Å designe logoer er big business. Desto større bedriften er, desto større er gevinsten. Problemet kommer når designerne ikke gjør annet enn å kopiere noe som allerede eksisterer. La meg vise deg!

Telenor

Gikk fra en utrolig innovativ, talende og tydelig logo, en logo som symboliserer kommunikasjon, mennesker i mellom, og åpne armer – til en logo som ikke signaliserer noe annet enn ønsket om å være nyskapende.

Gikk fra denne…

For ikke å nevne at det likner mistenkelig mye på dette;

EN PROPELL!

Posten

Her har vi enda et eksempel på et stort firma som byttet logo. Den gamle logoen strålte av tillit, av integritet, og av 200 års tradisjon. Den nye? Jeg får assosiasjoner til noe ukomplett, noe ufullstendig, og noe vinglende. Det kosta 300 millioner å ødelegge Postens varemerke.

Fra den ene ... til den andre!

Se likheten til disse:

LCH Clearnet - en 100 år gammel bedrift

Spillserien Marathon

Jeg gidder ikke legge inn Pokémonballen og dødsstjernen i Star Wars, men dere ser poenget?

Statoil

Så har vi siste tilskuddet til stammen. Norges sannsynligvis største bedrift og varemerke. For min del, så har de aldri hatt en direkte lekker logo, men symbolikken har vært stødig fra dag én. Nå har de derimot forandret profil fullstendig!

Fra denne

... til denne! Eureka!

Vårt største varemerke er en stjerne eller en blomst – vanskelig å si egentlig, men noe nasjonalstolthet inviterer den ikke til. Og som alltid før, så har logoen blitt “kopiert”. Se likhetene:

Dette ér nokså likt!

Denne derimot, er VELDIG lik!

Hva er greia?

Hvorfor lage en logo som er en blåkopi av noe annet, og argumentere med at man er innovativ og kreativ? Interessant nok så vil ikke en gang Statoil bruke den nye logoen fullt ut – bensinstasjoner og alt mulig relatert til disse vil beholde den gamle logoen. Hadde vært svinedyrt å bytte – men å bruke to logoer om hverandre er vel ikke det beste heller?

Uansett må en vel konkludere med at noen har tjent uhorvelige mengder penger på å blåkopiere andres arbeid – og vi kan jo håpe at husfliden, djuice, lhc-clearnet og båtindustrien er blant dem som går i plus på dette?

Har du noensinne lurt på hvordan du fikser plenklipperen din når selve bladet har falt av og ikke lar seg påmontere igjen? Eller hvordan i alle dager du skal fikse stresslessen din når den ikke lenger henger sammen ordentlig? Eller hvor mye Macgyverteip faktisk kan fikse? Eller hvordan du fikser bulker i bilen med papp? Du trenger ikke lete mer, jeg har funnet svarene! ThereIFixedIt har ALT!

ThereIFixedIt.com

ThereIFixedIt er en side proppet full med smarte, mindre smarte, dumme, hysteriske og fantastiske løsninger som andre mennesker har kommet opp med for å løse et problem der og da. Noen av løsningene er ytterst midlertidige, andre er permanente – og en siste gruppe er nok ment midlertidig men har plutselig blitt permanent. Dette er en side som kanskje ikke får deg til å falle av stolen eller le så du gråter, men den har gitt meg mange gode smil rundt munnen!

ThereIFixedIt.com - MANGE smarte løsninger!

Dette er, som igår, en side som har gitt meg utallige stunder med glede, og i tillegg noen svært nyttige tips. Har du noensinne lurt på hvordan du lager en skje av en strips og litt tape? ThereIFixedIt har svaret:

Skje av strips og tape! Hvor? ThereIFixedIt.com

Fortell meg gjerne hva du syns om bildene her og/eller ThereIFixedIt-siden :)

Ti ville okser løper og stanger i magen, samtidig som sommerfuglene frenetisk prøver å unngå dem der de flyr rundtomkring. Et sug som er så rått at det ikke kan forklares med ord, bortsett fra dersom du har opplevd liknende selv. Tanken om at dersom noe går galt, så har hjernen sannsynligvis koblet ut for lenge siden, og du vil rase rett i bakken. Vissheten om at det så godt som aldri skjer.

