Ultralyddebatten raser, og tallene slenges rundt som våpen. 84,6% av vordende foreldre som får beskjed om at barnet har Downs, velger å si nei takk i denne omgang, og forsøker nok igjen senere. Er en slik holdning til Downs Syndrom akseptabel, eller bør noe gjøres? Og hva vil effekten av å tilby ultralyd for alle gravide før abortgrensen bli?

Først tar vi matematikken, som er enkel og viktig for å forstå hva slags dimensjoner vi prater om.

Årlig i Norge har vi ca. 80 000 graviditeter, og av disse ender 65 000 i fødsel. Vi vet at ca. 1/700 fødte barn fødes med Downs (kilde: Folkehelseinstittuttets statistikk), og i 2009 tilsvarte det 84 fødte barn. Vi vet at 84,6% av alle som får diagnosen Downs Syndrom for sine barn tar abort (kilde: 1, 2, 3). Skal man ta statistikken (65 000 fødsler, 1/700 med Downs, 84,6% velger å ta abort) helt konkret, er det ca. 545 fostre som blir diagnostisert med Downs hvert år. Dette er nok ikke helt riktig dog, for det forutsetter at samtlige av fødte downs-tilfeller vet om det før uke 12 – noe som neppe stemmer.

Hvis man i tillegg tenker over informasjonen man får fra helsepersonell når man får påviste feil på fosteret, og at det i mange tilfeller oppfordres sterkt til abort, sier det en del om hva utviklingen vil fortsette mot. I Danmark ble antallet fødte barn med Downs halvert etter tidlig ultralyd ble innført, og det er et skremmende faktum som må tas hensyn til i denne debatten. Den nærmest ubestridelige sannsynlighet er at det vil bli stadig færre mennesker med Downs (og eventuelt andre syndromer) rundt oss.

Så hva betyr dette? Hva betyr det når myndighetene har disse faktaene, og fremdeles velger å stille seg positiv til innførsel av fri tidlig ultralyd til alle?

Det ER viktig å ta hensyn til at tidlig ultralyd ikke er negativt i seg selv. Ultralyd er nyttig av mange grunner, og mange foreldre sliter seg gjennom mye usikkerhet frem til de tar ultralyd og ser barnet selv. Jeg forsøker ikke å si at ultralyd i seg selv er uviktig eller unyttig. Jeg stiller meg bare spørrende til motivet bak saken.

Når vi ikke har nok jordmødre, når selv Bioteknologinemda er imot, og når selv leger stiller seg spørrende til dette forslaget – Morten Holm kaller det “en statlig masseundersøkelse av alle gravide” – må vi kanskje innse at visse indikatorer flyter rundt?

Et gjennomgående argument er at om lag halvparten av de gravide i dag får gjort tidlig ultralyd – nå må et statlig tilbud på plass for den andre halvparten.
…
Et statlig ultralydtilbud vil ikke gi distriktskvinnene bedre tilgang enn de har i dag. Etter seks år med helseminister fra Ap bygges svangerskapsomsorgen ned i distriktene, fødeavdelinger stenges og mange får ikke jordmoroppfølging.
(kilde:Dagbladet.no)

Så kan vi prate om sorteringssamfunn, Hitler, Stalin – og likheter mellom det og økt tilgang til ultralyd, økt abort av Downs-diagnostiserte barn. Hvis dere vil da.

Facebook har utviklet seg til å bli en tredje statsmakt i Norge. Det har i alle fall skaffet oss Urge på halvannenlitersflasker, fått frem fokus på mange viktige saker, og nå prøver de å skaffe Urge som saftis også. Sånt sett kan Facebook både brukes til nyttige og unyttige (men hyggelige) ting.

En gang iblant dukker det opp saker jeg er fullstendig uenig i. Gruppen for å få Natasha hjem til mamma er en av dem. Jeg siterer deler av teksten på gruppa:

Jeg har vært til behandling sammen med dattera mi i ett år nå… De som jobber der har sendt bekymringsmelding etter bekymringsmelding

onsdag den 13 januar,så var ikke Natasha helt i form,hun kasta opp flere ganger og hadde veldig problemer med magen,så jeg tok å la ho på sofaen å ga ho vann så hun kunne ligge der å kose seg,etter 10 minutter ca sovnet hun.. Etter en halv time våknet hun igjen å sa hun hadde gulpa,da så jeg at hun hadde slim i håret…

