Det er konfirmasjonstider, gode koslige tider hvor man skal komme sammen som familie og feire viktige valg i livet. Spise god mat, gi gaver, tale, og rett og slett feire begivenheten det er å tre over i de voksnes rekker. Så er spørsmålet da; hvor ofte smaker man på ordene man tar i bruk?

Konfirmasjon.
Konfirmasjon.
Konfirmasjon.
Konfirmere.
Konfirmere…
Konfirmere?
Bekrefte?
Bekrefte???
Bekrefte!

Ordet konfirmasjon betyr faktisk å bekrefte eller stadfeste, og ordet har hatt religiøs betydning siden rundt år 450. Da ble det brukt om riten det er å stadfeste dåpen – altså akkurat det samme som idag. Jeg syns det er litt interessant da å se på hvordan mange velger å konfirmere seg.

Antikonfirmasjon i kirken

Ikke nok med at mange velger å konfirmere seg i kirken selv om de ikke er kristne, og dermed egentlig står foran en full kirke og hykler seg. Løgn om nettopp dette er såpass utbredt at selv mine protester der ikke vil nå frem. De gjør allikevel noe jeg syns er trist; nemlig å bre over seg en kappe med løgn bare for å få disse gavene og pengene – selv om de fleste sannsynligvis ville fått samme overgangsrite av familien sin om de gjorde det utenfor kirken. Ærlig talt så forstår jeg ikke poenget. Dette kommer fra en som gjorde det samme selv; men som har valgt å døpe seg i etterkant ettersom jeg først tok valget som 19-åring. Så ja – jeg gjorde samme feilen som jeg nå kritiserer hos andre.

Antikonfirmasjon utenfor kirken

Det jeg egentlig syns er enda mer interessant er disse “konfirmasjonene” utenfor kirken. Humanetisk (borgerlig), holistisk og akademisk, for å nevne de tre mest kjente i Norge (iflg. Wikipedia). Dette er da trosnøytrale konfirmasjoner som rett og slett har litt mer fokus på andre ting. Jeg anerkjenner på alle måter de forskjellige undervisningsplanene og oppsettene – for jeg tror mange kan ha godt av det som læres.

Humanetikerne lærer mye om menneskerettigheter, rus, forskjellige livssyn, ansvar og mye mer.
Holistene har en opplevelsesrettet undervisning, og har fokus borte fra det å gi fasitsvar.
Akademikerne introduserer ungdommene for forskning og akademi, og prøver å gjøre dem klar for voksenlivet. Likestilling er også et viktig tema her.

Jeg har bare én ting å si om det; nemlig kudos! Dette er viktige temaer, og kirkelige konfirmasjoner burde også inneha mye av disse temaene.

Problemet dukker opp når de velger å kalle det ‘konfirmasjon’

Jeg er ingen fanatiker som mener at ordet ‘konfirmasjon’ er berettiget de kristne, men jeg mener det skal brukes om nettopp det å bekrefte noe.

Såvidt jeg kan forstå så brukes ordet ‘konfirmasjon’ kun fordi det er et ord vi nordmenn er vant til å bruke for overgangsritualet i 14-årsalderen. Det et et ord som går langt bak i tid, og ifølge Humanetisk Forbunds hjemmeside så ble ordet i 1500 år brukt om en rekruttskole for romerske soldater. Videre begrunner de navnevalget med:

“Den kirkelige konfirmasjon hadde allerede langt på vei vært en verdslig ordning gjennom flere hundre år. Konfirmasjon i kirken var nødvendig for å oppnå rent verdslige goder så som videre utdanning, arbeid og giftermål. Konfirmasjonen var pliktig for alle. Den gjaldt alle i samfunnet. Slik sett var kirkelig konfirmasjon hele tiden uttrykk for noe allment og verdslig. Alternative ungdomsfeiringer var forbudt. Det norske folk fikk på denne måten aldri noe annet språklig uttrykk for markering av ungdomstiden enn nettopp ordet “konfirmasjon”.”

I say bullshit. Jeg mener på ingen måte at humanetisk forbund har stjålet navnet/ordet fra kirken – da språk ikke eies av hverken kirken eller andre forbund. Jeg mener bare det blir feil å kalle det konfirmasjon når de ikke konfirmerer noe som helst.

Riktignok kommer ordene confirmatio og confirmare begge fra ordet confirmate, som kan bety både stadfestelse, bekreftelse, styrkelse og å støtte og styrke (Cappelens latinske ordbok). Nå vil du nok si at det i seg selv knuser hele min argumentasjon, og jeg ser jo hvordan dette kan føles naturlig. Det jeg allikevel hevder er at ordet konfirmasjon er såpass hardt forankret både i Norsk og Engelsk (Confirm) at man nå i det tredje årtusen faktisk må ta hensyn til populærkulturelle betydninger fremfor gamle definisjoner. Ordet er såpass alment forankret i nettopp bekreftelse at det blir dumt av humanetisk forbund å bruke det om noe annet.

Så min protest idag går på bruken av ordet ‘konfirmasjon’ når det ikke omhandler en bekreftelse. Jeg syns ikke at ordet skal være forbeholdt de kristne bare fordi konfirmasjonen er ment som en bekreftelse av dåpshandlingen, men at dersom de andre organisasjonene skal benytte seg av ordet så bør det begrunnes i den dagligdagse bruken av ordet.

Hva syns du?