Dette foregikk i hodet og kroppen min da jeg sto under vingen på flyet i 3500 fots høyde.

Tidligere samme uke

Endelig, første time med linehoppkurs. Er det noe jeg har drømt om i mange år, så er det å hoppe i fallskjerm, og nå ser det ut til å skje. Legen sa jeg var i stand til å hoppe, og at jeg hadde lunger som en 24-åring. Kontigenten er betalt, og her sitter jeg og skal lære om hvordan det er å hoppe i fallskjerm. Sykt!

Mannen, som for øvrig er avbildet to uker senere i Se og Hør fordi han dater Kari Traa, forteller om hva som kan gå galt, og hvor forbaska enkelt det er å fikse det. Trekk, vri, dra. Hvis ingenting funker er det nødprosedyre. SE, SE, TA, TREKK, X, SE, TA, TREKK, X. Så skal reserveskjermen åpne seg. Dette skjer nesten aldri, i hvert fall ikke for elever – for de skjermene pakkes ekstra nøye, forteller mannen.

Så forteller de litt om hvordan en styrer fallskjermen, hva en gjør i hvilke høyder, og hva som er viktig å ha på seg, før vi går ut og øver på SE, SE, TA, TREKK, X, SE, TA, TREKK, X. Og Ettusen, Totusen, Tretusen, Firetusen, Femtusen. For det er viktig å vente med å få panikk til fallskjermen faktisk har fått nok tid på seg. Den skal åpne seg automatisk når en hopper linehopp, så det eneste vi trenger å bekymre oss for er om den åpner seg korrekt. Det skal ta fem sekunder fra jeg slipper flyet, derfor er det så viktig å telle riktig.

Tidligere samme dag

Det er så ufattelig mange tanker som går gjennom sinnet. Det er så mange følelser som gjennomborer kroppen. Når en vet at en skal hoppe ut av et fly i 1100 meters høyde, blir det vanskelig å beskrive hva som foregår inni seg selv. Noen av tankene og følelsene var eksistensielle, andre var banale. De mest tilstedeværende var noe alà “Fy søren, jeg skal hoppe i fallskjerm!”.

Jeg husker at jeg ikke ønsket å ha noen referanse når jeg hoppet, så jeg så aldri opp på de andre når de hoppa ut av flyet mens jeg stod på bakken og venta på at det skulle bli min tur. Jeg ville at alt skulle være helt nytt og ukjent. Derfor håpte jeg også jeg skulle få hoppe først. Endelig spiller vekta mi positivt inn, for med mine 98 kilo med fett og bein så var jeg den tyngste i flyet, og måtte dermed sitte nærmest piloten. Nærmest piloten = nærmest døra = først ut. Dette visste jeg.

Så nå gledet jeg meg bare. Gruet meg. Grugledet meg. Fantastisk!

En time tidligere

“Er du klar?”
“Åjada, klar som et egg!”

Vi måtte kle på oss utstyret og gjøre oss klare. Flytevest, en slags tynn arbeidsdress, gode sko, varmt tøy, noen forferdelig ubehagelige hoppebriller, og hansker med god gripeflate. Ofrer alt av komfort for sikkerhet. Flott! Ikke behagelig, men helt perfekt – for skal en hoppe fra 3500 fots høyde så kommer komfort i siste rekke.

Ti minutter tidligere

Vi snakker hunder. Små hunder. Pudler. Uten negler. Så, umiddelbart etter beskjeden om å komme bort til flyet har nådd øregangen min, blitt tolket av øresystemet og gitt hjernen beskjed om at jeg skal inn i det hinsidige, byttes de små pudlene i magen ut med svære dobermanner som løper løpsk og biter i alt de finner. En utstyrssjekkk senere, og jeg – og de to andre elevene – sitter sammen med instruktøren i flyet og venter på klarering til å ta av.

Så starter motoren!

Det tar ikke lang tid før hundene byttes ut med Sibirske tigre, når bakken forsvinner under meg og vi kommer høyere og høyere opp. Et sted inni meg roper en stemme “HERREGUD MENNESKE, SKAL DU VIRKELIG HOPPE UT AV FLYET???“, samtidig som den roper “DETTE BLIR DET GØYESTE DU NOENSINNE HAR OPPLEVD!!!“. Tror de kaller denne sensasjonen “skrekkblandet fryd”. Ja, jeg mener absolutt at det er en god beskrivelse av hva jeg føler nå.