Hun hadde 40.5 da,så jeg tok å helte opp i litt bade vann i badebalja hennes… det var kveldsvakten som kom… Jeg stod å prata med han i ca 30 sekunder å prøvde å hinte til han at jeg måtte gå ned til Natasha for hun satt i badebalja alene.. Da jeg kom ned igjen,lå Natasha helt stille i balja,det var ingen reaksjon og hun begynte å bli blå

Jeg betviler ikke kjærligheten denne kvinnen har for datteren sin – det må jeg få sagt like godt først som sist. En slik nydelig jente må det være umulig å ikke elske. Det jeg allikevel må få frem, er hvor ufattelig tåpelig jeg mener denne mammaen er. For det første er hennes egen versjon av historien grunnlag nok:

1. Hun er til behandling med sitt barn. Hvorfor? Hva forårsaket det? Dette nevner hun ikke.
2. Bekymringsmeldinger leveres av de som jobber der. Hvorfor mener de hun ikke er skikket?
3. Det syke barnet hennes kaster opp, og hun merker det ikke i løpet av 30 minutter før barnet selv våkner.
4. Hun plasserer et sykt barn i en badebalje og forlater rommet.

Er ikke dette flere ting som tyder på at det både har vært problemer og fremdeles ER problemer i familien. Punkt 3 og 4 innrømmer hun jo til og med selv. Virker dette som en god mamma?

Så har vi jo punkt 5 – det faktum at hun starter en offentlig gruppe på Facebook, er smart nok til å fortelle alle hvor mye galt hun gjør, refser de som tar avgjørelser på vegne av henne og barnet, forteller åpent at hun vil sabotere samarbeidet med barnevernet fremover, og legger ut tekster som dette:

Og en annen ting,de FUCKER ikke med denne dama her,jeg kommer ALDRI til å gi meg,koste hva det koste vil,Natasha SKAL tilbake til meg NO MATHER WHAT!!!!

Ord er fattige…

Jeg tør ikke påstå at denne kvinnen ikke er en god mamma, men jeg tør påstå at det finnes gode indisier både i teksten hun selv skriver og i handlingene hennes (for ikke å nevne fortiden som vi ikke kjenner) til å si at barnevernet handler etter sine rettigheter når de plasserer Natasha hos en mer egnet familie.

Jeg håper dette kan bli en spennende debatt på hvorvidt denne kvinnen faktisk bør ha omsorg for barnet sitt. Kanskje også en debatt på hvorvidt det bør finnes grenser for hva man forsøker å bruke Facebook til?

Så.. hva mener du?

Foto: American Red Cross

Jeg har et brennende ønske om å jobbe som frivillig i en eller annen humanitær organisasjon utenlands, helst i den tredje verden. Bygge skoler, kirker, barnehjem, jobbe på barnehjem, egentlig hva som helst – men jeg vet for lite om det. Det kan gjerne være en kristen organisasjon, men det er ikke nødt til å være det.

Da kunne jeg gjerne sett for meg at jeg signer opp for 3/6/9/12 måneder, men det er et par issues knyttet til dette;

Jeg har ingen spisskompetanse direkte lenket til utvikling i den tredje verden. Jeg er hverken snekker, rørlegger, elektriker, lege, sykepleier eller innehar andre slike umiddelbart nyttige utdannelser. Jeg har it-utdanning (programmering og mediefag), og har litt utdanning i Røde Kors innen førstehjelp og instruksjon. Jeg har også jobbet i barnehage, og jeg vet jeg er dyktig med barn, men… That’s it.

Jeg har heller ikke mulighet til å betale 30/60/90/120 tusen kroner for oppholdet, men jeg kan akseptere å betale reisekostnadene mot at kost og losji betales gjennom arbeidet jeg gjør. Jeg forstår at det ofte er slik at man må betale en del for å jobbe som frivillig, dette er ikke ment som kritikk mot denslags, jeg har bare ikke mulighet til det akkurat nå.

Jeg er villig til å gjøre drittjobber, jeg er villig til å være slave for spesialistene, jeg er villig til å lære praktiske fag som gjør meg i stand til å bistå på alle måter jeg kanskje ikke måtte være utrustet for per dags dato, jeg er villig til å være barnepasser, jeg er villig til å være hva som helst egentlig, bare jeg får bidra i et humanitært samarbeid.

