytte de stusslige sauene sine, ville det å hatt vakthold på rovdyrene vært flere hundre ganger vanskeligere.

10. Heidi  •  Feb 20, 2009 @10:22
    

    Jeg mener uansett at målet ikke rettferdiggjør middelet. Disse dyrene eksisterer for seg selv, ikke for at vi skal ha noe pent å se på. Når vi “redder” noen ved å sperre dem inne gjør vi det for oss, ikke for dem.

    Heidis siste blogginnlegg..Skjebne, midd og eplecidereddik

11. Samuel  •  Feb 20, 2009 @10:44
    

    Heidi:
    Igjen bruker jeg kortet “langsiktighet”. Slik situasjonen er nå må vi faktisk forholde oss til.

    Dersom målet er å sette dem fri så fort vi har en levedyktig stamme igjen, så gjør vi det ikke for oss – men for dem og for mangfoldet. Håper du i det minste ser potensialet, selv om du av idealistiske grunner er uenig.

12. Heidi  •  Feb 20, 2009 @12:47
    

    Hvordan er det kortsiktig å ta hensyn til enkelteindividene av den arten man forsøker å redde? Vil ikke de nålevende individenes egenverdi veie tyngre enn potensielle ufødte artsindivider?

    Jeg ser potensialet, men jeg mener det er en kynisk framgangsmåte. Med det sagt heller ikke særlig effektivt, for vi vet at fangenskap senker fruktbarheten hos mange dyr, med unntak av de som virkelig er domestiserte, men de igjen vil være vanskelig å skulle rehabiliteres inn i vill tilstand. Forøvrig, hvis vi ikke jobber for vern av leveområdene nå, har ikke en eventuell gjenlevende artsgruppe noe å vende tilbake til.

    Heidis siste blogginnlegg..Skjebne, midd og eplecidereddik

13. Samuel  •  Feb 20, 2009 @17:02
    

    Heidi:
    Jeg tror ikke du ser poenget mitt, og jeg begynner å bli trett av å gjenta meg selv – noe jeg tror du også gjør ;)

    Jeg sier bare at slik situasjonen er nå, så er jeg ikke i tvil om at artens beste er vurdert. At du påstår å inneha den eneste korrekte sannheten, samtidig som disse menneskene som faktisk jobber direkte med dyrene hevder de gjør det beste for dyrene, setter meg i en umulig posisjon hvor jeg egentlig ikke kan gjøre noe annet enn å si at vi må forholde oss til det som faktisk skjer.

    Ut over det er jeg såklart enig; hadde vi heller kunnet gjøre mer for leveområder, levevilkår og tilsvarende så burde vi mye heller gjort det. Dessverre funker ikke alt etter ideologiens tankegang.

    Å rehabilitere en art inn i vill tilstand vil nok ta et par generasjoner dersom vi når det punktet at vi har en levedyktig stamme. Skulle vi nå så langt, er jeg sikker på at de fleste vil være takknemlige for at arten ble sikret livets rett.

14. Heidi  •  Feb 20, 2009 @17:51
    

    Jo, jeg ser poenget ditt, Samuel, men jeg mener du tar feil. Du trenger ikke gjenta deg selv, fordi jeg forstår hva du sier. Du sier at du snakker om hvordan situasjonen er nå, og jeg ser på det som et ikke-poeng. Jeg ser også hvordan situasjonen er nå; Da det faktisk finnes tiltak som går på leveområder, og hvis folk faktisk hadde tatt seg tid til sette seg litt inn i problematikken hadde det ikke vært nødvendig med en slik “ta til takke med det vi kan gjøre her og nå”-tankegang, fordi det vi kan gjøre her og nå er så utrolig mye mer. Grunnen til at den framgangsmåten får mer midler (både fra offentlige institusjoner og private givere) er fordi det er de som får oppmerksomhet, og de tiltakene som går etter roten av problemet blir omtalt som “idealistiske”. Når du argumenterer som du gjør bidrar du til den negativiteten som faktisk undergraver de allerede eksisterende gode tiltakene.

    Og ærlig talt, hvem er takknemlig for at enkeltindivider blir sperret inne og utnytta? De gjeldende individene som lever under uverdige forhold? Neppe!

    Heidis siste blogginnlegg..Skjebne, midd og eplecidereddik

Legg igjen et svar