500 fot. 1000 fot.1500 fot. 2000 fot. Jeg ser stadig på høydemåleren, og elefantene er sluppet løs. 3000 fot. Snart.

Døren åpnes – vi er på run.

Det er få ting som føles likt som å sitte rett ved en dør i et lite skrøpelig fly, hvor alle ujevnheter er jevnet ut med gaffateip, og se døren åpnes opp og ha fri sikt til bakken 3500 fot nedenfor for første gang i sitt liv. Elefantene som løp rundt i magen har nå spredd seg, og de stamper av gårde i brystet mitt og gjør meg skjelven i alt av lemmer.

Allikevel er jeg ikke i tvil. Allikevel er det ikke frykt jeg føler nå, bare ærefrykt.

“Gjør klar!” – jeg gjør som vi har lært. Armen ut på vingestøtten utenfor flyet, svinge meg rundt, foten på staken under flyet, hånda i døra.
“Still i dør!” – den andre hånda følger etter, helt inntil langs flykroppen og til vingestøtten. Tar tak. Glir utover. Jeg reiser meg opp. Jeg står nå oppreist, under flyvingen, utenfor flykroppen, med en fot på en stake rett under døra. Jeg er fullstendig utenfor flyet, og alt i meg roper “JA!”.

Nå!

Ti ville okser løper og stanger i magen, samtidig som sommerfuglene frenetisk prøver å unngå dem der de flyr rundtomkring. Et sug som er så rått at det ikke kan forklares med ord, bortsett fra dersom du har opplevd liknende selv. Tanken om at dersom noe går galt, så har hjernen sannsynligvis koblet ut for lenge siden, og du vil rase rett i bakken. Vissheten om at det så godt som aldri skjer.

Jeg tror kanskje oksene hadde litt sommerfugler i magen de også.

Vektløs? Overhodet ikke!

Instruktøren bare gliser, han vet hva som kommer. Tommelen opp, mitt signal. Jeg nøler ikke mer enn et lite sekund. Ser opp. Ser ned.

Jeg slipper. Jeg faller. Rett ned. Farta øker så sykt fort, jeg skjønner ikke – skulle ikke fallskjermen åpne seg nå??? Jeg faller. Panikk! Jeg blir dratt bakover, faller med ryggen først. Armer og bein spreller. I alle dager, dør jeg nå???

*floff* sier det bare, så henger jeg der. Oi pokker da, “TRE TUSEN, FIRE TUSEN, FEM TUSEN” sier jeg, så alt for sent, og ser opp. Fallskjermen er der, men er det ikke noe galt der også?

De første 5-10 sekundene etter jeg slapp flyet var garantert den mest skremmende følelsen jeg noensinne har opplevd. Opprivende. Fantastiske. Men definitivt skremmende. Jeg følte jeg ble dratt bakover, og falt med ryggen først mot bakken. Jeg trodde et øyeblikk fallskjermen ikke hadde åpna seg, og vurderte et øyeblikk å trekke nødskjerm. “Er du i tvil, så er du ikke i tvil” lærte vi på kurset, og den setningen kvernet da jeg så opp og trodde jeg så noe annet enn det jeg så.

Så roet jeg meg ned, trakk styrelinjene og koste meg. Flere hundre meter over Kjevik tronet en ensom majestet, hengende i sin krone av tøy og tråder, og svingte i sirkler.

Konge over over lufta, vannet, jorden – og livet!

Ikke så altfor ofte jeg skriver om nyhetssaker, men denne tok kaka!

NRK foreslår å øke lisensene på grunnlag av at de har vunnet og må beverte Grand Prix i 2010. Nå syns jeg jammenmeg de må sette seg ned, ta en pust i bakken, og tenke seg litt om!