Problemet er; jeg vet ikke hvor jeg begynner og hvem jeg kan spørre. Vet du? Eller vet du om noen som vet? Send dem hit, be dem kontakte meg!

Foto: Vg.no

Denne kvinnen har tatt 15 aborter i løpet av 16 år. Hun skrev en bok om det, og er nå redd for hatbrev. Jeg kommer ikke til å skrive noe til henne, men jeg forstår hver enkelt som gjør det. Å ta livet av mennesker for å skade seg selv er det dummeste jeg har hørt om. Du kan lese saken her om du er interessert.

Kanskje jeg burde føle sympati* for henne? Det er dét avisoppslaget legger opp til. “Stakkars jente, moren tok selvmord, brødrene ble heroinavhengige, hun ble forført av en eldre professor, hun skammet seg, hun hadde selvmordstanker, det kan ha vært et rop om hjelp”. Som jeg har sagt før, er jeg i prinsippet imot abort, men jeg kan i noen situasjoner forstå at en kvinne velger det. I tilfellet til Irene Vilar ville det heller ikke hjulpet om mannen fikk være med å bestemme, som jeg har argumentert for før, siden han tydeligvis ville det samme. Spørsmålet jeg stiller meg, er hvor i alle dager tankegangen rundt prevansjon var hen.

“I begynnelsen tok jeg p-piller, men ville droppe dem et par dager eller en måned. Jeg kunne få menstruasjon og bli trist, eller oppdage at jeg var gravid og bli redd, men også spent, forklarer Vilar.”

Hun er bekymret for hat-mail og har opplevd at noen har gitt uttrykk for hatske holdninger ovenfor henne. Jeg skjønner det godt. Jeg merker det selv, jeg føler et utrolig avsky for slike mennesker, som gang på gang bruker abort som prevansjon, og som ikke har noen form for følelsesmessig kontakt med livet de bærer på. Spørsmålet er bare: Burde slikt være lov? Burde det ikke finnes en øvre grense i det minste, så lenge ikke abortene har medisinsk grunnlag? Jeg syns det, hun er nok ikke det eneste eksemplet på jenter som har tatt svært mange aborter…

Hva syns du?

Jeg hører en sprudlende latter, og øynene åpner for første gang denne morgenen. Caroline, min kjære datter på seks, hopper i senga mi, hyler av latter og roper “Stå nå opp, pappa, jeg vil se barnetv med deg!”. Jeg smiler, setter meg opp, og drar henne inn i armene mine. Jeg kjiler henne litt mens jeg ler og sier “Jeg har jo sagt du aldri må vekke pappa så tidlig på søndagene! Hahaha, nå tar jeg deg!” så løper jeg etter henne og ut til tv-en, slår den på og setter meg ned med henne. Alarmen ringer og jeg sperrer opp øynene, for en utrolig irriterende lyd å våkne til.

“Jeg vil ha leverpostei på den ene! Og masse Nugatti på den andre!”. Jeg smører brødskiver til frokost, og hun smiler når jeg tar en god klatt sjokoladesukker på den ene skiva. “Da må du pusse tennene godt etterpå, Caroline, okei?”, sier jeg mens jeg holder nugattiskiva i hånda og hun hopper og strekker seg etter den med hendene. Jeg står ved kjøkkenbenken og setter tennene i en skive med makrell i tomat med majones på.

“Pappa, hvorfor pusser vi egentlig tennene våre?”. Caroline ser opp på meg mens hun rister febrilsk i tannbørsten for å få like mye skum rundt munnen som jeg har. “Hvis ikke kommer Karius og Baktus og ødelegger tennene dine. De ser snille ut, men egentlig så er de slemme mot tennene dine og ødelegger dem slik at du må ha gebiss slik som bestemor!” Hun skjærer en grimase. “Ææææ, gebiss er sjipt, det faller bare ut når bestemor spiser karameller!”. Vi ler begge to, og pusser ferdig. Jeg spytter ut resten av tannkremen, skyller munnen og går ut av toalettet.

