Kontakt
Abonner
Oct 9, 2009 
Jeg har sagt mange ganger før at jeg liker å utfordre meg selv med tanke på hva jeg poster på bloggen av innhold. Jeg har så langt publisert tekster både i tekstform, diktform, listeform osv, og jeg har planer om å skrive mye annet som ikke helt faller inn i samme kategorier som det som er publisert så langt.
Nå er det på tide med et kortfilmmanus. Jeg skrev det for 6 år siden, og revisert det litt i etterkant – og vil rett og slett bare høre deres tanker om det og gjerne forslag til forbedringer. Selve innholdet er på 4 A4-sider, og skriveformen i et manus gjør det veldig lettlest.
Etter manuset har jeg listet opp noen spørsmål til deg som leser; dette er nemlig kun et andreutkast, og tips til forbedringer tas imot med hjelp.
skrevet av
Samuel
EXT. KARL-JOHANS GATE – FORMIDDAG
Solen skinner, det er en vakker dag. Travle mennesker spaserer langs Karl-Johans gate, ikke uvanlig i Oslo’s hovedgate.
En GUTT skiller seg veldig ut. Han går lett som en plett oppover, og stråler av glede. Han har ingen laster idet han går i retning Slottet.
GUTT, 18 år, pent kledd. Smiler hele tiden. Bekymringsløs.
Lengre oppe i samme gata, finner en hans alter ego. En gammel KONE bærer på flere tunge poser med handlevarer, og hun er ikke smilende i hele tatt. Hun går i samme retning som Gutt.
KONE, rundt 70 år, stor gammelrosa kåpe på seg, hvit lue og hvite gummistøvler. Grått hår stikker ut under lua. Poser under øynene, rynker. Sliten.
Kona er tydelig tynget av vekten av posene. Hun sender spørrende blikk til alle hun går forbi, søker tydlig etter hjelp. Ingen hjelper henne, ingen ser henne i øynene.
Gutt spaserer forbi en frukthandler, går raskt inn og tar seg to epler, og slenger en tjuer til frukthandleren og smiler til ham, og løfter hånda høyt og sier.
(smilende)
Det er greit!
Frukthandleren smiler, og vinker tilbake.
Hehe, takker!
Han tasser rolig videre oppover, og tar seg et saftig bitt fra et av eplene.
Kona går fremdeles oppover. Utslitt. Stopper noen sekunder for å ta av seg lua og tørke seg i panna. Stapper lua i lomma, løfter opp posene, og går videre med et stønn.
Gutt ser en uteligger med en lapp der det står:
HEI. JEG HETER GUNNAR. JEG ER NARKOMAN.
I STEDET FOR Å STJELE, BOMMER JEG PENGER PÅ GATA.
KAN DU HJELPE MEG MED LITT SMÅPENGER?
Gutt går bort til uteliggeren og setter seg ned på huk. Han gir ham det andre eplet og smiler. Uteliggeren tar imot eplet, ser opp på ham og smiler bredt. På tross av de brune tennene, er smilet behagelig.
Hjertelig takk, kompis!
Gutt gir ham et klapp på skulderen, og sier:
Må jo få i deg noe mat, Gunnar!
Så reiser Gutt seg opp, og går videre.
Idet han går videre, ser Gunnar mot ham og tar ivrig seg et godt bit av eplet sitt.
Kona går videre oppover, Gutt er ti meter bak. Hun stopper opp, setter fra seg tingene, og ser spørrende på en ung mann som går forbi. Ingen respons.
Gutt ser en Kone foran seg som ser sliten ut. Han går direkte bort til henne.
Unnskyld meg, frue, trenger du hjelp?
Du bærer tungt, og ser sliten ut.
KONE
(slingrende stemme)
Ååh, ja, jeg er sliten!
Heh, jeg er ikke like sprek som før.
GUTT
Jeg bærer ingenting.
La meg ta posene for deg,
jeg kan bære dem til døra om du vil.
Kona rister på hodet, ser bekymret ut.
Du kan tro jeg ønsker å si ja til det, unge mann.
Hadde det ikke vært for at jeg har blitt bestjålet
så mange ganger før, ja da hadde jeg ikke tenkt
meg om en gang.
Gutt smiler, og tar hånda til baklomma.