Altså…

1. For det første, så vil jeg nok lett påstå at de aller fleste som idag betaler for NRK, egentlig ikke ønsker å ha kanalen en gang.
2. For det andre, så vil jeg nok også lett tro at mange av de som liker NRK, ikke liker MGP.
3. For det tredje, så kommer aldri i livet lisensen til å bli senket tilbake til årets priser igjen etter MGP er overstått.
4. For det fjerde, så er deltakelse i MGP en frivillig sak – og NRK må akseptere risikoen for å vinne når Norge melder seg på MGP.
5. For det femte, kan man vel forestille seg hvor mange dyre programmer NRK vil produsere fremover og bare øke lisensen bittelitt for å finansiere dem.

Er det da rettferdig å legge på lisenskostnaden pga ETT program som med hyggelige anslag blir sett av 1/4 av de betalende?

Det er altså Trond Giske som står i spissen her, og NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas er ikke snauere enn å si at han blir glad om det gjennomføres. Å finne et svar på hvor mye lisensen potensielt vil økes, vil ta ca 3-4 uker – og gjett hva, det er ca. 3-4 uker til valget (takk til tv-slave for den sammenlikningen)! Så greit å slippe å ha nrk-lisensøkningen som et anker rundt halsen i valgkampen.

Jeg foreslår heller en annen løsning:

Ta fem kroner per stemme som tikkes inn på grand-prix-kvelden. Slik fører dere til at de som liker programmet, er de som betaler for programmet, og de som ikke liker det – de slipper. Så, hvert år vi IKKE vinner MGP, så setter vi alle disse femmerne inn på en egen konto – og skulle vi vinne igjen om 20 år så kan vi lage et himmelsk show for pengene!

Eller hva syns du?

Det har gått en stund nå. Programmet som belønner idiotene. Programmet som viser hvor galt det kan gå om man er komplett hjernedød og ikke tenker lengre enn øyelokket sitt. Programmet som hjelper mennesker som er dummere enn det man leser om, og som man nesten ikke tror på når man ser det en gang.

Hva f@en?

Det handler om mennesker som har kjørt seg inn i en alvorlig finansiell knipe. Som har kjøpt over sitt forbruk og ikke viser noen interesse for å gjøre opp for seg. Som fortsetter forbruket sitt uten å bruke en øyeblikks tanke på hvor skadelig det er for dem og de rundt dem. Det handler om mennesker med kone, mann, barn. Det handler om mennesker med andre å forholde seg til. Det handler kanskje om komplette idioter og egoister?

Det går ut på

Programmet går ut på å rett og slett hjelpe disse menneskene ut av uføret. Økonomiske eksperter styrter til. Gir dem tips og rett og slett setter alle virkemidler til verks for å ordne opp i kaoset. Selge huset om så skulle være nødvendig. Selge alt, og ta opp nye lån, og ta en hyssing som alt for lenge har surret seg til, og nøste den opp til en fin ball igjen. Det er god underholdning. Det er lærerikt. Det er nyttig for oss å se hvor galt det kan gå om vi ikke tar oss av økonomien vår. Slikt sett er det et bra program.

Men hva dreier det seg egentlig om?

Jo! Idioter!

Mennesker uten fremtidsvisjon. Uten konsekvensanalytisk tankegang. Uten noen form for rasjonell virksomhet i de små grå. Jeg kan fint kalle dem idioter uten å få dårlig samvittighet, for mennesker med tykke bunker med regninger hjemme og fjorten kredittkort som de ikke kan betale – og som fremdeles kjøper seg nye støvletter eller mp3-spillere; jo, de fortjener ingen annen tittel enn idioter.

Jeg kunne forstått det

Dersom de hadde dårlig råd, og forsøkte å dra seg ut av trøbbelet selv. Dersom de hadde gjort en innsats for å fortjene hjelpen, så hadde jeg kunnet godta og forstå dette tv-programmet. Det er ikke slik, det er en gruppe mennesker som ikke har gjort noe som helst for å fortjene hjelpen, men som kommer på tv på grunn av deres dumhet som har ført dem opp i et nøste de ikke hverken klarer eller gidder å prøve på å dra seg ut av.

Disse menneskene får hjelp?

Jeg har bare en ting å si;

Hva faen er det som feiler Underholdningsnorge som bruker så mye ressurser og tid på mennesker som ikke i hele tatt fortjener det, når de som faktisk trenger og fortjener det må krype på sine såre knær til sosialen og Nav, og oftes ikke får utbetalt en dritt?

Hva faen???