Jeg står ved bilen og venter, det er slutten av første skoledag. Hun kommer ut døra og setter opp et bredt smil når hun ser meg. Selv om jeg kjører en rusten Ford Escort og går kledd i arbeidsklær er det ingen tvil om stoltheten i stemmen hennes når hun roper høyt “HEI PAPPA!” og løper til meg. Jeg setter meg på huk og tar imot henne og hører om Marte, Petter, Jonas, Ingrid og alle de andre i klassen hun husker men ikke husker navnet på som var snille, og selvfølgelig også Robin som lugga henne i håret i andre friminutt, og om lærerne som var snille men strenge og atte de måtte rekke opp hånda for å si noe akkurat som pappa hadde sagt. Bilen triller inn i oppkjørselen og jeg går ut av bilen og inn i huset.

Da vi er på lekeplassen dagen etter, faller hun av huska og slår seg. Gråten kommer snikende, men da pappa løfter henne opp av sanda, setter henne på fanget og vi runser sammen går gråten over i en trillende latter. Den samme latteren som vekker meg om morgenen. Den samme latteren som runger inni hodet mitt hver eneste gang jeg er nedfor. Den herlige barnelatteren som kun ett barn har, kun Caroline. Jeg går forbi lekeplassen senere og ser to-tre barn leker der, og tenker et lite øyeblikk at jeg kan hente Caroline og la dem leke sammen.

“Snipp, Snapp, Snute, så er eventyret ute, og Caroline må legge hodet ned på sin pute og sovesooovesoooooovezzzzzzznork”. Det er ikke hver kveld vi leser eventyr, men søndagene gjør vi uansett alltid det. “Hvorfor må jeg egentlig sove nå, Pappa, kan du ikke lese en historie til?”. “Du skal på skolen i morgen vet du, jenta mi, og da må du være uthvilt slik at du kan lære masse, og så komme hjem til pappa og lære alt til meg også!” Hun nikker, men er ikke helt enig. “Men, du kan jo lese bare bittelitt til, og hvis jeg lærer deg masse gøy etter skolen i morgen så kan du lese enda mer?”. En tåre renner sakte nedover kinnet mitt idet jeg lukker øynene og forsøker å sove.

“Hvorfor er ikke mamma her, Pappa? Trine sier at mamman min var sinna på meg da jeg blidde født, og løp sin vei da hun så meg?”. Caroline har blitt åtte, og spørsmålene er hjerteskjærende, men viktige. “Mamma løp ingensteds hun, hun er rett her, vennen.”, sier jeg og legger hånda mi over hjertet til Caroline. “Men før du ble født, så bestemte jeg og mamma oss for at jeg skulle passe på deg frem til du ble stor jente. Mamma er veldig glad i deg, men hun trodde du ville få det best hos pappa. Og vi har det fint vi, jenta mi?”, spør jeg og smiler til henne mens jeg stryker henne over håret. “Jaah, jeg har det kjempefint med deg pappa, men det er litt rart av og til for alle de andre i klassen har en mamma.” Hun smiler forsiktig opp til meg, og jeg ser dette er litt vanskelig å snakke om for henne. “Da må du bare huske at pappa elsker deg like mye som hundre mammaer til sammen, kanskje til og med tusen!”. Jeg klemmer henne, og kjenner hun strekker armene sine rundt meg. “Jeg er glad i deg, pappa!”.

Jeg er glad i deg også… Jeg vrir meg i halvsøvne og legger puta over hodet.

Den ene måten er å lese historien er å lese om en alenepappa som jobber hardt for å gi datteren sin en lykkelig og levende oppvekst, med trygghet, kjærlighet og smil. Den andre måten er å lese om en mann som måtte stå på sidelinjen uten stemmerett, og som hver dag må leve med det. Det er et kamprop mot at jenter skal ha enerett på bestemmelsen over et liv skapt i samvær.

(foto: www.fdltcc.edu og Flicker: juleeln)

Av og til vet jeg ikke hva jeg skal si. Av og til vet jeg ikke hva jeg skal føle. Tenke. Tro.

Det er en gammel sak, men innholdet ryster meg like mye hver gang jeg leser om det. Et lite barn blir mishandlet i over ÅTTE måneder? Hvem kan få seg til å gjøre noe slikt; å trekke ut neglene på en ettåring, og brekke ryggen på det ved å kaste det rundt som en filledokke, og alt det andre?

Hva i alle dager hadde DU gjort om du var alene med disse menneskene? Jeg tør ikke tenke på hva jeg hadde gjort. Tør virkelig ikke det… Er virkelig tanken på borgervern så søkt i disse tilfellene?

