Kontakt
Abonner
Aug 15, 2009 
Jeg hører en sprudlende latter, og øynene åpner for første gang denne morgenen. Caroline, min kjære datter på seks, hopper i senga mi, hyler av latter og roper “Stå nå opp, pappa, jeg vil se barnetv med deg!”. Jeg smiler, setter meg opp, og drar henne inn i armene mine. Jeg kjiler henne litt mens jeg ler og sier “Jeg har jo sagt du aldri må vekke pappa så tidlig på søndagene! Hahaha, nå tar jeg deg!” så løper jeg etter henne og ut til tv-en, slår den på og setter meg ned med henne. Alarmen ringer og jeg sperrer opp øynene, for en utrolig irriterende lyd å våkne til.
“Jeg vil ha leverpostei på den ene! Og masse Nugatti på den andre!”. Jeg smører brødskiver til frokost, og hun smiler når jeg tar en god klatt sjokoladesukker på den ene skiva. “Da må du pusse tennene godt etterpå, Caroline, okei?”, sier jeg mens jeg holder nugattiskiva i hånda og hun hopper og strekker seg etter den med hendene. Jeg står ved kjøkkenbenken og setter tennene i en skive med makrell i tomat med majones på.
“Pappa, hvorfor pusser vi egentlig tennene våre?”. Caroline ser opp på meg mens hun rister febrilsk i tannbørsten for å få like mye skum rundt munnen som jeg har. “Hvis ikke kommer Karius og Baktus og ødelegger tennene dine. De ser snille ut, men egentlig så er de slemme mot tennene dine og ødelegger dem slik at du må ha gebiss slik som bestemor!” Hun skjærer en grimase. “Ææææ, gebiss er sjipt, det faller bare ut når bestemor spiser karameller!”. Vi ler begge to, og pusser ferdig. Jeg spytter ut resten av tannkremen, skyller munnen og går ut av toalettet.
Jeg står ved bilen og venter, det er slutten av første skoledag. Hun kommer ut døra og setter opp et bredt smil når hun ser meg. Selv om jeg kjører en rusten Ford Escort og går kledd i arbeidsklær er det ingen tvil om stoltheten i stemmen hennes når hun roper høyt “HEI PAPPA!” og løper til meg. Jeg setter meg på huk og tar imot henne og hører om Marte, Petter, Jonas, Ingrid og alle de andre i klassen hun husker men ikke husker navnet på som var snille, og selvfølgelig også Robin som lugga henne i håret i andre friminutt, og om lærerne som var snille men strenge og atte de måtte rekke opp hånda for å si noe akkurat som pappa hadde sagt. Bilen triller inn i oppkjørselen og jeg går ut av bilen og inn i huset.
Da vi er på lekeplassen dagen etter, faller hun av huska og slår seg. Gråten kommer snikende, men da pappa løfter henne opp av sanda, setter henne på fanget og vi runser sammen går gråten over i en trillende latter. Den samme latteren som vekker meg om morgenen. Den samme latteren som runger inni hodet mitt hver eneste gang jeg er nedfor. Den herlige barnelatteren som kun ett barn har, kun Caroline. Jeg går forbi lekeplassen senere og ser to-tre barn leker der, og tenker et lite øyeblikk at jeg kan hente Caroline og la dem leke sammen.
“Snipp, Snapp, Snute, så er eventyret ute, og Caroline må legge hodet ned på sin pute og sovesooovesoooooovezzzzzzznork”. Det er ikke hver kveld vi leser eventyr, men søndagene gjør vi uansett alltid det. “Hvorfor må jeg egentlig sove nå, Pappa, kan du ikke lese en historie til?”. “Du skal på skolen i morgen vet du, jenta mi, og da må du være uthvilt slik at du kan lære masse, og så komme hjem til pappa og lære alt til meg også!” Hun nikker, men er ikke helt enig. “Men, du kan jo lese bare bittelitt til, og hvis jeg lærer deg masse gøy etter skolen i morgen så kan du lese enda mer?”. En tåre renner sakte nedover kinnet mitt idet jeg lukker øynene og forsøker å sove.
“Hvorfor er ikke mamma her, Pappa? Trine sier at mamman min var sinna på meg da jeg blidde født, og løp sin vei da hun så meg?”. Caroline har blitt åtte, og spørsmålene er hjerteskjærende, men viktige. “Mamma løp ingensteds hun, hun er rett her, vennen.”, sier jeg og legger hånda mi over hjertet til Caroline. “Men før du ble født, så bestemte jeg og mamma oss for at jeg skulle passe på deg frem til du ble stor jente. Mamma er veldig glad i deg, men hun trodde du ville få det best hos pappa. Og vi har det fint vi, jenta mi?”, spør jeg og smiler til henne mens jeg stryker henne over håret. “Jaah, jeg har det kjempefint med deg pappa, men det er litt rart av og til for alle de andre i klassen har en mamma.” Hun smiler forsiktig opp til meg, og jeg ser dette er litt vanskelig å snakke om for henne. “Da må du bare huske at pappa elsker deg like mye som hundre mammaer til sammen, kanskje til og med tusen!”. Jeg klemmer henne, og kjenner hun strekker armene sine rundt meg. “Jeg er glad i deg, pappa!”.
Jeg er glad i deg også… Jeg vrir meg i halvsøvne og legger puta over hodet.
Den ene måten er å lese historien er å lese om en alenepappa som jobber hardt for å gi datteren sin en lykkelig og levende oppvekst, med trygghet, kjærlighet og smil. Den andre måten er å lese om en mann som måtte stå på sidelinjen uten stemmerett, og som hver dag må leve med det. Det er et kamprop mot at jenter skal ha enerett på bestemmelsen over et liv skapt i samvær.
(foto: www.fdltcc.edu og Flicker: juleeln)
17 Comments 