Ta denne. Jeg stoler på deg, og jeg forlater
deg ikke så lenge du har den. Jeg forlanger kun
at du gir den tilbake når vi når ditt mål.
Han tar frem en pengebok, noen sedler stikker diskrét ovenfor linninga. Han smiler til den stakkars gamle kona, og rekker den til henne.
Å, jeg blir så varm i hjertet av en slik ung
og vennlig mann! Takk skal De ha!
Hun tar imot lommeboka, og legger den i den rosa kåpa si. Gutt strekker seg mot posene.
Her, la meg ta dine sekker.
Gutt løfter opp posene med letthet, nesten overrasket over hvor lette de er. Han smiler igjen mot henne.
Vis vei, frue, jeg følger deg!
Kona ser fremover.
Denne vei, unge mann.
Hun begynner å gå, og han følger på. Idet de er ved siden av hverandre, begynner de å prate.
Det er så godt at det enda finnes ungdom som
deg, som tar seg av oss gamle når vi sliter…
Gutten ser på henne og smiler.
Det er en glede å kunne hjelpe de som trenger det
en gang i blant. Jeg skal samme vei, og hadde
ingen byrder, så det er bare godt å kunne være til
glede for noen.
Fruen ser på ham og smiler, idet han ser fremover og fortsetter å prate.
(NÆ Gutt)
Min mor har lært meg opp til å være til glede når
jeg kan, og hjelpe der det er til glede. Og som
barn gjorde min mors far det klart for meg at det
er hans generasjon som har bygget opp det
landet jeg nå nyter godene av.
Gutt smiler tilfreds, trippende oppover gaten med handleposer i hver hand.
(forts.)
Han lærte meg også at jeg bør gi noe tilbake
når jeg kan, noe jeg ønsker å gjøre. Så det
er en glede å kunne hjelpe mine eldre landsmenn
og kvinner! Han ble selv oppdratt til å respektere
de som var eldre enn ham, og han ønsket å gi
videre de holdninger til hans barnebarn.
Du kjenner sikkert dette igjen du også?
Gutten smiler, og ser til siden. KONE er borte vekk, ingensteds å se. Han snur seg rundt, ser frem og tilbake, men ingen plass ser han noen som kan likne henne. Han smiler ikke lengre, han rynker panne – bekymret.
HER TENKER JEG LITT PÅ Å SLUTTE KORTFILMEN, men jeg skrev allikevel resten just in case jeg følte det ville bli for åpent.
EXT. SIDEGATE TIL KARL-JOHANS GATE – FORMIDDAG
Gutt ser inn i gata, speider etter skikkelser. Ingen med noen som helst likheter å se.
EXT. BUTIKK I KARL-JOHANS GATE – FORMIDDAG
Gutt titter inn med de store handleposene. Ingen kone å se.
EXT. KARL-JOHANS GATE – FORMIDDAG
Han går nedover gata igjen, leter febrilsk etter KONE. Spør noen mennesker, viser høyde med armene, men de rister på hodet.
Så setter han seg ned på en benk og ser på posene. Løfter dem opp, ser ut blant folkene som går forbi. Fremdeles ingen kone å se.
Han setter posene fra seg på siden av seg, og åpner dem rolig opp. Der finner han stort sett ingenting, kun masse dritt innpakket i tomme brødposer og små plastposer, godt kamuflert på toppen.
Først da skjønner han det. Han tar seg til pengeboka – og når han husker at den er borte slår seg til hodet – lurt! Han ler, og rister på hodet, før han reiser seg og går med posene mot en søppelkasse og kaster dem der. Så går han videre oppover gata.
ETTERTEKSTER
Det jeg gjerne vil ha tilbakemeldinger på er følgende;
- Dialogformen. Den er skrevet svært bevisst slik den er, men det er som sagt 6 år siden jeg skrev det – og nå ble jeg usikker.
- Slutten. Den blir kanskje litt rotete slik den er nå, mye klipping – men det er ment å signalisere en forvirring hos gutten.
- Holdninga til gutten. Igjen, det er veldig bevisst å gjøre han overidyllisk og nærmest kvalmende, men hva tror dere?
Mange takk for hjelp og tilbakemeldinger :D
7 Comments 
kortfilmmanus