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal si. Får jeg lov til å hyle, og bare la det være med det?

Nei, idag skal jeg ikke snakke om Thomas Beatie, faktisk! Jeg skal snakke om en helt annen type gravid mann, nemlig dem man ser over alt!

“Hæh, gravid mann? Hvor?”

(Svaret er) Elementært, kjære Watson. Det er bare så altfor få som ser og vektlegger det, fordi det er kona som går med klumpen på magen!

Is klokka to på morgenen!

Saken er nemlig den at når ei jente blir gravid, så får hun det tungt og krever mye pleie. Mange blir svært utålmodige, får humørsvingninger, vil ha, skal ha, må ha, bør få. Hvem er det da som må stille opp for å ordne opp for henne? Åjoda, det er mannen som må ta den børen. Det er ikke snakk om en sjelden gang, men vil dama ha iskrem klokka to på natta, så får mannen ikke fred før han har sørget for det.

En time til?

I tillegg så må vi høre på all den gnålinga. “Jeg har så vondt i knærne”, “Jeg har så vondt i ryggen”, “Jeg har så vondt i magen” og så videre. Mannen må værsågod tålmodig høre etter og trøste og gjøre det han kan for å bidra til å hjelpe kvinnen. Hvis ikke så vil jo hele samfunnet rundt dem dømme ham nedenom og hjem. Hun vil si “Han har ikke forståelse for hvor tungt det er, og hjelper meg nesten ingenting” dersom han ikke orket å massere ryggen hennes i to timer i strekk. Gravide damer har humørsvingninger, og vil gjøre pingpongballer til varmluftsballonger. Ingen har forståelse for at situasjonen er slitsom og tung for mannen. Ingen ønsker å forstå, fordi de ikke ser hvor mye han faktisk gjør. Det er ingen som får høre om den første timen han masserte ryggen, når han ikke fortsatte en time til.

Bebisen

Og hva med alle disse fæle kallenavnene vi menn må tolerere om vårt kjærkomne lille barn? Bebisen? Nurket? Gulleklumpedumpen? I de dårlige dagene; Faenskapet? Trollungen? Ersåleiogvilbarefådetut? Uansett hva kona sier på privaten må vi bare smile fint til våre venner og si at kona tar det så fint, og jatte med når hun snakker så stolt om Bebisen som snart kommer. AARGH! Gjør vi det ikke, protesterer vi og sier at “Bebisen” er det verste ordet som finnes om vår kjære tøffe fotballspiller, så blir skoen kastet etter oss, og alle venninnene hennes ser på oss som den kalde dritten.

En god fotballspiller!

Og jippi, barnet sparker! WOW, det er så kult og spennende! Alle må få høre om det, dette er jo helt utrolig! Helt til barnet har gjort det i 4 uker, og mamma begynner å bli sliten av det. Hos venninnene er det fremdeles kjempekult, og alle får holde på magen, men hjemme med pappa så er det ikke så kult allikevel. “Hold deg unna magen min, jeg er så sliten”. Da faller vitsen om at han vil bli en god fotballspiller i dårlig jord. Nevnte jeg at gravide er humørsyke og absolutt ikke deler din humor?

Den gravide mannen!

Hver eneste mann med ei kone eller en kjæreste/samboer som er gravid, er i “praksis” det selv. Ikke at vi selv får en utvidet mage med strekkmerker og alt slikt. Men i praksis går vi i ni måneder og må tilpasse alt i huset og alle våre gjøremål til kvinnens humør, og gjør vi det ikke er vi en forferdelig fyr, og ungen vil få en forferdelig dårlig pappa. Slik er det bare. På slutten av dagen sitter kona igjen med verdens mest dyrebare minne, mens vi gutta bare vil sove…

Den gravide dama..

Jeg har alltid vært mer eller mindre sjalu på kvinnens mulighet til å bli gravid. For den nærheten som man får til barnet ved å bære det i seg, føde det, amme det og gi det livets mest viktige kjærhet i starten av livet – det kan aldri mannen få. Mannen kan såklart på alle måter bli en god pappa, gi barnet trøst, glede, være en samtalepartner og alt det. Men vi vil aldri kunne kjenne følelsen det er å ha gitt liv til et annet menneske så direkte. Jeg hadde gjerne gått gjennom en 9 måneders graviditet for å kunne kjenne den følelsen dersom jeg kunne. Vi vil for alltid være pappaen som bare så på at mamma gikk med barnet i magen…

Men nå kan vi ENDELIG begynne å spille fotball med nurket! Åneipokker, han kan jo ikke gå enda…

“Kjære, nå må du løpe og kjøpe litt beibimat til bebisen og ta med en sjokolade til meg er du snill. Husk, jeg gikk tross alt gravid i ni måneder, så dette syns jeg du kan gjøre for meg…”

En av de verste voldtektssakene i Norges historie. Mest bestialske*. Grusomste. Mest medieomtalte. Si dette til hvem som helst, og de aller fleste vil være klar med navnet “Baneheia”. Er virkelig alt i denne saken så tydelig som vi tror?

Baneheia
I følge dommen skal Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen i 2000 ha overrasket to jenter på vei hjem fra en badetur. Lurt dem til å kle av seg. Voldtatt og drept begge jentene, før de kledde på dem og gjemte dem. En horribel sak.

Basert på vitneutsagn ble Jan Helge og Viggo arrestert i underkant av fire måneder senere. Konfrontert med DNA-bevis innrømte Jan Helge Andersen relativt fort sin delaktighet. I løpet av de påfølgende 8 årene har Viggo Kristiansen aldri innrømt noe slikt.

Jan Helge
Når det kommer til Jan Helge, så vet vi faktisk med sikkerhet at han var der. DNA-beviser, samt hans egen innrømmelse og vitneutsagn, gjør at det ikke er noen tvil.

Allikevel har Jan Helge gjort sitt for å formilde sin egen dom. Han har forklart at Viggo var hovedmannen. Han har forklart at han stod med ryggen til gjennom mesteparten av misgjerningen. Han har vedgått å ha drept den yngste jenta, men har han forsøkt å formilde sin deltakelse ved å påstå at han ble tvunget til å delta?

Viggo Kristiansen
Den mest interessante parten i denne konflikten er jo såklart Viggo Kristiansen. Som nå, 6 år etter dommen, har bestemt i samråd med advokat Sigurd Klomsæt at han ønsker å begjære saken gjenopptatt.

“Jeg kan gjerne sitte 25 eller 30 år – ingen får meg til å tilstå noe jeg ikke har gjort. Hvis jeg hadde gjort dette, så ville jeg tilstått på flekken. Jeg kan ikke tilstå bare for å få en lett vei ut av fengselet”

Så gjelder det å se på saken da. Var bevisene mot ham tilstrekkelige? Jeg tror man med sikkerhet kan si nei. Jeg vil forsøke å liste opp noen av de mest sentrale bevisene.

1. DNA-beviset
Selv når politiet hevdet de hadde DNA-beviser som koblet ham til udåden, benektet fremdeles Viggo all skyld. Senere har det blitt påvist at det såkalte DNA-beviset hadde felles DNA-profil med 56% av den mannlige befolkningen. Dette bekrefter altså i beste fall kun at det var en annen mann til stede.

Nekter du når du blir konfrontert med DNA-bevis skal du være rimelig sikker i sin sak. Til sammenlikning tilsto Jan Helge under samme premisser.

2. Mobilbeviset
Det ble kjent at Viggo hadde skrevet 4 sms under overgrepene. Etter videre undersøkelser finner man ut at disse tekstmeldingene ikke kunne ha blitt sendt fra området, da basestasjonen tekstmeldingene faktisk gikk fra ikke har dekning på åsstedet.

Viggo er også kjent som en mobilfreak som aldri forlot mobilen sin.

3. Vitneutsagnet fra Jan Helge
Dette er jo i effekt det sterkeste (og eneste) virkelige beviset mot ham. Jan Helge var svært kjapp i denne saken med å skylde på sin kamerat Viggo, og utpeke ham som hovedmannen. I rettsaker er det ingen tvil om at vitneutsagn skal tilegnes stor verdi. Jeg tror allikevel det er viktig å vurdere sine kilder.

Hva hadde han å tape på å skylde på en annen? Hadde han ikke alt å vinne? Mer på dette lengre nede.

4. Ble sett i nærheten av åsstedet
Vitner skal ha sett Viggo og Jan Helge i nærheten av åsstedet. To uavhengige innringninger skal ha plassert dem begge i området. Dette er svært mistenksomt, spesielt med tanke på at Baneheia er et av de mest sentrale turstrøkene i Kristiansand, og begge bor rett i nærheten.

5. Tidligere straffbare forhold
Viggo var jo på forhånd allerede dømt for overgrep på ei 7 år gammel jente. I denne saken ble han frikjent av juryen, men allikevel idømt å betale erstatning til jenta på grunn av sannsynlighetsgrunnlag.

6. Brøt sammen i rettsaken
Denne situasjonen husker jeg godt. Under hele rettsaken var Viggo kald. Men da overnevnte punkt ble tatt opp, brøt Viggo sammen. Her kan det argumenteres med at det var spill for galleriet, men når man tar til hensyn at Viggo har fått målt sin IQ til å være ca 83, og dermed er lettere tilbakestående, har jeg ingen tro på at han skal klare å kontrollere sine emosjonelle utbrudd på den måten.

At han klarte å være så kald under en rettsak om noe han var hardnakket overbevist om hans uskyld på, samtidig som han brøt sammen av en annen situasjon, er ikke et bevis – men en indikasjon i det minste.

7. Smilet
Rettsaken er over. Dommen blir felt. Viggo smiler. Viggo ser ut som den mest skyldige personen i verden akkurat der. Så kan man spørre seg selv; hva ville jeg gjort om jeg ble dømt for noe jeg mente jeg ikke hadde vært med på?

“Da den endelige dommen falt, smilte jeg over det absurde i situasjonen. Det var umulig å gjøre noe annet, jeg kunne jo ikke bryte sammen og gråte.”

Personlig kunne jeg faktisk vært truende til å smile. Et oppgitt smil.

Førstelagmann Asbjørn Nes Hansen tilkjennegir i lagmannsrettens dom:
«Utan forklaringea frå Jan Helge Andersen hadde det snautt vore fellande bevis for å døme hovedmannen Viggo Kristiansen.»

En potensiell forklaring
Hva om Viggo aldri var der da. Hva om det var en annen person. Hva om Jan Helge var den virkelige hovedmannen? Alt han trengte å gjøre i så fall var å endre navn på sin partner. Hvem var i så fall bedre skikket til å bli syndebukk enn en allerede dømt pedofil, med et heller frynsete rykte?

Se på følgende. Hvis Jan Helge var den virkelige hovedmannen – hva ville da skjedd om han pekte fingeren på en annen person som også ville innrømt skyld? Jo, da ville han gitt et helt annet vitneutsagn, som ville plassert Jan Helge i et langt dårligere lys enn hva han har fremstilt seg selv som. Han ville fått langt strengere straff, sannsynligvis den Viggo sitter med idag.

Tenk så mye greiere det er å endre navn til noen som har et frynsete nok rykte på seg til å faktisk bli dømt. En som ikke var med og dermed aldri vil erklære seg skyldig. En som aldri vil kunne stille Jan Helges vitneutsagn i dårlig lys. I tillegg har det kommet frem at politiet nærmest serverte ham Kristiansen som syndebukk.

Da vil Jan Helges vitneutsagn stå som det eneste gyldige. Da vil Jan Helge kunne fremstå som så uskyldig som han bare vil.

Tenk så greit!

Dømt av media
Allerede før de ble arrestert hadde Baneheia-saken forårsaket en mediestorm, forståelig nok. Det er sannsynligvis de mest bestialske drapene i Norges historie. Jeg håper virkelig at morderne blir sittende bak lås og slå til dagen de råtner. Allikevel ser jeg en klar forhåndsdømming i denne saken her. At media slo opp de to mistenkte som skyldige lenge uten at begge hadde innrømt skyld. At media viste bilder, fortalte om fortid, og gjorde hvert eneste menneske i Norge smertelig klar over hvilke karakterfeil Viggo har.

At Viggo, tross ingen fellende beviser, ble dømt for en av de mest bestialske sakene vi noen gang har sett i Norge.

Jeg sier ikke at Viggo Kristiansen er uskyldig. Jeg bare spør:
Kan du med sikkerhet si at Viggo var skyldig?
Hadde du vært villig til å sette ditt liv på det?

Jeg hadde ikke…

Ingen får meg til å tilstå
Viggo Kristiansen vil ta løgntest
Han bør ta sin straff
Brudd på menneskerettighetene
Pårørende reagerer
Like betent som krigsoppgjøret
Går fritt i Baneheia